Dei siste fossemøllingar II

Den siste tiden har jeg blitt kjent med Klaus Sundbys store innsats for husmannstroen i Øverskreien, hvis låve vi ser her i Sundby ovenfor Grythengen, og det var litt av et trosbånd man fant her etter gamlevegen! Øverst Holmstadengen, med M.J. Dahl, så ned til Holmstad med August Holmstad, deretter Klaus Sundby, så Even Helmer Holmstad her i enga, og så til slutt Johan Albert Solhaug i Solhaug. Disse fem gårdene på rekke og rad etter gamlevegen var helt og fullt sammensveiset i troen, med samme mål, samme mening, samme gjerning, samme teknologi og kosmologi. En underlig tid!

-Wikimedia.

Da vi kom hjem fra Gjøvik i går så jeg det var fullt hus i motorklubben her nederst i grenda, da motorklubbene har overtatt for bedehusene på Toten de siste årene, med Skreia som motorfolkets mekka. Hva som med ett slo meg er at denne tilbedelsen av forbrenningsmotoren egentlig er en tilbedelse av ilden, hvor jeg gjorde et lite søk på ildstilbedelse da jeg kom hjem.

Fakta om sankthans:

• Feiringen av midtsommer — og sankthansdagen 24. juni - skjer kvelden før, sankthansaften 23. juni. Feiringen har lange tradisjoner.
• I førkristen tid gikk antakelig sol- og ildtilbedelsen hånd i hånd, derav tradisjonen med bålbrenning denne dagen, for å feire ilden som kom fra himmelen som vern og beskyttelse for menneskene.
• Dagen fikk navnet St. Hansdag, jonsok eller jonsmesse, etter døperen Johannes.
• Ifølge kirkefader Augustin ble Johannes' fødselsdag av kirken lagt til sommersolverv for å fordrive den gamle hedenske skikken med sol- og ildtilbedelse.

*Jonsokdagen 24. juni var kirkelig festdag helt fram til 1770.

Er det ikke pussig hvor fort den kristne tro forsvant fra Øverskreien etter at bedehuset ble borte, hvor man nå har falt tilbake til førkristen, primitiv ildstilbedelse, på få år. Man har gått fra Ordet til ilden!

Fuglemateren til minsta i epletreet, hun fyller opp litt en gang iblant, og i dag var det rikelig med fugl her, hvor den fargerike stillitsen ser ut til å ha blitt inkludert i spurveflokken.

-Flickr.

-GP.

Åh, tenk å ha et studio som Nigel Danson! Kunne vel egentlig hatt det her på kontoret, men her er stadig okkupert, og dette ser det umulig ut å gjøre noe med inntil videre.

Enkel frokost på kvinnedagen og dagen da vår siste levende gud, vår industrielvegud, døde.

-Wikimedia. 

Historiehjulet vårt har falt av, her etter gamlevegen, forbi Grythengen.

-Flickr.

Copyright: PermaLiv AS

Da ble det et siste fotografi for dagen, skulle til å legge meg, men så var det noe eller noen som kommanderte meg til å ta et bilde av disse enkle potteplantene her i kontorvinduet, stående i nær bekmørke. Slik er det som regel, motivene kommer til meg, hvor de ber om å foreviges.

Ute drar gråværet seg til, det knaker i dette gamle huset, og det er som om jeg ikke er alene om å dokumentere fossemøllings-slektas siste dager her i enga. Kanskje har jeg en mengde hjelpere?

Min siste fortærte artikkel for dagen ble denne:

"The Things That Kill Themselves"

Ser ut til at salg av prints er eneste farbare veg, kanskje sammen med "Fotografiets kraft"?

-Wikimedia.

Ser hos Steigan i dag at man har opprettet ei Stasi-liste her til lands, hvor man blir oppført hvis man har en fakta-feil. F.eks. hadde jeg skrevet her på bloggen at stabburet til oldefar ble oppført i det Herrens år 2022, ville mitt navn blitt stående å lyse rødt til skrekk og advarsel.

"Når Faktisk.no gir rødt kort"

Faktum er nok at mitt navn allerede står på denne faktisk-lista, da jeg før jul kom til å skrive at Skreiens bedehus ble innvidd i 1938, mens rett år er 1899. Jovisst, dette er en alvorlig feil sett i lys av bedehusets betydning i norgeshistorien, men allikevel. Kom til å huske på bibelskole-læreren min, John Hardang, og hvordan han redegjorde for alle feil og inkonsekvenser i bibelen, og dette er ikke reint lite!

Men Hardang lot ikke dette sette noen stagger for troen, tvert imot, og maken til lærer tror jeg ikke finnes!

-Wikimedia.

Lille Frøya.

-Wikimedia.

LANDSKAPSVERN

Av Hans Anton Grønskag

For de av dere som lurer på hvorfor jeg har en gruppe som heter "Landskapsvern" ved siden av "Nei til vindkraftverk på Frøya", skal jeg forklare det!

"Landskapsvern" var opprinnelig en gruppe som omhandlet angrep - og også vern i forhold til naturlandskap og kulturlandskap i en brei mening. De siste åra har vist at det verste angrepet kom fra Vindkraftbransjen, og de to sidene har blitt ganske like.

Mitt håp er at "Landskapsvern", også (igjen), skal være en side for fornminner, byggeskikk, inngrep i natur og kulturlandskap, bevaring og utforming av tettsteder.

Nye tettsteder, som det jeg selv bor i, etteraper byer, som igjen etteraper urbane trender i de store metropolen. Jeg mener at det urbane ikke må være disse tettstedenes forbilder. Vi bør heller finne våre forbilder i landsbyen, klyngetunet og andre humane strukturer.

Dette har også vært en kamp for oss på Frøya. Nå, når vi trodde kommunen hadde lært, slår Max-trim til med et påbygg som hadde blitt nektet bygd de fleste andre steder.

Den kampen kan jeg ikke ta.

Vindkraftmarerittet er viktigere, men begge sakene viser at folk som setter penger og lønnsomhet over alt annet, mangler verdier.

Det simple seirer, i gode økonomiske tider!

***

Tenk det, dette var akkurat hva jeg ønsket for mine forfedres urbane landsby ved Kværnumsstrykene, hvor vi fant våre forbilder i landsbyen, klyngetunet og andre humane strukturer. Men totningene ville bare dø, dø og atter dø. Himmelenga mi har dødd også, fordi de ønsket det, de ønsket død over sitt fedrealter, sin tro, kulturelva si, grenda si og landskapet sitt, alle sammen, og fordi jeg ønsket at alt dette skulle få leve, måtte jeg dø jeg også.

Nå skal de bygge mer død mellom nye Labo, en maskin for å dø i, og Lena sentrum. Men jeg orker ikke å engasjere meg lenger, alt er jo dødt allikevel. Kulturlandskapet, urbanlandskapet, naturlandskapet, alt har visnet hen, og ingen ny vår venter.

In memory of a kitchen.

-Flickr.

The fluidity of relationships does away with conversations and common understandings based on common experience of life. There is no answerability and no basis for loyalty or penalty for cutting corners. Intelligent public life is replaced by suspicion, corruption, inefficiency, irrationality, and mindless dogma. All is slogan, spin, propaganda and bullying, with certified experts trying to take charge of an increasingly nonfunctional social order in the name of their own version of rationality. - Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It, by James Kalb, page 102

Er det ikke pussig, men med en gang bedehuset forsvant i Øverskreien, falt vi tilbake i et barbarisk kaos. For egen del går det flere måneder mellom hver gang jeg snakker med noen på Toten nå, og jeg kan se folk er redde, andre er fortvilte og enkelte virker bare rasende. For slekta er det kun en onkel jeg veksler enkelte ord med en sjelden gang. Ellers kommer nok ingen av oss til å treffes igjen, og hva er vitsen, når hver og en svever rundt i sitt lille, egosentriske univers? Og over det hele hviler teknokratene, som har erstattet både Gud og tradisjonene. Hvor alt de berører fryser til is og dør.

Så slik gikk det med det lutherske tillits-samfunnet, og dette kun på noen få år. Tror ikke det finnes håp jeg. Annet enn tårefotografiet er det ikke å ta seg til, og dette i en tid hvor fotografiet gjennomgår en revolusjon. Egentlig var vel min a7III en vanvittig revolusjon, et monster av et kamera som plutselig ble tilgjengelig for hvermansen. Bitte lite som det er!

Uansett, det finnes fremdeles et sted hvor man kan treffes og snakke og samhandle fornuftig sammen, og dette er på påskeleir på Livoll. Får håpe ikke koronaen tar knekken på denne også i år? For det er hyggelig å få oppleve gammeldags bedehus-samhold noen stakkars dager i året. Man lever lenge på dette:-)

Vesla leker (og sover) godt hun, selv om det blir nokså pø om hø med "båggån". Kanskje reduserer jeg til to dager i uka etter påske?

-Flickr.

Kjære datter, de har tatt Ordet fra din munn. Det er din apostels ånd som ligger her i snøen, den har falt ned fra himmelen. Fra nå av er vi intet, vår kultur, tro og vårt sted er borte, vårt fossemøllings-blod har rent ned i Mjøsa og synes ikke lenger. Alt vannes ut slik at ingen lenger kan være noe som helst, som en del av stedet, historien og tradisjonene. Vi har alle blitt inkluderte, og derfor ekskludert fra oss selv!

-Flickr.

Fra tid til annen treffer jeg på sjefen for byggteknisk, som elsket å herje med meg og ydmyke meg under V/A-anlegget, for slik å vise at han er den sanne vokter av Ordet, i Gjøvik, hvor han sprader omkring med lakksko, flotte klær og gullringer på fingrene. Noen ganger er også kona med, innhyllet i den staseligste pels, under tykke lag sminke, de kjører helt sikkert i bil av beste merke. Slik er det nye standssamfunnet, det lutherske standssamfunnet er tilbake, hvor de smykker seg med Ordet og stas og fjas, slik de av høyere stand gjerne gjør.

For en kort tid fikk fattigfolket i Øverskreien lov til å holde Ordet i egne hender, det ble gitt dem av deres apostel, hvor de selv var voktere av Ordet, hvor de forkynte Ordet til hverandre, i en ekte dele-religion og åsreligion. De var sanne borgere, fulle av forstand, frie fra sin husmanns-stand. Sprudlende av stolthet, krye som haner, lik sjefen for byggteknisk etat i dag. Men ulikt ham gikk de i vadmelsbukser og på lærsåler med trenagler i.

Nå er denne korte, stolte tiden i vår historie forbi. Standssamfunnet er tilbake, som borgere er vi døde, Ordet er oss fratatt. Og de som ikke bøyer seg for de nye vokterne av Ordet, i vårt nye standssamfunn, skal slås ihjel, slik at den gamle samfunnsorden kan få vende tilbake, ribbet for troen og tradisjonene.

-Wikimedia.

Død gråsisik i snøen i Grythengen.

-Wikimedia.

Da jeg skulle ut med aske i dag tidlig fikk jeg øye på gråsisiken ovenfor i snøen, den var stein død, som om den bare hadde falt ned fra himmelen og mistet livsgnisten her i enga. Jeg kom til å tenke på at slik er det for meg også, jeg har bare falt ned her i enga, hvor det kun er min a7III som holder meg kunstig i live. Da jeg kom inn igjen fikk jeg det for meg at kanskje James Kalb hadde et ord for situasjonen, så jeg slo opp på ei tilfeldig side i boka hans om inkludering, hvor blikket falt på følgende avsnitt:

It is always possible to dispute facts and what they mean. If the liberal order makes us narcissistic, maybe this is the result of a superior consciousness of our freedom and human worth. If it leads to broken homes, this could show it empowers us to leave bad relationships and embrace the future. In any event, people at the top buy into post-1960s moral beliefs more consistently than others, and these beliefs have injured them much less. Concern with career and status does a lot to keep their lives in order. Maybe current problems could be greatly mitigated, if everyone got with the program and adopted the yuppie lifestyle. - Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It, by James Kalb, page 113

"Maybe current problems could be greatly mitigated, if everyone got with the program and adopted the yuppie lifestyle."

Og der har vi det, kjære følgere av PermaLiv, jeg skulle slås ihjel fordi jeg ikke ville tilpasse meg "the yuppie lifestyle". Selv trengte jeg enga mi, troen min og elva mi, for å holde mitt liv sammen. Men dette kan ikke aksepteres, det er kun karrière og konsum som gjelder, som fundament for det gode liv. Derfor ville de ha fabrikken min. Derfor bygde de seg hyttepalasser i fjellet, selv om det var et kristent leirsted ved innkjørselen til villreinens rike, derfor fikk hun seg rektorjobb, mens jeg ikke skulle være noe, selv om jeg hadde vært lojal og slitt for dem, ja for hele slekta og våre forfedres ære, siden barndommen. Derfor slo kommunen ihjel himmelenga mi, derfor var det ingen som brøy seg om grenda vår, fordi plass, historie og tro er irrelevant for den moderne orden, hvor den som ikke bøyer seg for post-1960-tallets moralske tro, skal knuses. Derfor var BeDeHo så behjelpelige med å bli kvitt meg, sammen med Nordeania, fordi jeg ikke ville forkaste min apostels livsstil, og bli en yuppie. 

Faktum er at de har seiret, yuppiene, eller jippiene, som vel blir den beste norske oversettelsen, hvor alt er jippi og ingenting er alvor, hvor intet betyr noe utover nytelsen i nuet. Lojalitet er ikkeeksisterende, lojalitet til sted, til guder, til forfedre. Enten må man tilpasse seg eller slås ihjel. De har slått ihjel meg. Det eneste som gjenstår er å overleve den nåværende liberale orden, fram til den kollapser under egen tyngde. Kun min a7III er mitt håp!

Stysjin med nysnø på, her likte oldefar å gå.

-Wikimedia.

En av de siste soloppganger over enga vår, slik det her har vært i 500 år.

-Wikimedia.

Fikk det plutselig for meg at jeg måtte fotografere oppvaskbenken, som jeg hentet ytterst ute på Nesodden, etter at gamlefar hadde kommet til å ødelegge den gamle.

Ellers driver jeg på og dokumenterer denne engas siste dager, da når vi reiser herfra vil den dø for all framtid, sammen med husmannstroen, kulturelva vår og Mjøslandet, fordi denne enga kan aldri bli seg selv igjen uten fossemøllingsblod. Men hvordan skal noen kunne forstå dette, i en verden fylt opp av løsrevne individer i hvert sitt egosentriske verdensbilde?

-Wikimedia.

-Wikimedia.

En gang i tiden fikk jeg ei melding ut av det blå fra en representant for den moderne inkvisisjonen, med beskjed om at ingen har rett til å velge sine naboer. Vel, dette er aldeles anti-kalbiansk og et uttrykk for en inkluderende tankegang, hvor alt og alle skal inkluderes, hvor våre herskere administrerer det hele i sitt vidunderlige, teknologiske samfunnsmaskineri. For det første, ingen har rett til å bo i gardskoronaen til et gammelt historiemaleri, i corbusiansk ånd, fordi gardskoronaen er gårdens ramme og cellemembran. For det andre er James Kalb meget klar på at det må være en menneskerett å få leve sammen med mennesker med felles tro, tradisjoner, vaner, historie, teknologi, arkitektur etc., fordi tradisjonene og troen er fundamentet for det gode liv, og fordi uten en felles virkelighetsforståelse kan ikke folk leve godt sammen.

Johan Albert, Klaus og Even Helmer hadde alt til felles, de falt på kne sammen for sin apostel, de hadde samme tro, felles minner, felles teknologi, like store hus og like stor status, samme opphav, felles bedehus, felles badehus, de sang sammen fra samme sangbok, spiste samme mat, holdt hviledagen hellig sammen, feiret de samme høytider sammen, gikk rundt samme juletre på juletrefest, gikk i samme type klær, hadde felles bekjente, de ble født sammen og døde sammen, etc. Slik skal det være, skal man leve godt sammen, er Kalbs budskap.

I vår tid derimot er idealet å ha intet til felles!

But man needs more than physical health and comfort, and the progressive suppression of traditional ways and diversion of attention from transcendent concerns soon turns destructive. Without authority that transcends the individual each becomes a law unto himself. We end up with the view the Supreme Court has made authoritative in American law that “at the heart of liberty [and thus legitimate public order] is the right to define one’s own concept of existence, of meaning, of the universe, and of the mystery of human life.”

However, that view makes no sense. We are not little gods, each creating his own world, and an attempt to force such a view on human life will end badly. In theory people will be allowed to do what they want, but in practice there will be limits: they will be required to leave others equally free, and whatever they do will have to support the system—which, after all, is understood as a uniquely legitimate system of equal freedom.

But that means that government will put more and more effort into weakening social connections, since strong connections mean we interfere with each other, and promoting the way of life bureaucrats and billionaires find easiest to manage: one based on career, consumption, various private indulgences, and support for the system. The results will include the growth of the state and the destruction of traditional and informal arrangements that Nisbet notes; the weakening of sexual standards, family life, and settled identities that Eberstadt points to; and the identity anxieties, ideological fanaticism, and general feeling that anything at all could happen, because nothing is settled, that we see all around us. - James Kalb

- Making sense and staying sane in the age of anxiety

"We are not little gods, each creating his own world, and an attempt to force such a view on human life will end badly."

Når alle ser på seg selv som små guder svevende omkring i sitt egosentriske verdensbilde, hvordan skal man da kunne leve sammen? Dette kommer ikke til å ende bra, konkluderer Kalb, og dette er vel en konklusjon vi allerede kan dra.

Dessuten er det slik at det alltid er de mest ømfintlige som ryker i et egosentrisk samfunn, hvor enhver innvending tolkes som en krenkelse. Hvis en elsker å rydde med snøskuffe, fordi man elsker stillheten og den meditative rytmen, og en annen foretrekker å rydde med en bråkete snøfreser, hvem blir da skadelidende? Selvsagt, den som elsker stillheten. Eller hvis en mener det er en menneskerett å kunne røyke så mye man vil i egen private leilighet, selv om tobakksrøyken siver opp og legger seg i leiligheta over lik tykk mjøsskodde, hvor et nyfødt spedbarn må puste i verre luft enn i et røykeskap for røkt makrell, og naboene ikke liker dette, hvem blir mest skadelidende? Selvsagt, det nyfødte spedbarnet. Men snøfreserfyren og røykedama vil alltid hevde at deres egosentriske verdensbilde er krenket, og at du er en ekkel, ekskluderende fyr, helt uten generøsitet. Selv om de selv er så snyltegenerøse at det ryker utav ørene på dem!

Fremskritt er menneskets trivsel, hevder Knut Hamsun. Derfor er ikke inkludering fremskritt, fordi like barn leker best, og slik har det vært siden tidenes morgen!

-Wikimedia.

Leste en artikkel om fotograf Jacques Oulé, som inspirerte meg til å ta fotografiet ovenfor.

- Jacques Oulé: Across time, into the sublime

Da jeg så klokka i vinduskarmen fikk jeg meg ikke til å røre den, da det liksom var noe tidløst over den, så fotograferte den akkurat slik den stod i finstua. Det er lenge siden den stoppet, nå står den bare til pynt. På et vis står denne klokka som et symbol på tiden vi lever i, da det sivile liv har brutt sammen, og vi i dag kun eksisterer. Klokka får meg også til å tenke på Olav, da med hans bortgang stoppet tiden opp, han satte et punktum for det gamle Toten.

Pussig er det å se fotografiene til Henri Cartier-Bresson. Hva vi ser i Bressons fotografier er punktum etter punktum etter punktum. Slik var det i den stua der denne gamle vekkerklokka nå står, men den har blitt lydløs, og ingen er heller istand til å våkne. Lik zombier har de blitt, der de kjører i lang, lang rekke i saltsørpa inn til Gjøvik, for å utføre meningsløse jobber, før de kjører hjem til meningsløse bunkere, som flyter rundt i et meningsløst tomrom, lik kråkeboller, hvor de fortærer kulturlandskaps-revene, og ikke en eneste steinbit er å se😨

Det var da ganske rimelig at bevegelsen vakte oppmerksomhet og folk strømmet til så husene ofte blev for små. Det begynte da med noen festlige tilstelninger, dvs. de samme kaffefester som vi har i dag, da blev det nok mange ganger strevsomt å få til sitteplasser, kaffekoking og få lånt i hop kopper og annet som skulle til. - Johan Albert Solhaug

Nå er det ikke lenger noen som samles i Øverskreien, hvor hver og en sitter i sin kjempebunker og resiterer på det store mantraet: "Religion er roten til alt ondt." Dette gjentar de for seg selv 1000 ganger per dag, hvor de tenker på hvor forferdelig de hadde det, disse våre forfedre, der de samledes til husmøter, sang fra Pris Herren, nøt lange kaffepauser med totenkringler til, og satt og pintes av den rike nåden deres apostel pøste ut over disse fattigslige stakkarene.

Syntes det var så fine skygger på skapdørene på kjøkkenet at jeg fikk lyst til å ta et bilde. Har vel sagt det før, men speilene er det undertegnede som har limt av lokal bjørk fra et lite sagbruk på Hedemarken, mens ramtrærne er av kanadisk bjørk, og det hele er satt sammen av en snekker i Landåsbygda.

-Wikimedia.

Da var vinteren tilbake, og Petter kanin foretrekker å sove ute, selv om det er varmekabler inne. En skikkelig tøffing! Synd at han ikke kan få leve i det fri. Denne vinteren tror jeg faktisk han kunne klart seg på egenhånd, og jeg er slettes ikke sikker på om reven ville hatt noen sjanse, da det er kraftige klør på fyren.

-Wikimedia.

Dette var en meget god versjon av Bob Dylans "Gotta Serve Somebody", hvor Eric Burdon dedikerer denne sangen til alle de som ikke kjenner på at de har noen som representerer dem. Tror det var dette som gjorde at Øverskreiingene ble så glade i sin apostel, for med ham kjente de at de plutselig fikk en som representerte dem. Og det er dette jeg så gjerne skulle ha gjort her i enga mi, tjent min apostel, fordi han også representerte meg og mitt sted. Dessverre har dette blitt umulig, fordi gardskoronaen har forsvunnet, og fordi dette har blitt en dumpingplass for corbusiansk ideologi og teknologi, som alt sammen er det motsatte av hva min apostel stod for med sitt liv.

Ellers tenker jeg på alle de øverskreiingene som hevder at religion er roten til alt ondt. Hva mener de med dette? Forstår de ikke at det var deres forfedre og husmannstroen som ristet av seg det gamle standssamfunnet? Har de ingen respekt for våre forfedre, som pekte nese til geistligheta og storbøndene etter Balkehøgda med sin nyvunne tro? Vil ikke disse menneskene være frie borgere?

Snakker om å miste kontakten med sine røtter og sin historie! De burde gå og skamme seg! Og nå bryter alt våre forfedre overgav oss sammen, takket være disse respektløse, historieløse, gudløse liberalistene! Velkommen til det nye standssamfunnet! Jeg tror dette kommer til å sette det lutherske standssamfunnet i skyggen!

"Dei siste fossemøllingar"