It is the structure of the city which impresses us by its visible vastness and complexity, but this structure has its basis, nevertheless, in human nature, of which it is an expression. On the other hand, this vast organization which has arisen in response to the needs of its inhabitants, once formed, impresses itself upon them, in turn, in accordance with the design and interests which it incorporates. - A 1915 quote from Robert E Park
 |
| Baden old town |
So writes Jim Russell in a recent post over at Burgh Diaspora, in arguing that cities are wasting their money on Placemaking when they should be focusing more directly on talent development. In his view, widely held these days, Placemaking is about plunking down “cool urban amenities” and increasing token diversity to make a city seem edgy or superficially interesting. It’s a simple cut-and-paste process of taking some signifier of young, contemporary, urban hipness (a bike lane, public art, a funkily decorated coffee shop) and inserting it into a neighborhood in the hopes of re-framing that neighborhood as the Next Big Thing.
That’s not what Placemaking is. Or at least that’s not how many of us who use the word mean it. For every person who thinks that you can ‘placemake’ unilaterally by dropping in cool amenities, there is another who believes that Placemaking is as much about the discussion that participants have with each other as it is about whether a space contains public art or picnic tables when all is said and done. The physical attributes of the space in question are important, but they are the means, not the end. If you’re not building social capital in the community where you’re working, you’re not Placemaking; you’re just reorganizing the furniture. - Brendan Crain
The essence of site layout in system-A, and in the way which it fundamentally differs from making a plan in a planning office, lies in the fact that one physically draws the site plan out from configurations that may be seen because they are discernible in the land. Thus the site plan is not an abstractly conceived, or designed, or invented figure, but a figure pulled out from the features of the land itself. This activity comes from the root nature of system-A. It is based on the use of feeling that allows you, and shows you how to judge the wholeness of a configuration. It is a feeling-based estimation of the degree of wholeness in a piece of land, and whether large or small in scale, it is a dynamic, ever-changing process, constantly monitored by feelings and sensitivity to details which seek harmonious results.
In system-A, it is always the wholeness of the place that matters. To intensify the wholeness of any place - whether it consists of existing buildings in a town, or of virgin land that is largely unbuilt - proposed construction and buildings must be decided, and that means "felt" and thought through on the site itself. It is really not possible to do it in any other way, since the relationships which exist between the buildings and the world around them are complex and subtle.
On a drawing or a plan, one simply does not see enough. The drawn plan does not give enough information. So trying to make decisions by drawing on a plan is doomed to failure. To produce a plan that has reality, and to bring the actual place itself to life, decisions are made gradually, on the site itself, under circumstances where one visualizes the situation as the whole it really is. Step by step, this brings buildings positions to life in the mind's eye - and so, in imagination, one conceives the buildings literally, in their full size and volumes as they are really going to be. - Christopher Alexander, The Battle for the Life and Beauty of the Earth. A Struggle Between Two World-Systems, side 163-164
 |
| Rembrandt. The Sacrifice of Abraham |
 |
| A lifeless scene in Brasilia, a city in a country that is full of life |
 |
| Cathedral of St. Stephen with belfry in Litoměřice, Czech Republic. A view from The Chalice House in the southwest direction. Hazmburk Castle is visible on the left horizon, less than 14 km away. Photo: Karelj |
In 2009, Elinor Ostrom won the Nobel Prize in economics “for her analysis of economic governance, especially the commons.” A few years earlier, Ostrom and Charlotte Hess edited a useful book titled Understanding Knowledge as a Commons: From Theory to Practice (MIT Press, 2007). - Sarah Schultz
A huge obstacle is the shift toward greater privatization and commodification of physical and social assets. Many things that used to be shared—from open spaces for recreation to support systems to help a neighbor in need—have been privatized and commodified; they’ve been moved out of the community into the market place. This triggers a downward spiral. Once things become privatized, or un-commoned, we no longer have access to them without paying a fee. We then have to work longer hours to pay for all these things which used to be freely available—everything from safe afterschool recreation for kids to clean water to swim in to someone to talk to when you’re feeling blue. And since we’re working longer hours and spending more time alone, we have less time to contribute to the commons to rebuild these assets: less volunteer hours, less beach-clean-up days, less time for civic engagement to advocate for policies that protect the commons, less time to invite a neighbor over for tea. And on it goes. - Bill McKibben
At menneske har fått det betre på grunn av det modernistiske prosjektet, er likevel ikkje ein påstand forfattarane går med på.
- Industrien jobba for folket med masseproduksjonen. Alle skulle få ein verdigare kvardag, eit verdigare liv. Men stilen har aldri jobba for folket. Den har lata som at den har gjort det, men folket har aldri bedt om udekorerte fasadar. Det var ei elite som gjorde det. Modernismen er jo eigentleg ein borgarleg hobby, seier Rådlund
Han trur slett ikkje modernistiske blokkhus er den einaste vegen til å løysa dagens bustadmangel i norske byar.
- Det fins ein idé om at det å byggja meir tradisjonelt eller vakrare er dyrt. Men det fins mange døme på at ein kan byggja tradisjonelt til same pris. Det handlar om kvalitetssikring, dyktige arkitektar som sikrar at det ikkje vert kitsch. Med tydeleg definerte og strenge kvalitetskriterium, kan ein få fin nyklassisisme, bygd for omtrent det same, seier han.
- Det vil bli vakrare miljø, der folk vil trivast betre Det fins ingen rasjonelle argument mot dette, korkje økonomisk eller kjenslemessig. Kvifor gjer ein det ikkje likevel? Jau, ideologi og førestellingar.
Som døme på korleis folk søkjer mot meir tradisjonell arkitektur, trekk Rådlund fram Oslo-bydelar som Grünerløkka, Ullevål hageby og Frogner.
- Desse bydelane vert no oppfatta som snobbeområde. Dei trivelegaste områda vert dei dyraste. Men alle fortener å bu i slike miljø, seier han.
 |
| Alle fortener å bu i slike miljø, vel og merke med unnatak av alle bilane. Gimlevegen med Frogner kyrkje i enda av gata, Frogner i Oslo. Foto: Kjetil Ree |
Gentrifiseringa av gamle arbeidarklassestrøk viser korleis folket motsett seg styresmaktenes moderniseringsplanar, meiner Ibsen.
- Denne oppussinga skjer gjerne fordi ein eigentleg har hatt ein draum om å riva det heile, men så får ein ikkje gjort det, det vera seg grunna lokale protestrørsler eller av økonomiske årsaker. Det vert sett på som ein suksess for moderne byplanlegging, men det er jo ikkje det; det er ein suksess for gamle arbeidarbustader! - Christopher Rådlund og Alexander Ibsen, forfattarar av boka "En sort bok om arkitektur"
"Avhengigheten av en velferdsstat har tatt bort ansvarfølelsen den enkelte hadde overfor det nære fellesskapet. Dette er ikke noe forsvar for liberalisme som kun erstatter velferdsstaten med avhengighet av private institusjoner som utfører de samme tjenester, men da er man i tillegg bundet til et rotterace. Ansvar og fellesskap må være organisk om det ikke skal utvikles til et passivt mekanistisk forhold mellom stat og borgere." - A. Viken
Godt skrevet, Øyvind.
Avhengigheten av en velferdsstat har tatt bort ansvarfølelsen den enkelte hadde overfor det nære fellesskapet. Dette er ikke noe forsvar for liberalisme som kun erstatter velferdsstaten med avhengighet av private institusjoner som utfører de samme tjenester, men da er man i tillegg bundet til et rotterace. Ansvar og fellesskap må være organisk om det ikke skal utvikles til et passivt mekanistisk forhold mellom stat og borgere.
Det handler om å rykke tilbake til start, utgangspunktet, som begynner med å ta ansvar for sin familie. Det innebærer å ikke stue bort barn og eldre på sinjtitsujoner, men tvertom innlemme alle familiens medlemmer i storfamilien som er grunnlaget for ethvert rotfast samfunn. Økonomismen, det vil si forestillingen om økonomi som alle virksomheters høyeste mål, skjøt fart med protestantismen, som tok mysteriet og det hellige bort fra det Gudommelige og erstattet det med en rasjonalistisk, forklart og fornuftens Gud, som selvsagt var dømt til å dø, tappet som han var for livskraft og saft.
Grådighet, materialisme, egennytte og ikke minst en egoistisk motivasjon for å tro, lar seg godt kombinere med protestantismens avarter. USA er med sitt megalomane hykleri satt i system, Statskirken, den etterhvert sosialdemokratiske versjon av kristendommen, står for meg som den tristeste eksponent for religion denne arme kloden har klart å frembringe. Det er å håpe at restene av den faller sammen som et korthus med tiden, noe som ser ut til å gå i oppfyllelse ganske av seg selv.
Kanskje kan mennesket finne tilbake til en essens om det blir tvunget til å leve med utgangspunkt i det essensielle i en krisesituasjon, kanskje er det for sent uansett. Uansett så vil materialismen om den ikke får avløsning fortsette å tære på restene av sivilisasjonen til nihilismen ikke bare fremstår som en avgrunn, men en permanent tilstand hvor alt er like lite verdt når man gjør opp regnestykket.
Det beste man kan gjøre er å begynne med seg selv, reformere eget liv, finne en samklang med det som har betydning utover ens eget korte liv. - A. Viken
 |
| All kritikk stilner og hele verden bøyer seg i ydmykhet over denne åpenbaringen av modernitetens Nirvana. Vi snakker om intet mindre enn Barcode, Oslo. Er det noen som ikke lar seg blende, lik skjæra? Foto: Bjørn Erik Pedersen |
The really big picture goes like this: Humans discovered about 400 million years worth of stored sunlight in the form of coal, oil, and natural gas, and have developed technologies that will essentially see all of that treasure burned up in just 300 to 400 years.
On the faulty assumption that fossil fuels will always be a resource we could draw upon, we fashioned economic, monetary, and other assorted belief systems based on permanent abundance, plus a species population on track to number around 9 billion souls by 2050.
There are two numbers to keep firmly in mind. The first is 22, and the other is 10. In the past 22 years, half of all of the oil ever burned has been burned. Such is the nature of exponentially increasing demand. And the oil burned in the last 22 years was the easy and cheap stuff discovered 30 to 40 years ago. Which brings us to the number 10.
In every calorie of food that comes to your table are hidden 10 calories of fossil fuels, making modern agriculture and food delivery the first type in history that consumes more energy than it delivers. Someday fossil fuels will be all gone. That day may be far off in the future, but preparing for that day could (and one could argue should) easily require every bit of time we have. - Chris Martenson
Revolution is not event, but a process. There is nothing inevitable about it, and our freedom is not historically determined. To win it, we have to build movements able to fight for it, movements that struggle over long periods of time to knock down the institutions of the status quo and replace them with the institutions of a free society. That means growing, practicing, learning, teaching, and winning things that put the movement in an increasingly better position to win more; it means fighting back to protect ourselves while pushing forward to create new possibilities. - Yotam Marom
Den eneste grønne energi som finnes er den som ikke brukes. Mennesket må forbruke og forbrenne mindre, så enkelt er det i prinsippet. Mye av diskusjonene omkring klima og CO2 minner om røret om kosthold, hvor noen tror at man skal kunne spise seg slank, mens man fortsatt sitter på ræva. Det eneste som nytter er å legge bort vekstøkonomien og tankegangen om frihet uten ansvar. - Grønn Gerilja
Breast-feeding infants, responsiveness to crying, almost constant touch and having multiple adult caregivers are some of the nurturing ancestral parenting practices that are shown to positively impact the developing brain, which not only shapes personality, but also helps physical health and moral development,” says Narvaez.Read the whole article here.
 |
Foto: Mariapb
|
Godt observert, Jens Andreas. Som du vet har vi i boken vår "Det biologiske mennesket" (Akademika 2010) laget en skisse over en mulig vei å gå for å få kontroll over disse problemene som oppstår i store samfunn, gjennom å benytte nettopp de egenskapene som dukker opp i nære relasjoner (raushet, samarbeid, kontroll over korrupsjon osv). Kaller det for Inngruppedemokratiet, det innebærer blant annet demokratisk styring av produksjon og fordeling. En kombinasjon av Høyres selveierdemokrati og det egentlige målet for miljøbevegelse og venstreside: Rettferdighet, fordeling, bærekraft og trygg framtid. - Terje Bongard
Stokkmaur kan også gnage seg gjennom trekonstruksjoner. I begge polystyrenproduktene (EPS/XPS), deriblant isopor, gnagde maurene raskt ganger, og de etablerte reir. Foamglas forble urørt av stokkmauren. Kombinasjonen av varmekabler og myke isolasjonsmaterialer gir et perfekt bosted for maur.Foamglas er en svensk produsent av skumglass, i Norge har man Glasopor, men de leverer kun som løsfyllisolasjon. Merk at Foamglas har cirka 2,5 ganger bedre isolasjonsevne enn Glasopor løsisolasjon, som har lik isolasjonsevne med Leca. Både Lecakuler og Glasopor må komprimeres, men Glasopor har den fordelen at den blir mer sammenpakket i ettertid. Dette er særlig viktig ved utbedringer av rør, da Lecakuler vil strømme til hvis man en gang skulle utbedre rør i grunn, slik at bæringen under betongsåla vil svikte.
 |
| I dette bygget er benyttet lecakuler, også i baderommet i bakkant. Komprimert glasopor ville vært å foretrekke i baderomsdelen, da lecakuler vil miste understøttingen under betongsåla ved utbedring av rørsystem. Dessverre ble det benyttet et 5 cm lag styrofoam på toppen av lecakulene for badet. På kontordelen, nærmest, ble det kun lagt et tynt betonglag uten armeringsjern, hvor det ble lagt tilfarergulv ovenpå, en god løsning. På baderommet burde det først vært benyttet komprimert glasopor med et lag foamglas på toppen, da plater av foamglas isolerer like bra som isopor. Merk også at det er benyttet lecablokker i bæreveggen. |
 |
| Den moderne sivilisasjons "tradisjoner" er intet annet enn gravsteiner over en død kultur, og selv på disse gror det mose |
"Ikke at symboler, riter, historier og merkedager ikke kan ha stor betydning, men fordi symbolene er som gravstener i samtiden. Symbolene er ikke tegn på det levende og aktive lenger, men det døde og glemte, suttekluter for en sivilisasjon som har fortapt seg selv i endeløse spekulasjoner." - A. Viken
Brune skrev: Jeg har også lest om dette sykliske historiesynet, Kali Yuga, jernalderen bla bla bla. For meg blir det kun tom retorikk, og ikke minst naivt, selv om jeg liker tanken, om at til tross for alt mørke og elendigheten så kommer det en ny gullalder, en ny vår eller hva en nå vil kalle det. For meg blir det kun tom retorikk og ja, det er jeg egentlig lei av. Jeg personlig, selv om jeg virkelig vil, klarer ikke å kjøpe argumentasjonen. Det blir som et luftslott. Jeg tror bare ikke at det etter kollapsen, dommedag eller what ever automatisk venter en ny vår eller en fremtid for nordmenn, europeere tibetanere etc. Sagt på en annen måte: jeg tror ikke at “vi” nødvendigvis overlever ragnarok og får se en ny vår. Ikke per automatikk i hvert fall. Jeg tror faktisk noen ting slutter eller tar slutt i historien. Gir ikke empirien et klart svar på det? Du tenker kanskje at jeg har et heller dystert syn på fremtiden og tja, det stemmer vel. hehe.
Du refererte kanskje egentlig til den andre teksten min “Å du deilige endetid eller Kali Yuga hele jula”: http://www.kulturverk.com/2012/12/21/a-du-deilige-endetid-eller-kali-yuga-hele-jula/
Uansett så får jeg bare oppklare noe:
Kali Yuga er en del av en syklisk tankegang innen hindusimen som i likhet med Spenglers historiske sykluser fra en høykulturs fødsel til dens undergang, beskriver et organisk forløp for en kulturs blomstring og med tiden uunngåelige fall. En ny “gullalder” betyr ikke at den samme kulturen blomstrer opp, tvert om det innebærer at det er eventuelt en ny kulturell gnist som vokser frem, som kanskje fortrenger sivilisasjonen som ikke var livskraftig lenger.
Det er ingenting som tilsier i dette begrepet eller etter min mening at det finnes noe skjebnegitt håp for en sivilisasjon som Vesten. På mange måter er Vesten død som kultur ettersom den kun gjentar og endrer ytre former for strukturell selvoppholdelse uten evne til å tilføre mening, vilje og visjon. Spørsmålet er egentlig bare: hva skal komme etter sammenbruddet?
Et sammenbrudd som ikke nødvendigvis er en stor dramatisk katastrofe, men mer som en ild som langsomt slukner ut, mens den blaffer litt opp i noen øyeblikk før den går i svart. Så nei, det er ingenting som gis oss mennesker, uansett kultur, det er vår vilje og vilje til mening og virkelighetsforståelse som setter premissene for fremtiden. Bønner eller fatalisme har her ingen betydning.
Ditt syn kan godt oppfattes som dystert og pessimistisk hvis du hviler på oppfatningen om at ”ingenting nytter” etc. Men du, ja vi, lever her og nå, du her ikke mer eller mindre makt enn andre til å gjøre noe ut av den levetid du har til rådighet og det er opp til deg å avgjøre hvilke krefter du stiller deg til disposisjon, enten aktivt og bevisst, eller passivt og ubevisst. Mer komplisert er det ikke i sin essens. Overgangen til en ny tid er ikke forunt en enkelt generasjon selv om den kan oppleve en revolusjon, den forløper over flere generasjoner, umerkelig til et nytt paradigme er etablert som selvfølgelige sannhet.
Her er vi alle små tannhjul i historiens større maskineri, eller kanskje heller vanndråper i historiens grøde.
Du skriver og lengre opp i en kommentar:
Forøvrig en god omtale (som alltid!), men om jeg ikke husker feil så utelater Ruppert en viktig detalj angående sine fremtidsutsikter, men han er jo amerikaner. Hva skal disse stammene (den forlengede familie) bygges opp av, eller hva skal binde dem så de hører naturlig sammen. Mitt spørsmål er forøvrig retorisk og trenger intet svar. Det er bare å åpne øynene og sprenge sine egne luftslott og utopier. Stammer oppstår ikke ut av det blå!
Nei stammer og fellesskap oppstår ikke ut av det store intet. Vet ikke om du kanskje hinter nasjonale fellesskap eller etniske størrelser siden du skriver så kryptisk, men selv føler jeg ingen tilknytning til nasjonalstaten Norge forstått som stat og politisk system, dets samtidige eksistensberettigelse er meg fremmed.
Fremmed i den forstand at jeg ikke kjenner noe felleskap med mennesker her fordi de er født, oppvokst her og snakker samme språk. Selv søker jeg verdi- og interessefelleskap med mennesker som tross ulikheter deler fundamentalt min virkelighetsforståelse og mine verdier, dette er mennesker jeg kan føle tilhørighet med, ja, min stamme.
Et eksempel: debatten omkring norsk kultur i det siste, viser tydelig hvor fjernt jeg personlig står fra mennesker som identifiserer seg med en overfladisk festdag, et flagg, folkemuseum, eventyrfortelinger om tusser og troll, individuelle rettigheter eller en matrett, for å nevne noe av det som folk har kommet med. Ikke at symboler, riter, historier og merkedager ikke kan ha stor betydning, men fordi symbolene er som gravstener i samtiden. Symbolene er ikke tegn på det levende og aktive lenger, men det døde og glemte, suttekluter for en sivilisasjon som har fortapt seg selv i endeløse spekulasjoner.
Disse restene av det som en gang var et dypere felleskap betyr egentlig ingen ting lengre; de er strippet for sin opprinnelige mening og det som gjenstår er kun relikvier og skuebrød av en kultur som en gang var, men som nå er helt overtatt av en sivilisasjon som handler om forbruk og fordeling av forbruksevne. Så i likhet med hva Ruppert uttalte så ser jeg min ”stamme” som en som oppstår som svar på de store menneskelige utfordringene som møter oss nå og i fremtiden, og som tar konsekvensen av dette i et verdisyn forankret både i realitet, men og visjon om en større tilværelse enn individuell behovstilfredsstillelse, i meningsfylt balanse med natur og menneskenatur. Min “stamme” har ikke sin rot i stat, overfladiske ideologiske benevnelser eller patriotisk nostalgi, men rot i et viljesfellesskap. Mennesker som finner sammen i et sam-funn.
Men det er mitt syn, andre søker tilhørighet i andre former for fellesskap, hvilket står dem fritt til å velge så lenge de ikke legger begrensninger på mine idealers utfoldelse, og her er det vel kampen om fremtiden begynner og slutter for oss alle, i grensegangene mellom ulike gruppers valg av verdier og tilhørighet.
Med ønsker om et konstruktivt og meningsfylt nyttår. - A. Viken, Kulturverk
 |
| Many Greeks return to the beautiful villages of their country nowadays. Norwegians too dream about living fulfilled lives in such a place. Panoramic photo of the villages of Selianitika and Longos taken from the nearby hills. |
Copyright and patent laws which are structured to ensure fame and profit for those that can afford the fees and are the quickest to file forms have created a society and a history filled with people celebrated for creations they did not originate and filled also with creative people who died in poverty and anonymity because they did not have the gift of self promotion. The user group has a key role to play in ensuring that credit is given where appropriate.
This may seem out of place in an argument against personality driven systems, but it is essential. While ideas need amplification from those with the power to do so, stealing credit for ideas creates resentment, discourages sharing and most of all, creates power where it should not exist. Unlike copying, which is not theft, taking credit deprives the rightful owner of it and is theft. The frustration felt by those who know they will never receive credit discourages sharing and open discussion and destroys the joy of creation. A true idea driven culture is one where it is not necessary to be an extrovert with millions of Twitter followers and public speaking skills to receive not just recognition of an idea but of the real idea originator.
Credit theft is a severe impediment to equality. In a world where media with global reach is controlled almost exclusively by western men, from owners to reporters to the 85% male Wikipedia editors, the result is women and others are photoshopped out of every important story. The news creates the fame which feeds the awards and recognition which perpetuates the cycle of exclusion. Where ideas translate into potential careers, credit theft is even more reprehensible. It is as common now as ever for a person with access to powerful forums to pick up an idea from a person unable to reach the public and use it to enhance their own reputation. This is frequently brushed off in groups fighting for societal change as ‘the hive’ owns the idea, everyone does the role they choose, and it just so happens that the role most suitable to those in power (western men) is interviews, public speaking, books, etc., while the silent and unrecognized work is more ‘suitable’ to the introverted or those without the power to take the stage. Any criticism or resentment is met with outrage that the originator cares more for their own fame than ‘the cause’. It is time to call an end to this practice which has existed far too long. There is no longer any pretend need for an extroverted man to present every idea, in these days of internet communication even a disabled, impoverished single mom does not need anyone else to say her words. The practice of making every public appearance by a woman an opportunity for sexual intimidation or sexual assault is an attempt to prolong idea theft and prevent women (and other marginalized groups) from ever holding power. It needs to stop.
Idea credit theft is even a problem in cases where the origin wishes to remain anonymous. It is very common for anonymity to be lost because the originator or their friends see an outside person claiming credit for an idea they know came from elsewhere. Just as free software and creative commons licenses allow anyone to use an idea but not claim ownership of it, there should be an attempt to protect ideas which are released for all from being claimed by one. If this seems silly, observe many cases where people are wrongly claiming credit for starting protests and even revolutions, promoting themselves to become the voice that is amplified when others are trying to find out goals and characteristics of the movement.
Idea credit theft is unfair to listeners who may wish clarification, or are interested in more ideas from the same source. False claims of origins usually result in ideas being improperly explained and the loss is to the user group. In a world where the user groups made every effort to find the original source of ideas, creative people would receive credit without being made to take a public stage or engage in public relations battles with extroverted people whose gifts are in marketing and self promotion.
While intellectual property rights need to be abolished as they are inhibiting progress and being used as a tool of inappropriate permanent economic control and intimidation, idea credit rights need far more recognition and need to start being applied to the originator, not the copyright or patent holders.
Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...
December 19th, 2012 at 2:50 am
thanks for the reply, and much to ponder here in both your original and extended comments.
January 23rd, 2013 at 12:42 pm
“Well observed, Jens Andreas. As you know we have in our book “The Biological Human Being” sketched out a possible way to overcome these problems which arise in huge communities, to play on these properties which arise in close relations (generosity, cooperation, control over corruption etc.). We call it In-Group Democracy, it means among others democratic control of production and distribution. A combination of the self-owner democracy of the right and the true goal of environment movements and the left: Justice, distribution, sustainability and a safe future.”