Når all motivasjon, drivkraft og hensikt fordufter

All jubel er borte fra jubelenga til Even Helmer, men ikke bare her, dette gjelder hele landet vårt nå, det er ingenting tilbake å juble for.

Så prosjekt Norge, det er over og ut, vi hadde den flotteste kulturen, og vi har fremdeles det flotteste flagget, men vi har ikke noe tilbake å feire, da vi har gjort ende på alt.

Så dette går ikke for kulturmennesker som oss!

Fotografiet er fra det siste snøfallet helt på nyåret 2025. Hadde håpet jeg kunne sluppet å ta fram snøfreseren til gamlefar, men det var ikke annen råd. Det gikk med nesten to fulle kanner svindyr Felleskjøps-bensin, for å få vekk all snøen.

Men snart blir det både snøfritt og bilfritt på oss. Og skulle vi savne snøen, er det ikke så altfor langt opp til Pyreneene 😉

a picket fence in the snow Stock-bilde | Adobe Stock

"I lost all motivation, drive and purpose after spiritual awakening."

Det er godt å se at flere har det på samme vis, eller i alle fall omtrent på samme vis. Personlig har jeg mistet all motivasjon, drivkraft og hensikt for Norge, eller rettere sagt, det norske folk har tilintetgjort all motivasjon, drivkraft og hensikt med landet vårt, slik at jeg, som er den eneste som forstår landet vårt, og derfor er den eneste som kan elske landet vårt slik det var ment å være, ikke kan leve her lenger.

Derfor er det eneste som motiverer meg nå, min siste drivkraft, det å samle sammen så mye av vår tapte kulturarv, historie og vårt landskap, som jeg klarer, for å ta med dette til Nouvelle-Aquitaine. Jeg pakker rett og slett ned landet vårt og drar, slik at når vi drar med all vår kulturarv, historie og vårt landskap i kofferten, blir det kun et tomrom av Norge tilbake, lik den tomme klangen fra sterile gipsplater i ei uinnredd leilighet.

Hvor det tomrommet vi da etterlater oss, aldri kan innredes på nytt. Norge blir simpelthen stående tomt tilbake, til evig tid!

Etter å ha sett denne videoen, dropper vi Lascaux Cave, for et nitrist, modernistisk bygg. Så vi tar heller en tur til Domme like ved, herfra har man også flott utsikt.

Sarlat-la-Canéda ser ut til å seile opp som en favoritt, byen med området omkring ser bare så vidunderlig ut. Og selv om det er et stykke fra kysten, kan man nok ta igjen for det helsemessige med alle turene man kan gjøre her. Det ser ut til å være nok av gåturer, sykkelruter og padlemuligheter. Dessuten har byen vidunderlige urbane kvaliteter, slik at man kan veksle mellom gatefotografi og landskapsfotografi.

Det at byen har toglinje betyr mye når man skal leve bilfritt. Bergerac like ved ser også ut til å være en bra by, og her vil nok jentene kunne studere, samtidig som de kan bo hjemme.

Kona får garantert jobb i de mange butikkene og kafeene, i alle fall i turistsesongen, fram til vi får på plass vår egen foto-filosofiske kafe.

Så jentene vil bli helt uavhengige av meg, slik at jeg bare kan reise omkring sammen med min a7III, så mye jeg lyster.

At det er mange briter og amerikanere i byen, er bare en fordel for meg, så lenge jeg slipper nordmenn. Dette er tross alt en god ting med å være nordmann, at det ikke er så mange av oss.

Egentlig tenkte jeg kun å ta tre dager her, men tror jeg går for fire dager, da det er såpass sannsynlig at dette blir vårt nye hjemsted, så får jeg heller kutte ned til to dager for et av de andre stedene.

Synd man må gjøre så harde prioriteringer, men satser på sju uker neste sommer, dette trenger man for å bli helt sikker på at Sarlat-la-Canéda er det rette for oss!

Så får vi tro jeg får tilbake motivasjon, drivkraft og hensikt her nede😌

Er det 10% så fint i Dordogne, som man kan få inntrykk av gjennom alle disse videoene, bosetter jeg meg her, og da fortrinnsvis i Sarlat-la-Canéda.

Jeg satser da på å bli Dordognes fremste landskapsfotograf, akkurat som jeg nå er Totens fremste landskapsfotograf, så får jeg tro de setter litt mer pris på meg der nede?

Uansett blir man jo ikke profet i eget land, og da særlig ikke på Toten, her skal man helst bare være en potet.

Så bedre å være en svart trøffel i Dordogne, enn en potet på Toten, vil jeg tro.

Eldstejenta fikk heldigvis 6 i fransk til jul også, så dette lover bra.

Det eneste jeg nok kommer til å savne, er snøen. Ikke snømåking og kald bil, men vinterfotografiet.

Jammen ble det 15 fotografier i dag også, tatt mens jeg kjørte jentene rundt omkring, som vanlig. Så litt har jeg da igjen for all kjøringen. Men bedre å ta toget, slik som de franske impresjonistene, de elsket jo bare tog.

Dagens vinterfoto kommer nok inn i mitt nye album om ei uke eller to:

Øyvind Holmstad - Inland II