Det var fint på Tjuvåskampen denne dagen, hvor jeg koste meg med to kakestykker jeg klarte å rappe med fra damene. Skodda nede i dalen følger Hurdals-vassdraget, og hele dette strekket ble i sin tid brukt til å fløte massive mengder ved til masovnene i Hurdal glassverk. -Wikimedia. |
– Helt forjævlig. Fy f… Bente Rudberg og Marit Dahl felte noen tårer for det de mener er en rasert Finnskogen etter å ha sett masseuttak og fundament til vindturbinene i Kjølberget.For egen del var det Jørn Bøhmer Olsen som var den store helten da jeg fotograferte litt i tenårene, og den første fotoboka jeg kjøpte var fra Olsens år på Finnskogen. Dette er lenge siden, og min respekt for Olsen og Finnskogen har fulgt meg siden. Så selv om jeg ikke har vandret på Finnskogen, kjenner jeg meg hjemme der, og deler deres kulturøkologiske sorg. Man kan jo bare tenke seg hvordan det ville vært hvis noe tilsvarende hadde skjedd med Tjuvåsen!
Bente Rudberg og Marit Dahl i interesseorganisasjonene mot vindkraft, er rystet over det de ser i Kjølberget. Brede skogsbilveier, store hauger med jord og stein som er skjøvet unna for å lage brakkerigg mens arbeidet pågår, nye, brede veier over myrer og til slutt det enorme masseuttaket og fundamentene til vindturbinene.
Det får fram tårene, og Marit Dahl måtte ha noen sekunder for seg selv mens hun fordøyde inntrykkene. Hun synes det er en tragedie det hun ser i Kjølberget.
– Jeg er av finneslekt, og jeg er interessert i det som er rasert. Finnskogen er stillhet, ro og mystikk, sier Dahl.
– Da vi var her i mai, var dette urørt natur og det var smale, dårlige skogsveier her. Helt ufattelig at noen mente at arbeidet var igangsatt, slik at dispensasjonen fortsatt gjaldt, sier Bente Rudberg. - Østlendingen
Ned fra Tjuvåskampen i bakgrunnen kommer man til Østre Tjuvåstjern, og jeg unte meg en kaffekopp her også. Tilbake gikk jeg i dalsøkket på andre sida av tjernet, som leder opp mot Midtre Tjuvåstjern. Dette ble et svært fredfullt fotografi, slike urørte, inngreps-frie tjern, trenger vi flere av i vår tid. På samme vis som Gjøvik trengte Hovdetoppen! -Wikimedia. |
-Wikimedia. |
– Jeg griner hver gang jeg skal fortelle om dette. Dette påvirker oss. Hadde det vært opp til meg, hadde vi kanskje flyttet. Men vi har så flott et sted i Håberget, og resten av familien vil bli boende. Gården er den samme, og den er et sjelden sted. Vi har også fått veldig lite informasjon, selv om det er blitt mye bedre nå. Gjestene som kommer til oss, blir så overveldet av den totale stillheten. Den blir ødelagt nå, sier Gry Schjøll Hansen. - Østlendingen
-Wikimedia. |
– Dere utbyggere kjenner ikke Finnskogen. Her skal det være jakt, fiske, stillhet og mystikk. Og så kommer dere og bygger dette, sier Marit Dahl.
Også Snefrid Reutz-Håkenstad etterlyser informasjon om bygging av vindkraft, avbøtende tiltak og kommunenes inntekter. I Kjølberget blir det bare eiendomsskatt til Våler, mens både Åmot og Trysil har sikret seg et bedre grunnlag. Hun har erfaring fra Raskiftet, føler at all informasjon holdes hemmelig, utbyggingen blir ikke slik den er sagt på forhånd og hun er bekymret for Finnskogen.
– Finnskogleden burde vært fredet. Det skogfinske blir ignorert. Alt dette er vondt og smertefullt for folk. Folk blir rett og slett syke av dette. Ta bilder og beskriv prosessen, slik at folk føler seg trygge, oppfordrer Reutz-Håkenstad.
Hun er også kritisk til at Våler kommune har latt være å journalføre brev som er kommet om utbyttingen.
– Vi kommer ikke til å gi oss, og ønsker ikke snikinnføring av vindkraft i landet. Vi kommer til å kjempe for hele landet, og vil ha ut informasjon slik at folk vet hva de sier ja eller nei til, sier Reutz-Håkenstad.
Hun ser helst at områdene med vindturbiner blir gjerdet inn, slik at folk ser at området er beslaglagt til industri. - Østlendingen
Bekken fra Midtre Tjuvåstjern renner ned i Østre- og Søndre Tjuvåstjern, videre ned i Søndre Huetjern og Laupen, før den blir til Riselva, hvor det skal være en fin foss, Fuglefossen, som jeg håper jeg rekker å fotografere i løpet av høsten? -Wikimedia. |
Midtre Tjuvåstjern har Finnskogens mystikk over seg. Det var her Gjøa holdt til, trollkjerringa som kastet stein etter Hoffkjerka, og det skal være gjemt en røverskatt her. Det var også her jeg ble kjent med raudskjora sist høst. Synes mystikken til dette tjernet kom godt til sin rett i dette fotografiet. En bortgjemt smaragd, som ligger stille og glinser i den mørke granskogen. -Wikimedia. |
-Wikimedia. |
-Wikimedia. |
-Wikimedia. |
Det er intet sted jeg kjenner sterkere på min kulturøkologiske sorg enn i enga mi, men heller er det ikke er noe sted som er bedre medisin for min kulturøkologiske sorg, enn å sitte her ved Midtre Tjuvåstjernet i hjertet av Tjuvåsen.
Samtidig kjenner jeg på en kulturøkologisk sorg over Tjuvåsen, som har mistet kulturelva si, husmannstroen sin og himmelengene sine. Ja, grenda mi var himmelporten til Tjuvåsen og engene var umistelige elvebruk etter Tjuvåselva. Alt er tapt!
Forunderlig er det at i vår kulturøkologiske sørgetid, har kamerateknologien nådd et slikt nivå, at selv en klums som meg er i stand til å uttrykke de følelsene med kameramalerpenselen, som nesten bare Jørn Bøhmer Olsen klarte det i min spede ungdom. Min nye GM 24 mm f1.4 er ei meget god sørgelinse!
Å redde himmelengene og kulturelva vår fra Tjuvåsen ville vel neppe kostet mer enn et par-tre vindturbiner. Men landet vårt har blitt vanvittig, absolutt vanvittig inn til margen, så man kan ikke gjøre annet enn å tårefotografere. -Wikimedia. |
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.