 |
| Størhuset i Grythengen. Døra var på gavlveggen til venstre, mot nord var stuedelen med en divan og et lite salongbord, mens mot sør var kjøkkendelen. Takka var vendt mot kjøkkendelen. I midten var garasje og til høyre skålen. Slik jeg har forstått det ble veden kløyvd etter hvert som de trengte den. Dette var jobben til far og onkel. Legg merke til utedoen mot øst og Stabbursjordet, en toseter. -Wikimedia. |
Det er tid for å forsøke å oppsummere litt om tiden i Grythengen mellom 1948-1957, eller da tiden mellom at bestefar Bjarne Holmstad var forpakter i Nordre Gardlaus og Lauti på Kløfta. Etter to år på Kløfta, var Bjarne forpakter i tre år på Viken ved Rustad i Hurdal. Det var fra Viken de tok med hurdalsrosebusken, som står ved sør-vestre hjørne av våningshuset i Grythengen, og som vi har mange fotografier av.
Tiden i Nedre Nygardsætra er beskrevet her:
Det er gjort om litt på papiret ovenfor, det med grønn skrift, laget av Jon Helmer Holmstad. Dette da det riktige er at Bjarne og Nelly bodde i 1. etasje i Grythengen etter at de giftet seg, mens da Even Helmer og Othilie bodde i 2. etasje. Men jeg vil tro de allikevel sov på det østre soverommet i 2. etasje, da det nord-østre rommet i 1. etasje nok var ei lita dagligstue hele tiden.
Dette var da før Bjarne og Nelly flyttet til Nedre Nygardsætra i 1940, hvor vel da Johannes og Dora Opsahl flyttet inn i 1. etasje i Grythengen. Jeg har forstått det slik at det var visse spenninger mellom bestemor Nelly og hennes svigermor Othilie, hvor vel dette da kan ha vært grunnen til at de flyttet ut.
Far fortalte at det var bare under hans første to år på skolen, altså 1. og 2. klasse, at de bodde i Kloppen om vintrene, og i størhuset i Grythengen om somrene. Dette var under den tiden Per og Astrid Kløvrud bygde hus på Furu.
Jeg har tidligere hevdet at det stod ei potetbu på Furu, men dette er feil, jeg ser av Sigurd Røisli sitt fotografi av Øverskreien, at denne potetbua stod like øst for Furu, ved innkjørselen til jordet. Jeg skal heller ikke si sikkert at det var ei potetbu. Merkelig nok kunne ikke far huske dette bygget, men jeg tror nå faktisk at jeg selv muligens kan erindre det, fra jeg var barn?
Jeg har også hevdet at Bjarne med familie sov i det nord-østre rommet i 1. etasje i den tiden de bodde i størhuset om somrene, men dette også er feil, da her var det ei lita dagligstue med en rød salong bestående av en sofa, et salongbord og en eller to lenestoler. De sov da i det østre rommet i 2. etasje.
Kottet det refereres til vil jeg tro er hva vi kaller for flueboden, da det er så mye flue der, altså kottet på kvisten mot sør. Men dette skal jeg spørre far om.
Her fikk vi nok en gang oppklart en alvorlig misforståelse, da det viser seg at kottet det refereres til, er det samme som kvisten! Da altså kvistkottet innenfor soverommet der far og onkel sov som barn. For å unngå framtidige misforståelser, kaller vi fra nå av dette rommet for kvistkottsoverommet!
Flueboden vår var nok fri for flue den gangen, med alle svalene oppunder taket!
Hele familien sov da på dette rommet (inklusive kvistkottsoverommet) i denne tiden, hvilket jeg vil tro betydde at de to andre soverommene i 2. etasje, var okkupert. Jeg vil da tro at Per og Astrid Kløvrud sov på det blå rommet vest mot elva, mens da bakstekona Sina Vestli, disponerte nordrommet mot Stabburstunet. Stemmer dette, var det under denne tiden hele tre husholdninger i Grythengen!
Da familien sov på det østre soverommet, sov far og onkel på kvistkottsoverommet i dette rommet, mot Stabburstunet. Her husket far det var så hyggelig å høre på svalene, som bygget svalereder oppunder taket mot gesimsen og gavlen mot nord og øst. Han husket ikke hvor mange svalereder det kunne være her, men det var en hel del. Selv husker jeg at det var svalereder for taksvalene oppunder gavlen som barn. I dag har vi ingen taksvaler her, men vi har låvesvaler i uthuset, takket være at den ene ruta mot Stabbursjordet er knust. Så denne kommer jeg ikke til å tette igjen, selv om vi får en del svalemøkk i uthuset.
Far fortalte at en gang la de ei tom lommebok med ei scene på i gamlevegen over Stabburstunet, hvor alle barna i Grythengen og på Solhaug lå på kvistkottsoverommet, mens de ventet på at noen skulle komme gående. Vinduet på kvistkottsoverommet kunne den gang åpnes. Den som kom gående var han som bodde i Holmstadengen på denne tiden. Da han bøyde seg ned etter lommeboka, dro de i scena, dette syntes de var fryktelig morsomt!
Etter at Per og Astrid var ferdige med å bygge på Furu, bodde de fast i Grythengen, men Bjarne fortsatte å jobbe hos sin svigerfar Johannes Lindstad i Kloppen om vintrene. Han kjørte da hovedsaklig, fortalte far, men han benyttet delvis også hest. Hesten måtte vel til når det var for dårlig føre for bilen. Far trodde Bjarne kjørte med hest til Kloppen om Byvegen, men han sa at han kjørte med bilen om Krabyskogen, da det var bedre veg der. Byvegen ble utbedret med bulldoser en gang på 1950-tallet, så før dette var vel neppe Byvegen og Ovrenvegen egnet for bil overhodet.
Bjarnes første bil var en A-Ford, det var denne han plukket setene ut av for å kjøre sauene til Fostadvollen og sommerbeite på Totenåsen.
Hans andre bil var en Dodge, dette var en svær bil.
Hans tredje bil var en Chevrolet, denne hadde de da de bodde på Viken i Hurdal. Denne hadde han fått av sin svigerfar Johannes Lindstad. Det er akslingen av denne, som sitter på kjerra, som nå står i Stabbursjordet. Før dette hadde denne kjerra vanlige kjerrehjul.
 |
| Størhuset med hesten Pontus og bestefar i forgrunnen under potetsettinga. Carporten er bygget av materialer fra låven, som ble revet i 1966. Legg merke til at inngangsdøra til størhuset er på gavlveggen! Legg også merke til hurdalsrosa fra Viken under sør-vestre vindu der steinmuren er som høyest. Denne har vært kuttet ned til grunnen flere ganger, men den kommer alltid opp igjen. Vi antar at Herman og Mina også bodde i størhuset under byggingen av nytt våningshus i planketømmer og sveitser-drage-stil, hvilket stod ferdig i 1903. |
Inngangsdøra til størhuset er på gavlveggen, dette hadde ikke far tegnet på, men vi ser det her av bildet.
Etter at de begynte å bo fast i Grythengen hele året, fikk far og onkel det blå rommet mot elva, hvor de da hadde hver sin seng på hver sin side av vinduet oppe i gavlen, som vi ser i bildet.
Takka i størhuset, som nå står på stabburet, er fra Gjøvik støperi. Denne har helt sikkert Sina benyttet, så det er morsomt å tenke på. Hun skal ha vært svært nøye på veden, hvor hun bar med seg sin egen ved, når hun gikk rundt på gårdene og bakte.
Læreren til far på Stange skole het Bjarne Wold, han bodde på Sørhol, et lite småbruk ovenfor Stange. Sørhol stod ikke i Norske gardsbruk, men da jeg søkte på lokalhistorie-wikien, kom det opp under Stange, som skal ha vært en gammel matrikkelgård:
Far fortalte at i naturfags-timen hadde Wold en gang fortalt barna at i framtida ville man ikke trenge å hogge ved, fordi da kunne man kun legge en stein med uran i en boks på veggen, hvor denne ville gi nok varme og energi til huset i all evighet!
Men i mellomtiden trengte lærerne ved gamle Stange skole ved til lærerboligene sine, hvor da denne ble besørget av far og onkel. De tok opp bestilling på ved fra lærerne, hvor de da hogg denne i Stysjin her i Grythengen, for så å kjøre den ned med hest. De la den så opp i solveggen på Stange skole, hvor da lærerne tok den igjen herfra.
Av andre minner fra tiden mellom 1948-1957 kan nevnes katta min far hadde med i en eske til ei hytte på Laupen, hvor en maur beit den i øyet, hvoretter den ble helt vill og fløy til skogs. Allikevel, selv om den hadde vært nedi esken og ikke sett noe av vegen, kom katta tilbake til Grythengen etter noen dager.
Geografiske hendelser bør også med, slik som da Olterudelva endret leie øverst i Grythengen på 1950-tallet, da følte de det som om de hadde fått nytt land helt gratis.
Videre husker far godt første gang bestefar hadde fått tak i ei Pippi-bok, da stod han på kammerset og leste og dramatiserte, mens barna lå på gulvet på kjøkkenet og rullet seg i latter, for noe slikt hadde de aldri hørt før.
Eller da bestefar akkurat hadde fått limt gitaren sin, så ble storesøster så sint på sin yngre bror at hun slo gitaren av all kraft i hodet på min far, hvoretter den ble fullstendig knust. En gitar var en stor investering på denne tiden, så dette var nok ingen spøk.
 |
| Hurdalsrosa fra Viken i Hurdal i full blomst i sørveggen i Grythengen! Bestill fadografiet her. |
I går var vi i Hurdal og vasket huset på Grue, hvor jeg spurte far om åpningene til kvistkottsoverommet og mellom kjøkkenet og kammerset, var like store da som nå, men det var de ikke.
Åpningen mellom soverom og kvistkottsoverom var en del mindre enn i dag, men han klarte ikke å huske om det var dør der, eller bare et forheng?
Kvistkottsoverommet har målene 360 cm x 130 cm. Høyde1=100 cm. Høyde2=180 cm.
Vinduet i kvistkottsoverommet ut mot Stabburstunet har målene 90cmx40cm.
Mellom kammerset og kjøkkenet var det ei firefyllingsdør, det var det på alle rommene, fortalte far, før de fikk harmonidører. På døra mellom gangen og finstua var ei harmonidør med sandblåst tiurmotiv, dette husker jeg selv også. I dag er det kun døra inn til Flueboden, som er original.
 |
| Det var morsomt å få vite at alle dørene i Grythengen opprinnelig var firefyllingsdører, slik vi ser det her. Døra inn til Flueboden i 2. etasje, er nå den siste originale døra her i våningshuset. Tom. mellom kammerset og kjøkkenet var det ei slik dør. Bjarne stod da i åpningen av ei tilsvarende dør, da han stod på kammerset og dramatiserte fra familiens første Pippi-bok, mens barna lå på kjøkkengulvet og rullet seg i latter, fordi noe slikt hadde de aldri hørt før! Åpningen mellom kammers og kjøkken er i dag dørløs, med lysmålene 90x200 cm. Bestill fadografiet her. |
Taterne var også et viktig innslag i livet her under denne tiden, hvor far fortalte at han alltid syntes det var like spennende, hver gang det kom et nytt taterfølge og slo seg til på sagplassen til Olterud sag.
Far fortalte at taterne gjerne gikk rundt for å be om en griseknoke eller noe til mat, som de vel da kokte suppe på. Ellers både solgte og kjøpte de, hvor de en gang kjøpte en demontert etasjeovn (eller deler av den, muligens skrapjern) i størhuset her i Grythengen, av far, han var vel da omkring ti år gammel. De bød 10 kr for denne, hvilket var riktig bra, så far gikk inn og spurte om han fikk lov til å selge den, hvilket han fikk. Han var med på å bære den ut, hvor, når han skulle få betalingen, tateren tok fram ei klokke, og lurte på om han ikke ville ha denne i stedet for? Far syntes det var ei fin klokke han, hvor han ble overbevist om å ta denne heller enn tikroningen. Men denne klokka gikk bare i et par dager, og far fikk den aldri i gang igjen, så dette ble en dårlig handel. Uansett ble det et godt minne, 75 år etterpå!
Far husket godt Nicolai, en svær, korpulent kar, og sønn av den berømte tateren Stor-Johan, som skal ha vært 214 cm høy og veid 177 kg. En gang hadde Nicolai vært her i Grythengen for å kjøpe en sekk med høy av Bjarne, hvor da bestefar ble med ham på låven, for å stappe høyet i sekken. Da hadde Nicolai sagt at dette var nå bare halm det, hvor Bjarne ble irritert og sa at dette, det er fint høy det! Ja, det er det, sa Nicolai da. Så betalte han det høyet var verdt, uten noe mer pruting.
 |
| Halvard Solhaug var grei mot taterne, hvor han lot dem få slå leir på sagplassen til Olterud sag. Dette til stor glede for en guttepjokk, da far fortalte at han syntes det var svært spennende, hver gang det kom et nytt taterfølge hit til grenda. Far fortalte at den vakreste sangen han noensinne har hørt, var fra to taterjenter, som satt og sang ved leirbålet til den store samlingsplassen for taterne nede ved Kloppen. Til Olterud sag var det nok helst enkeltfamilier som kom, mens ved Kloppen samledes mange taterfølger. Dette var nordvest for brua over Lenaelva. Bestill fadografiet her. |
Akebakken var under denne tiden, før den nye gamlevegen ble flyttet tilbake til den gamle nyvegen, i jordet ned fra Solhaug til Verkstedvollen, da det da ikke var biltrafikk her. Over forstøtningsmuren til den gamle nyvegen, en forstøtningsmur jeg tror herr Fossemøllen bygget opp under nybrøytingen av Verkstedvollen, hvorfra han kjørte vekk 1100 hestelass med stein, bygget de et spretthopp. En Jostein Sørum var selve stormesteren i å ta baklengs salto her.
I min oppvekst var akebakken nederst i Holmstadjordet.
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.