Thursday, February 12, 2026

Renessanseøyeblikk

Tamron is set to announce a new 35-100mm f/2.8 FE lens on February 19 | sonyalpharumors

Har ikke denne linsa masse forvrengning, hvilket jeg frykter at den har, vil dette være drømmereiselinsa mi👌

I så fall kan nye Tamron 35-100mm f/2.8 FE bli mitt renessanseøyeblikk☝

Photography from Totenvika by Lake Mjøsa, Norway, January 2026. Stock-bilde | Adobe Stock



Renessanseøyeblikk synes jeg var et godt begrep, og nytt for meg. Adam Walker lister opp en rekke viktige renessanseøyeblikk, men han glemmer det viktigste, den rokokko, nyromantiske seinpietismen, som nådde sin topp her i Grythengen under den gylne tiden, eller tidsrommet 1885-1914.

Samtidig hadde vi også Lillehammermalerne og Lysakerkretsen, som vel kan sies å være del av det samme renessanseøyeblikket, med denne nyromantiske ånden, som lå over landet vårt. Særlig magisk skal den såkalte Vågåsommeren i 1894 ha vært, som vel egentlig var utgangspunktet for Lillehammermalerne.

Men i Vågå skal det ha blitt ulevelig, mens Lom fremdeles skal holde stand, så da får vi forskanse oss der, i påvente av et nytt renessanseøyeblikk.

Vi satser på at dette kommer i Skjolden, hvor vi da tar turen over Sognefjellet, sammen med sognebunaden vår, og blir Petter-Kvåler alle sammen.

Personlig mener jeg at lommedemokratiet, dragestilen og totalforbud mot vindkraft, må ligge i bunn for et nytt renessanseøyeblikk.

Reformasjonen, eller den nordlige renessanse, sporet egentlig av etter Weinsbergsmassakren, hvor bøndenes Luther ble adelens Luther, og vi fikk det lutherske standssamfunnet.

Opplysningstiden var en like stor fiasko, hvor meritokratiet liksom skulle erstatte aristokratiet, men så viste det seg at meritokratene bare var den nye adelen i ny innpakning.

Det var først Hans Nielsen Hauge som tok opp igjen tråden etter bøndenes Luther, hvor han nedkjempet det lutherske standssamfunnet etter adelens luther, og gav oss full forsamlings-, bevegelses- og ytringsfrihet, hvor bedehuset, som egentlig var pietistiske opprørerhus, var selveste inkarnasjonen av alle disse nyvunne frihetene.


Ei bra dame som redegjør om uavhengighets-sykdommen. Hva jeg imidlertid forundres over er hvorfor samfunnet velger å benytte så uhorvelig med midler, for at en masse fremmede mennesker skal bo i Norges og den vestlige sivilisasjons viktigste kulturarv omkring Stabburstunet, slik at vi ikke kommer oss ut i kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, for å forankre renessanseøyeblikket vårt i landskapet?

Kan de ikke heller finne seg ei tom kirke, som det er flust av, og bygge seg en typisk, fransk kirkelandsby, omkring denne?


Jammen er WOKE-professorene i USA gale, selv om jeg ikke har noen forhåpninger om at WOKE-professorene i Norge er det spor bedre.

Uansett er vi fullt beredt på å reetablere oss i USA, hvis Trump beordrer Stoughton til å glemme "vennskapsbyen" Gjøvik, for å hente over oss.

Da ligger WOKE-professorene tynt an!

No comments:

Post a Comment

Note: Only a member of this blog may post a comment.

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...