![]() |
Steinsholmen i Mjøsa og Valdisholmen i Glomma hadde samme funksjon under samme epoker, forteller Asle Toje. View towards the small island Steinsholmen in Lake Mjøsa, where the ancient ruins of Mjøskastellet is to be found. Stock-bilde | Adobe Stock |
"Dette er interessant og noe jeg ikke har reflektert videre over. Borgerkrigstiden og Valdisholm hadde jeg ikke hørt om, var det under denne tiden man hadde alle disse ildvardene? Fant under en tur til Valbakken i jula at ildvardene Grythenholmsvarden og Valbakken må ha vært del av et felles varslingssystem, hvor Valbakken reflekterte ildvarden på Grythenholmsvarden oppover mot Lensbygda og Kolbu etter Lenaelva, hvor denne ikke synes fra. Tror det må ha vært en vaktpost oppe på Gryttenholm, som betyr stensletten fra gammelnorsk, da denne stikker så fint ut som en kam nedenfor Grythenholmsvarden, med godt oversyn over Mjøsa, Toten-bygdene og Torsæterskaret.
Norges la belle époque mellom 1885-1914 har jeg lagt stor elsk på de siste årene, og begynner å få en viss oversikt over denne perioden lokalt, men da hele vår lokale kulturarv er ødelagt og ikke kan videreføres, er dette et så stort tap for meg personlig, at jeg har kommet til at jeg tar med familien til Nouvelle-Aquitaine, så får vi begynne på nytt der.
For egen del ser jeg det slik at vi nå har utslettet oss selv, slik at det er nesten synd at danskene ikke lyktes med dette for oss, slik at man kunne sluppet denne voldsomme kultur-økologiske sorgen." - PermaLiv
Nei, her ble det bare tull, borgerkrigstiden var før Norges storhetstid, som varte fra 1239-1319, hvor vi deretter inngikk et kongefellesskap med Sverige.
Så Norges storhetstid var kort, mens den gylne tiden var enda kortere. Det ser dessuten ut til at hovedårsaken til at vi fikk en storhetstid, var fordi våre naboland lå nede i indre stridigheter. Så snart de reiste seg igjen, var det gjort!
Da viste det seg også klart at den norske storhetstiden var et forbigående fenomen. Så snart våre naboland klarte å samle sine krefter var Norges tid som stormakt over. I 1319 inngikk Norge kongefellesskap med Sverige, og fra 1380 delte vi konge med Danmark."
Så ja, det hender man misforstår litt. Men nå har jeg omsider fått begynt å organisere de mange tusen bildene det har blitt siden sogneturen, så da får jeg lytte til Gullbrikkespillet i bakgrunnen, og håpe på at det glir inn litt. Fint å ha i bakgrunnen, da norske podcaster behøver man ikke å være så konsentrert når man lytter til, slik at man kan drive med andre ting samtidig.
Misforståelsen var at jeg trodde disse pompøse kongene var under borgerkrigstiden, og at denne tiden gikk forut for Svartedauden. Men den var da før Norges storhetstid, hvor denne storhetstiden endte med noen pompøse konger, slik at vi da først kom under svenskene, og deretter Kalmarunionen. Helt når det var at danskene rei rundt i Norge og brente arkivene våre og utslettet kulturarven vår, veit jeg ikke, men vil tro dette var etter Kalmarunionen?
Får jeg klarhet i dette skal jeg komme tilbake med en oppdatering. Ser Kalmarunionen varte fra 1397-1523, tror jeg husker Toje sa denne herjingen var på 1500-tallet, så vil da tro dette var noe som fulgte i kjølvannet av Kalmarunionen? Uansett ser det ut til at danskene forsøkte å utslette vår kulturelle og historiske identitet!
Klippet ovenfor ser ut til å være hentet fra denne samtalen med Asle Toje, episode 10 av 11 i en serie som kalles for Gullbrikkespillet.
Her er alle episodene av Gullbrikkespillet:
Godt jeg fant disse podcastene, ellers ville det blitt uutholdelig å organisere alle bildene mine nå, men dette må gjøres før Frankrike-turen.
Håkon 4. Håkonson var den første kongen under Norges storhetstid:
Deretter fulgte Magnus Lagarbøter:
Deretter stadig mer pompøse og udugelige konger, som førte oss inn i favnen til svenskene, deretter Kalmarunionen og dansketiden.
Ah, her er vel tiden Asle Toje omtaler, hvor danskene utførte et kulturelt folkemord i Norge, dette ser ut til å først og fremst ha vært en kirkestrid:
Maktovertakelsen ble særlig tydelig gjennom reformasjonen, som hadde liten eller ingen lokal forankring i det norske samfunnet. Noen av de siste gjenværende norske embetsmennene var biskopene, med erkebiskop Olav Engelbrektsson i spissen. Med unntak av Hans Rev, biskopen av Oslo, ville de ikke underordne seg kongen i et luthersk system. Reformasjonen ble innført i Norge gjennom militære aksjoner våren 1537. Olav Engelbrektsson flyktet til Lier i Brabant (nå i Belgia), mens biskop Mogens Lauritsson av Hamar gjorde motstand og ble tatt til fange etter en tre dagers beleiring. Han døde i fangenskap i Danmark.
I nyordningen ble alt kirkegods konfiskert og lagt under kongemakta som krongods. I middelalderen hadde Den katolske kirke samlet mye gods, og det var derfor svært mange bønder som nå ble leilendinger under krona. Mange steder fortsatte de gamle, norske katolske prestene som lutherske prester, men fortsatte sannsynligvis å holde messe slik de var vant til. Andre steder kom det nye, danske prester inn, som hadde liten forståelse for lokale katolske skikker. Noen bønder gjorde motstand mot reformasjonen, og noen av dem ble straffet for det, og mange steder i landet overlevde katolske skikker utover 1600-tallet og inn på 1700-tallet: I Vestfold fantes det for eksempel tre lovekirker som allmuen valfartet til helt fram til Den store nordiske krigen.[1]"
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.