Nokre gonger
når det er heilt stilt
og vinden kviskrar i lauvet,
sit eg under epletreet i hagen
med kaffekoppen,
i sumarsola.
Då hendar det
at dei som var her før
vågar seg ut
frå våningshuset,
og fyller hagen,
tunet og gamlevegen.
Eg kan sjå dei gå
med lærstøvlar og vadmålsbukser
bakom stakitten.
På tunet leikar borna,
og attmed meg tek oldefar seg
ei velfortent dugurdskvile i slåttonna.
Brått brytast stilla,
og dei vert alle
og dei vert alle
skremde inn att i tryggleiken
åt våningshuset.
Eg trur eg går inn,
Dette var jo bare utrolig bra, etter min ringe oppfatning det klart beste av flere gode så langt. Jeg tror du med dette har tatt din diktergjerning et par lange skritt videre; du har gitt innholdet en veldig spenstig og flott form som gir meg lyst til å lese diktet flere ganger og smake ordentlig på det.
ReplyDeleteDet er et godt eksempel på at et dikt, bestående av noen få ord og linjer med rett valør, i riktig rekkefølge og med en vanskelig spesifiserbar x-faktor, noen ganger kan oppleves som en hel roman i konsentrert form. Dette her mener jeg du har all grunn til å være fornøyd med og stolt av, Øyvind. Trist at det måtte til, det som måtte til for å forløse ditt dikteriske talent, men det er nok også ganske typisk at det er smerte, savn, motstand og generelt de mindre behagelige sidene ved tilværelsen som primært trigger den kunstneriske kreativiteten. Tror det har å gjøre med at disse tingene virkelig trenger en kanal for å uttrykkes, en form for mentalhygienisk øvelse som lettere lar oss holde ut det vi må holde ut. Mens livets lyse side; gleden, er lett å bære, og trenger stort sett ikke å bearbeides eller uttrykkes eksplisitt på slike måter, den kan leves og nytes uten mer om og men.
Nei, så hyggelig Achsel! Jeg kan jo ingenting om diktning, og bare litt om fotografering, så man får prøve å klare seg med intuisjonen som best man kan. Pussig forresten hvordan intuisjon ligner på institusjon, som vel er så langt fra intuisjon man kan komme :-)
ReplyDelete