Porten etter Olav

-Wikimedia.

Hva som slo meg da jeg redigerte fotografiet ovenfor fra Vestby, er at dette er porten etter Olav, han valgte å forlate oss og lukket deretter porten til den djupe grenda da han gikk. Dette var ei grend med sterke farger, full av identitet, holdt sammen av husmannstroen, symbolisert ved fisken. Grenda mi blomstret under bureisningstida og lekmanns-kristendommen, begge deler inkarnert i M.J. Dahl, jordbrukeren, forkynneren og skomakeren.

Både Dahl og Olav satt i kjøkkenvinduet og skuet nedover grenda si og utover Mjøslandet sitt, her på toppen av Toten, hvor de var nabobruk. Selv skuer jeg opp til Holmstadengen fra kjøkkenvinduet mitt, i alle fall om vinteren. Det var blikkontakt mellom engene etter Olterudelva.

Men hvor Dahl skuet i pur byrgskap nedover grenda si, var det sorg i Olavs øyne. Han så at den gamle kulturen og samholdet forsvant, og med dette den djupe grenda. Til slutt ble sorgen over grenda for tung å bære, hvor Olav ikke hadde noen å dele denne sorgen med, da han var den siste av den djupe grenda.

Etter bureisningstida kom bunkertida, som ble klekket ut i hovedkvarteret til General Motors i Detroit. Det var de som spiste opp den djupe grenda og den rike grendekulturen som her rådde, lik kråkebollene som spiser opp tareskogen. Selv makter jeg ikke mer. Disse kråkebollene har nå fortært alt, enga mi, grenda mi og den urbane landsbyen min. Hvor jeg er den eneste på Toten og i hele Norge som gråter over Olterudelva, kulturelva fra sagnomsuste Tjuvåsen.

Mitt håp er at jeg kan klare å fange noen av disse grendetårene på kamerasensoren. Hvis noen engang igjen skulle bli i stand til å felle tårer over den djupe grenda, som Olav tok med seg da han forsvant gjennom låveporten og inn i evigheten, hvor han nå synger fra Pris Herren sammen med apostelen i Holmstadengen og min oldefar.

-Wikimedia.

-Wikimedia.