2026 - året da ordene og landskapet mistet sitt innhold

Photography from the hamlet of Kronborgsætergrenda, Toten, Norway, January 2026. Stock-bilde | Adobe Stock

1984 er her nå, dette er nok å se til Grythengen, hvor alle mener at det beste er at vår rike historie forsvinner ned i det Orwellske Minnehullet. Også ordene har blitt borte for folk, slik Orwell forutså, det nytter ikke lenger å forklare noe for noen, da de ikke lenger forstår betydningen av ordene.

Det er veldig trist at hele det landskapet Alf Prøysen opererte i, er borte, hvor det ikke lenger finnes noen klangbunn for Prøysens historier og lyrikk.

Heller ikke nytter det å ha noen tro mer, da Jesus har forsvunnet fra landskapet både som verdens lys og som livets vann, grunnet all lysforurensningen og det at den magiske brønnen nedenfor kjørbrua er borte. Da kan vi ikke lenger holde søndagsskole, da vi ikke lenger kan ta med barna til den magiske brønnen, for å fortelle dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde av livets vann som bare sprudler opp og aldri går tørr, ikke engang under tørrsommeren 1947!

Derfor har ikke våre barn annet valg enn å fylle tomrommet etter Jesus i sine hjerter, med Vårt Falske Selv. Hvilket passer vår Orwellske stat utmerket, fordi da er vi sikret at velferdspietismen aldri vender tilbake.

Hva ville søndagsskolelærer Even Helmer tenkt om dette?

Husorglet til Nils Lindstad kommer for alltid til å bli liggende bortstuet i ei mørk kasse på kaldtlageret på Øverby. Aldri skal det lyde fra Husmannstroens katedral på Stabburstunet, traktert av hans barnebarns barnebarn og deres barneban, med vafler og nyrørt jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor til.

Aldri igjen kan det brutte båndet mellom Stoughton og Fossemøllen II repareres, hvor vi aldri vil få se noen flokk at stolte Wisconsinnites under Grythengspelet på festsletta øverst i Stysjin. Hvor med dette det engang så varme forholdet mellom USA og Europa er tapt for alltid!

Heller ikke vil barnelatteren noen gang igjen lyde etter Stysjinbekken, som ikke lenger er, slik den gjorde det for barna til Nils og Eli Grythestuen på 1700-tallet.

Ei heller vil kulturbæreren i Grythengen noen gang igjen kunne stelle med grønnsakene i Stabbursjordet, slik bestefar gjorde, vannet av ila øverst i jordet. Stabbursjordet, like viktig som Haugejordet, hvor det moderne Norges viktigste person med god margin, ihht. historiker Berge Furre, fikk sin kallelse. Det var her Even Helmer gikk etter svingplogen i jubelenga si, et jubelår eller 50 år etter Hans Nielsen Hauges død, for å feire at alle Hauges kampsaker var vunnet, og det lutherske standssamfunnet en saga blott.

Hans bror Even Hermansen Holmstad måtte dø som spedbarn i Holmstadeie Vestby, fordi han ble født et år for tidlig til jubelåret.

Nå har det lutherske standssamfunnet vendt tilbake i en langt verre og mutert form, hvor det denne gangen er ribbet for både Gud og tradisjoner, med meritokratiet, eller det nye aristokratiet og statens fotsoldater, i front.

All jubel er nå borte fra jubelenga vår!

Aldri igjen kan vi få det noe gøy, fordi kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, ligger livløs tilbake ved stenelven Grýta.

Noen tror de har det gøy, men dette er bare falsk moro og et uttrykk for Vårt Falske Selv.

Kun fadografiet står tilbake, med de siste falmende minner fra den gylne tiden.

Velkommen til 2026...

Jeg får ta med denne også, fordi som vi ser har det blitt like ille i Tigerstaden, som på Toten.