Walking the Lake Mjøsa Land XX

Fredheim skolekorps under vårfesten ved Musikkens hus, tidligere Gjøvik bedehus.

-Wikimedia.

Da lar jeg likeså godt Fredheim skolekorps avslutte vår 20.ende vandring i Mjøslandet sammen, da de holdt en knallkonsert under vårfesten i Musikkens hus, tidligere Gjøvik bedehus. Dessverre lever ikke videoen på noe vis opp til kvaliteten hos musikantene, jeg egner meg nok best som tårefotograf og ikke som videograf, men håper allikevel PermaLivs følgere kan få et visst inntrykk av hvor dyktige disse musikantene er.

Vi måtte til Gjøvik i dag igjen, minsta skulle i bursdag til det yngste barnebarnet til dr. Hansen, og eldsta har seminarhelg i korpset, med vårfest på det tidligere bedehuset for byen i morgen. Jammen gikk det galt med Gjøvik også etter at de kvittet seg med bedehuset sitt, da var det liksom som om Helvetets porter åpnet seg i en orgie av destruksjon, og nå er det bare å vente på Anti-Krists komme for å innvie Hovdetoppen, tempelhøyden for vår nye verdensreligion, hovdetroen. Når den dagen kommer, da er det helt slutt på å kjøre inn til Gjøvik mer. Så da må vel jentene over i Totenvika musikkorps, som såvidt jeg vet er det eneste gjenværende korpset på Toten.

-Wikimedia.

Det er nydelig utover Neslandet, og slik jeg har forstått det har mange søkt tilflukt her ute fra den massive ødeleggelsen av mjøsbyene, hvor Gjøvik er i ferd med å ende opp som Mjøslandets Sodoma. Bakenfor her ligger Furnesfjorden, hvor de nå annonserer stort for innvielsen av Mjøstårnet innerst i fjorden. Og det er bare Yuppie alle steder, Mjøslandets folk har forfalt til Yuppier, som James Kalb kaller dem, eller Jippier på norsk. Disse roper jippi dagen langt for alt som er stygt og galt!

-Wikimedia.

Er fryktelig lei av å kjøre strekningen Gjøvik-Grythengen, men det hender jeg bryter monotonien ved å stikke nedenom Kapp brygge, hvor jeg setter meg på en fortøynings-påle og fotograferer litt. Og mjøslyset det skal man ikke klage på, selv Peder Balke var betatt av dette.

-Wikimedia.

Helgøya, smørklatten i Mjøsa.

-Wikimedia.

På Kapp melkefabrikk smelter snøen i takt med vinduene.

-Wikimedia.

Betel i Lensbygda, reist av Johan Albert Solhaug. Tro hvordan her var da alt var nytt?

-Wikimedia.

Skreiens misjonsforening - Oversikt over virksomheten fra dens begynnelse i 1890-årene til 1950 - del II

Av Johan Albert Solhaug

Vi skylder å gjøre oppmerksom på at virksomheten særlig har utbredt seg til Lensbygda, hvor vi også har bedehuset Betel fra 1911, og hvor en stor del av våre aktive medlemmer nu bor, og i sær familien Opsahl har gjordt en stor innsats for virksomheten.

Avskrift av kontrakt for Lensbygda bedehus

Jeg unnertegnede påtar meg herved å oppføre Lensbygdens bedehus etter vedlagte beskrivelse, dog således at punkt 1. bortfaller, da ikke veggtømmer kan skaffes. Og i steden oppføres huset som bindingsverk som forut beskrevet. Dette kan jeg utføre for Kr. 2550, -totusenfemhundreogfemti kroner, der erlegges på følgende måte. Ett tusen kroner erlegges når arbeidet er påbegynt og materialer skaffet tilveie eller i løpet av juni måned 1911. Det øvrige Kr. 1550,- betales når huset er ferdig og godkjent av byggekomiteen.

J. Solhaug

Ovenstående anbud er antaget av oss på betingelse av at huset er ferdig 1.ste desember 1911.

Solhaug 7. mars 1911.

August Holmstad, Even Helmer Holmstad, Johan Albert Solhaug, Martinius Evensen, Ole Jakob Røise.

Disse stiller garanti for Kr. 250,- hver.

Tidligere har jeg skrevet at Skreiens bedehus ble reist i 1938, men det ble restaurert da, mens det ble innviet 2. juledag 1899, kun sju år etter at M.J. Dahl ankom bygda etter oppfordring av Andreas Berg. Dahl var derfor med på å reise bedehuset, og talte her mens han levde i Holmstadengen.

-Wikimedia.

Skreiens misjonsforening - Oversikt over virksomheten fra dens begynnelse i 1890-årene til 1950 - del I

Av Johan Albert Solhaug

På 50-års jubileet for Skreiens bedehus 2.den juledag 1949. Hvor jeg forsøkte å fremlegge noen av mine erindringer fra tiden før og omkring husets oppførelse i 1899. Jeg blev da oppfordret til å nedskrive det, for en innførelse i Foreningens protokoll til en ihukommelse for nålevende og kommende slekter.

Det var i tiden omkring 1890-årene en svært mørk tid kristelig sett, over Skreien og distriktet, som dette særlig gjelder. Såvidt jeg kan huske så var det ikke mer enn 5-6 stk. som gikk under navnet "læserer".

I 1892 kom på oppfordring av Andreas Berg en ganske ung predikant, M.J. Dahl, hit til bygda. Det viste seg at det var et nådebesøk fra Gud. Det gikk ikke lang tid før flere kom i syndenød og mange frelstes. Jeg vil nevne navn på noen. Klaus Sundby, Even Helmer Holmstad, August Holmstad, Johan Skullerud, Laurits Johannesen, Marie Johannesen, Otilie Skullerud, Otilie Røise, Allethe Evenrud, og mange flere utover i mange år, men de som her er nevnt kom til liv i Gud på ganske kort tid. Det var da ganske rimelig at bevegelsen vakte oppmerksomhet og folk strømmet til så husene ofte blev for små. Det begynte da med noen festlige tilstelninger, dvs. de samme kaffefester som vi har i dag, da blev det nok mange ganger strevsomt å få til sitteplasser, kaffekoking og få lånt i hop kopper og annet som skulle til. Disse unge menn og kvinner og flere til, som var kommet med på de 6-7 årene som var gått, de begynte da å tenke på bedehus. Når man tenker tilbake til den tid må man nok si at det var noe av et større foretagende å gå til et såpass bygg, uten sikker kapital bak og heller ikke så stor erfaring for foreningsmessig virksomhet, så vi er dem stor takk skyldig som stilte seg til lydighet for Gud, for vi må si at den tid var et stort nådebesøk fra Gud i denne virksomhet.

Litt om hvorledes bygget blev satt i gang får vi ta med. Først måtte tomt skaffes og den fikk vi som gave på N. Rødningsbys eiendom, så bestemte man seg for at utgravningen på tomten skulle gjøres på denne måten at alle interesserte menn som hadde anledning skulle være med å grave 1. dag eller mere. Og kvinner som vilde delta skulle yte det samme i penger for en dag (det var da antagelig Kr. 1,80 pr. dag). Huset i den størrelse det da fikk bestod av den nåværende storsal i 2.den etage. (Det blev i 1938 ominnredet og oppgang til salen blev flyttet over til andre enden av bygningen og det blev innredet garderobe i 1.te etage). Huset blev oppsatt av en gammel 2.etg. bygning som de fikk som gave av P.A. Holmstad mot at han skulle få rett til leilighet i 1.ste etage på sin og hustrus levetid.

Oppførelse av huset

Tømmermannsarbeidet blev gjordt av byggmester Bernt Stensli. Innredning blev gjort av Klaus Sundby og nedskriveren herav, med en del leiet hjelp ved siden av. Jeg arbeidet den sommer i Oslo, men så fikk jeg brev av Klaus Sundby om jeg vilde komme hjem og være med på innredningen av bedehuset (jeg var jo oppvokst i blandt alle disse venner og frelst ca. 4 år forut), så jeg lot meg ikke be to ganger om det. Først gjorde Klaus og jeg en halvpart hver av dører og vinduer og siden innredningen. En liten episode som foregikk mellom meg og Klaus og som har vært meg til nytte gjennom livet, må jeg nevne. Vi blev nemlig uklare om en ting som angikk arbeidet (jeg var naturligvis egen da, som jeg har hatt tilbøielighet til gjennom hele livet), det var nære jeg skulle gått fra hele greiene. Så bad jeg til Gud om at han ville greie denne floken, og så slo jeg opp min bibel og mine øine falt på Es. 44 v. 9-13 spesielt v. 13 med første del av 9 og tvisten var løst. Så var huset ferdig til bruk. 2.den juledag 1899 var innvielsesfest m.fl. talere, men jeg kan ikke med sikkerhet huske alle, men synes huske det var M.J. Dahl, Marius Johannesen og Svendsen fra Oslo.

På 50-års dagen var det fullt hus, men bare 6 stk. av disse hadde vært med på innvielsen. Disse var: August Holmstad, Johan og Inga Solhaug, Kristine Stensli, Ole Rødningsby, Marte Marie Evenrud. Det var stort å se den nye flokk som er kommet inn på frelsens vei. Alle kjære venner som er gått hjem ville nedskriveren her ikke berøre for ikke å frembringe tårer, om det enn må sies å være gledestårer.

Den rettferdiges minne lever i velsignelse. Ordspr. 10.7. Tilslutt blev en takk rettet til August Holmstad, som den eneste gjenlevende av de som gikk i spissen for den virksomhet vi har i dag.

Gress på Majerhaugen fra før det siste snøværet. Fikk ikke til å redigere det sist jeg prøvde, da det ble så matt, men så la jeg på litt varme i skyggene og mellomtonene, men lot høylysene være, og da fikk det hele mer struktur.

-GP.

-Flickr.

Mens jentene var inne på COOP og handlet, kjørte jeg en bitte liten tur om Labo på Lena, var sikker om at man ikke kunne finne noen gode motiver i den sterke sola med skyfri himmel, men disse skyggene i denne gårds-alleen var da aldeles fortreffelige.

-Wikimedia.

Herlig var også denne potetløa i all nysnøen, og det dype røde mot det dype blå, det står seg godt det.

-Wikimedia.

Her er imidlertid et meget trist syn, nye Labo gamlehjem, hvor man skal samle alle gamlinger på hele Toten. Dette er så feil og anti-alexandrinsk som det kan bli, vi gamlinger skal tvert imot være overalt!

Dette er en ytterligere industrialisering av sosialt liv, omgitt av industriell estetikk. En maskin for å dø i. Og på jordet nedenfor planlegger de en ny bydel, hvor det vel blir maskiner for å leve i, slik Le Corbusier forkynte som idealet for det moderne liv.

Selv er jeg så lei, totningene har helt gjort ende på seg selv nå, på ethvert tenkelig vis.

-Wikimedia.

- 40 Old People Everywhere**

"Old people need old people, but they also need the young, and young people need contact with the old.

There is a natural tendency for old people to gather together in clusters or communities. But when these elderly communities are too isolated or too large, they damage young and old alike. The young in other parts of town, have no chance of the benefit of older company, and the old people themselves are far too isolated.

Treated like outsiders, the aged have increasingly clustered together for mutual support or simply to enjoy themselves. A now familiar but still amazing phenomenon has sprung up in the past decade: dozens of good-sized new towns that exclude people under 65. Built on cheap, outlying land, such communities offer two-bedroom houses starting at $18,000 plus a refuge from urban violence . . . and generational pressures. (Time, August 3, 1970.)

But the choice the old people have made by moving to these communities and the remarks above are a serious and painful reflection of a very sad state of affairs in our culture. The fact is that contemporary society shunts away old people; and the more shunted away they are, the deeper the rift between the old and young. The old people have no choice but to segregate themselves they, like anyone else, have pride; they would rather not be with younger people who do not appreciate them, and they feign satisfaction to justify their position.

And the segregation of the old causes the same rift inside each individual life: as old people pass into old age communities their ties with their own past become unacknowledged, lost, and there fore broken. Their youth is no longer alive in their old age - the two become dissociated; their lives are cut in two.

In contrast to the situation today, consider how the aged were respected and needed in traditional cultures:

Some degree of prestige for the aged seems to have been practically universal in all known societies. This is so general, in fact, that it cuts across many cultural factors that have appeared to determine trends in other topics related to age. (The Role of Aged in Primitive Society, Leo W. Simmons, New Haven: Yale University Press, I945, p. 69.)

More specifically:

. . . Another family relationship of great significance for the aged has been the commonly observ~ed intimate association between the very young and the very old. Frequently they have been left together at home while the able-bodied have gone forth to earn the family living These oldsters, in their wisdom and experience, have protected and instructed the little ones, while the children, in turn, have acted as the "eyes, ears, hands, and feet" of their feeble old friends. Care of the young has thus very generally provided the aged with a useful occupation and a vivid interest in life during the long dull days of senescence. (Ibid. p. 199.)

Clearly, old people cannot be integrated socially as in traditional cultures unless they are first integrated physically - unless they share the same streets, shops, services, and common land with everyone else. But, at the same time, they obviously need other old people around them; and some old people who are infirm need special services.

And of course old people vary in their need or desire to be among their own age group. The more able-bodied and independent they are, the less they need to be among other old people, and the farther they can be from special medical services. The variation in the amount of care they need ranges from complete nursing care; to semi-nursing care involving house calls once a day or twice a week; to an old person getting some help with shopping, cooking, and cleaning; to an old person being completely independent. Right now, there is no such fine differentiation made in the care of old people - very often people who simply need a little help cooking and cleaning are put into rest homes which provide total nursing care, at huge expense to them, their families, and the community. It is a psychologically debilitating situation, and they turn frail and helpless because that is the way they are treated.

We therefore need a way of taking care of old people which provides for the full range of their needs:

1. It must allow them to stay in the neighborhood they know best - hence some old people in every neighborhood.

2. It must allow old people to be together, yet in groups small enough not to isolate them from the younger people in the neighborhood.

3. It must allow those old people who are independent to live independently, without losing the benefits of communality.

4. It must allow those who need nursing care or prepared meals, to get it, without having to go to nursing homes far from the neighborhood.

All these requirements can be solved together, very simply, if every neighborhood contains a small pocket of old people, not concentrated all in one place, but fuzzy at the edges like a swarm of bees. This will both preserve the symbiosis between young and old, and give the old people the mutual support they need within the pockets. Perhaps 20 might live in a central group house, another 10 or 15 in cottages close to this house, but interlaced with other houses, and another 10 to 15 also in cottages, still further from the core, in among the neighborhood, yet always within 100 or 200 yards of the core, so they can easily walk there to play chess, have a meal, or get help from the nurse.

The number 50 comes from Mumford's argument:

The first thing to be determined is the number of aged people to be accommodated in a neighborhood unit; and the answer to this, I submit, is that the normal age distribution in the community as a whole should be maintained. This means that there should be from five to eight people over sixty-five in every hundred people; so that in a neighborhood unit of, say, six hundred people, there would be between thirty and fifty old people. (Lewis Mumford, The Human Prospect, New York, I968, p. 49.)

As for the character of the group house, it might vary from case to case. In some cases it might be no more than a commune, where people cook together and have part-time help from young girls and boys, or professional nurses. However, about 5 per cent of the nation's elderly need full-time care. This means that two or three people in every 50 will need complete nursing care. Since a nurse can typically work with six to eight people, this suggests that every second or third neighborhood group house might be equipped with complete nursing care.

Therefore:

Create dwellings for some 50 old people in every neighborhood. Place these dwellings in three rings . . . 1. A central core with cooking and nursing provided. 2. Cottages near the core. 3. Cottages further out from the core, mixed among the other houses of the neighborhood, but never more than 200 yards from the core. . . . in such a way that the 50 houses together form a single coherent swarm, with its own clear center, but interlocked at its periphery with other ordinary houses of the neighborhood."

- Christopher Alexander

Disse plakatene henger nå rundt på Østre Toten kommunes eiendommer, som her i rådhuset på Lena, og kontantfritt gjelder også kommunens kulturarrangementer etc.

-Wikimedia.

Krigen mot kontanter er kun en av mange kriger som pågår for fullt på Toten, som krigen mot husmannstroen, mot himmelengene, mot kulturelva mi, mot mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene. Kort sagt: en krig mot alt som er igjen av vestlig sivilisasjon og religion på Toten.

Selv kan jeg intet annet gjøre enn å tårefotografere de siste levningene etter våre forfedres landskap, tro og kultur. Er uendelig takknemlig hvis noen har et sted for oss hvor vi kan få trekke oss tilbake med tårefotografiet.

Er også takknemlig hvis noen kunne tenke seg å støtte PermaLiv, f.eks. med å benytte PermaLivs fotografier til prosjekter o.l.

Tenk det, her ser jeg gjennom bildene fra sist fredag og finner et enda flottere fotografi enn forrige gang, fra Olterudelvas møte med Lenaelva. Bildet ble meget skarpt og teknisk bra, selv om jeg holdt kameraet med en hånd og holdt tilbake noe kratt med den andre hånda, samtidig som jeg lente meg framover.

Det er veldig trist at vi post-lutheranere, ja, vi er jo lutheranere enda da, 100 %, eneste forskjellen er at vi har fjernet Gud fra ligninga, at vi ikke holder noe hellig, i god luthersk ånd. For Luther var en fiende av alt hellig, med unntak av Ordet, og dette er det teknokratene i kommunen og andre steder som forvalter for oss i dag.

Uansett, selv ivrer jeg for at vi må etablere en fornyet nasjonalreligion, husmannstroen, hvor Tjuvåselva vår holdes som ei hellig elv.

Se resten av fotografiene fra vandringen dette motivet er hentet fra:

"Walking the Lake Mjøsa Land XIX"

-Wikimedia.

Var det her vestlig sivilisasjon og religion så sin fullbyrdelse? Noe å undres over i året for det store stabburs-jubileet🙏

-Wikimedia.

Da jeg kom tilbake etter all kjøringen i dag tidlig kjente jeg på at jeg måtte ta et bilde av Holmstadengen, da himmelen lå så mørk over Totenåsen. Fordi mørke skyer samles over husmannstroen og vårt land i disse tider, hvor alt våre forfedre vant står i fare for å forsvinne. For, som James Kalb skrev i sitt siste essay hos Crisis Magazine, er ikke vestens store trussel islam, men vestens krig mot seg selv for å utradere de siste rester av vestlig sivilisasjon og religion. Og da jeg kom inn igjen lå jammen et nytt essay av Kalb ute hos Catholic World Report, som jeg kjente på var som et ekko av denne morgenens fotografi av Holmstadengen.

- Making sense and staying sane in the age of anxiety

Some would say that rightist concerns about globalism and the increasing craziness of public discussion are equally paranoid. But left and right are fundamentally dissimilar. Western life and thought have long been moving away from traditional ways and transcendent concerns and toward secularity and comprehensive industrial organization of social life. Progressives have favored the tendency, while conservatives and reactionaries have reacted against it and wanted to protect various goods they fear are being lost. - James Kalb

Personlig er jeg fullstendig lei av den omfattende industrielle organiseringen av sosialt liv, og ønsker å gå tilbake til et liv hvor jeg helt og fullt lever slik min apostel gjorde det. Denne enga har nå blitt totalt industrialisert, hvor de progressive mener jeg skal være svært takknemlig for denne vidunderlige nye enga de har gitt meg, med pumpehus midt i, masse strømkabler på kryss og tvers overalt, og gardskoronaen ødelagt av Toten-bunkere, hull i mørket rundt omkring, samt bjeffing og gauling over de grønne enger i stille vinter- og sommerkvelder. Hvor millionbiler og -traktorer skjærer gjennom enga mi dag og natt, lik i en ubåt gjennom vann. Fordi jeg ikke tilber deres vidunderlige nye verden, men vår apostels gamle "Green Deal", er jeg stemplet som reaksjonær og hatist av de progressive.

Så her i enga har det blitt plent umulig å dyrke husmannstroen, hylle kulturelva mi og utføre min gjerning som kulturbærer og historiemaler, hvor det kun er min a7III som holder meg noenlunde frisk i vår angstfylte verden.

Neither explanation is wrong, but both are incomplete, because general tendencies associated with the progressive movement lie behind both situations. Early progressive governments often provided some practical benefits. The industrial-style organization and secular utilitarian outlook they favored promoted literacy, public health, and economic development. That led to declines in disease and hunger that we can all approve.

But man needs more than physical health and comfort, and the progressive suppression of traditional ways and diversion of attention from transcendent concerns soon turns destructive. Without authority that transcends the individual each becomes a law unto himself. We end up with the view the Supreme Court has made authoritative in American law that “at the heart of liberty [and thus legitimate public order] is the right to define one’s own concept of existence, of meaning, of the universe, and of the mystery of human life.”

However, that view makes no sense. We are not little gods, each creating his own world, and an attempt to force such a view on human life will end badly. In theory people will be allowed to do what they want, but in practice there will be limits: they will be required to leave others equally free, and whatever they do will have to support the system—which, after all, is understood as a uniquely legitimate system of equal freedom.

But that means that government will put more and more effort into weakening social connections, since strong connections mean we interfere with each other, and promoting the way of life bureaucrats and billionaires find easiest to manage: one based on career, consumption, various private indulgences, and support for the system. The results will include the growth of the state and the destruction of traditional and informal arrangements that Nisbet notes; the weakening of sexual standards, family life, and settled identities that Eberstadt points to; and the identity anxieties, ideological fanaticism, and general feeling that anything at all could happen, because nothing is settled, that we see all around us.

Left and right agree the situation is likely to end badly. Political movements aren’t going to solve the problem, because what’s needed is a fundamental change of orientation. That is something the Church could and should provide. During the Roman Empire she gave people a new principle of human connection and social integration in an increasingly cosmopolitan and fragmented world. She could do that again. - James Kalb

Vi er på full fart vekk fra husmannstroen over til hovdetroen, hvor hver og en er sin egen lille gud i seg selv, som fabrikkerer egen virkelighetsforståelse med seg selv i sentrum, mao. et egosentrisk verdensbilde. Dette er ideelt for våre herskere, for slik kan vi ikke finne sammen om noen ting, og derfor heller ikke danne noe maktsentrum som kan stå imot deres makt. Nettopp derfor er middelaldrende kvite menn uten status og posisjon i samfunnet våre herskeres hovedfiende nr. 1, fordi vi kan finne på å bli identitære, hvor vi henter fram igjen våre forfedres tro og verdensbilde, som bærer i seg potensialet for en samling eller motmakt mot våre nye herskeres maktmonopol.

Etter Kalbs retorikk er det kun kirken som har potensiale i seg til å danne en motmakt mot våre nye herskere, en kraft som kan samle mennesker, hvor vi ikke selv er guder, men har en samlende Gud utenfor oss selv.

Her mener jeg en revitalisering av husmannstroen er best egnet som Norges nye nasjonalreligion, fordi vi i denne fant et av kristenhetens største undere i spenningsfeltet mellom geistligheta og storbøndene etter Balkehøgda, i kontrast til deres husmannsslaver her i steinrøysa nedenunder Totenåsen, hvor de ble ansett og behandlet som kyr, men plutselig ble frie og stolte borgere under sin nye apostel, som kom fra samme kår som dem selv.

Våre nye herskere ser på oss skamminger og deplorable som kyr, i vårt nye standssamfunn, i likhet med slik storbøndene etter Balke-høgda så på våre husmanns-forfedre.

- Erna Solbergs forakt for sitt eget folk

Hva vi trenger er en fornyet kristen tro, husmannstroen, sammen med et nytt demokrati, lommedemokratiet. Heldigvis passer husmannstroen og lommedemokratiet sammen som hånd i hanske!

Syntes skyene lå flott over Owren-høgda i dag. Også her var de husmannstroende, husmannstroen gikk i et belte fra Berg, over Øverskreien, ned Owren-høgda og Lensbygda til Majer, som vel var den eneste storgården hvor man omfavnet fattigfolkets tro. En tro som er fundamentert på fjell, eller berg, da det var Andreas Berg fra gården Berg, som hentet vår apostel over fra Østlandets perle mot slutten av 1800-tallet.

-Wikimedia.

Under such circumstances, we all need to reorient ourselves away from the standards of a world that is losing its grip on reality and toward what is permanent and real. Lent is a time for prayer, fasting, and acts of charity. This year—more than ever—we have reason for that. - James Kalb

I sannhet, 2020, året for det store stabburs-jubileet, husmannstroens katedral, er året for en re-orientering vekk fra standardene til en verden som mister grepet om virkeligheten, mot hva som er permanent og ekte.

-Wikimedia.

Disse tre fotografiene tok jeg ved en bråstopp i Nordlia i dag tidlig, på veg hjem fra Gjøvik, og de ble redigert til en flott video av Bob Dylan, som det dessverre ikke gikk å lime inn hos Blogger.

"Someday Baby (Alternate Version, Modern Times)"

-Wikimedia.

-Wikimedia.

"The End of Single-Family Zoning"

I USA er man nå iferd med å avslutte Toten-bunker-marerittet, mens på Toten driver man på verre enn noengang, hvor Skreia fullstendig kveles som urban landsby under åket av Fossenfeltet, som bare eser ut, som om Toten var uendelig.

Personlig sammenligner jeg dem med kråkeboller spredd utover kulturlandskaps-revene, hvor de utarmer kulturlandskapet og gjør ende på sin vert.

Nysnø over Lensbygda i begynnelsen av blåtimen.

-Wikimedia.

Det var grått i dag, men det var såvidt noen solstråler fant en liten åpning over Hamar.

-Wikimedia.

Fin liten artikkel i Adresseavisen i dag:

- Familier rundt Innvordfjellet fortviler: Dere spør ikke oss

Nei, de spør ikke oss, fordi de bryr seg ikke det ringeste om oss, og dette skyldes at vi ikke lenger er borgere, annet enn på papiret. Så det gamle standssamfunnet er tilbake, denne gangen ribbet for Gud og tradisjonene. Ja, her til lands skal det bli hyggelig!

Kværnumsdammen.

-Wikimedia.

Da vi forrige gang avsluttet med et besøk ved munningen til Mjøslandets helligste elv, var dette et slikt høydepunkt, at vi nå selvsagt må til med en ny vandring.

Mye bra og mye dårlig hos B&H, men absolutt mest av det beste, og her igjen er det noen absolutte perler.

"Walking the Lake Mjøsa Land XIX"