Husmanns-stuggun i Grythengen?

Jeg ser for meg at husmannsstua til tipp-tipp-oldefaren til disse jentene her på kanten av Grytheplatået ved Olterudelva, så omtrent slik ut.

-Flickr.

Hvor lenge min slekt, fossemøllingsslekta, har vært husmenn på Grythengen under gården Grythe, aner jeg ikke? Min tippoldefar var i alle fall husmann her, kanskje ble han hentet opp fra gården Fossemøllen ved Kværnumsstrykene i sin tid? Men dette er et gammelt sted, så det kan godt hende vi var her i mange generasjoner også før den tid?

Hvordan mine husmanns-forfedre levde før denne plassen ble frigitt og man bygde nytt våningshus rundt forrige århundreskifte, var vel omlag slik som i husmannsstua fra Stenberg. Et lite krypinn, omtrent som hytta mi ved dalkanten, bare med bedre proporsjoner og færre vinduer.

Husmannsstua Haugbakken fra Haug, flyttet til Stenberg friluftsmuseum i 1966.

-Wikimedia.

Etter at min tippoldefar ble kvitt husmannsslave-lenkene, fant det sted en kulturell oppblomstring her i grenda, som en følge av husmannstroen, som kom vandrende over fra Hurdal, Østlandets perle, i siste halvdel av 1800-tallet. Knappest noensinne har vel grende-Norge opplevd maken til sosial- og kulturell bærekraft!

Nå forakter mennesket husmannstroen, som var kjernen i en av våre flotteste allmenninger, for slik å forherlige sin nye tro, hovdetroen. Derfor forakter de også meg og himmelengene, hvor de gleder seg over at disse er døende og snart har forsvunnet fra vårt felles minne. Vårt fedrealter er forlatt, og i motsetning til for Kina, hvor myndighetene støtter gjenoppbyggingen av de mange fedrealtre som ble knust under kulturrevolusjonen, fortsetter norske myndigheter fedrealter-knusingen, med en like fanatisk iver som rødegardistene.

I Kina samles nå slektene rundt sine fedrealtre på den store gravbørstedagen, som på nytt har blitt landets viktigste høytidsdag, hvor hver slekt lønner sine kulturbærere, som har til oppgave å publisere slektsaviser og å nøste opp i forfedrenes mange løse tråder. Dess lenger tilbake i tid man kjenner sine fedres liv og leven, dess stoltere er man som slekt, og det er ikke uvanlig at en kineser kjenner til sine forfedre 40 generasjoner tilbake i tid. Foran enhver viktig avgjørelse forespør man sine forfedre ved slektens fedrealter, samtidig som man vurderer hvordan egne valg vil bli vurdert av sine etterkommere 40 generasjoner fram i tid. Vil man stå tilbake som en forfar som minnes med ærbødighet og respekt?

For min del, som den siste kulturbærer av engene, er det ingen som vil huske meg ved vårt fedrealter. Nettopp fordi jeg ser denne gamle husmannsplassen som et fedrealter og et historiemaleri, fordi jeg ønsker å være kulturbærer av sosial og kulturell bærekraft, med husmannstroen, husmannskulturen, husmannsteknologien og husmannsfedrealteret som fundament!

I Totistan rår Totiban, hvor eneste aksepterte profet er Le Corbusier, hvor eneste tillatte ideologi er Totenpark-prosjektet, hvor det eneste som er hellig er Toten-bunkeren, og hvor eneste godtatte tro er hovdetroen.

Derfor er det intet annet jeg kan gjøre enn å fotografere, da alle andre minner har forsvunnet fra himmelengene, Mjøslandets høylys.

Relatert

God jul fra enga!

-Helsetjenesten må engasjere seg

Tap av kjært landskap skaper depresjon. Følelsen av maktesløshet og fortvilelse blir overveldende. - Karin Leonhardsen

(Selv klarer jeg ikke mer av tap og ødeleggelser av landskapet mitt og historien min, og har derfor kommet til at jeg ikke har annet valg enn å trekke meg helt ut av samfunnet, for å vie meg til fotografiet. Dette som meditasjon og selvhjelp for å takle egen kulturøkologiske sorg.)

Husmannstroens ånd