Norge - Europas batteri
 |
| Julestjerna i kammerset i Grythengen skutt med min lille Fujifilm X-T200 med 27 mm pannekakelinse. A paper Christmas star in the window. Stock-bilde | Adobe Stock |
"Vindkraften må bort, det hjelper heller ikke med kommunal selvråderett, når man kan se til titalls kommuner, bare man går opp på en liten topp. Naturen blir akkurat like mye ødelagt, om den ligger i en nabokommune." - PermaLiv
Situasjonen i Norge blir stadig dystrere, det begynner i Grythengen, hvor alle de tidligere så grønne enger må plantes til, for å beskytte Stabburstunet som best man kan mot et oikofobt, suburbant ødeland, tappet for alt av historie, tilhørighet og mening, hvor alle biokulturelle koblinger brutalt er revet fra hverandre.
Men det fortsetter utover det hele og for alle lag av samfunnet, hvor kristendommen byttes ut med sin motsats islam, og transgenderisme har blitt den nye statsreligionen, inntil vi oppnår Pax Islamica eller dar al-salam.
Som vi ser nedenfor var min plan å trekke meg tilbake i Lom, men for et bil- og turisthelvete Lom var, kun Geiranger er verre. Allikevel var ikke turen innom Lom bortkastet, da en filippinsk motorsykkelklubb på rundtur i Norge spiste pizza på samme sted som oss, hvor de slo av en prat med kona. Selv hadde jeg en flott samtale med fotograf Orsolya Haarberg i Fjellheimen galleri i kjelleren til biblioteket, hvor jeg fikk mange gode tips. Hun er fra Ungarn, men bor nå på Vågåmo, hvor hun også har en permanent utstilling på Ullinsvin.
Ullinsvin ble jeg imponert over, denne gamle prestegarden hvor Edvard Munch sin familie holdt til over generasjoner. Dette vil nok bli et fast stoppested, hvis jeg kan realisere min nye vandringsakse Balestrand - Skjolden - Storsølnkletten.
Videre tok jeg med meg en utgave av utgave 100 av magasinet Kulturarven på turistkontoret i Lom, hvor jeg ble imponert over at vi nok har besøkt omtrent fjerdedelen av alle de kulturhistoriske stedene, som er omtalt i dette jubileumsnummeret.
Et av disse stedene er Astruptunet, hvor vi var i 2024, og som vant Europas kulturminnepris i 2026. Her omtales Astruptunet som et "Gesamtkunstwerk", hvor kulturlandskap, arkitektur og kunstnerisk visjon er tett sammenbundet og danner et hele.
Akkurat slik historiemaleriet vårt Grythengen skulle vært, dette skulle også vært et Gesamtkunstwerk, men det nytter ikke, da hele kulturarven vår er kvalt under et oikofobt, suburbant ødeland. Hvor det holder til ufattelige mengder subeksurbanitter, som er langt verre enn Airbnb'ere, disse forhatte skapningene i Europas storbyer.
Men da det ikke ble Lom, må det bli Skjolden, men som vi ser av videoen ovenfor, henger Sognefjorden nå i et tynt snøre. Allerede har de forhindret meg fra å kunne ta hurtigferja fra Sogndalsfjøra til Bergen for urbant påfyll, grunnet Europas største vindturbin på Sløvåg kai, slik at jeg vil ikke kunne bevege meg lenger ut enn til Balestrand. Derfor må det bli Øvre Årdal, som må bli plassen for urbant påfyll.
Skulle det bli ja til Snøheia over Høyanger, da er det vel i grunnen bare å pakke og dra, exit-skatt eller ei. Det samme gjelder for et vindkraftverk over Gjertrudkampen i Stange.
"Brașov is good ! Bring more Norwegians with you too ! Romania will welcome every single one of you !
Greetings and Hails from Romania ! 🇷🇴⚡🇳🇴" - CairosNaobum
***
Norge har blitt hva Bjørn Andreas Bull-Hansen så korrekt kaller for "a f*****g battery for Europe!".
Dette kan vi selvsagt ikke akseptere, hvor planen vår nå er å forskanse oss i Lom, eller Lillehammermalernes siste skanse, hvor vi lever maksimalt minimalistisk, og helt vier oss til fadografiet, kunsten og friluftslivet, vernet av nasjonalparker på alle kanter. Om det blir mulig å komme seg opp på kommunens fem av Norges sju høyeste fjell, inklusive de to høyeste, uten å få et vindkraftverk i fleisen, får framtida vise?
Å ofre norsk natur for verdens klima, er helt hinsides, når man ser på energibruken i Kina:
Kina brukte mer strøm enn EU, Russland, India og Japan tilsammen i 2025. Slik at i denne sammenheng blir det å ofre mystiske Finnskogen for vindkrafts-baronene, som et musepiss i havet.
Å komme seg ut av EØS er naturligvis et nødvendig første skritt, men vi må også komme oss ut av de kapitalistiske markedene, hvilket kun er mulig med demokratimodellen til humanøkolog Terje Bongard:
Med denne modellen ville vi også kommet oss ut av det lutherske standssamfunnet en gang for alle, for slik å fullbyrde Sara Oust og Hans Nielsen Hauges visjoner for vårt fedreland, basert på Martin Luther versjon 1.0, eller bøndenes Luther.
Kommentaren nedenfor er av Siri Hermo, hvor hun meget godt forklarer oss sammenhengene, hvor denne kan leses her:
***
Norsk energipolitikk, et tannhjul i EUs maskineri.
Energipolitikken som føres i Norge er tett knyttet til Norges klimaforpliktelser under Parisavtalen, og samarbeidet med EU, der EØS avtalen fungerer som det juridiske rammeverket for norsk energihandel og klimasamarbeidet.
Vindindustri er en sentral del av EUs grønne skifte ("European Green Deal"), der Norge altså er tett knyttet til dette gjennom EØS avtalen.
I 2019 inngikk Norge en egen klimaavtale med EU. Under denne forplikter Norge seg til å redusere utslipp med minst 55 % innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå.
Siden elektrifisering av industri og transport er hovedverktøyet for å nå dette "grønne" målet, er utbygging av ny kraftproduksjon (som vindkraft) i praksis "nødvendig" for å oppfylle disse rettslig bindende målene.
Norge og EU etablerte i 2023 en «Grønn allianse» som ble videreført gjennom 2025. Denne avtalen forsterker samarbeidet om blant annet havvind og råmaterialer til vindturbiner.
Vi er ikke forpliktet til vindindustri spesifikt, men vi er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å øke andelen fornybar energi og kutte utslipp, på flere områder.
I praksis ansees vindkraft som det mest skalerbare verktøyet for å nå disse felles europeiske målene.
I den sammenheng har jeg spesielt lyst å trekke frem begrepet "overstyrende allmenninteresse" (Overriding Public Interest)
Det er et juridisk verktøy i EU-retten, som nå forsterkes kraftig gjennom REPowerEU-planen og det reviderte fornybardirektivet (RED III), som kommer som en del av det som ofte blir kalt Energipakke 4.
Med REPowerEU innføres en rettslig antakelse om at planlegging, oppføring og drift av fornybaranlegg, anses som en "overstyrende allmenninteresse" som ivaretar folkehelse og sikkerhet.
Ved å definere fornybar energi som et spørsmål om folkehelse og sikkerhet, har EU løftet fornybar energi til et nivå der det i praksis utgjør en av de sterkeste juridiske prioriteringene i det europeiske systemet for å sikre rask omstilling og energisikkerhet, for EU.
Prinsippet om "overstyrende allmenninteresse" vil flytte makten fra det lokale skjønnet, til et standardisert, overnasjonalt regelverk, der EUs klima- og energimål defineres som juridisk viktigere enn nesten alle andre lokale hensyn.
Tygg litt på den, spesielt om du er glad i norsk natur og tror lokaldemokratiet har noe det skulle sagt.
KJERNEKRAFT:
Når folk foreslår kjernekraft som løsning på et kraftunderskudd vi pr. i dag ikke har, så kan jeg informere om at elektrisitet regnes som en vare i EØS-retten.
Det betyr at strøm produsert fra kjernekraftverk må kunne omsettes fritt på lik linje med vannkraft og vindkraft.
Dersom planlagte kraftverk i kommunene kobles til det nasjonale distribusjonsnettet, blir strømmen en del av det felles europeiske kraftmarkedet.
EØS-regelverket krever nemlig at ulike energikilder behandles likt i markedet.
Norge kan ikke innføre særskilte eksportbegrensninger som kun gjelder kjernekraft.
Via EØS-avtalen er Norge forpliktet til å opprettholde utvekslingskapasitet med naboland. Og den forpliktelsen går foran Norges behov.
Selv om kjernekraft nå er inkludert i EUs taksonomi(klassifisert som bærekraftig under visse vilkår), endrer ikke dette markedsreglene.
Dersom Norge bygger kjernekraft vil denne kraften juridisk og teknisk bli en integrert del av det felles nordiske og europeiske kraftmarkedet.
Ettersom kjernekraft er en stabil grunnlast, vil den i praksis kunne øke eksportkapasiteten i perioder det blåser lite, ettersom vi da har mer overskuddskraft å sende ut.
Kjernekraft vil slik sikre at Norge forblir et forsyningsland for EU.
Pga. Kjernekraftverk vil også vannkraften i enda større grad spares og brukes som en høyprisressurs, som selges når etterspørselen og prisene i Europa er på sitt høyeste.
Dette støtter EUs mål om et fleksibelt og grønt kraftmarked, der Norge vil fungerer som et batteri og en stabiliserende faktor.
Vannkraften vår vil kun bli brukt strategisk for å maksimere gjevinsten i et høyprismarked, fremfor å sikre billig strøm nasjonalt.
Kjernekraft i Norge vil i praksis fungere som en permanent forlengelse av EUs kraftsystem.
Det vil sikre at Norge forblir en nettoeksportør av energi. Norge vil bidra direkte til at EU når sine klimamål for 2050, samtidig som det juridiske rammeverket i EØS avtalen sørger for at denne kraften forblir tilgjengelig for det europeiske markedet.
HAVVIND:
Når det gjelder havvind så er det en økende erkjennelse, hos de som ønsker den "grønne" omstillingen velkommen, at havvind er nødvendig for å dekke kraftbehovet til elektrifisering av sokkelen og ny "grønn" industri.
Det er ikke mange som fokuserer på at dette er svært dyrt og vil kreve store subsidier.
Mens selve tildelingen av områder skjer etter den norske Havenergiloven, må alle kommersielle aspekter ved eksport, markedstilgang og konkurranse følge EØS avtalen.
På samme måte som ved kjernekraft, vil havvindkraften påvirke prisene i hele det integrerte markedet. (Nord Pool)
Utbygging av ny kraftteknologi som kjernekraft og havvind gir altså ikke Norge nasjonal kontroll over energiområdet vårt.
Så lenge EØS avtalens markedskrav ligger fast, er kraften en del av et felles europeisk "gode" som skal flyte dit betalingsviljen er størst.
FRI ETABLERINGSRETT:
EØS avtalens prinsipp om fri etableringsrett gir kraftkrevende selskaper, rett til å etablere virksomhet i Norge, på lik linje med norske selskaper.
Mens EØS avtalen gir den juridiske adgangen, er det primært tilgangen på fornybar kraft(vann), et stabilt kraftsystem og kjølig klima som har gjort Norge attraktivt for spesielt datasentre og batterifabrikker.
Disse batteri og data-anleggene er altså et direkte svar på EUs klimapolitikk, som Norge er en del av gjennom EØS "samarbeidet"
PARISAVTALEN:
Energimarkedspakke 4- som vil bli ført inn i EØS avtalen -, er et middel som brukes for å nå målene i Parisavtalen.
Parisavtalen kan sies opp. Det finnes ingen sanksjonsmekanismer hvis vi ikke når målene våre, ei eller om vi trekker oss fra avtalen, ut over politisk press.
EØS avtalen derimot, er vi juridisk bundet til å følge. Intill den sies opp.
Hvis Norge ikke leverer de utslippskuttene, eller den energiproduksjonen vi har forpliktet oss til i avtalene med EU/EØS, risikerer staten sanksjoner eller traktatbruddsprosedyrer fra ESA (EFTA Surveillance Authority).
Vår energipolitikk styres altså av EUs "grønne" omstilling, der EUs mål om å være det første klimanøytrale kontigentet innen 2050, er førende.
Norsk energipolitikk fungerer i praksis som et tannhjul i EUs store maskineri for å nå målene i The European Green Deal.
EØS avtalen gir det juridiske rammeverket(fri etableringsrett), mens EUs klimapolitikk skaper og styrer markedsetterspørselen.
Selve valget om å legge industrien til Norge skyldes Norges naturressurser, kjølig klima og vårt kraftoverskudd.
Ved å gå ut av EØS avtalen kan Norge sette egne priser, styre eksporten, prioritere norsk industri samt verne norsk natur, uten å være forpliktet til å følge EUs regler.
Sånn på tampen:
Norge har ikke kraftunderskudd.
Netto har Norge sendt 25.35 TWh strøm ut av landet i 2025.
En nettoeksport på over 25 TWh er historisk sett svært høyt.Tallene bekrefter at de store utenlandskablene har blitt tungt utnyttet i retning Europa, der etterspørselen og prisene i lange tider har ligget høyere enn i det norske markedet.
Så kraftunderskudd har vi ikke pr nå, men det kommer om EØS avtalen får bestå...
Siri Hermo
