Simpelthen nekte dette samfunnet fremfor å agere mot det

I den siste filmen fra Matrix-trilogien kjemper motstandsbevegelsen tappert mot maskinene ved bruk av egne maskiner, men nytteløst. Tilslutt innser Neo (kristussimuleringen i filmen) – gjennom å erkjenne seg selv og sin skjebne – at han må frigjøre seg totalt fra the Matrix, det hypervirkelige, for å frigjøre verden. Kanskje må hver og en av oss gjøre denne jobben for å fri oss fra hypervirkeligheten. Ikke anskaffe oss nye ord eller ting, men fri oss fra de vi allerede har. For begrepene sannhet og løgn er ikke nok når deres innhold betyr sannheten om sannheten og løgnen om løgnen – den simulerte. Så om konklusjonen ikke er at vi alle skal gå hen å bli taoister – et simulert begrep i seg selv i vår tid, så er det i det minste at vi bør tenke før vi snakker, sette oss når vi kan gå, og nekte fremfor å agere. Simpelthen nekte dette samfunnet fremfor å agere mot det. Og det er det motsatte av nihilisme. Det er med mot-stand, ikke ustand, kampen skal kjempes. En kamp som ikke kommer til å handle om kvinners, arbeideres, ytringers eller klassers rettigheter og friheter, men om kampen for det virkelige imot det uvirkelige eller hypervirkelige. Det er vår fiende i en fremtid avkappet eksistensielt følt fortid. Og fremtiden er i stor grad allerede nåtid. Så sett deg. Sitt stille. Eller unn deg et gjensyn med Matrix-trilogien. Ja, hele trilogien. - Ivar Sagbakken