Det er jo litt rart da?

Sävstaholm-blomstring.

apple tree bloom in the garden Stock-bilde | Adobe Stock

"The whole world has lost its soul, and it happened recently. I know how it happened, but people don't believe me, so I don't vast my life explaining. I plan to get a small apartment at Montmartre and spend the rest of my life travelling Europe together with my a7III." - PermaLiv

"Ingen reaksjoner på det som er den eneste demokratiske løsningen på krisene vi går inn i. Alle dere som demonstrerer mot makta, og plager vanlige folk på vei til jobb… Det er jo litt rart da?" - Terje Bongard, april 11, 2024, kl. 6:22 am

Hva innebærer Representativt Inngruppedemokrati (RID) i praksis? - TrønderRød

Denne kommentaren av Bongard hadde jeg ikke sett før i dag, vel ett år etterpå. Og dette er veldig rart, er det virkelig ikke tilbake noen med evnen til indre dialog eller sjel?

Ellers har hele verden mistet sin sjel, det er ikke tvil om dette, og årsaken er at Grythengen har gått tapt. Så veldig rart at ingen ønsker å ivareta historien til dette stedet også?

Hva gjør man i denne situasjonen? Takler jeg luftforurensningen, kanske finner vi oss ei lita leilighet på 35 m2 på Montmartre? Innreder vi den smart, klarer vi oss på dette.

I desse yrka er det risiko for å utvikle kols

Dessverre har jeg kols, jeg trodde dette bare gjaldt de nedre luftveier, men det gjelder de øvre også. Så slik går det når man ofrer seg for slekt og familie, man mister helsa, blir utstøtt og kastet i rennesteinene. Selvoppofrelse har ikke lenger noen verdi, folk ser på dette som tegn på idioti og svakhet.

Selv om det kun er jeg, Bongard og kanskje et par stykker til, som har intellektuell kraft til å forstå at RID-modellen er inkarnasjonen av Hans Nielsen Hauges prosjekt.

Så nå går det på stumpene, livet er ikke lenger noe gøy, samfunnet går opp i liminga, kulturen dør og økosystemene kollapser.

For noen raringer dere er!

Jeg tar med denne videoen også, fordi som det sies, flokken har intet ansikt, navn eller sjel. Så dette er bygdedyrene i Øverskreien, i tillegg til at de har ingen evne til hverken indre eller ytre dialog. Hvor de liksom forestiller seg at det er vi som ikke hører til her, som rokokko, nyromantiske seinpietister i jubelenga til Even Helmer, og kværnfolk i kværnenga til herr Fossemøllen. Slik at det burde da være opplagt for alle at det er vi som er urfolket her, våre røtter er her, det er vi som hører til her, slik at strengt tatt burde de alle sammen bare pakket sammen alt tullballet sitt og stikke!

Vi har da heller ikke noe ønske om å være her, vi har alltid forsøkt å flykte fra Grythengen og Øverskreien, hvor vi sist gang ble jaget tilbake hit av covert-høna i D, som skulle drepe meg og jentene. Dette fordi vi ønsket å lage til verdens herligste lommetun, verdens kuleste skolekorps, samt verdens flotteste lommekroks-vennskap mellom store T og lille m. Aldri blir det flere kornett-duetter mellom hvert sitt hjørne av kvasilommetunet vårt i varme sommerkvelder, hvor lille m mistet det eneste mennesket med sjel og evne til indre dialog, som henne selv, som hun noensinne kommer til å treffe i hele sitt liv, takket være sin mors beste venninne.

Hvor vi nå forsøker å flykte til Frankrike. Første forsøk ble bare tull, hvor det ikke blir noen ting av noe som helst, hvor Sarlat-la-Canéda faktisk er en suburban allegori på Grythengen. Hurtigtoget mellom Paris og Bordeaux er sinnsvakt dyrt, hvor man må bestille lenge i forvegen, men jentene klarte til slutt å finne et overkommelig tog fra en stasjon utenfor Paris. Selv hadde jeg aldri klart dette, og jeg ville aldri klart å komme meg dit heller, men de finner vegen med smarttelefonene sine. Alternativet var noe som het Flexi-buss, som gikk fra en park full av prostituerte kl. 02:00 om natta, på andre sida av byen, som det skulle være nesten umulig å finne, da bussholdeplassen ikke engang var merket.

Hva vi skulle ha gjort var å tatt SAS til Biarritz, og lagt oss til ved den kommunale campingplassen ved Domme i Dordogne. Her er det flotteste kulturlandskapet, hvor vi kunne padlet på Dordogne-elva, kost oss med vandringer i kulturlandskapet, og besøkt gamle slott og landsbyer i nærområdet. Mellom Sarlat-la-Canéda og Domme går det dessuten buss i juli og august, slik at dette kunne blitt en sinnsvakt behagelig og mye billigere tur, hvor vi kunne fordypet oss skikkelig i ett område, istedenfor å bare flakse over alt.

Så alt dette var en skikkelig tabbe, men nå er alt bestilt, så da får vi bare forsøke å flakse oss gjennom det hele, som best vi kan!