Fyrstelig stollek

Sist vinter var jeg med på stolleken, hvor Fyrsten ble sittende igjen med sjefsstolen alene. Kanskje ikke så rart, da han også stod for musikken. De andre medspillerne syntes imidlertid det var en morsom lek, da særlig Nordeania og Bede Ho, som stilte villig opp. De morer seg alle sammen med Fyrsten nå, og synes tydeligvis at jeg er en fryktelig dårlig taper.

Enkelte andre synes også at jeg er en dårlig taper, faktisk så dårlig at de har erklært meg som hatist, som er den laveste form for trumpainsk kvitt arbeiderklassesøppel som tenkes kan. Ja, for har man ingen stol, er man bare dritt.

De andre som var med på dette spillet hadde imidlertid fine stoler hjemme, noen faktisk enda finere enn Fyrsten selv.

For egen del hadde jeg ingen stol som stod og ventet på meg. Men jeg hadde slitt noe ufattelig for den stolen jeg hadde, fra tidlig morgen til seint på kveld, i støy, støv, damp og skitt. År ut og år inn, fra barndommen av.

Så jeg fortjente stolen min!

Foto: OFW

Så er det klart, jeg skal ha tilbake stolen min. Tiden etter at jeg ble tvunget ut av min bedrift, gjennom utpressing, manipulasjon og svindel, først og fremst gjennomført av Fyrsten og hans flygende aper, har være en endeløs fornedrelse.

Dette var min eneste stol, som jeg var svært glad i!

De andre som var med på leken hadde derimot flotte stoler ventende hjemme. En hadde en banksjefsstol, som vel var den flotteste av dem alle. En annen hadde en statsautorisert revisjonsstol, som han var mektig stolt over. Videre en rektorstol, heller ikke verst. Og til slutt en pensjoniststol, ikke noe overdådig, men grei nok.

Den hovedskyldige etter Fyrsten selv er banksjefen, som gav dette lånet med pant i mine eierandeler, uten å ta en telefon til meg først for å spørre om hvordan jeg forholdt meg til det hele. Dette er nokså ufattelig, og han og Fyrsten må ha funnet en god tone for at noe slikt kunne skje.

Men jeg er ikke interessert i noen fyrstestol! Jeg skal ha med meg tre likeverdige partnere, hver med sin styrke, hver med 1/4-del eierinteresser. Tre blir for lite, da blir det to mot en, og dette har jeg dårlige erfaringer med.

De skyldige i dette bedriftskuppet har å sørge for at så skjer, hvis ikke måtte Gud dømme dem.

Vi alle føler det og vet du hva? Noen ganger er det riktig. Det er handlinger som gjøres av mennesker mot andre mennesker, som fortjener en mer robust respons enn de unnvikelser som er normen i dag: «åh, er det ikke trist» eller «vi må forstå» eller «vi må ikke hate» etc.

Alle de vaklende argumentene hvor vi forventes å late som om handlinger ikke har konsekvenser, at folk ikke bærer ansvaret for sine beslutninger.

Tvert imot – det finnes handlinger som fortjener å bli fordømt, dommer som må fattes, og individer og idéer for hvem den varme flammen av raseri eller den isnende kulde av hat er passende svar. - "Hat er den nye sexen", av John Michael Greer

Stolleken var ikke noe morsom for min del, og jeg forbanner Fyrsten og hans medløpere som lurte fra meg stolen min. Nå skal jeg ha den tilbake, sammen med tre solide investorer med hver sine unike egenskaper som utfyller hverandre, hvor vi alle er likeverdige rundt bordet. Her skal ikke være noen Fyrstestol!

Stol på Achsel Ford!

Og ikke bare fortjente du selvfølgelig stolen din og vel så det.

Men for enkelte av denne fortellingens antagonister, ville det antagelig være fornuftig å snart begynne å ta innover seg at det, selv for dem som måtte befinne seg i kategorien "velfødd sugge med et staselig King Size-bredde akterspeil", faktisk ikke er mulig, knapt nok ikke egentlig ønskelig i teorien en gang, å sitte i flere enn en stol av gangen. Og de som gjerne har aller flest stoler i heimen, er ofte også dem som er minst hjemme og sitter i dem; de er alltid på jobb for å tjene penger til flere stoler i stedet. Og det kommer ikke veldig ofte masse gjester innom og hjelper til med å sitte litt i alle stolene heller, for folk med så mange stoler har ikke veldig mange sånne venner. Noen av dem har en omgangkrets, eventuelt bare et såkalt nettverk, men ingen av dem har tid, og alle har samme stolproblemet selv.

Det tragikomiske er jo at det egentlig er både mye enklere, sunnere, billigere og mer ressursvennlig, men også mye morsommere og mer behagelig for hele en selv å la være med sånt. Det er bare drass for sjela i det lange løp å knytte seg til alle disse tingene, disse bildene på den måten, gjennom en ubevisst repetisjon av et urgammelt mønster som bare var en suksess så lenge tilværelsen bød på tilstrekkelig kvalifisert motstand mot den sterke trangen til f.eks. å forbruke, sløse og fråtse, som en demonstrasjon av selve evnen til å kunne gjøre det.

I tillegg var man svært få individer i en verden som for det meste var ukjent, men stor, i prinsippet uendelig stor, for våre forforeldre var uten noen erfaring om planeten som planet og størrelse, eller om absolutte tålegrenser for ressursytnyttelse og befolkning.

Og den kvalifiserte motstanden mot overforbruk mm. som den usminkede kampen for tilværelsen representerte, har vi selv i stor grad senere tryllet bort gjennom akkumulert kunnskap/ overlevelsesevne og våre effektive skritt for omfattende og raske endringer i både indre og ytre forhold, noe som har muliggjort fråtsing på helt nye nivåer.

Og kanskje ikke før de absolutte økologiske imperativene - som en ytterste konsekvens av omfattende sammenbrudd - igjen blir menneskets harde skole der omfattende sløsing snart bare blir et lett uvirkelig minne fra en fortid i komfortabel fornektelse fordi vi endelig møter verdensveggen i form av ekte ressursmangel, blr vi i stand til å la være med det ...

All fornuft og all erfaring sier at vi til enhver tid skal søke å minimalisere våre egne behov, ikke øke dem. Erfaringen viser også at det er vanskeligere å gi slipp enn å holde fast; å først avlære noe gammelt er vanskeligere enn det å lære noe nytt. Alt rundt det å skulle overmanne og underkue, eller mentalt finte seg rundt nedarvede følelser og responser som ikke er ønskelig fra et samfunns- eller ressursperspektiv, er selvflølgelig vanskelig. Besinnelsen. Men det er det vi må, på samme måte som at alt vi kaller sivilisasjon i stort monn er basert på en viss internalisert, individuell og kollektiv undertrykking og kontroll av impulser.

Hjerne- og bevissthetsforskerne såvel som avanserte mystikere kan fortelle at dette er en kunst som heter å flytte en del trafikk av informasjonsprosessering "from the low road to the high road". Dette skal vi sikkert se litt nærmere på i en egen artikkel etter hvert, men det har å gjøre med å la bevisstheten få et ord med i laget før handlingsrespons skjer etter visse sansestimuli (the high road), der i utgangspunktet prosesseringen hos Homo sapiens skjer som en kort og automatisert affære frem mot responsen (the low road). Helt konkret er det snakk om kjertler og nervebaner inne i hjernen som har fancy navn, og det ligger faktisk ofte innenfor det muliges domene ved viljens kraft å omdirigere noe datatrafikk til the high road, der det kan skje en overprøving av det som alltid ellers vil skje ved å holde seg på the low road. Men vanskelig? Ja jøss. Men vi har knapt et valg snart. Det går i å ville, og å vite hva det er å ville, slik at man gjør det ordentlig. ;)

#unlearningisharder