Magical Photography III

Da solgte jeg et fotografi igjen, og fikk inn et par kroner på kontoen. Bildet er opp mot Kløvstad i Øverskreien, som nok har navnet etter kløvvegen mellom Gryhe og Grythesætra ved Slukelva, og derfor i sin tid ble skilt ut fra Grythe, som jeg tror er den eldste gården i Øverskreien.

I vikingetiden utgjorde trolig alt land mellom Olterudelva og Slukelva gården Grythe, og jeg tror kværnenga vår allerede da var en realitet, bare at man under denne tiden holdt seg med treller istedenfor husmenn, selv om dette nok ikke var så store forskjellen i praksis.

Men da man bestemte seg for å bygge skikkelig flomkværn i Grythengen, med både grynkværn og mjølkværn, tror jeg kværnfolket her i kværnenga vår hadde det bra, slik at de kunne kværne godt. I tillegg var nok herren på Grythe opptatt av å få de aller beste kværnfolkene til å drifte den nye flomkværna hans, slik at han lokket både med gratis bacon til frokost og 10% av overskuddet.

WOW! Kaptein Bongard er på banen igjen🙏

- Inngruppe-organisering for demokrati

"Åh, takk! Så godt jeg stemte Rødt i år:-) I vårt ekstreme utgruppe-samfunn ser det nå ut til at det stort sett kun er egoister og manipulatorer som kommer seg opp og fram, dette må vi få slutt på, og det kan vi kun gjøre ved å demokratisere økonomien gjennom selvorganiserende, små inngrupper, hvor man ser hverandre i øynene!" - PermaLiv

Ja, dette går ikke lenger, drittsekkene tar over og kjører landet i senk!

"-Et svært viktig poeng med inngruppa som ikke kan gjentas for ofte: Det er meget vanskelig å framstå som egoist, selvopptatt og gnien. Vi ser disse tendensene i alle sosiale sammenhenger: Vi hyller altruistene, de rause, de som ofrer seg for andre, som stiller opp for fellesskapet. Disse medfødte trekkene kommer til sin rett i inngruppene, og vil gjøre det vanskelig for egoisten, manipulatoren, å bli tillitsvalgt. Om hun blir det, så sikrer de effektive, demokratiske organisasjonsreglene at kritikk og mistillitsforslag avsetter uønskede tillitsvalgte, understreker Bongard."

Amen!

Les, nyt og lær☝

Jeg tenkte på det i dag tidlig, at det å kalle denne vegen for Byvegen, slik kommunen har gjort det, er selvsagt helt feil, for Byvegen er bare en plass etter Ovrenvegen det, eller "By the Road", som det heter på engelsk.

Min far fortalte at i hans barndom kalte de alltid vegen for Ovrenvegen, hvor den ble utbedret med buldozer på 1950-tallet.

I bildet passerer vegen Thorud.

Men da vegen er navnsatt feil, bør man ved en korrigering ikke bare gi den tilbake sitt gamle navn, men rett og slett kalle vegen for Ovren Mikkelsons - vegen, etter vegens store sønn Ovren Mikkelson.

Når Ovren Mikkelsons etterkommere kommer hit og vi vandrer etter denne vegen ned til Overnengen, vil jeg selvsagt fortelle dem at nå går vi på "The Ovren Mikkelson's Road", men ekstra hyggelig ville det vært hvis kommunen virkelig gav Ovrenvegen navnet Ovren Mikkelsons - veg, og enda hyggeligere hvis de gjorde dette innen 2025, hvor vi feirer 150-års jubileum i Grythengen.

Det er egentlig forunderlig hvordan Overnengen, Grythengen og Holmstadengen er knyttet sammen historisk, slektsskapelig og religiøst, like forunderlig som resten av den historien som har blitt oss åpenbart det siste året.

"Hei!

I really want advice where to go to find my relatives in Wisconsin, where my great-great-great grandfather Ovren Mikkelson from Toten by Lake Mjøsa, Norway, settled in Cambridge in 1871, together with four of his children and lots of grandchildren. He was 73 years old then, and got 16 years in the USA. I have the names of all his children with spouces, together with all his grandchildren in Wisconsin. I now know all the history of Ovren Mikkelson and his wife, where they lived and so on, and want to share their history from Norway with their decendants in Wisconsin. I photograph our history and want to share it, and I want to learn more of Ovren Mikkelson's life in Cambridge. My galleries: permaliv.myportfolio.com/

Best regards,
Øyvind Holmstad,
Toten, Norway"

Ikke lett å finne slekta, kanskje må jeg bare reise over for å leite? Men da vil jeg ikke ha med jentene, for de vil nok bli lei av denne leitingen ganske fort, så hvor skal jeg gjøre av dem imens?

Her sitter jentene og kviler under et tre på Campo Santa Margherita rett ved siden av La Scuola dei Varoteri, som vi ser foran dem, dette fikk jeg vite i dag. Like til høyre er Scuola Grande dei Carmini, dette tror jeg at jeg fant ut mens vi var i Venezia, men det var ikke tid til å gå tilbake. Der malte rokokko-kunstneren Giovanni Battista Tiepolo et av sine beste verk, men det hadde jeg nok ikke fått med meg da, slik at jeg hadde nok vært like irritert i dag selv om vi hadde besøkt denne scuolaen, fordi jeg da ikke hadde fått med meg hans malerier.

Under treet begynte en eldre mann å snakke italiensk med mine døtre, han trodde nok kona var gift med en italiener, og jeg kunne se på ham at han virket litt skuffet da jeg kom.

Campo Santa Margherita var en aldeles nydelig plaza, og nå som dere vet om Scuola Grande dei Carmini med Tiepolos berømte rokokko-malerier, må dere selvsagt avlegge denne scuolaen et besøk med det samme.

Det skal vi neste gang😊 


Det er underlig hvordan alt henger sammen med alt, for var det ikke for det fjerde korstog og ødeleggelsen av Konstantinopel, ville ikke Venezia og de andre italienske bystatene kunne overtatt Bysants mange og lukurative handelsruter i Levanten, en viktig grunn til utviklingen av renessansen.

Like viktig var det at det fjerde korstog svekket Konstantinopel så mye, at byen ikke klarte å stå imot Tyrkerne, hvoretter byens elite flyktet ikke minst til Florence, hvortil de tok med seg ny kunnskap, også et betydningsfullt bidrag til renessansen.

Pussig at noe så idiotisk som det fjerde korstog kan lede til noe så bra som renessansen. Det fjerde korstog og ødeleggelsen av Konstantinopel, var omtrent like idiotisk og destruktivt som ødeleggelsen av Grythengen. Så er det store spørsmålet; kan det komme noe godt utav Grythengens destruksjon?


Hanseatene var en del av det Nord-Italienske handels-nettverket, hvor Lubeck kan sammenlignes med Florence, selv om vi ikke fikk noen renessanse her. Men Florence var over Lubeck, og satte gullstandarden for handels-virksomheten over både Middelhavet og Østersjøen, ser det ut til.

Men jeg tror de hanseatiske bystatene samarbeidet bedre enn de Nord-Italienske, så det kan vi jo være stolte over her i nord.

Ja, de hadde skikkelig urbanisme dengang💖

Under dokumentaren om rokokkoen av Waldemar Januszczak nedenfor, kom jeg til å tenke på at hurdalsrosa her ute i sørveggen er da sannelig nokså rokokko, når den står i full blomst på forsommeren.

Jeg kaller den husmannstroens rose, da den er så hardfør, i likhet med husmennene, og like vakker som deres tro var. For den seine pietismen under den tredje pietistiske vekkelsesbølge på 1800-tallet, den var da sannelig ganske lystig, med den frie nåde og med haugianernes bitre kamper mot geistlighet og overmakt, som et tilbakelagt kapittel.

Denne troen og tiden skulle vi ha dyrket her i Grythengen, da dette er ei himmeleng. Men Grythengen er også ei kværneng og ei husmannseng.

Dette fikk meg til å tenke på at Grythengen, eller enga i grytha, en grythe-rett hvor det syder og bobler av liv, egentlig har tre hovedingredienser, hvor man kan sette opp følgende formel:

Kværneng + Husmannseng + Himmeleng = Grythengen

Ellers skal vi huske på at det var vår apostel i Holmstadengen, som etter 1500 år omsider løftet det konstantinske åk av de jordbundnes skuldre, slik at husmannstroen kunne blomstre, slik hurdalsrosa blomstrer.

I dag tidlig slo det meg derfor at vår apostel slik ble den andre Konstantin, på samme vis som Kristus ble den andre Adam, hvor forbannelsen og syndens åk fra den første Adam, ble knust og løftet av våre skuldre av den andre Adam.

På samme vis som vår apostel knuste forbannelsen over jordens træller, de jordbundne, som keiser Konstantin i sin tid kastet over dem, hvor de ble frie i husmannstroen, og det ikke lenger var forskjell på fattig og rik, på geistligheta og storbøndene over Balkehøgda, og husmennene og sliterne i gråsteinsjorda i Øverskreien.

Så det var store omveltninger Grythengen, Holmstadengen og Overnengen i sin tid var del av.

Nå er den rokokkoske pietismens tid forbi, med vår versjon av den norrlandske rosenianismen. Men selv om Grythengen har blitt Grythølet, hvor enga vår i grytha har blitt meningsløs, fordi den ikke lenger kan fullbyrde sine hensikter, og slik ligger tilbake betydningsløs ved kulturelva si, hånd i hånd med like betydningsløse Holmstadengen, så akter vi å runde av 150 år i Grythengen for grytheng-ættene på beste mulige måte i 2025, selv om det nok kun blir jeg, jentene og kaninene som vet å verdsette den historien denne enga er del av.

En mektig elveindustri- og kværn-historie, en mektig åndelig eller kirkehistorisk historie, samt en mektig utvandrer-historie.

Deretter tar vi med oss stabburet, eller Husmannstroens katedral, og tilbringer resten av livet vandrende etter Dahlsleden rundt Totenåsen sammen med vår a7III, hvor vi forteller den sørgelige historien om kværnenga som mistet flomkværna si, og himmelenga som mistet Husmannstroens katedral, hvor aldri tonene fra "Pris Herren" skal få ljome over Stabburstunet fra husorglet til Nils Lindstad.

En meget, meget, meget sørgelig avslutning på 150 år i Grythengen for grytheng-ættene, samt kanskje så mye som 1000 år som kværneng under herregården Grythe.


Begynte å se på denne dokumentaren av Waldemar Januszczak, bare fordi det ikke var noe annet, men etter hvert viste det seg at fyren er jo bare knallbra! Dokumentaren er om rokokko-tiden og bakteppet for rokokko-kunsten, hvor Januszczak også besøker en scuola i Venezia, som på mange vis var en slags katolsk forløper til bedehuset, hvor scuolaen fylte mange av de samme funksjonene som bedehuset etter hvert kom til å gjøre det.

Men bedehuset ble utviklet i en helt annen kontekst, hvor jeg tror det egentlig var John Wesley som startet bedehus-bevegelsen i England. Han kalte dem først prekerhus, enkle hus hvor omreisende forkynnere som ham selv kunne forkynne Guds ord, men etter hvert utviklet disse prekerhusene seg til å fylle mange sosiale funksjoner, slik scuolaen i Venezia gjorde det tidligere, og bedehuset i Norge seinere.

Jada, vi var like ved Scuola Grande dei Carmini, hvor rokokko-maler Giovanni Battista Tiepolo fikk boltre seg, men fant ut om denne scuolaen først seinere, og ikke før nå om Battista og rokokko-maleriene hans. Vi kvilte en stund ved det vakre torget Campo Santa Margherita, og ante intet om hvilke kunst-skatter vi gikk glipp av.

Nei, har du sett, vi satt jo rett ved siden av La Scuola dei Varoteri😲

En nokså interessant artikkel fra forskning.no i dag, om den tiden hvor rosenianismen blomstret i Norge og Sverige:


På mange vis forente nok den rosenianske pietismen Norge og Sverige på en god måte, og kanskje i langt sterkere grad enn man har vært klar over til nå. F.eks. er jo Sundby bare et svenskt motenavn, for det finnes selvsagt ikke noen sund her i Øverskreien. Men også på Bornholm i Danmark slo rosenianismen dype røtter.

Men Grythengen, det er ikke noe motenavn, men et eldgammelt historisk navn på ei eldgammel kværneng under hva som mest trolig er den eldste gården i Øverskreien. Ei kværneng, ei husmannseng og ei himmeleng, som i sin tid fikk blomstre under navnet Grythengen, enga i grytha, hvor det sydet og boblet av liv, til den herligste grythe-rett verden har sett.

Men så glemte man å passe på denne grytha, hvor alle ingrediensene ble oppbrent og ligger svart og forkullet tilbake. Allikevel har vi nå mot 150-års jubileet fått åpenbart hele denne kværnengas historie, en vanvittig historie, slik at vi kan la enga vår stige opp til himmelen, i visshet om at vårt kjære Grythengen ikke skal bli glemt.

Barndomshjemmet til komponist Leif Solberg på Lena rives, en unik jugend-villa fra 1924. Jeg har ikke ord! Nå blir det totalt motbydelig å stikke ned til både Skreia og Lena, samt at det har blitt fullkomment motbydelig å gå til nye Rausteinshytta også. Ja, og her i enga blir det hele tiden mer motbydelig og brutalt alt, slik at det er bare å skaffe seg et stort lass med rajer av tynnings-gran, for å fylle opp både Østvollen, Vestvollen, Nordenga og Sørenga med tipier, for deretter å ta med stabburet til oldefar raskest mulig etter det store Grytheng-jubileet i 2025, for å gjemme seg vekk som best man kan sammen med sin a7III.

Må forresten ta med denne aldeles fornøyelige artikkelen fra David Brussat:

"A lexicon of modern facades"

Her ser vi dessverre hva som foregår i hodene på disse forvirrede, kule og historieløse hipsterne, som sitter i Østre Totens kommunestyre i dag.

"Nå orker jeg ikke mer jeg, først reiv de den flotte Meierigården like ved, og erstattet den med funkisblokker, og nå tar de resten, med den herlige jugend-villaen til Leif Solberg. Ja, og etter at Rausteinshytta brant, fikk vi dekonstruktivistisk modernisme. Og Skreia ble regulert til mega-bunkere istedenfor urbane gatemiljøer. Og Lund landhandleri i Kolbu legges også ned. Pluss at vi får Engerfjellet vindkraftverk med Norges høyeste turbintårn på 217,5 meter over de søndre deler av Mjøsa og Totenåsen." - PermaLiv

"Her er hva som kom i kjølvannet av rivningen av Meierigården på Lena, bildet er forresten tatt fra tidligere Audheimgården, som også er revet, en flott murbygning det også. Solbakken til Leif Solberg ligger rett bak blokkene." - PermaLiv

"Plebeier er det vel jeg som er;-) Men rakk noen bilder før rivningen." - PermaLiv

"Artikkel fra gårsdagens utgave av Totens Blad, som handler om den mulige rivingen av den verneverdige eiendommen Solbakken på Lena i Østre Toten for boligbygging. Samme dag ble det vedtatt i kommunestyret at det skal tillates å rive eiendommen med knappeste margin (14 for, 14 mot)." - Per Håvard Kihle

Du store alpakka, i perioden søndag-torsdag ble det hele 35 godkjente bidrag hos Adobe Stock Photo, hvilket vil si sju fotografier per dag i snitt. Og alle fra Grythengen, da jeg fremdeles er i foto-karantene her i enga. Men til uka ser det heldigvis ut til å bli nitrist, flatt lys, så da må jeg vel få gjort et skikkelig hopp med mørkevernet mitt igjen, slik at jeg kan komme meg opp til Myrsjøen til barfrosten setter inn.

Bildet ovenfor er tatt rett bak flomkværna i Grythengen. Denne kommer nok aldri til å flomme igjen, for her er det bare å pakke ned stabburet og forsvinne, da vi selvsagt ikke kan la stabburet til oldefar i stikken.

Men vi satser på at det kan få stå ut 2025, aller helst fullt av fotografier i ramme fra Grythengens siste dager, og svært gjerne med ei foto-historie-bok fra kværnenga vår.

Hos Adobe Stock Photo ble det tomt i feeden til helga, hvor alle gallerier i min portefølje er oppdatert. Klikk på første bilde og bla deg bakover med piltasten for å nyte ukas 35 godkjente bidrag, som har kommet gjennom nåløyet hos Adobes beinharde bildekritikk:

https://permaliv.myportfolio.com/


Jepp, ingen tvil, her er det bare å pakke ned stabburet og komme seg vekk. Men jeg synes vi skal forsøke å avrunde 150 år i Grythengen på en god måte allikevel, slik at jeg satser på at Husmannstroens katedral kan få stå ut 2025. Innen denne tid håper jeg også å få kontakt med etterkommerne etter Ovren Mikkelson i Wisconsin, slik at jeg kan forklare dem situasjonen, og la dem få mulighet til å bli med å avrunde sin historie i Norge. For selvsagt, når vi tar med stabburet herfra og forsvinner, da er det ikke tilbake noen historie for oss da, annet enn i fotografiet og i ordene.

Slik skulle det ikke vært, Grythengen skulle fått ligge trygt og godt i fred mellom herregården sin og flomkværna si, uten konkurranse fra forretningslåver, kjempe-TV'er, pumpehus, Toten-bunkere og alt mulig annet, som IKKE bygger opp under Grythengens mening, ja som rett og slett blokkerer alle hensikter med denne eldgamle kværnenga vår, slik at den nå ligger livløs og betydningsløs tilbake ved kulturelva si.

For slik er det selvsagt, da jeg er en sannsiger!


Disse bikubene står rett bak prestegården på Hoff, slik at det er nok Hoff-presten som driver med litt birøkt på si her, og det er jo en fin hobby det også. Valgte disse fargerike bikubene for å illustrere videoen om farger nedenfor.

Hoff-presten er forøvrig en strålende prest, og har man vært så uheldig å komme til å overhøre en preken av Balke-presten, er eneste mulighet for å komme til hektene igjen, å ta en tur for å lytte til Hoff-presten, da han er en god trøster.

Forøvrig aner ikke totningene hvilke motiver de går glipp av den tiden PermaLiv er i foto-karantene i Grythengen!


Etter å ha sett videoen om år 476 og romerrikets fall nedenfor, viser det seg at dette årstallet er propaganda iscenesatt av keiser Justinian av Bysants, for å motivere til gjenerobringen av det vestromerske riket. Så da lærte jeg litt i dag også:-) Forresten et godt eksempel på at propaganda virker, da alle over 1500 år etterpå fremdeles går rundt og tror på denne propagandaen.

Vi får tro at vindkraft-mafiaens propagandiske løgner ikke står seg like sterkt😡

Ellers har jo PermaLiv tidligere fått påvist en ekstrem fargeintelligens, som viste at vi tilhører den lille eliten av verdens 2% mest fargeintelligente mennesker. Men med et slikt resultat turde vi jo selvsagt ikke å ta testen to ganger, da det jo kunne være flaks, men det var det nok ikke.

Nå vil sikkert noen undre seg over at jeg tar et fotografi av denne flotte skorsteinen til den tredje fabrikken til Johan Grythengen, da jeg er i foto-karantene i Grythengen, men dette kommer av at denne står i Grytheng-hågån, for da Herman og Mina kom ned hit fra Holmstad i 1875, strakk Grythengen seg helt ned til Linna, hvor beitemarka Grythenghågån var det udyrkbare arealet nedenfor jordbæråkeren.

Derfor ser jeg det slik at denne skorsteinen står i Grythengen, eller rettere sagt i Grythenghågån.

Men som sagt, kværnenga til Herman og Mina er totalt ødelagt, eller nærmere bestemt subeksurbanisert, nå til vårt store 150-års jubileum for enga vår.

"Walkability and the culture wars"

Så her er det kulturkrig, det skal være sikkert og visst! Og denne krigen akter PermaLiv å kaste seg inn i med full styrke nå fram mot jubileet, med vår a7III som vårt mest fryktinngytende våpen.

For de siste fire dagene har det blitt hele 35 nye fotografier hos Adobe Stock Photo, og det er helt vilt at det går ann å hente så mye gull utav ei eldgammel kværneng, som er så herpedert som dette her😵

https://permaliv.myportfolio.com/home

Dessverre har det gått kraftig utover byggingen av mørkevernet, men neste uke ser det ut til å bli nitrist vær uten regn, så da må det vel gå å komme skikkelig igang igjen.

For jeg må innrømme at jeg begynner å savne turene på Totenåsen sammen med min a7III, min siste kamera(t).

Målet er å bli ferdig til barfrosten legger seg, vår desiderte favoritt-tid. Klarer vi det, blir det rimfrost på barfrost ved Myrsjøen😍


I dag fikk jeg ordnet unna mye dill-dall, så nå setter jeg meg ned med en tekopp og nyter siste episode fra Kings&Generals👌

Så er det store spørsmålet, vet grytheng-ættene at de faller, og at de alle kommer til å gå til grunne sammen med sitt fedrealter?

Eller er de like i ørska som romerne?

Gamlefar på veg opp til Bjørnåskampen i sommer, midt i det mest magiske området på hele Totenåsen.

Men føy så avmagifisert det har blitt oppe på Bjørnåskampen med det nye vindkraftverket over Engerfjellet, da vi var der i sommer raget tårnene allerede høyt over Minneåsen, selv om de langtfra var ferdigmonterte, og nå viser det seg at de skal bli høyest i Norge, med 217,5 meter!

Og dette skryter de av, som de selv sier det:

"De er 217,5 meter, høyeste i Norge, her over åsryggene."

Og ingen bryr seg, og jeg har måttet si fra meg mitt styreverv i Motvind Innlandet for å bygge mørkevern, men dette gir alle blaffen i. De bare flirer og tenker at her har vi en fanatiker som vi kan gjøre narr av, en reaksjonær tradisjonalist på linje med stormerne av Capitol Hill 6. januar 2021.

"Who and What Is Tearing the US Apart?"

Men, men, nå har jeg fått åpenbart Grythengens og vår slekts historie til 150-års jubileet for vårt fedrealter i 2025, for dette er en åpenbaring, på linje med Johannes åpenbaring, ingen får tro noe annet!

Så det er helt klart, det er ikke bare jeg som er forbannet, her er det høyere makter på ferde, ellers hadde jeg aldri blitt åpenbart all denne vanvittige historien til 150-års jubileet vårt, for vanvittig er den, ikke minst grunnet flomkværna vår, og kanskje er det meningen den skal flomme igjen?

Men da må vi få på plass en felles statlig arealplan for Grythengen og Engerfjellet, for en full tilbakeføring av begge steder til slik alt var i 1875.

Og med det siste års mange åpenbaringer er det uomtvistelig at Gud er på vår side, slik Bob Dylan synger det, slik at det er bare å brette opp armene og gå på.

I tillegg skal vi heller ikke glemme at vi har fått en a7III mellom hendene, og dette er kraftige saker, som man ikke bør skimse av:

https://permaliv.myportfolio.com/home

Katastrofe over de søndre deler av Mjøsa, Totenåsen og i Hurdalen. Litt av en jubileumsgave fra odølene til 10-års jubileet for redningen av Totenåsen Skyline får man si😬 Tekst av Eivind Salen, leder av Motvind Norge:

"Jeg gikk en tur på stien, og søkte skogens ro.

Not so much. Dette er skogen i Nord-Odal, Songkjølen og Engerfjellet, der lokale folk for lang tid tilbake gikk rundt og samlet grunneieravtaler uten å sørge for at grunneierne skjønte hva de skrev under på, tvert i mot. Det ble snakket om «energiforsyning», «arbeidsplasser», «utvikling», «verdiskapning», og det ble skrytt av «miljøvennlig» og «ønsket», og det ble viftet med ekspropriasjonspapirer, så man kunne undertegne eller få en dårligere avtale.

Nå sitter vi her. De 34 turbinene er i ferd med å monteres, VELDIG mye høyere og større enn det som først ble «kommunisert», for å holde meg til kommunikasjonsselskapenes og rådgivernes sjargong. De er 217,5 meter, høyeste i Norge, her over åsryggene.

«Energiforsyning», «arbeidsplasser» og «utvikling» var aldri poenget. Heller ikke «verdiskapning». Dette er verdiTAPPING, det tapper av våre felles verdier, både økonomiske og naturverdier, og de viktige verdiene som ikke måles i tall.

Det er den tyske giganten EON som begynte, men de er for lengst ute av prosjektet. Det er RWE som har overtatt, også de tyske, også de gigantisk store. De har opprettet det tilforlatelige selskapet Odal Vind AS, med forretningskontor i Sand senter, og med egenkapital på 40 000 kroner ved stiftelsen 24.3.2020. Så det er litt av et løft å få til en investeringsrammen på 2 milliarder, som de skriver i årsrapporten 2020 at de skal, delvis finansiert med «egenkapital fra eierne samt med langsiktig gjeld som vil være klar i løpet av april 2021».

Det er store summer. For et prosjekt som er ulovlig igangsatt, aldri omsøkt, og som det offentlige Norge holder sin hånd over, liksom at når det har skjedd så mye skandaløst, må de som tjener på skadeverket få lov til å beholde gevinsten.

Her i denne artikkelen skriver vi at omtrent 50 eiendommer er over støygrensene. Det reelle tallet er høyere, kanskje 72 stykker, men det er ikke så lett å finne ut, for informasjonen er pakket godt inn.

https://motvind.org/50-eiendommer-over-stoygrensene-i-nord…/

Eiendommene er tømmerkoier og fritidsboliger av forskjellig slag, mange klart innenfor definisjonen «bygg med støyfølsom bruk», uten at det skal få den norske stat til ville ta et oppgjør med milliardinvesteringene det lille selskapet Odal Vind AS som så dagens lys i 2020 har pådratt seg, men der veldige mektige selskap og uoversiktlige nettverk står i ryggen.

Hvem som eier Odal Vind AS varierer litt fra måned til måned. Det forholdsvis nye selskapet Cloudberry kjøper seg opp, aggressive som de er. Eierandelen nå er 33,4 %. På meg kan det virke som det er Kommunal Landkasse (KLP) som selger seg ut, og som nå er nede i en eierandel på 33,2 %. Akershus energi er også inne, med andelen 33,4 % de også.

Det er ikke vindkraften, ikke energiproduksjonen, men spekulasjonen og investeringsobjektet som er poenget. Det er en FORRETNINGSMODELL, der en av statens mektigste lover - og slik den blir brukt, den aller mektigste, over grunnloven med § 108 og §112, som blir «vurdert» i en skjønnsvurdering til ikke å være til hinder for Energilovens anvendelse - Energiloven blir brukt for å gi all verdens selskap og spekulanter tilgang til norske arealer og norske naturressurser, og norske felles midler gjennom statskassen og vår alles lommebok.

Energiprisene drives opp. Og vi har ikke noe annet valg enn å betale for dem. Det er rekordpriser over hele landet, og energiproduksjonen pøses ut til utlandet gjennom eksport, sånn at det samfunnsmessige rasjonelle energiloven krever i sitt formål er smadret. Ordene «fordelene er større enn ulempene» er tømt for mening, det er noe de bare sier, meningen ville vært klarere og mer forståelig om de sa «sesam, sesam».

Eller hokus pokus.

Her er Nord-Odals evige skoger. Bare ta dem. Gjør hva dere vil. Vi er energimyndighetene i Norge. Ingen tør røre oss. Og med de verdiene vi har satt på spill, ikke bare i Nord-Odal, men i de 94 andre konsesjonene vi hokus pokus har gitt, så skal det bli dyrt for dem som prøver.

For å stoppe dette trengs en folkebevegelse. Den heter Motvind Norge. Vi møtes på lørdag. Bli med."

Ja, dette er stygt, og nå måtte jeg si fra meg mitt styreverv i Motvind Innlandet, for å bygge mørkevern! Hvor mye heller skulle jeg ikke stått i frontlinjen for kampen mot vindturbinene over Engerfjellet, som kommer til å ødelegge nattemørkets mystikk fra Bjørnåskampen over de søndre deler av Totenåsen, på samme vis som kjempe-TV'en over kulturelva vår når vi står på kjørbrua i Grythengen om kvelden.

Men alle her omkring gir blaffen i Totenåsen, Mjøslandet og Hurdalen, på samme vis som de gir blaffen i Grythengen. Ja, overhodet ingen fra noen av grytheng-ættene, verken etter Even Helmer eller Johan Albert eller andre, har tatt del i kampen mot Engerfjellet vindkraftverk, ei heller kampen for Grythengen, og ingen av dem har dratt så mye som en liten kvist til det høyst påkrevde mørkevernet vårt, slik at jeg heller kunne benyttet tiden konstruktivt i Motvind Innlandet.

Såmaskina til oldefar, som er så nydelig at man kan få tårer i øynene, er laget på Løten!

Grunnet avslag på opphavsrett i dag kom jeg til å slå opp Aadals brug, for å se hvor gammelt det var, og det viser seg at denne bedriften ble oppløst i 1928, slik at jeg tror ikke opphavsrett gjelder lenger. Derfor tror jeg Adobe har gjort en feil i å avvise fotografiet.

Men det var godt de gjorde det allikevel, slik at jeg fant ut at Aadals brug lå på Hedemarken, og ikke på Vestlandet, slik jeg var skråsikker om.

Så å fotografere denne gamle såmaskina, gjerne i duo med det minst like flotte stabburet til oldefar, er topp prioritet fra nå av😊

Det går sin gang her i enga, jeg overlever takket være kameraet, var det ikke for dette ville det vært hagla eller flaska, da vårt fedrealter har blitt meningsløst, fordi her kan ikke lenger deriveres ut noen hensikt, slik at jeg som kulturbærer og historiemaler har blitt uten betydning, sammen med kværnenga vår, som i utgangspunktet har 1000 ganger mer mening enn alt og alle andre omkring her.

Men sammen med min a7III klarer jeg allikevel å hente ut litt mening gjennom tårefotografiet, innemellom byggingen av det meningsløse mørkevernet, hvor det på tross av omstendighetene har blitt 19 nye fotografier siden sist, samt at fem fremdeles ligger til godkjenning hos Adobe. Alle motiv er naturligvis fra Grythengen, da jeg er i foto-karantene her under bygge-perioden:

Tja, ville ikke oppdatere i dag, kommer da i morgen. Se midlertidig bildene hos Adobes Contributor Portfolio: https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind

Bildet ovenfor ble dog ikke med, grunnet avslag på opphavsrett, men jeg tror dette er feil, da denne maskina har kommet med før. Trolig er det så lenge sida denne bedriften eksisterte, at opphavsrett ikke eksisterer lenger.

Slo derfor omsider opp på Aadals brug, og da ble jeg overrasket, for det viser seg at denne flotte såmaskina til oldefar er laget på Løten😲

"Aadals Brug Jernstøberi og Mekaniske Værksted var ei industribedrift som var operativ fra omkring 1840 til 1928 og som lå ved Svartelva omkring 15 kilometer fra Hamar. I 1928 brant stedet ned, og det er bare to bygninger som fortsatt eksisterer.[1]"


Jeg har nok tenkt på Årdal jeg, og trodd at denne maskina var fra Vestlandet, men så er den fra Ådal på Hedemarken, ved Svartelva, som ser ut til å være fin å padle. Kanskje tar jeg med kajakken en tur vi skal til Hamar, så kanskje det også blir noen fotografier fra Svartelva her på PermaLiv?

Uansett, nå blir det enda morsommere å fotografere såmaskina til oldefar, da den er laget til i Mjøslandet. Den står nydelig plassert ved stabburet, og her om dagen fikk vi også fjernet stolpen til tørkestativet, som har ruinert mange bilder av stabburet. På betongsokkelen står det at dette var støpt ned i 1964 av bestefar. Men nå måtte dette vike, slik at jeg kan fotografere stabburet til oldefar, sammen med den flotte såmaskina hans, før vi tar ned stabburet og legger det nede i telthuset.

Såmaskina får jeg nok dessverre ikke berget, annet enn gjennom fotografiet, men jammen skal jeg fotografere den i senk, til glede for kommende slekter, da stort annet enn tårefotografiet er det ikke mulig å overbringe dem.

Hvorfor lot dere ikke kværnenga, grythenga, husmannsenga og himmelenga vår i fred, alle sammen? Ville det ikke vært mye bedre om vi hadde fått leve i fred her, i likhet med kværnfolket her i 1000 år før oss, slik at stabburet kunne få stå på plassen sin, og såmaskina rulle rundt i de grønne enger om våren, og ellers stå trygt og godt på låven som ikke er resten av året?

Men, men, i det minste får vi glede oss over at PermaLiv har blitt Totens desidert beste landskaps-fotograf, slik at vi på uforlignelig vis kan feste de siste restene av den magien som i sin tid rådde her i enga, til kamera-sensoren, før all magi rives ut av våre hjerter.

Vinterepler i gårdshagen i Grythengen. Da jeg var barn pakket vi disse i avispapir, la dem kjølig og fuktig i kjelleren, og spiste dem til jul.

Fotografiet er tatt med min 50 mm Canon EF - linse, men jeg selger denne også og får meg Sonys nye, lille 50 mm f2.5. Satser på å få minst 2000 kr for denne, da EF-linsene er mer populære enn APS-C.

Skal også følge med i tilfelle jeg kommer over en rimelig, brukt Sony 24-105 mm. Begynner likesågodt forberedelsene for turen til Wisconsin og USA, tror det nærmer seg at vi finner etterkommerne etter Even og Marthe Overnengen. Men finner vi dem ikke før avreise, gjør vi det der, og gjør vi ikke det, får vi i alle fall sett hvor Ovren Mikkelson slo seg til på sine gamle dager.

Vesterheim var jeg ikke klar over, ble tipset om dette museet i dag, det ligger i Iowa rett over Missisippi fra Wisconsin, Stoughtoun og Cambridge, så turen er ikke lang dit fra plassen til Ovren Mikkelson.



"Vesterheim Norwegian-American Museum in Decorah, Iowa is the National Norwegian-American Museum and Folk Art School, with over 33,000 artifacts, 12 historic buildings, and a library and archives. This treasure showcases one of the most extensive collection of Norwegian- American artifacts in the world and highlights the best in historic and contemporary Norwegian folk and fine arts. Some of its buildings are on the National Register of Historic Places."

Så hit skal vi!


Føler på meg at det nærmer seg at jeg får kontakt med etterkommerne av Ovren Mikkelson og Marthe Overnengen, skal uansett intensivere jakten når jeg blir ferdig med mørkevernet.

Har tenk videre på mitt nye reise-sett, og nå tror jeg rett og slett at jeg satser på Sonys nye 50 mm f2.5, Sonys 24-105 mm, samt at til USA tror jeg også at jeg tar med min 24 mm GM f1.4, for å få fotografier av ypperste klasse fra Missisippi og Wisconsin River. Men når vi skal til Filippinene, vil jeg trolig legge igjen denne hjemme, i alle fall hvis jeg finner at 24 mm på Sonys reise-zoom er av tilstrekkelig kvalitet.

Håper jeg får tid til å lage fotobøker og prints før vi tar turen til Wisconsin og USA, hadde vel vært igang med dette nå var det ikke for mørkevernet, men reiser uansett over så fort vi har mulighet. Og finner vi etterkommerne etter Ovren og Marthe, har jeg utrolig mye å fortelle dem nå. Ja, jeg kjenner jo mine tipp-tipp-oldeforeldres livshistorie nesten bedre enn min egen:-)

Tjuvåskampen, en av få plasser hvor man fremdeles kan gå på topptur uten å få et vindkraftverk i øynene. I bakgrunnen skimtes Bjørnåskampen, et unikt naturområde, men snart blir det like ulevelig å sitte der under stjernehimmelen, som det nå er å stå på kjørbrua i Grythengen, for å ta inn mørkets mystikk over kulturelva vår, slik kværnfolket i Grythengen har fått gjøre det i kanskje så mye som 1000 år.

Hele landet ødelegges i disse dager på alle vis, hvor både Norge og Grythengen er fullt av røde soner:


Ja, dette er skremmende, virkelig skremmende, nå har vi maltraktert både verdens flotteste land og universets mest unike kværneng. I disse dager skulle jeg vært fullt opptatt i Motvind Innlandet, men så måtte jeg si fra meg mitt styreverv, fordi jeg må bygge mørkevern!

Bildet ovenfor er tatt fra Tjuvåskampen for ikke lenge siden, hvorfra man fremdeles ikke ser en eneste vindturbin, men i bakgrunnen skimtes Bjørnåskampen, og derfra får man Engerfjellet vindkraftverk midt i fleisen. Å sitte der når hinderlysene kommer på hver gang et fly kommer inn mot Odalen, blir som å stå på kjørbrua i Grythengen med denne nye hjemmekinoen over kulturelva vår, og så later folk som om dette ikke betyr noe. Det gjør det vel, da det er kulturelva til hele Mjøslandet, hvor kværnfolket i Grythengen har fått stå i fred hver kveld for å ta inn inntrykket av elva si fra sagnomsuste Tjuvåsen etter dagens kværninger, kanskje helt siden vikingetiden. Og nå er det slutt, et gode som ikke kan beskrives med ord, borte på et blunk etter hundrevis av år, fordi vi har blitt et land uten kultur, kun hermetikkultur, hvor ingen lenger ser verdien av naturens mystikk eller historiens sus. Så her i Grythengen, her finnes det ikke lenger noe grunnlag for å leve, vi eksisterer kun, med fotografiet som substitutt for historiemaleriet.

Innover i fotografiet ser vi mot Hurdalen, eller Østlandets perle, som Theodor Caspari i sin tid kalte denne bygda. Men er det det lenger? For med unntak av Rognstadkollen, som jo bare er en kolle og ikke egentlig en topp, er det ikke lenger et eneste sted i Hurdal man kan gå på topptur til uten å få Engerfjellet og Sognkjølen vindkraftverk rett i fleisen.

Og det såkalte utvalgte kulturlandskapet etter Knai, hva er vel dette uten Grue gård? Ingenting! Og hvordan kan man leve der når gårdstunet der er partert? Plutselig får man en hjemmekino innover gårdstunet der også, og da blir gårdstunet, gårdens hjerte, ulevelig!

Og skal man ha kjæledyr, da får man holde seg til kaniner. Og skal man ha båt, får man holde seg til Thorud-fløya. I alle fall så lenge man bor inne i gården til andre folk, en eldgammel slektsgård helt sentral i kulturlandskapet.

Så nei, hele "bærekraftsdalen" blir meningsløs uten Grue gård som en levende kulturgård, og skal en gård være levende, da må den være intakt, uten parterte gårdstun eller masse meningsløse villaer dumpet ned i gardskoronaen!!!!!

Så hele Norge ødelegges, Øverskreien, Toten og Mjøslandet er ABSOLUTT INGENTING uten universets mest unike kværneng, Grythengen, den eneste enga i ei grythe som finnes her i landet, og nå på randen av utryddelse. Det aller siste eksemplar av ei grytheng dette landet og hele verden har tilbake, mer truet enn sorte neshorn.

Bærekraftsdalen i Hurdal blir aldri annet enn en dårlig vits på papiret uten Grue gård som en levende kulturgård, med intakt gårdstun, i sentrum av dalen. Men hvem orker vel lenger å bo i Hurdal, når den eneste toppen man kan gå topptur til nå uten å få et vindkraftverk i glaningen, er Rognstadkollen, som ikke engang er en ordentlig topp?

Samtidig spises resten av Norge opp av nye vindkraftverk!

Fotografi fra vollen foran flomkværna i Grythengen nå i høst, fra geitrams-vollen, hvor Johan og Even-Helmer i sin tid kjørte vekk 1400 hestelass med stein. Hadde vi fått lov til å leve i fred som kværnfolk i kværnenga vår, slik kværnfolket her har fått lov til å leve i fred i kanskje så mye som 1000 år, ville her ikke vært geitrams, men beiteland. Da ville ikke dette fotografiet blitt tatt.

Men nå er Grythengen kjørt i senk, lik Kodak City, grunnet en lang rekke ufattelig korttenkte beslutninger. Det virker som om alle her kun har tenkt på og kun fortsetter å tenke på seg selv, og ikke hva som skulle vært meningen med Grythengen, ei urgammel eng som har 1000 ganger mer verdi, historisk, åndelig og landskapsmessig, enn alt hva de holder på med.

Derfor er her ikke tilbake noen sammenheng, ingen hensikt kan realiseres, og all betydning har forduftet!

Men vi fortsetter å fotografere vi, så får vi tro at den dagen vi også fordufter, at vi da har tilstrekkelig med fotografiske minner til å lage ei tilsvarende foto-historisk bok som Kodak City, fra Kværnenga Grythengen!

https://permaliv.myportfolio.com/


Dette er topp inspirasjon til foto-bok for Grythengen! Kodak City, byen som har betydd så mye for så mange, men så gikk den til grunne og ble utslettet, på samme vis som kværnenga vår.

Ja, vi skal vekk herfra så fort som mulig, men allikevel er det klart at den tiden vi er her, må vi samle så mange fotografiske minner som mulig.

Det er en enorm historie knyttet til Grythengen, helt enorm, og PermaLiv avdekker stadig lag på lag med historie. I går så jeg omsider klart hvordan denne kværnenga begynte med ei bekkekvern oppe ved demningen, samt videre hvorfor og hvordan flomkværna lenger ned ble anlagt. Jeg ser hvor det første kværnhuset må ha stått, hvor hestene må ha kommet ned etc. Jeg har avdekket hele vår historie fra tiden nede i Fossemøllen, tiden i Overnengen, hvor smia til Ovren Mikkelson må ha ligget, tiden Herman og Mina var i Vestby, jeg har avdekket innholdet i vår tro, hvem vår apostel var, hele det gamle vegsystemet, hvor Fællesmissionens trykkeri lå, historien om Rauen, Pippi i kammerset, hvor Ovren Mikkelson og hans barn slo seg ned i Wisconsin, hvordan klimaet var i Cambridge de første årene de var der, husorglet til Nils Lindstad og mye, mye mer.

Og nå er det forbi, stabburet må ned og vi må reise, da det eneste som forener folk her, er uviljen og vrangviljen til Grythengen!

"I thought the final image of the buildings imploding through a screen of blocky pixels was really powerful and think that the pixelation was probably very intentional as it sort of represents the death of analog film as we see the Kodak buildings literally imploding, and the birth of this new digital age. Hope to get a copy of this book! Thanks Dan" - Sadie Smith

Vi får tro fotografiene fra demonteringen av stabburet til oldefar, Husmannstroens katedral, vil gjøre like sterkt inntrykk i vår foto-bok, når den tid kommer!

Personlig kan jeg ikke begripe hvorfor ikke totningene heller ville ha re-montert husorglet til Nils Lindstad i stabburet, så kunne folk samles for å lytte til toner fra "Pris Herren" på Stabburstunet, mens de ble servert grytheng-graut, grytheng-most og grytheng-vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bæssmor.

For deretter å ta en guidet tur ned til flomkværna vår💔

Så totningene er vanskelige å forstå😓

Situasjonen på Grythe-platået er absolutt syk, her råder en destruktiv ånd som er hinsides fatteevne, så det er bare å resignere, trekke seg inn i seg selv og vie seg helt og fullt til fotografiet.

Men stabburet tar vi med, har kommet til at jeg har god plass til dette nede i telthuset, samt at det ikke er mye arbeide å ta det ned heller. Begynner å merke opp stabburet for demontering utover vinteren.

Uansett, godt man har fotografiet, for menneskene har blitt så syke nå, at det å forsøke å skape noe konstruktivt i den virkelige verden, det nytter ikke lenger.

Vil allikevel på det sterkeste beklage at totningene ikke forstod betydningen av Grythengen som ei levende kværneng i kulturlandskapet på Toten. Dette er meget, meget beklagelig!

Vet dere hva, jeg gir opp jeg, med det mener jeg at jeg gir opp Grythengen. For folk her, de må ha syknet hen, den ånden som råder her på Grythe-platået, den er ikke sann. Tenk alt jeg har funnet fram av historie, alle fotografiene mine, alle visjonene for stedet vårt, for Dahlsleden, kværnfolket på kjørbrua, alt bare preller av, ingen bryr seg noen ting, det finnes rett og slett ikke tilbake fnugg av undring, ingen forståelse for magi og fortryllelse, jeg kan ikke forstå annet enn at de er døde som åndsvesener.

Hvorfor man har dratt alle disse menneskene hit, det aner jeg rett og slett ikke, for de eneste som har noe her å gjøre, det er herren på Grythe og kværnfolket i Grythengen. Hadde man latt treenigheten med herregården Grythe, kværnenga Grythengen og flomkværna ved Olterudelva bestå, da ville dette vært verdens vidunderligste sted!

Men nå forsvant først altså Grythe, den eldste og engang største garden i Øverskreien, og nå forsvinner også Grythengen med all sin historie, hvor kværnenga Grythengen for all framtid blir atskilt fra flomkværna si. Ja det hele er så tragisk at det er vanskelig å fatte, men ingen bryr seg, ingen her har noe som helst slags forhold til noenting, det er det kun jeg som har, så da får vi forsvinne og de likegyldige forbli.

Å rydde snø med snøskuffe til vinteren gidder jeg ikke lenger, vil heller benytte energien til å bygge akebakker og hopp i bakken ved låven til Klaus, kun der oppe virker folk hyggelige, så da holder vi oss der.

Kanskje henger jeg opp diskokula mi også over kjørbrua og lar den blinke litt utover vinteren, som en protest mot krenkelsen av kværnfolket i Grythengen, som ikke lenger kan få nyte mørket over kulturelva si i fred. Slik jeg ser det er dette en krenkelse av alle som har virket som kværnfolk i Grythengen opp gjennom århundrene. Dessuten er det jo slik at man ikke bør tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv.

Jeg gidder heller ikke hilse på folk her lenger, det er jo uansett ingen lenger som bryr seg om oss eller plassen vår, ja folk bryr seg rett og slett ikke om noe eller noen ting. For bryr man seg ikke om Grythengen, denne fantastiske kværnenga med en slik vanvittig historie, ja da er man syk, man er ikke lenger menneske, ei heller dyr, men lik barn fostret av ulver.

Uansett, stabburet tar jeg med når vi forsvinner, har kommet til at jeg har god plass til dette i telthuset, bare jeg får ut de siste stolene fra møteteltet. Fjerner disse og rydder plass til stabburet utover vinteren, samt begynner å merke det opp, slik at det er klart for demontering når den tid kommer. Ja, ikke blir det mye arbeid å demontere stabburet heller, tipper jeg har det nede og på plass i løpet av et par uker.

Vil til slutt beklage at ingen totninger så verdien av Grythengen som ei levende kværneng i kulturlandskapet på Toten og rundt Mjøsa.

Med mine siste observasjoner ser jeg det nå som sannsynlig at den første kværna i Grythengen, nevnt i 1669, var ei enkel bekkekværn som lå like oppe ved der demningen ligger nå, og at flomkværna var en videreføring av denne.

Veldig synd at ikke kværnenga vår fikk ligge i fred, da tror jeg at jeg først ville satt istand igjen bekkekværna oppe ved demningen til å male gryn for grytheng-graut til pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, for deretter å satt et lite vasshjul nede ved flomkværna, for helt og fullt å gjøre denne til et verksted for bygging av Thorud-fløyer, hvor verkstedet ble driftet av direkte vannkraft fra Olterudelva.

Levevegen til kværnfolket i Grythengen, undertegnede, jentene og kaninene, ville da vært salg av Grytheng-graut, bygging at Thorud-fløyer, guiding av pilegrimsvandrere etter Dahls-leden, samt søndags-samlinger med salg av Grytheng-most og Grytheng-graut oppe på Stabburstunet, til sang og toner av "Pris Herren" fra husorglet til Nils Lindstad i Husmannstroens katedral.

Ja, og vi må ikke glemme, selvsagt vafler med jordbær fra jordbæråkeren til bæssmor. Og tror du ikke ei lita jordbærplante fra jordbæråkeren til bassmor har overlevd både V/A-anlegget og lupinene, ble helt sjokkert da minsta kom hjem med ei kjempestor "markjordbær" fra Blåveissvingen, jeg kjente den straks igjen som ei bæssmor-jordbær fra barndommen😋

Ha, nå vet jeg det👌 Grythengen er naturligvis mye eldre enn 300 år, det er flomkværna som er minst 300 år, men den første kværna, trolig ei enkel bekkekværn, som første gang er omtalt i 1669, kan være like gammel som Grythe selv, og da er nok også Grythengen omtrent like gammelt, kanskje helt fra vikingetida.

For Grythengen og dammen i elva ligger helt paralellt, og jeg ser nå at demningen ligger rett ovenfor der det ville vært aller mest aktuelt å anlegge ei lita kværn inntil dalsida. Rett ovenfor der igjen er det et lite platå, og jeg tror det er dit hesten kom med kornet, det er aldeles også så at jeg kan skimte kløvvegen ned til kværna.

Vi må huske på at Grythe nok er den eldste og i sin tid den største garden i Øverskreien, selv heller jeg mot at alt land mellom Olterudelva og Slukelva i sin tid lå under Grythe, så at en slik gard holdt seg meg egen bekkekværn siden tidenes morgen, er helt naturlig.

Flomkværna i Grythengen ble nok først påtenkt etter alle problemene nede i Fossen mølle ved Kværnumsstrykene fra 1650 og videre, hvor man da bygget på demningen og begynte å anlegge først steinveit og videre trerenne i dalsida ned til telthuset, som står på grunnmuren til flomkværna.

Grunnen til at man la flomkværna helt der nede, var fordi tross alt var det enklere å bygge renne ned dit, enn å bygge veg helt opp til den gamle kværna, fra Y-krysset i Grythenghågån nedenfor Blåveissvingen (Lupinsvingen). Dessuten er det flatt og fint nede ved telthuset/flomkværna, i motsetning til oppe ved den gamle bekkekværna.

Flomkværna ble derfor bygget opp over mange år av kværnfolket i Grythengen, samtidig som man fortsatte å male i bekkekværna. Først da flomkværna var oppe og gå, ble bekkekværna demontert og flyttet opp til tunet i Grythengen for å tjene som hønsehus, i likhet med så mange andre bekkekværner.

Med mine siste observasjoner kan vi nok derfor anta at kværnenga Grythengen heller er 500 år enn 300 år, og kanskje nærmere 1000 år gammelt😲

Geitrams-enga ved flomkværna i Grythengen i dag tidlig.

Å bygge mørkevern er omtrent like tungt som det var å lime container-gulv i sin tid, men neppe like helseskadelig. Og tenk det, etter alt dette slitet kastet grytheng-ættene seg over meg da jeg ble kastet ut av fabrikken min, aldri et ord til takk. Heller ikke et ord til takk nå som jeg har funnet igjen hele historien deres, som var gått tapt. Ei heller har de hjulpet til med så mye som en eneste liten kvist til mørkevernet vårt, nå som kværnenga vår utsettes for TV-terror og annen terror på høyde med Taliban på sitt verste.

Og dette må jeg drive med, nå som det går med stormskritt mot 150-års jubileet til Grythengen som vårt fedrealter. Og før dette ble vårt fedrealter, vet vi nå at dette var ei kværneng i minst 150 år før det igjen, slik at husmannsenga vår er minst 300 år gammel.

Tro om de er istand til å skjerpe seg og ta seg sammen snart? Eller skal jeg, jentene og kaninene bli alene om dette store og viktige jubileet også?

Uansett, nedenfor plassen til Klaus, der blir det ikke skog, vi skal holde den lille akebakken der åpen for barna. Dessuten skal jeg ikke legge særlig mer kvist på kvisthaugen der, satser heller på tipier nedenfor gamlevegen, for å erstatte for gardskoronaen som gikk tapt.

For oppe på plassen til Klaus, derfra frykter vi ingen form for TV-terror eller annen terror, for det er kun viljen det står på. Noen bryr seg om sine medmennesker, andre ikke.

Så til alle, bakken øverst i Østvollen i Grythengen er og skal forbli akebakke for alle barn som vil ake der😊

Å føy, sto litt utpå kjørbrua nå, og du verden hvor glad jeg er fordi det går såpass bra med mørkevernet mitt, for dette er TV-terror av ufattelige dimensjoner. Ja, det er så voldsomt dette her, at man ser rett og slett numrene på fotball-skjortene med det blotte øye. Så det er ufattelig, og jeg fatter og begriper ikke at slikt er lov.

Uansett, jammen er det godt jeg skal slippe å videreføre denne gjennom-terroriserte kværnenga vår til min datter, som ville vært den aller beste kulturbærer av vår fedrearv som tenkes kan, da det å overføre denne komplette djevelskapen Grythengen har blitt til sine barn, ville vært en tvers igjennom psykopatisk og ekstremt ondsinnet handling.

Personlig forstår jeg ikke at grytheng-ættene finner seg i en slik fornedring av vårt fedrealter, særlig ikke nå som vi har fått tilbake den fantastiske historien knyttet til enga vår.

Over nyttår tror jeg jammen jeg kontakter politikerne om dette her, med disse nye hjemmekinoene må det innføres strenge regler, for å stå på kjørbrua i Grythengen nå, hvor kværnfolket her har fått nyte mørket over kulturelva vår siden slutten av 1600-tallet, det er som det blir å sitte på Bjørnåskampen når hinderlysene på vindkraftverket over Engerfjellet kommer på.

Uansett, skal gamlefar hogge ved til vinters, får han la de fineste rajene ligge til meg, så kjører jeg dem over og fortsetter med å fylle opp vollen mot vegen med tipier. Innimellom disse planter jeg juletrær og poppel, så får poppelen skyte i været og grana komme etter hvert.


Under arbeidet med mørkevernet er jeg i foto-karantene i Grythengen, så denne videoen av Aows passer bra. Men det blir faktisk noen bilder allikevel, her er seks nye siden sist, bla deg bakover med piltasten for å se de nyeste fotografiene:


Det blir noen "cloudscapes" opp fra Stabburstunet.

Kun fire nye foto siden sist her fra Grythengen, men det er da litt det også, klikk på et foto og bla deg bakover for de nysete bidragene:

https://permaliv.myportfolio.com/home

Aldri har jeg vært borti bedre serie om mening i livet, enn den Richard Beck kjører for tiden, hvor jeg anvender hans tanker for meningen med kværnenga vår, Grythengen, ei eng i ei grythe:


"So, meaning in life is a cord woven from three threads. Coherence. Purpose. Mattering. Our life has a story, a story that matters and is going somewhere."

Er det ikke underlig, det siste året har jeg funnet igjen nesten 400 års historie for Grythengen, som har vært glemt og nesten tapt, men så fant jeg igjen alt sammen, alt om vår tilknytning til Fossemøllen, engene i Øverskreien, livshistoriene til våre forfedre, hvor de har bodt, hva som var deres yrker, året Herman og Mina flyttet ned i Grythengen, flomkværna vår, Ovren Mikkelson og Wisconsin, ja alt sammen har jeg nå nøstet sammen, og dette ble litt av en historie!

Grythengen var blitt historieløst, men så fant PermaLiv igjen hele historien til vårt fedrealter, og dette, det er en historie som betyr noe det!

Men hva skjer? Jo, folk ble rasende på meg fordi jeg fant igjen historien vår og historien til enga vår, de flyr uti enga her fra alle kanter og er helt ville, og jeg har ikke fått så mye som et eneste lite takk fordi jeg nøstet opp igjen hele vår historie, og ingen viser tegn til å ville hjelpe meg med å lage ei skikkelig foto-historie-bok til 150-års jubileet for Grythengen som grytheng-ættenes fedrealter i 2025.

Så hva har skjedd med dem? Er de vandrende fb-algoritmer? Har de blitt en platonisk woke-mob? Eller har de simpelthen mistet tenkningens evne?

Men så var det dette siste da:

"...and is going somewhere."

Her er vi ved kjernen, for nå som vi har funnet ut hva enga vår var og hvor den kom fra, er det klart at alt her har gått i feil retning, for hva det har blitt av Grythengen, dette var ikke meningen.

På tide å våkne nå og innse realitetene, at vi totalt har feilet som forvaltere av kværnenga vår. Å få den på rett kjøl igjen blir ikke lett, det må nok minst en statlig arealplan til, men vi får ikke la oss skremme av det.

Og kanskje var ikke PermaLiv idiot allikevel? For tilfeldigvis var det PermaLiv som nøstet opp igjen hele historien vår og historien til kværnenga vår, hvorfor var det ingen andre?

Og hvorfor ble PermaLiv Totens beste landskapsfotograf på tre år, etter at han fikk sin a7III i 50-års gave av seg selv?

Og hvorfor får vi igjen hele historien vår nå nettopp før 150-års jubileet vårt? Selv synes jeg det hele nesten er skummelt, så kanskje er det slik at den vestlige, kristne sivilisasjon ligger begravet nettopp her i Grythengen, etter at vår apostel i Holmstadengen løftet det konstantinske åk av de jordbundnes skuldre etter 1500 år.

Aller mest skummelt er det allikevel hva som har skjedd med slekta og folk rundt omkring de grønne enger. Egentlig burde alle kle seg i sekk og aske og gråte fordi vi feilet i å bevare Grythengen som den enga i grytha dette var da Herman og Mina fikk denne fantastiske gaven av Halvor Grythe i 1875, en tillit vi ikke var verdig.

"But where does this meaning come from? More importantly, in the midst of shame and failure where does a conviction that we matter originate?"

Nå, midt i skammen og fiaskoen, kan vi ikke bare enes om at Grythengen betydde og betyr mer enn alt annet, fordi i hele universet finnes ikke ei kværneng med en historie og en slik beliggenhet som Grythengen!

Den totalitære modernismen strammer stadig sitt jerngrep om Mjøslandet vårt, tenkte meg over en dag for å fotografere Stange kirke på nært hold, men veit neimen ikke om jeg orker lenger?

"Fytterakkern, alt på den andre sida av Mjøsa blir jo ødelagt. Engerfjellet vindkraftverk, Mjøskuken I i Moelv, ny E6 delvis ute i Mjøsa og ellers i stygge skjæringer, over åkerland og våtmark, og nå dette modernistiske makkverket av Bjørn Dæhlie." - PermaLiv


Kapitalen råder, dette er rein dekonstruktivistisk djevelskap, ti ganger verre enn Hurdal økolandsby og helt på høyde med planlagte Hurdal urbane landsby. Kan knapt bli verre!


Tenk det, slik ondskap hentet rett ut av den dystreste dystopi får Bjørn Dæhlie lov til å plante i den beste svartjorda i Norge, på et jorde i Stange. Så bærer folk seg for at jeg må plante noen juletrær rundt kværnenga vår, for å skjerme ut det arme Stabburstunet vårt😲

Tenk det at Hattusa er bare 10 ganger eldre enn demningen til flomkværna her i Grythengen, det er jo ikke så mye eldre det. Og pussig er det å vite at kværnenga vår ble etablert som del av flomkværns-anlegget her i sin tid.

Inntil dalsida er det spor etter ei steinveit, slik at jeg tror flomdammen ble tappet helt ned under hver kværning, hvor vannet først gikk i ei steinveit, for deretter å renne i ei trerenne der dalsida smalner inn det siste stykket ned til flomkværna.

Her tror jeg trerenna rant under kværnhuset, hvor det stod to kværnkaller etter hverandre etter langveggen mot elva, først ei grynkværn så ei mjølkværn.

Jeg tror ikke det var overvasshjul her, grunnet formen på steinveita ut fra kværnhuset.

"Hverdagen til flomkvernsfolket i Grythengen"


Tenk om vi kunne fått Kings&Generals til å lage en tilsvarende animasjon over flomkværns-anlegget i Grythengen, som over hetittenes hovedstad Hattusa, til 150-års jubileet vårt!

Jeg ser for meg hvordan man kunne påbegynne en slik animasjon, hvor man først ser jorda i verdensrommet, hvor man zoomer seg inn på Nedre Hongsætra hvor budeia akkurat er i ferd med å gjøre seg ferdig med frokosten, hvoretter hun går mot utjevningsdammen i Olterudelva og sveiver lemmen helt opp, da det er tørrvær, slik at vannet flommer i strie strømmer ned mot flomdammen i Grythengen.

Deretter kan man følge denne "flodbølgen" nedover Olterudelva, hvor ekorn og rådyr sperrer opp øynene og løper opp dalsida, fram til den når dammen i Grythengen.

Derfra kan man følge kværnstien fra dammen opp til Grythengen, hvor kværnfolket foretar forefallende arbeider ute på stabburstunet etter første kværning og en bedre frokost med bacon, hvor de samtidig lytter oppmerksomt etter flombjella.

Så går man ned til dammen igjen, hvor man ser vannet nærme seg det lille vasshjulet med flombjella, hvor denne begynner å ringe. Da beveger man seg raskt opp på Stabburstunet, hvor man ser kværnfolket kaster fra seg alt de har i hendene ved lyden av flombjella og løper ned til elva, gubben til flomdammen og resten av familien til flomkværna.

Hvoretter et voldsomt rop fra eldstemann lyder fra kværnhuset når alle er klare på post; "LA FLOMKVÆRNA GÅ", hvor gubben drar opp flomlemmen og vi følger vannet strømme nedover steinveita og videre nedover trerenna i bergsida, hvor dette treffer den første kværnkallen og grynkværna snurrer igang.

Animasjonen avsluttes med at kværnfolket til kvelden går utpå kjørbrua i Grythengen, et urgammelt rituale, hvor de samlet tar inn inntrykket av kulturelva si under stjernehimmelen, helt uten TV'er, durende pumpehus, høgspentgater eller gale bilister, mellom dem og kulturelva vår.

Til slutt snur de seg og går inn igjen i husmannsstua si, hvor animasjonen avrundes med et spektakulært stjerneskudd bak dem over Olterudelva i mørket, i fred, ro og verdighet under stjernehimmelen.

Bringebær til vafler ved stakitten i Grythengen, verdens mest meningsløse sted, nettopp fordi intet sted i verden fant man mer mening.

Meningsløshet er proporsjonalt med uforløst mening gjennom blokkerte hensikter.

Uten realisert mening er man uten betydning, og vår betydning her er fullt og helt avhengig av at kværnenga vår får realisert sin betydning gjennom forløste hensikter.

Mening uten betydning er intet!

Kun tårefotografiet står tilbake!

Richard Beck hos Experimental Theology kjører en absolutt fabelaktik serie om mening i livet for tiden, hvor jeg har tenkt videre på dette i natt.

Hva man må konkludere med, er at Grythengen har blitt verdens absolutt mest meningsløse sted, nettopp fordi dette er det stedet i verden med absolutt mest mening, fordi meningsløshet er proporsjonalt med uforløst mening gjennom uforløste hensikter, da hensiktene med denne eldgamle kværnenga vår ikke lenger på noe vis kan realiseres!

Den aller siste hensikten som ble tatt fra oss, var å kunne gå utpå kjørbrua vår om kvelden for å lytte til kulturelva vår i mørket under stjernehimmelen, et daglig rituale kværnfolket her i Grythengen har utført siden slutten av 1600-tallet.

Ja, tenk det, gamlefar fortalte han og onkel hadde diskutert mørkevernet mitt i går, ja de kaller dette en barrikade, men det er det ikke, det er et mørkevern. Å kalle det en barrikade er like stygt som å kalle israelernes sikkerhetsgjerde for en separasjonsmur. Nei, dette er et mørkevern, satt opp for å beskytte Stabburstunet mot TV-terror, på samme vis som israelernes sikkerhetsgjerde er satt opp for å beskytte jødene mot selvmordsterror.

Men det alvorlige er at de i det hele tatt velger å diskutere mørkevernet vårt, istedenfor å falle hverandre om skuldrene og gråte, fordi den aller, aller siste hensikt med vårt fedrealter er tatt fra oss, slik at dette har blitt verdens aller, aller mest meningsløse sted, fordi her fant man den mest meningsfylte kværnenga i hele universet!

Så hva gjør man videre? Det er klart at vi ikke kan satse på å leve i den enga i universet med mest uforløst mening, ja all mening her ser ut til å være låst inne og frosset ned til evig tid. Jeg vil sitere en kommentar til Becks fjerde essay om mening:

"After 47 broken years on this planet, most of which as a “Christian”, I’m still wondering why i matter.

“Who am I? How came I here? What is this thing called the world? What does this world mean? How did I get into the world? Why was I not asked about it and why was I not informed of the rules and regulations but just thrust into the ranks as if I had been bought by a peddling shanghaier of human beings? How did I get involved in this big enterprise called actuality? Why should I be involved? Isn’t it a matter of choice? And if I am compelled to be involved, where is the manager—I have something to say about this. Is there no manager? To whom shall I make my complaint?“ - Kierkegaard

Gods absence and silence is brutal." - Joel Goodman

"Gods absence and silence is brutal."

Ja, og akkurat som med at meningsløsheten her i enga er brutal, fordi her var så mye mening, på samme vis er Guds fravær og stillhet i Grythengen like brutalt, fordi Guds nærvær og ånd var i sin tid like sterkt og nærværende her, som fraværet er nå.

Men hva gjør vi videre? Det er klart, jo lenger tid vi er her, dess flere fotografiske minner får vi for ettertiden, samtidig må vi jo vekk. Hva som er å håpe på er at vi kan få vekk denne TV-terroren, samt at det kan være mulig å danne en stiftelse til arbeide for Grythengens gjenfødelse?

Nyper i gråsteinsmuren til oldefar nå i høst.

Richard Beck fortsetter sin fabelaktige serie om mening i livet:


Tenk det, alle omkring her kunne fått plass i et lite lommetun omtrent på størrelse med en av tomtene deres, og slik kunne de levd meningsfulle liv, istedenfor å tappe kværnenga vår for all mening, denne enga som har så mye mer mening enn alt og alle omkring her, men fordi den ikke kan fullbyrde sine hensikter, har den blitt meningsløs, og betyr derfor ingenting for noen, ja de ser den som meningsløs.

I et lommetun er selvsagt ikke TV'er og annet svineri det ringeste problem, fordi disse er designet med intelligent design, hvor husene er flettet sammen og inndelt i soner, fra det mest offentlige ut mot tunet, til det mest private bakerst i huset, hvor TV'en står. For, som Ross Chapin sier det; "uten privatliv, intet fellesskap".

Heller ikke har husene i de chapinske lommetun vinduer mot hverandre, da husene er flettet sammen med annenhver lukket og åpen side.

Rundt Grythengen derimot er vi eksponert for alt og alle, nå til slutt denne kjempe-TV'en som flommer innover Stabburstunet. Men er det noen som bryr seg? Nei, dette er kun nok en mulighet til å snyltegenerøsitere (skjult, proksimat taperstrategi i handikapp-prinsippet) og gjøre narr av skammingen i engen, ja, jeg tror rett og slett vi har å gjøre med gaslighting.

Men faktum er at Grythengen betyr så mye, mye mer enn alt og alle andre omkring her, mer enn Fredly, mer enn Bjørkely, mer enn Furu, mer enn Rabben, mer enn bikkje-bunkeren i Grythenghågån (alle tror at de kan bosette seg i og omkring Grythengen med bikkjene sine, for heromkring finnes det nesten ikke folk), mer enn grendeklynga til Klaus, Even Helmer og Johan Albert (som har forspilt sin rolle), ja faktisk mer enn Grythe, som nok er den eldste gården i Øverskreien, og nok også var den største.

For Kløvstad, dette navnet tror jeg er tatt etter kløvvegen mellom Grythe og Grythesætra ved Slukelva, slik at da også Kløvstad er skilt ut fra Grythe i sin tid, i likhet med Grythenholm og Holmstad.

Ja, det var det jeg visste, TV'en bare står og flommer innover Stabburstunet, her hvor kværnfolket i Grythengen har fått stå i fred på kjørbrua og nyte mørket over kulturelva vår siden slutten av 1600-tallet.

Nei, de bryr seg ingenting om at jeg lider, for å bygge dette mørkevernet, det er like tungt som det var for aztekerne å måtte rive ned Tenochtitlán stein for stein under spanjolenes geværmunninger. De bryr seg ingenting om at gamlefar lider, min onkel, selv om de har god plass til å sette opp en lettvegg i stua i full fart, og være ferdige med det.

Og nå er jeg full av angst, man føler seg fullstendig invadert, hjelpeløs, det river i sjela og sitrer av uro i armer og bein, men de bryr seg ingenting om vår helse, ingenting, som om det ikke var nok med hundegnålet rundt omkring her fra før av.

Men nå er jeg da igang, jeg fortsetter til hele Stabburstunet er avskjermet, og deretter fyller jeg opp hele vollen mot vegen med tipier, litt etter litt, helt til dette tar en slutt. For dette smeller i øynene fra det samme vi svinger opp ved postkassene og helt til man er oppe på gardstunet.

Her tar man først hele hegge-hekken mot vegen, så alle trær, så kommer kommunen og tar alle trær på vår side under V/A-anlegget, så smeller man denne TV'en i øynene på oss på nyåret.

Så vi fortsetter og fortsetter å skjerme oss ut til marerittet tar slutt. Dette er like ille som det blir å sitte på Bjørnåskampen i mørket når hinderlysene kommer på for vindturbinene på Engerfjellet!

Men ei kakuskive med nymost eplemos av epler fra denne kjære Grythenga vår, det hjelper litt for en herjet sjel uansett😋

Allikevel, man kan jo lure hva slags skjebne det er som ville at vi først skulle havne i et lommehull, for deretter å havne i et grythøl, dette som var verdens herligste grytheng, ei eng i ei grythe, hvor det sydet og boblet av liv, dengang Herman og Mina kom hit ned i 1875.

Så vær så snill noen, se å få slutt på dette marerittet! Vis litt respekt for enga vår! La oss ta farvel med Grythengen i fred! Forstår dere ikke at å ta farvel med enga vår, det er som å miste taket i sitt barn i bølgene på havet etter å ha lidd skibbrudd!!!!

Ingenting av betydning her nei!

Richard Beck er ute med nok et essay om meningen med livet, hvor jeg anvender hans tanker om meningen med Grythengen nå opp mot 150-års jubileet:


Så der har vi det! Alle, absolutt ALLE, mener at himmelenga vår, som nå også har blitt ei himmelsk kværneng, ikke betyr noe som helst, at dette bare er ei lita filleeng, en Potemkins kulisse, en klisjé for det subeksurbane paradiset. Mørket over Stabburstunet og kulturelva vår betyr ingenting, gardskoronaen betyr ingenting, låven som ikke er betyr ingenting, flomkværna vår fra 1600-tallet betyr ingenting, Grytheng-hågån betyr ingenting, apostelen i Holmstadengen var ingenting, Ovren Mikkelson er uten betydning, brønnen vår betydde ingenting, bekkeørretene som svømte rundt i brønnen i 12 år var ingenting, fisken i Olterudelva som er borte gjør ingenting, Toten-arden til tippoldefar som er knekt er bare gammelt skrot, filosofi-stien til oldefar ned til bjørka ved elva var bare vås, etc. Ja, dette her duger kun for tomter for Toten-bunkre og som en dumpingplass for subeksurban gjennomstrøms-teknologi, tenker alle, alle totninger, alle politikere, alle byråkrater. Her finnes ingen grunnleggende mening, derfor har ingenting noen hensikt, og ingen bryr seg noenting fordi Grythengen ikke betyr noenting, ikke for noe menneske på hele vår jord.

"If you've read Hunting Magic Eels you'll know mattering plays a featured role in the book. Mattering is a conviction of existential significance, that your life "counts" in the vast scheme of the universe and that your life has and will "make a difference." - Richard Beck

Men selv, som skammingen i engen, som visstnok heller ikke er noenting, er jeg overbevist om at Grythengen har eksistensiell betydning i universet, og at hvis vi ikke klarer å berge denne enga her, sammen med mørket over Stabburstunet, forgården til Husmannstroens katedral, og hvis ikke flomkverna vår igjen får flomme og male grytheng-graut for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, da går hele Norge lukt til der Djevelen holder til, hvor vi alle ender opp lik barn fostret av ulver. 

Er dette en skolmerenser eller ei grynsikt? Hittil har jeg trodd det var en skolmerenser for kornet, men nå som jeg har funnet ut at Grythengen hadde flomkværn, og da mest sannsynlig både grynkværn og mjølkværn plassert på kværnkaller, har jeg kommet i tanker om det kan være ei grynsikt?

For kanskje malte man mjøl av gryn fra grynkværna, men at man måtte sikte det først, for at mjølet skulle bli fint nok?

Vi finner nok utav dette etter hvert også, som med det meste annet😀

Ellers er det fem nye fotografier siden sist:

https://permaliv.myportfolio.com/home

Selvsagt fra Grythengen, da vi er i foto-karantene her under arbeidet med mørke-bevareren vår, da det å rydde snø med snøskuffe i mørket om vinteren, er den likeste formen for meditasjon som tenkes kan!

Selvsagt, får man en disko-TV rett i synet, da blir all meditasjon meningsløs, her på Stabburstunet, hvor Husmannstroens katedral står.

Det å kunne meditere mens man rydder snø med snøskuffe i mørket om vinteren under stjerne-himmelen, dette er av livets aller største velsignelser, og ingen har rett til å frata noe menneske et slikt gode i livet.

Da tror jeg at jeg vet hvordan flomkværna i Grythengen var, med grynkværn og mjølkværn plassert på kværnkaller, for her var neppe vasshjul, men to kværnkaller etter hverandre på langsida av kværnhuset mot elva, først grynkværn, så mjølkværn.

Helt hva redskapen ovenfor var, vet jeg ikke, hittil har jeg trodd den var for å rense kornet for skolmer før kværning, ved at man kastet kornet opp i vinden, slik at skolmene blåste vekk, men nå har jeg begynt å komme i tanker om det kunne være ei grynsikt?

Med grynsikt mener jeg at etter at man hadde malt kornet på grynkværna, kanskje man da måtte sikte gryna, for at den skulle være fin nok til maling på mjølkværna etterpå? Men dette er bare en foreløpig tanke, som jeg nok skal finne utav etter hvert.

Så tilbake til flomkværns-anlegget, for ved demningen, der kan man fremdeles se antydning til en steinkanal nedenfor denne inn mot dalsida. Denne begynte nok da litt under demningen, slik at man fikk tømt dammen skikkelig under kværningen, ved at man dro opp en lem som åpnet seg i underkant.

Videre nedover tror jeg det var steinkanal ca ned til lekedammen gamlefar i sin tid laget til, hvoretter vannet gikk i trerenne ned til og under kværnhuset, hvor da to kværnkaller var plassert nedi denne renna her.

Kunne vi satt istand igjen flomkværna vår, ville jeg kun hatt grynkværnssteiner for maling av grytheng-graut, men jeg tror jeg ville satt opp igjen den andre kværnkallen også, for å koble denne opp mot ei lita bandsag.

Den elektrisiteten vi trengte, ville jeg tatt fra en liten turbin der trerenna tømte seg nederst i kværnhuset.

Så ja, slik tror jeg flomkværna i Grythengen var.

Tja, det var vel verken direkte eller indirekte vannkraft Arthur Thorud brukte til å bygge Thorud-fløya her i båtbygger-verkstedet sitt i Thorud etter Byvegen, men håndkraft og håndverktøy. Så skulle jeg bygget Thorud-fløya i flomkværna i Grythengen, burde man nok holde på denne tradisjonen, og heller spare på vasskrafta til kværning.

Ser at man hadde både grynkværner og mjølkværner, så da flomkværna her er såpass stor, tror jeg de hadde to kværner her ved Olterudelva, en for mjøl og en for gryn. Men skulle vi tatt opp igjen kværningen, da ville det kun blitt å installere grynkværn, for å male til Grytheng-graut for pilegrims-vandrere etter Dahls-leden rundt Totenåsen.

Ja, dette er hensikten med flomkværna i Grythengen i dag, men så lenge det ikke lenger er mulig å sette i strand igjen flomkværna vår, har kværnenga vår mistet sin mening.

For mening er kun mulig å oppnå hvis man kan fullbyrde hensikten, samme hvor meningsfylt meningen er i utgangspunktet.

Og kværnenga vår, den er ingen hobby, den er avhengig av at alle deler av helheten i Grythengen faller på plass og kan fullbyrde sin gjerning.

"Accomplishing those goals gives us a sense of satisfaction. Purpose in life, however, is how all these goals work together toward an overarching aim or direction. Purpose helps us choose the goals of life and sort out and prioritize among our goals when choices have to be made in how to direct our time and energy. Purpose asks: What do I want out of life? When I'm moving toward that purpose I experience meaning in life. Purpose gives us a reason to get up in the morning. William James describes this sense of meaning as "a sense of right direction."" - Richard Beck


"Purpose in life, however, is how all these goals work together toward an overarching aim or direction."

Richard Beck fortsetter sin gode serie om mening i livet, hvor jeg anvender hans tanker på Grythengen og meningen med denne enga, et tema jeg tror det er lenge siden noen har tenkt på. For alle de som har bygd og herjet i og omkring Grythengen de siste hundre år og vel så det, jeg tror aldri noen av dem har ofret meningen med Grythengen en eneste tanke jeg, og de som holder til omkring her nå, de tror jeg ikke bryr seg katta om meningen med Grythengen, ei heller byråkratene eller politikerne i kommunen. Ja, i beste fall tror jeg de bare ser på Grythengen som en "Potemkins kulisse", som skal ligge her som en meningsløs klisjé for å øke verdiene på eiendomsinvesteringene deres.

Selv tror jeg Grythengen er full av mening, som dessverre ikke kan oppnås, så lenge denne eldgamle kværnenga vår fra slutten av 1600-tallet ikke kan fullbyrde sin hensikt, eller rettere sagt sine hensikter, som alle må virke sammen mot et felles mål. Kun da kan den ultimate mening bryte fram av mørket!

Den opprinnelige og fundamentale mening med Grythengen er selvsagt som kværneng, da denne husmannsplassen ble anlagt som del av flomkværna ved Olterudelva.

Men så mye mer mening har kommet til i årenes løp, hvor jeg kan nevne at nå tror jeg enga vår vel så mye har sin mening i å hylle husmannstroen, da det først var med vår apostel i Holmstadengen at det konstantinske åk ble løftet av de jordbundnes skuldre. I så måte mener jeg vår apostel var Omega, mens keiser Konstantin var Alfa, og at Totenåsens apostel slik er større enn keiser Konstantin, da det først var med ham den forbannelsen Konstantin kastet over jordens slitere, ble brutt, og de tre "estates" oppløst i husmannstroen.

Men nå kan vi ikke lenger ligge i de grønne enger og finne kvile, lik David i salme 23, slik at hensikten ikke kan fullbyrdes, og meningen derfor ikke innhentes.

"Two decades after 9/11, the task of redefining who we are, rediscovering and reasserting our European-rooted Christian identity boldly and assertively, is the prerequisite to survival. Defeating wokedom is the precondition of defeating jihad." - Srdja Trifkovic


"...the task of redefining who we are, rediscovering and reasserting our European-rooted Christian identity boldly and assertively, is the prerequisite to survival."

Ja, jeg tror rett og slett PermaLiv har gjenoppdaget ikke bare hva Grythengen er, men også hvem vi er som folk, med den kristne identiteten som knekte det konstantinske åket gjennom husmannstroen her i Øverskreien, slik at uten at Grythengen kan utføre sin hensikt i å hylle husmannstroen på Stabburstunet her foran Husmannstroens katedral, har ikke lenger Norge noen mening, slik at vi går til grunne som folk.

Slik slekta mi allerede har gått til grunne, fordi ingen av dem så noen mening med Grythengen, og derfor heller ingen hensikt med at vi er her, jeg, jentene mine og kaninene.

Et og annet bilde blir det, selv om man er i fotokarantene i Grythengen, dette bildet tok jeg i Stysjin. Så ser jeg noe, en fin sopp eller tøffe skyer over Stabburstunet, stikker jeg inn etter kameraet.

"Meaning comes from life "making sense" to us. We understand how all the parts and pieces of our life, our past, our present, and our future, are put together to make a whole. My life feels "connected" and I have the sense that I "get it." - Richard Beck


I Grythengen er det ikke lenger noenting som gir mening, ja absolutt ingenting. Men i det minste begynner vi å få på plass en del brikker fra fortiden, slik at vi kjenner denne kvernengas historie fra 1650 fram til i dag. Hva vi nå mangler er å finne plassen for husmannsplassen Vestby, samt at man bør få til ei tegning over hvordan flomkværna ved Olterudelva så ut, og få regnet på hvor mye korn man kunne kværne på en dag og over året.

Men svært mange brikker i vårt historiske puslespill begynner å falle på plass nå fram mot 150-års jubileet for enga vår i 2025, for et puslespill er det, da man ofte tror man har funnet rett brikke, men så passet den ikke helt, hvor man etter litt mer prøving og feiling finner ei brikke som bare smetter på plass helt av seg selv.

Så dette er grunnlaget, å få på plass historiens puslespill, så får man ut fra dette finne utav hvorfor og hvordan det gikk galt, samt ikke minst hvordan kværnenga vår skulle vært, skulle den kunnet bevart sin mening etter kulturelva vår i kulturlandskapet på Toten.

Gården Vestby er ikke det samme som husmannsplassen i Vestby, Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad satt derfor ikke i sin tid på trappa i dagens Vestby og nøt de skjønne kveldshimlene over Mjøsa.

Hvor husmannsplassen Vestby lå, hvor Herman og Mina holdt til, bør vi prøve å få klarhet i til det store jubileet for Grytheng-ættenes fedrealter i 2025, hvor det er 150 år siden Herman og Mina flyttet ned i Grythengen fra Holmstad.

Før det var de ca seks år i Vestby og et år i Overnengen, men akkurat tidsepoker bør det finregnes på før foto-historie-boka til jubileumsåret går i trykken.

Tittel kan gjerne være "I ring kring Grythengen", som jeg ser er et tilsvarende navn som andre ætter har benyttet om sine slektsgårder, gjerne fraflyttede, men hvor man har forsøkt å samle hele slektsgårdens historie i ord og bilder i ei slektsgårds-bok.

Ei slik slektsgårds-bok må vi altså prøve å få til for Grythengen til det store jubileumsåret 2025!!!!

Før frokost slo jeg opp på lokalhistorie-wikien for Holmstad, hvor dette under søndags-frokosten gav meg mange nye tanker. For jeg ser at Vestby i dag, dette er ikke samme sted som husmannsplassen Vestby, hvor Herman og Mina holdt til som husmenn i ca seks år, etter å ha påbegynt sitt ekteskap i Overnengen, hvor de fødte Berthe Overnengen, som ble gift med Herman Nettum.

Dagens Vestby ble bygd opp etter at Herman og Mina flyttet derfra, og neppe på samme sted, om enn i samme område. Slik at Herman og Mina, de satt ikke på trappa i dagens Vestby og nøt de skjønne kveldshimlene over Mjøsa, dette gjorde de fra husmannsplassen Vestby, og om det var trapp der aner jeg ikke, da denne plassen nå nok er helt borte. Kveldshimlene over Mjøsa kan vi vel allikevel anta at er like skjønne nå som dengang.

Jeg ser at Vestby var en husmannsplass under Holmstad, så det kan godt hende Herman og Mina også kunne fått kjøpt Vestby, men de skjønne solnedgangene over Mjøsa var da altså ikke nok til å ikke følge Ovren Mikkelson over til Cambridge, Wisconsin, dette var det kun flomkverna i Grythengen som var!

Uansett, å få klarhet i at husmannsplassen Vestby ikke var det samme som dagens Vestby, dette var viktig for jubileumsåret 2025. Samtidig bør vi innen denne tid forsøke å identifisere hvor husmannsplassen i Vestby lå, slik at vi kan vite hvor Herman og Mina holdt til disse seks årene av sitt liv.

Videre ser jeg at Holmstad første gang er nevnt i 1592, men at man ikke kjenner til hvordan Holmstad ble til. Navnet er tolket som følger:

"I Norske Gaardnavne tolkes gardsnavnet som en sammensetning av mannsnavnet Holmr og staðir: «Holmsstaðir, af mandsnavnet Holmr, temmelig almindeligt i Norge i den senere MA. (ikke paa Island) og endnu brugt paa Østlandet».

Uttalen er /håłm`sta/."

Dette tror PermaLiv er feil! Som kjent tror PermaLiv at Grythe er den eldste gården i Øverskreien, og vi tror at Holmstad simpelthen var en holme under Grythe, en holme i skogen, på samme vis som Grythenholm, som vi også tror i sin tid ble skilt ut fra Grythe.

PermaLivs nye teori er derfor at Grythe strakk seg helt fra Linna opp mot almenningen i Totenåsen, og derfra østover nedenunder Totenåsen helt bort til Slukelva og Grythesætra, hvor både Holmstad og Grythenholm er skilt ut fra Grythe, modergården, og derfor holmer av Grythe.

Vi tror derfor også at Grythenholmsvarden opprinnelig het Grythevarden, og at det var Grythe som i sin tid hadde ansvaret for å tenne varden her i ufred. Grythenholms-varden ble Grythe-varden først hetende etter at Grythenholm ble skilt ut fra Grythe.

Så for å oppsummere, Grythe strakk seg opprinnelig i hele strekket mellom Olterudelva og Rødningsbybekken/sognebekken fra Nylinna opp mot almenningen, og derfra østover nedenunder almenningen mot Grythesætra og Slukelva. Deretter ble Holmstad og Grythenholm skilt ut fra Grythe som holmer.

Grytheng-hågån (hågå er beitemark) lå til venstre for vegen, mens potetåkeren til Per Post lå til høyre for vegen, han var også Per Pedell, opprinnelig Per Holmstad.

Grythengen til Herman og Mina strakk seg derfor helt ned til Nylinna og Kvastad.

Omtrent der bildet begynner, kanskje litt lenger ned, delte vegen seg i et Y-kryss, hvor vegen til flomkværna gikk inn mot høyre, den andre opp til toppen av dalsida. Området til høyre omkring flomkværna fikk Johan Grythengen opprinnelig kjøpt fra Grythengen, men da han seinere etter en tid ved Skreia stasjon etablerte seg på nytt i Øverskreien helt nederst i Grythenghågån, byttet Johan og Even Helmer land, slik at Johan fikk Grythenghågån og Grythengen fikk tilbake flomkværna si.

Og det skulle jo bare mangle, da Grythengen jo er/skulle vært Fossemøllen II. Her skulle fremdeles vannet flommet i flomkværna, vi skulle malt korn for magisk grytheng-graut for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, samt bygget Thorud-fløyer av direkte vannkraft.

Grythenghågån og flomkværna i Grythengen, begge deler glemt, men som nå har kommet fram igjen i historiens lys til det store jubileumsåret 2025😂

Fotografiet ovenfor ble tatt dager før skogen til venstre i hva vi kalte Blåveissvingen ble hogget for det nye V/A-anlegget, nå vokser kun lupiner her. Til høyre renner avløpsvannet ut mellom den gamle flomkværna og potetåkeren til Per Post, slik at dette området har blitt ei sølemyr i 10-15 meters lengde. Dette må ordnes med kanaler og broer til 150-års jubileet for Grythengen som vår ætts fedrealter i 2025, sammen med fjerning av store mengder nedfallstrær, slik at vi får en flott minnesti etter Olterudelva til jubileumsåret.

Opprinnelig delte vegen seg her i et Y-kryss, hvor den ene vegen gikk inn til flomkværna til høyre, og den andre opp til venstre.

I området nedenfor jordbæråkeren og dette Y-krysset, viser det seg nå at Grytheng-hågån lå, hågån er gammelt mål for beite, slik som Sauhågån, Hesthågån etc., hvor da Grythenghågån var gammelt beite under Grythengen, et område som var av en slik beskaffenhet at det ikke var verdt å dyrke opp.

Dette betyr at da Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad flyttet ned i Grythengen i 1875, var Grythenghågån en del av Grythengen, som da strakk seg helt ned til Linna og Kvastad.

Gamle Solhaug trevare ble derfor ikke skilt ut fra Grythe, men fra Grythengen. Vi ser at Johan Grythengen i sin tid fikk kjøpt området rundt flomkværna i Grythengen, for etablering av sin første trevarebedrift her. Men da han flyttet opp igjen fra bedriften ved Skreia stasjon, hvor han også drev Fællesmissionens trykkeri i samme lokaler, byttet Johan og Even Helmer mark, slik at Johan fikk Grythenghågån i bytte mot området ved flomkværna, slik at området mellom steingarden til Per Post og flomkværna falt tilbake til Grythengen.

Per Post var Per Holmstad, den første pedell ved Skreiens bedehus. Han gav bort tømmerstua mot vegen i Holmstad til bedehus, mot at han og hans familie skulle få leve der som pedeller resten av livet. I tillegg til virket som pedell var han også postbud, hvor han sikkert informerte bygdefolket om møtevirksomheten ved bedehuset mens han bar rundt posten i grenda, og bad dem inn på bedehuset, som like gjerne kunne hett beahus, hvor man bear inn folk, altså et hjertlig velkommen hus.

Per Post eller Per Holmstad hadde da altså potetåkeren på nedsida av vegen vi ser i bildet.

Det er godt mulig at Herman og Mina holdt til i den samme stua som nå er Skreiens bedehus, de fire årene de bodde i Holmstad, for å slippe pliktarbeidet som husmenn i Vestby, mens de arbeidet opp midler til å få kjøpt Grythengen, Mina som veverske her i vevergrenda, mens Herman fikk godt lønnet arbeid i Fossemøllen, da fossemøllingene her hadde litt dårlig samvittighet for måten de skviset ut Even og Marthe på, og gjerne ville gjøre dette godt igjen.

Slik sett ser jeg det som sannsynlig at Even Helmer Hermansen Holmstad på underlig vis ble født på Skreiens bedehus, nesten like underlig som at Grythengen ble Fossemøllen II.

Uansett, som vi ser, stadig nye, forunderlige historiske fakta kommer på bordet mot jubileumsåret 2025, hvor vi nå også har fått vite om Grythenghågån, den gamle beitemarka nederst i Grythengen.

Det blir lite bilder for tiden, da jeg befinner meg i foto-karantene i Grythengen, men ett og annet blir det, som dette, som er skutt rett opp fra Stabburstunet.

Fotografiet ble meget godt mottatt hos Flickr, hvor det på kort tid fikk 515 "faves" og 84330 visninger, noe slikt har jeg ikke opplevd før.

https://www.flickr.com/photos/78304219@N06/51395851794

Så dette er nok et fotografi som absolutt bør bli til prints når jeg kommer så langt:-)

"It’s really magicaly!Congratulations on Explore! Thank You All My Friends for Flickr World! Have a nice day! Greetings from Saint Petersburg." - Listenwave Photography

Selvsagt er det magisk, da dette jo er himmelen over det magiske Stabburstunet😇

https://permaliv.myportfolio.com/

Takk og lov fikk jeg mye fint høy til å stappe i skjermings-stakken min, da det har stått i hele sommer og blitt stivt og grovt. Bonden ville heldigvis ikke ha det, da han mente det var uegnet som dyrefor. Dessuten blir nå lysskjermingen et positivt design-element i kulturlandskapet, da det minner om de gamle hesjene.

Uansett er det meningsløst å måtte benytte tid på slikt, nå som 150-års jubileet for grytheng-ættenes fedrealter i 2025 nærmer seg med stormskritt, ja stadig møter jeg på motbør og uvilje, så PermaLiv er nok alene om å se fram mot det store jubileumsåret, som må bli det aller største og avsluttende jubileet her i Grythengen.

Men akk og ve, kun tre år igjen! Hvordan skal jeg klare alt innen denne tiden? For vi må jo ha ei skikkelig foto-historie-bok til dette jubileet, hvor hele vår historie fra storflommen i Kværnumsstrykene i 1650 og fram til i dag dokumenteres og analyseres, og stadig graver jeg frem nye underlige historiske fakta.

I tillegg må jeg få sporet opp etterkommerne til Ovren Mikkelson til 2025, samt få dem over hit i jubileumsåret, da jo de ekte grytheng-ættene har sviktet helt og fullt nå opp mot jubileet, så jeg får INGEN hjelp av dem, ikke et bilde, ikke en opplysning, ingen hjelp til å bygge lysskjerminger, absolutt ingenting! Og får de høre knyst om flomkværna i Grythengen, det dønn romantiske ekteparet Even og Marthe eller annet, bare setter de fingrene i ørene og skriker, fordi de vil rett og slett ikke ha noen historie, ingen tilhørighet, intet landskap, og definitivt ingen magi i sine liv.

Videre må jeg få til en galleri-krok i den gamle mølla i Fossemøllen til 2025, med salg av prints og informasjon/forelesninger om Grythengens historie, sammen med det underlige samspillet mellom Fossemøllen og flomkværna i Grythengen.

Som om ikke dette er nok håper jeg å kunne få til ei foto-poesi-bok til 2025.

Ja, og glemte nesten minne-stien etter Olterudelva, hvor det nå er et kaos av nedfalls-trær etter forrige vinter, samt at det må grøftes for avløpsvannet fra det nye V/A-anlegget nedenfor Flomkværna.

Og så må jeg benytte tid til absurde lysskjerminger!!!!

"Det store aztekiske riket ble tilintetgjort, men mye av kulturen lever videre i tradisjoner og skikker, i den genetiske arven og på matbordet. Markeringa av 500-årsdagen for aztekernes nederlag er derfor ingen feiring, men et storstilt forsøk på å bearbeide landets historie og ta vare på fortida."


Grytheng-sivilisasjonen har også falt og blitt overtatt av en fremmed sivilisasjon, hvor det er en like stor avstand mellom vår sivilisasjon og den omkringliggende, som mellom spanjolenes og aztekernes sivilisasjoner. Det er ingen overdrivelse å hevde at Grythengen i dag er like ødelagt etter modernitetens herjinger, som hva Tenochtitlán var etter herjingene til Hernán Cortés og hans menn.

Alt dette må selvsagt analyseres og omtales, selv om det naturligvis er Herman og Minas kjærlighet til Fossemøllen II som må stå i hovedsetet for 150-års jubileet i 2025. Var det ikke for dette engang så vidunderlige lille Grytheng-riket, med den råtøffe flomkværna etter magiske Olterudelva, kulturelva vår fra sagnomsuste Tjuvåsen, ville det ikke vært noen grytheng-ætter i dag, fordi da ville Herman Evensen Fossemøllen og Mina (Marie Andersdatter Holmstad) blitt med Ovren Mikkelson til Cambridge, Wisconsin, i 1871.

For tiden blir det lite fotografier, da jeg har måttet begrense fotograferingen til Grythengen, hvilket stort sett vil si elvestrekket mellom potetåkeren til Per Post og det gamle elveleiet til Olterudelva, som endret leie på 1950-tallet. I tillegg har det falt ned trær overalt over elva, slik at det er vanskelig å få dybde i bildene.

Av denne grunn blir det til at søndagsturene med familien også kun blir mellom potetåkeren til Per Post og det gamle elveleiet, slik som i bildet over, hvor minsta brøyter seg veg mellom bregnene ovenfor demningen til kværnfolket i Grythengen.

Pussig å skrive demningen til kværnfolket i Grythengen, og ikke demningen til Johan Grythengen, for det var det jo ikke, da denne demningen ble bygget for flomkværna her en gang mellom 1669 og 1723.

For tiden bygger jeg lysskjerminger, og jeg har tenkt litt på hva jeg skal si hvis noen fra kommunen kommer og spør hva jeg holder på med, hvor jeg har kommet til at jeg vil forklare at dette er tørrfisk-gjæler hvor jeg skal tørke bekkeørret fra Olterudelva så snart kommunen får tilbake ørreten i elva vår, samt sørger for at vi får igang igjen flomkværna vår, slik at vi kan fange masse bekkeørret med hendene i flomdammen etter morgenens første kværning, slik våre forfedre gjorde her. For disse tipiene etter hverandre ser jo akkurat ut som tørke-gjælene i Lofoten.


Inntil de får ordnet med dette, vil jeg forklare dem, fyller jeg dem med kvist, slik at de kan fungere som midlertidige gjemmesteder fra spurvehauk for småfuglene, samt at de er ypperlige boliger for pinnsvin, da pinnsvinene i Øverskreien sliter fælt for tiden. Så dette må de forstå!

Ellers tenkte jeg videre på hvem og hva som hører hjemme her på Grythe-platået, og dette er jo i dag først og fremst flomkværna og kværnfolket i Grythengen, ja ingen andre har jo egentlig noe som helst her å bestille lenger, hvor vi nå i tillegg har blitt forvaltere av husmannstroen. Grythe har derfor nå kun en funksjon, å bevare Grythengen som husmannseng, slik at vi kan vitne om husmannstroen.

Alt dette er meget viktig, uten at flomkværna i Grythengen flommer, og uten at tonene fra "Pris Herren" flommer utover Stabburstuner fra husorglet til Nils Lindstad i Husmannstroens katedral, er folk på Toten og i Mjøslandet fortapt, ja de er intet annet enn "lik barn fostret av ulver", slik James Kalb omtaler mennesker uten tro og tradisjoner.

Derfor MÅ alt og alle som ikke støtter opp om vår gjerning som kværnfolk og forvaltere av husmannstroen her i Grythengen, rett og slett vekk, det er oss eller dem, andre alternativer finnes ikke. Ellers ender vi opp "lik barn fostret av ulver" alle sammen, til evig tid!

Og pumpehuset, det får de ta med seg, sammen med alt annet som ikke er del av vår sivilisasjon, for i vår sivilisasjon, grytheng-sivilisasjonen, der er alt magisk, hvor vi selvsagt må ha tilbake vår magiske brønn og det magiske mørket over kulturelva vår💖

Tro om de nye eierne av Fossemøllen vil sette pris på all den eiendommelige historien PermaLiv har gravd fram om vår felles elve-industri-historie det siste året? For historien om Even og Marthe, den er nå bare dønn romantisk da, det synes i alle fall jeg💕 Og jeg synes flomkverna i Grythengen er skikkelig romantisk også jeg. Og får vi dokumentert en gang for alle hvem den første fossemølling var, ville det vært knall🎇

Så kanskje blir det både foto-historie-bok og galleri-krok i Fossemøllen I?

Og med en galleri-krok her, vil det bli enkelt å ta en tur ut for å dokumentere den gamle mølla vår i skiftende lys og vær, slik som i fotografiet ovenfor😀

Da kom jeg meg såvidt utpå Stabburstunet, men med det samme slo det meg at jeg må satse på å etablere PermaLiv med galleri i Fossemøllen I, for bare å droppe Fossemøllen II og Stabbursgalleriet, inntil vi vinner en egnet plass for dette. Så med en gang jeg blir ferdig med den absurde lysskjermingen min, som er like absurd som alt annet omkring her, tar jeg kontakt med de som har Fossemøllen nå, og lufter mine tanker.

For nå tror jeg at jeg kan ha mye interessant å bidra med for dem, med Marthe og Even, den første fossemølling, den siste fossemølling, flomkverna i Grythengen og hvordan denne er vevd sammen med historien til mølla i Kværnumsstrykene, etc. Kanskje synes de det hele er så interessant, at de vil bli med på å få til ei skikkelig foto-historie-bok, hvor vi dokumenterer alt dette?

Det ville vært herlig, en liten galleri-krok i den gamle mølla i Fossemøllen😊

Adjø til Holmstadengen, Grythengen, husmannstroen, Husmannstroens katedral, Stabburstunet og flomkverna i Grythengen.

Da fant jeg kanskje ut hvem den første fossemølling var, og da tror jeg at vi får si farvel til Grythengen og alt her var. Nå ser jeg at de støyper ned masse styrofon igjen i bakken, som om det ikke var nok med all styrofonen som ble lagt ned i bakken med V/A-anlegget. Selv hadde jeg aldri klart å bygge ny låve ved bruk av syntetiske materialer, og jeg hadde aldri klart å lage ny låveport uten Jesus-fisk, men noen ny låve blir det aldri i Grythengen, og det blir heller aldri liv i flomkverna i Grythengen igjen heller, Fossemøllen II.

Ja, for jeg gidder jo aldri uansett å bygge opp igjen flomkverna i Grythengen med stikkende øyne i meg, hvor alt jeg foretar meg blir rapportert rundt omkring. Nei, skulle jeg kverne Grytheng-graut og bygge Thorud-fløya med magisk vann fra Tjuvåsen, måtte jeg fått være i fred!

Og jeg gidder selvsagt ikke å bli her uten den magiske brønnen, som ikke engang gikk tørr under tørrsommeren i 1947! Er det noe morsomt å ha pilegrimsvandrere etter Dahlsleden på besøk, for å fortelle om det skakke, durende, stygge pumpehuset? Nei, jeg vil fortelle om brønnen, en levende brønn, hvor to bekkeørreter svømte omkring i 12 år.

Aldri i verden om jeg vil gi denne plassen videre til min datter, uten at vi kan få stå i fred på kjørbrua og nyte mørket under fullmånen over kulturelva vår, hvor kvernfolket i Grythengen har fått stå i fred i flere hundre år.

Ikke snakk om at jeg vil dyrke denne eldgamle grytheng-jorda vår, uten en sterk og solid gardskorona! I de grønne enger er det ikke lenger kvile noe sted, slik det var for David, da Gud lot ham få ligge i de grønne enger, i salme 23.

Så nei, Grythengen og alt denne plassen var og skulle ha vært, har gått til grunne, sammen med grenda til Totenåsens apostel.

Så enten må alt og alle omkring her forsvinne, utenom Grythe, slik at Grythengen kan fortsette å være en husmannsplass, slik at vi kan vitne om husmannstroen, ellers så får bare Grythengen med alt denne enga var og skulle ha vært, forsvinne til evig tid.

Hva som har skjedd med folk i dette landet, aner jeg virkelig ikke, men ingen ser lenger ut til å være i stand til å reflektere over noe som helst, hvor alt man er i stand til er å ødelegge alt og å konsumere alt, all vår historie, alt vårt landskap, all vår tro.

Magisk vann fra Tjuvåsen.

Jacob Olsen Øverset (Fossemøllen) ser nå ut til å ha vært den første fossemølling, mens min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) kan ha vært den siste fossemølling. Han fikk sin barndom ved Fossemøllen, og sin alderdom ved flomkverna i Grythengen, på underlig vis Fossemøllen II, et resultat av storflommen i Kværnumsstrykene i 1650.

Uten denne flommen, og slik uten flomkverna i Grythengen, ville Herman og Marie blitt med Ovren Mikkelson til Cambridge, Wisconsin, i 1871.

Da ville ikke bildet ovenfor vært fra Olterudelva, men fra Wisconsin River, som også ser ut til å være ei svært flott og spennende elv.

Da må jeg nok bite i det sure eplet igjen, for jeg har vært overmodig, selvsagt hadde forfatterne av bygdeboka tenkt på om kapitalisten Hans Jacob Smitdt kunne være Jacob Fossemøllen, men de hadde ikke funnet noen forbindelser, og derfor latt være å spekulere. Men nå tror jeg at jeg vet hvem den første fossemølling var, og dette var Jacob Olsen Øverset, som da må ha kjøpt mølla av Smitdt, som nok da kun var en spekulant som kjøpte opp investeringsobjekter for videresalg!

"Hans Jacobsen Fossemøllen, Toten, f. 1716, begr. 22/2 1798 (sønn av Jacob Olsen Øverset (1683-17/12 1762) og Kirsti Knudsdtr. Fossemøllen), m. Marte Paulsdtr. Berg (1718-15/5 1795) - datter av Paul Mikkelsen Berg (1682-1741), som var sønnesønn av lensmann Jacob Olsen Mustad, Vardal. Hans Jacobsen og Marte hadde barna: 1) Paul, f. o. 1750, begr. 3/5 1803, eier av Vik fra 1782. 2) Jens Hedemann, rittmester, eier av Rå nordre i 1795. 3) Pernille, f. 1744, i 1825 føderådskone på Tørud, Furnes. 4) Kari, i 1825 i Eidsvoll. 5) Berte, g. m. Paul Hågensen Smeby (Sterud, Nes), d. før 18/10 1825. Barn: a) Hågen Smebye, Toten, b) Hans Sterud, Nes, c) en datter d. før 18/10 1825. Hans Jacobsen har navnet Vik allerede 22/7 1762, da han låner ut penger til Kristian Pedersen mot pant i øvre Mostue. Han har antagelig vært forpakter eller bestyrer på Vik. Før han kom til Vik drev han mølle og antagelig sagbruk på Fossemøllen, som nå kalles Kvernum bruk, Skreia."

- Stange bygdebok-del 8: Vik med Brenne

Jeg vil ikke være skråsikker denne gangen, for ikke å måtte bite i det sure eplet igjen, selv om de nå nok snart er søte her ute på gardsepletreet vårt, som min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen i sin tid også spiste av, men etter å ha sovet på det kjenner jeg meg nå nokså trygg på at Jacob Olsen Øverset (1683-17/12 1762) og Kirsti Knudsdtr. Fossemøllen var de første fossemøllinger, hvor Jacob Olsen Øverset er den samme som Jacob Fossemøllen, som demte opp Skjeppsjøen og Fiskelausen for å få sikrere vannføring.

Jacob Fossemøllen omtales da her med sitt døpenavn Øverset, mens hans kone Kirsti har de nok ikke noe døpenavn for, hun er jo heller ikke nevnt med fødselsdato, slik at hun bare står oppført med det navnet hun fikk etter at hun giftet seg med Jacob Fossemøllen.

Jacob Olsen Øverset kjøpte da trolig Fossen mølle av kapitalisten og investoren Smitdt, som fikk kjøpt denne av kongen på auksjon i 1726 for 320 riksdaler, hvor Øverset da omdøpte Fossen mølle til Fossemøllen og tok dette som sitt nye etternavn.

Men dette bør vi prøve å få absolutt sikkerhet om nå, da Grythengen jo er Fossemøllen II. Det beste er om vi kan finne kjøpspapirene som dokumenterer at denne teorien er rett.

Ellers var det nok i gamle dager et Y-kryss rett nedenfor Blåveissvingen, hvor en veg gikk til høyre inn til flomkverna i Grythengen, og en annen opp til dalkanten, hvoretter denne fortsatte oppetter grenda. Før V/A-anlegget var det spor etter denne vegen, og jeg syntes det var rart at vegen gikk slik, men med flomkverna i Grythengen var jo dette helt naturlig.