Die norwegische Apparatlandschaft og Zapffes sublimiserings-strategi for overlevelse i depresjonens tidsalder

Det er rart å tenke på at Totens politiske eliter ønsker å endre denne horisonten mot Glåmåsen til "Die norwegische Apparatlandschaft".

Photography from the cultural landscape of Toten, Norway, a day in February 2025. Stock-bilde | Adobe Stock

"Zapffe wanted to save the Norwegians “from Die norwegische Apparatlandschaft” (Zapffe is keen to use the German language here; for him it stands for a kind of landscape on which humans and their technological operations have an ever greater impact) and he want ed to see to it that in defense of pristine nature not even red T’s would be painted on rocks, to thus mark a mountain trail. Does this represent an argument against humanity? No, Zapffe is not a radical deep ecologist; he is keen to retain wilderness for the sake of us, humans, because it serves as a way to connect to our “inner life” and as an arena for our Dionysian life cravings. Humans are welcome in wilderness areas, on the condition that we leave no traces behind—and there shouldn’t be too many of us at the same time. Undeniably, there is an elitist element in Zapffe’s reasoning: the mountains shouldn’t be made accessible for hordes of people demanding roads and comfort. Rather, access should be allowed to those (few) people who deserve it—because of their own strenuous efforts, because they are able to truly appreciate the mountains as they are and because they manage to sit quietly on a mountain top, from where they can look down at all the hustle and bustle down in the valleys. His critique of society is mainly built on the view that, due to city life and mass tourism, we are robbed of the deep experience of the silence in nature and we no longer have the ability to reflect upon “that fundamental burning question—what it means to be human.”" - Dag O. Hessen

OAP_Hessen_on_Zapffe.pdf

Home Page - Open Air Philosophy

"Die norwegische Apparatlandschaft" brer om seg, hvor Grythengen, kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, er et vanvittig og sinnsvakt Apparatlandschaft og et apatisk, ekstremsubeksurbant ødeland. Nå ønsker dessuten Totens politiske elite at denne dritten, med pumpehuset og det hele, som har erstattet den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, slik at våre barn ikke lenger kan få høre om Jesus og derfor tvinges til å fylle sine hjerter med Vårt Falske Selv, skal driftes av vindkraft! Dette for at også åsen vår skal bli en del av "Die norwegische Apparatlandschaft".

I denne dystopien og den ultimate depresjonens tidsalder, foreslår Peter Wessel Zapffe fire overlevelses-strategier. Dette er isolasjon, forankring, distraksjon og sublimering.

Forankring kan vi bare glemme, alt har gått i oppløsning og har blitt revet fra hverandre, slik at forankringspunkter ikke lenger finnes. Vårt viktigste forankringspunkt var dessuten Grythengen, men her er da absolutt alle biokulturelle koblinger revet fra hverandre. Hvor nå da også USA har kuttet ut Europa, da den viktigste biokulturelle koblingen over Atlanterhavet, den mellom Fossemøllen II og Stoughton, da også selvsagt er revet fra hverandre.

Isolasjon og distraksjon ser ut til å være de foretrukne overlevelsesstrategier. Med isolasjon mener Zapffe at man isolerer vanskelige og dystopiske tanker i sinnet, man setter dem liksom i enecelle i dypet av bevisstheten, og glemmer dem. Hvor man da stapper fingrene i ørene og synger na na na, jeg er så glad, og alt er bra😆

Distraksjon er svært populært, alle sitter nå med digre hjemmekinoer i hver sine stuer her i dette ekstremsuburbane ødelandet, hvor stuene før var fulle av mennesker på husmøter, hvor de stirrer på disse giftpølene sine. Fordi flatskjermer er noe av det verste miljøsvineriet som finnes! Tidligere gikk man i fellesskap på kino og så miljøvennlig film projisert på lerret, mens nå skal alle på død og liv ha størst mulig giftpøler hengende på hver sin stuevegg. Som sprer giftig lysforurensning utover i nattemørkets mystikk, og slik dreper det sublime, eller storheten i det enkle, kjernen i nyromantikken og seinpietismen.

Eller da bikkjer, som i vesten har et økologisk fotavtrykk tilsvarende 40 prosent av et menneske. Snart er det flere bikkjer enn folk her i landet, hvor vi derfor kan gange det økologiske fotavtrykket vårt med 1.4. Tidligere hadde man landsbybikkjer i fellesskap, kanskje et par bikkjer i hver landsby, mens nå har et par stykker en landsby av bikkjer. Dette fordi folk liksom har blitt så forferdelige, mens hunden er menneskets beste venn, men det finnes da ikke noe mer forferdelig enn dette bikkjegnålet😱

Selv satser jeg på sublimisering som overlevelses-strategi nå i depresjonens tidsalder. Man ser da dystopien, håpløsheten, hesligheten, falskheten og galskapen rett i hvitøyet, hvor man forsøker å projisjere dette inn i kunsten, filosofien eller andre kreative prosesser. Jeg har da valgt fadografiet, en visuell parallell til fadomusikken, hvis kjerne er den bunnløse sorgen over alt som er tapt, og som ikke kan komme tilbake.