Hestene i Grythengen
Dette er en kopi fra min nye blog Grythengen hos Substack, videre oppdateringer kommer der:
Hestene i Grythengen - by Øyvind Holmstad
Den første hesten vi kjenner til i Grythengen er dølagampen Rauen, denne fikk Bjarne Holmstad med da han kjøpte Nedre Nygardsætra av sin far Even Helmer Holmstad den 23/3-1940. Men det var ikke lenge bestefar fikk beholde Rauen, da den ble syk og døde under tømmerkjøring ved Bjørnåsstua sør på Totenåsen vinteren 1940/-41. Bjarne kjørte da Rauen hjem til Nedre Nygardsætra på slede, en hendelse som må ha satt sine spor, da han viderefortalte den til min far Helmer Holmstad.
Rauen ble erstattet av hoppa Blissa samme år som Rauen døde i 1941, hvor denne ble med Bjarne da han forpaktet Nordre Gardlaus i Kolbu, og seinere tilbake hit i Grythengen. I tillegg til Blissa hadde Bjarne gjerne også en kvarterhest i forpleining fra Starum, i den tiden de holdt til i Grythengen.
Seinere ble det en tid med traktor, inntil Helmer Holmstad begynte med hester som hobby på Bjørkely, sammen med onkel på Fredly, på hhv. festsletta øverst i Stysjin og øverst i Stuejordet. Men alle disse hobbyhestene beitet i og fikk høy og havre fra Grythengen, i tilleg til fra Grue gård i Hurdal. Slik at somrene for min del gikk i stor grad med til hesjing.
Havra var det imidlertid gamle Jan fra Øverby som trøsket, han hadde en grønn skurtresker, og det hendte nok både titt og ofte at denne gikk i både berg og stein her i gråsteinsjorda vår, slik at jeg tror det var dårlig forretning å trøske i Grythengen.
Men nå har barnebarnet til gamle Jan og gamlefar kommet i samme klasse på videregående, hvor de har blitt gode venner, så dette var hyggelig!
Rauen og Blissa fikk sørpvelling om vintrene av bestefar Bjarne, som var skolmer fra kornet blandet opp med byggmjøl, dette tror jeg ble rørt ut i kaldt vann.
Den første hesten vi fikk på Bjørkely var fjordingen Sonja, denne ble hentet i Gausdal på hjemmesnekret hestehenger med reisverk og kryssfiner.
Neste hest ut var Nelson, en kvit/grå walisisk fjellponny, som er kjent for sitt gode lynne. Da jeg fikk denne hesten var jeg vel en fem-seks år gammel, hvor jeg rei rundt på den i hagen i Bjørkely. Men jeg og far rei også turer sammen, han på Sonja og jeg på Nelson, hvor han fortalte jeg hadde falt av hesten engang denne skulle over ei veit oppe ved Holmstadsveen. Da hadde jeg grått litt, uten at jeg kan huske denne hendelsen selv.
Nelson ble solgt til den siste familien, som holdt til som bomvakter på Vesterås på Totenåsen, hvor Nelson da stod fast i stallen på Vesterås. Seinere flyttet denne familien til Lensbygda, hvor Nelson ble med dem dit.
Neste hest ut igjen var araberhoppa Berninda, som Helmer Holmstad hadde i forpleining fra et stutteri ved Skarnes, hvor betalingen var et føll. Det første føllet skulle stutteriet beholde, det var folungen Dancer, som ble født på plenen i Bjørkely.
Året etter fødte Berninda vår hest Bellmann øverst i Verkstedvollen, dette da en araberhest, hvor Bellmann var gråspraglete, nok noe mer grå enn Nelson.
Samme sommer var Berninda på bedekning ved stutteriet på Skarnes, sammen med Bellmann, dette var et sted ned mot et vann. Her hadde de andre hestene jaget Bellmann inn i et piggtrådgjerde, med det resultat at Helmer fikk tilsendt ei kjempestor dyrlegeregning, som han måtte betale. Dette på tross av at det var stutteriets egne hester, som hadde forårsaket uhellet.
Dette likte ikke Helmer, hvor han hentet folungen Bellmann, sikkert med kryssfinerhengeren sin, og avsluttet med dette videre samarbeide med stutteriet ved Skarnes.
Kolbjørn Holmstad, bror til Bjarne Holmstad, bodde her i våningshuset i Grythengen under den tiden vi hadde Berninda i forpaktning. Kolbjørn brukte å ri Berninda på tur sammen med Helmer, som rei på Sonja. En gang hadde Berninda falt øverst i Holmstadjordet, men det gikk bra med Kolbjørn.
Som barn dreide Kolbjørn rivepinner i verkstedet ved Verkstedvollen, hvor Bellmann ble født.
Bellmann ble vel egentlig min hest, hvor jeg brukte å ri på Bellmann og Helmer på Sonja. Begge hestene var svært stødige på beina, da de var oppvokst i Øverskreien og på Totenåsen, og ville aldri falt øverst i Holmstadjordet, slik som Berninda.
Vi brukte å ri enten til hytta på Oksbakken eller til Grythenholmsvarden, hvor skåvegen opp til Grythenholmsvarden på denne tiden var svært fin, med flott naturskog omkring.
Noen ganger ble bestefar Bjarne også med oss på Pontus, hesten til onkel. Pontus var en amerikansk morgan-hest, men svært utvannet, slik at den vel best kunne kalles for en amerikansk morganblanding. Dette var en rustblakk hest, jeg husker den som svært vill og kraftig.
I tillegg hadde onkel i forpaktning ei grå hoppe til doktor Fauchald, denne ble kalt Pernilla.
Bellmann hadde et skøyeraktig vesen, hvor det hendte at han gjorde litt ablegøyer med hopp og sprett da vi var ute og rei, men dette var bare for moro og ikke for å kaste meg av salen. Bellmann visste akkurat hvor mye ablegøyer jeg tålte uten å falle av hesten.
Sonja derimot var av et nervøst lynne, og ble derfor aldri noen god kjørehest. På tross av dette lånte Inge Aarhaug eller Trubadur X henne en sommer, for lunning ved Skjeppsjøen opp mot Nyhussætra.
Jeg husker med glede hestesleppet på Oksbakken om forsomrene, da det var masse hester på Totenåsen på denne tiden. Da hestefølget kom dundrende innover Oksbakkvollene om somrene som barn, var dette for meg som å være på prærien. Hvor vi benket oss rundt TV-kassa for å følge James Arness som Zeb Macahan hver uke.
En gang reddet Bellmann og Sonja også livet til bestefar Bjarne, dette kan dere lese om her:
Minner fra Bjarne Helmersen Holmstad og hans røde Massey Ferguson
Bellmann ble lånt ut til noen fra Gudbrandsdalen, som Helmer hadde møtt under teltmøter på Sveastranda. De var her og prøverei, og syntes dette gikk bra, men etter hvert ble det litt for mye ablegøyer for dem med Bellmann, da de ikke var vant med disse, slik som meg. De ringte da Helmer og spurte hva de skulle gjøre, hvor han sa de fikk ringe slakterbilen. Dette angret far på i ettertid.
Jeg husker ikke akkurat årstall for når vi fikk de forskjellige hestene, skal spørre far nærmere om dette ved anledning, men antar jeg var 3-4 år da vi fikk Sonja, 5-6 år da vi fikk Nelson, og 7-8 år da Bellmann ble født.
Det kommer sikkert også inn noen flere detaljer og historier etter hvert, første utkast ble skrevet ned lørdag 17. oktober 2026. Men veldig greit med blogger at man bare kan gå inn og endre så mye man vil i etterkant!
Skal også prøve å fa lagt inn noen bilder tid om stundom, men det er lite med tid, og blir det litt stundom, er det gjerne altfor fristende å sette seg ned med en video.
Hestene i Grythengen
Den første hesten vi kjenner til i Grythengen er dølagampen Rauen, denne fikk Bjarne Holmstad med da han kjøpte Nedre Nygardsætra av sin far Even Helmer Holmstad den 23/3-1940. Men det var ikke lenge bestefar fikk beholde Rauen, da den ble syk og døde under tømmerkjøring ved Bjørnåsstua sør på Totenåsen vinteren 1940/-41. Bjarne kjørte da Rauen hjem til Nedre Nygardsætra på slede, en hendelse som må ha satt sine spor, da han viderefortalte den til min far Helmer Holmstad.
Rauen ble erstattet av hoppa Blissa samme år som Rauen døde i 1941, hvor denne ble med Bjarne da han forpaktet Nordre Gardlaus i Kolbu, og seinere tilbake hit i Grythengen. I tillegg til Blissa hadde Bjarne gjerne også en kvarterhest i forpleining fra Starum, i den tiden de holdt til i Grythengen.
Seinere ble det en tid med traktor, inntil Helmer Holmstad begynte med hester som hobby på Bjørkely, sammen med onkel på Fredly, på hhv. festsletta øverst i Stysjin og øverst i Stuejordet. Men alle disse hobbyhestene beitet i og fikk høy og havre fra Grythengen, i tilleg til fra Grue gård i Hurdal. Slik at somrene for min del gikk i stor grad med til hesjing.
Havra var det imidlertid gamle Jan fra Øverby som trøsket, han hadde en grønn skurtresker, og det hendte nok både titt og ofte at denne gikk i både berg og stein her i gråsteinsjorda vår, slik at jeg tror det var dårlig forretning å trøske i Grythengen.
Men nå har barnebarnet til gamle Jan og gamlefar kommet i samme klasse på videregående, hvor de har blitt gode venner, så dette var hyggelig!
Rauen og Blissa fikk sørpvelling om vintrene av bestefar Bjarne, som var skolmer fra kornet blandet opp med byggmjøl, dette tror jeg ble rørt ut i kaldt vann.
Den første hesten vi fikk på Bjørkely var fjordingen Sonja, denne ble hentet i Gausdal på hjemmesnekret hestehenger med reisverk og kryssfiner.
Neste hest ut var Nelson, en kvit/grå walisisk fjellponny, som er kjent for sitt gode lynne. Da jeg fikk denne hesten var jeg vel en fem-seks år gammel, hvor jeg rei rundt på den i hagen i Bjørkely. Men jeg og far rei også turer sammen, han på Sonja og jeg på Nelson, hvor han fortalte jeg hadde falt av hesten engang denne skulle over ei veit oppe ved Holmstadsveen. Da hadde jeg grått litt, uten at jeg kan huske denne hendelsen selv.
Nelson ble solgt til den siste familien, som holdt til som bomvakter på Vesterås på Totenåsen, hvor Nelson da stod fast i stallen på Vesterås. Seinere flyttet denne familien til Lensbygda, hvor Nelson ble med dem dit.
Neste hest ut igjen var araberhoppa Berninda, som Helmer Holmstad hadde i forpleining fra et stutteri ved Skarnes, hvor betalingen var et føll. Det første føllet skulle stutteriet beholde, det var folungen Dancer, som ble født på plenen i Bjørkely.
Året etter fødte Berninda vår hest Bellmann øverst i Verkstedvollen, dette da en araberhest, hvor Bellmann var gråspraglete, nok noe mer grå enn Nelson.
Samme sommer var Berninda på bedekning ved stutteriet på Skarnes, sammen med Bellmann, dette var et sted ned mot et vann. Her hadde de andre hestene jaget Bellmann inn i et piggtrådgjerde, med det resultat at Helmer fikk tilsendt ei kjempestor dyrlegeregning, som han måtte betale. Dette på tross av at det var stutteriets egne hester, som hadde forårsaket uhellet.
Dette likte ikke Helmer, hvor han hentet folungen Bellmann, sikkert med kryssfinerhengeren sin, og avsluttet med dette videre samarbeide med stutteriet ved Skarnes.
Kolbjørn Holmstad, bror til Bjarne Holmstad, bodde her i våningshuset i Grythengen under den tiden vi hadde Berninda i forpaktning. Kolbjørn brukte å ri Berninda på tur sammen med Helmer, som rei på Sonja. En gang hadde Berninda falt øverst i Holmstadjordet, men det gikk bra med Kolbjørn.
Som barn dreide Kolbjørn rivepinner i verkstedet ved Verkstedvollen, hvor Bellmann ble født.
Bellmann ble vel egentlig min hest, hvor jeg brukte å ri på Bellmann og Helmer på Sonja. Begge hestene var svært stødige på beina, da de var oppvokst i Øverskreien og på Totenåsen, og ville aldri falt øverst i Holmstadjordet, slik som Berninda.
Vi brukte å ri enten til hytta på Oksbakken eller til Grythenholmsvarden, hvor skåvegen opp til Grythenholmsvarden på denne tiden var svært fin, med flott naturskog omkring.
Noen ganger ble bestefar Bjarne også med oss på Pontus, hesten til onkel. Pontus var en amerikansk morgan-hest, men svært utvannet, slik at den vel best kunne kalles for en amerikansk morganblanding. Dette var en rustblakk hest, jeg husker den som svært vill og kraftig.
I tillegg hadde onkel i forpaktning ei grå hoppe til doktor Fauchald, denne ble kalt Pernilla.
Bellmann hadde et skøyeraktig vesen, hvor det hendte at han gjorde litt ablegøyer med hopp og sprett da vi var ute og rei, men dette var bare for moro og ikke for å kaste meg av salen. Bellmann visste akkurat hvor mye ablegøyer jeg tålte uten å falle av hesten.
Sonja derimot var av et nervøst lynne, og ble derfor aldri noen god kjørehest. På tross av dette lånte Inge Aarhaug eller Trubadur X henne en sommer, for lunning ved Skjeppsjøen opp mot Nyhussætra.
Jeg husker med glede hestesleppet på Oksbakken om forsomrene, da det var masse hester på Totenåsen på denne tiden. Da hestefølget kom dundrende innover Oksbakkvollene om somrene som barn, var dette for meg som å være på prærien. Hvor vi benket oss rundt TV-kassa for å følge James Arness som Zeb Macahan hver uke.
En gang reddet Bellmann og Sonja også livet til bestefar Bjarne, dette kan dere lese om her:
Minner fra Bjarne Helmersen Holmstad og hans røde Massey Ferguson
Bellmann ble lånt ut til noen fra Gudbrandsdalen, som Helmer hadde møtt under teltmøter på Sveastranda. De var her og prøverei, og syntes dette gikk bra, men etter hvert ble det litt for mye ablegøyer for dem med Bellmann, da de ikke var vant med disse, slik som meg. De ringte da Helmer og spurte hva de skulle gjøre, hvor han sa de fikk ringe slakterbilen. Dette angret far på i ettertid.
Jeg husker ikke akkurat årstall for når vi fikk de forskjellige hestene, skal spørre far nærmere om dette ved anledning, men antar jeg var 3-4 år da vi fikk Sonja, 5-6 år da vi fikk Nelson, og 7-8 år da Bellmann ble født.
Det kommer sikkert også inn noen flere detaljer og historier etter hvert, første utkast ble skrevet ned lørdag 17. oktober 2026. Men veldig greit med blogger at man bare kan gå inn og endre så mye man vil i etterkant!
Skal også prøve å fa lagt inn noen bilder tid om stundom, men det er lite med tid, og blir det litt stundom, er det gjerne altfor fristende å sette seg ned med en video.
 |
| Nelson, min første hest, var prikk lik denne walisiske fjellponnien ved Stenberg friluftsmuseum. A Welsh Mountain Pony by Stenberg at Toten, Norway. Stock-bilde | Adobe Stock |
