Tåreprofeten - tårefotografens trøst (Jeremiah and Our Time)

Jerusalem brenner. Det skjer i bakgrunnen, men fyller tankene til mannen i forgrunnen, Jeremia, som er knust. Den gråtende profeten sitter i mørket, og lyses opp av flammene, som han selv så komme. Jeremias bok forteller om en profet som tynges av sitt kall, og som maleriet viser, gir det ham ingen glede at han fikk rett. Fortvilelsen er overveldende: "Hvorfor er min smerte uten ende og såret mitt uhelbredelig? Det kan ikke leges. For meg er du blitt som en tørrlagt bekk, som vann en ikke kan stole på." - Torgeir Holljen Thon

Jeremiah lamenting over the destruction of Jerusalem. Illustrasjon: Rembrandt

Her føler jeg at Jeremia, tåreprofeten, taler direkte til meg, tårefotografen. Enga mi, ja engene mine, mine sår, kan ikke leges, hvor himmelengene har blitt lik en tørrlagt bekk, en smerte uten ende. Tåreprofeten legger ordene i munnen til tårefotografen, hvor begge er alene med sin sorg. Jerusalem brenner, på samme vis som Mjøslandet brenner og går til grunne.

På et vis er jeg rammet av "epistemologisk urettferdighet", da jeg har kunnskaper og erfaringer som ikke blir trodd på eller forstått, fordi jeg er den siste av den djupe grenda, den siste av det gamle Toten, den siste husmannstroende og den siste fossemølling, et sant elvemenneske. På samme vis som Jeremia var den siste profet av sin tid, og derfor hverken ble trodd eller forstått.

I følge jødisk tradisjon plantet Jeremia et tre da han så sitt folk bli ført i lenker til Babylon, hvoretter han dro til Egypt og levde der resten av sitt liv. Aldri fikk han se sitt elskede Jerusalem reise seg av asken. Min oldefar fredet et tre. Jeg får plante et tre. For engene og for Jeremia.

As in the time of Jeremiah a great calamity is coming upon us, and I believe it is coming upon us because we have turned away from the living God. We are idolatrous as a civilization and society and we are unjust as a civilization and society. So, for exactly the same reasons that Jeremiah criticizes his community and foretells destruction, I believe that we too stand under the same judgement. Just as Jeremiah saw the armies surrounding Jerusalem, so too can we see the parameters of our own unavoidable crisis. 

We in the West do not face a direct equivalent of a Babylonian army camped outside of our gates; nor do we enjoy the direct presence of the Lord in the temple of Jerusalem. Our idolatries are different – yet our predicament is equally grave. A great calamity is coming upon our civilization, a calamity that has been foretold and warned against for at least two generations, and those warnings have been ignored. We too have enjoyed the comforts of an idolatrous society and allowed injustice to flourish unchecked. We have now left behind the time of decisions and have entered the time of consequences. 

“Unavoidable” is a strong word. I do see calamity as unavoidable. As a man I am by temperament very optimistic and I believe in the grace and unearned mercy of God. Yet the more I explore the reasons why calamity is upon us, and the more I consider our current political arrangements, the state of the churches and what the church spends its time arguing about, the more I understand why people have not heard in time. There have been sufficient signs of what is coming for those who have eyes to see and ears to hear, but still most people, including most Christians, have not learned to read the writing on the wall. - Sam Norton