Gunnar Evang: Hvor var dere da rakettene haglet?

Igjen er Gaza-konflikten i rampelyset, men denne gangen fikk jeg virkelig bakoversveis av alt raseriet mot Israel, også fra hold som ellers er meget balanserte i sine analyser. Sett på bakgrunn av alt hysteriet grunnet en liten terrortrussel mot Norge i sommervarmen, sikkert en kjempegod agurknyhet for pressen, framstår nordmenn som en smule hyklerske. Evangs polemikk er et godt korrektiv.

Dersom Israels fiender legger ned våpnene, blir det fred. Dersom Israel legger ned våpnene blir de utslettet. - Alan Dershowitz

Jeg vil understreke at jeg ikke deler Evangs omtale av palestinerne som arabere, da de i realiteten er urjøder, noe som gjør konflikten ytterst tragisk. Vi har å gjøre med to broderfolk i krig.

Original artikkel av Gunnar Evang i Oppland Arbeiderblad her.

Hvor var dere da rakettene haglet?

Dere som med ujevne mellomrom står på barrikadene og roper høyt om boikott av Israel og om okkupasjon og brudd på folkeretten?

Hvor var dere da rakettene haglet ned over Sderot? Hvor er deres sympati med barna der, som aldri har opplevd noe annet enn å ha trusselen om rakettangrep hengende over hodet, som må reise til barnehage eller skole i pansrede busser og oppholde seg i eller nær armerte bygninger? Når alarmen går i Sderot, har barna der 15 sekunder på å komme seg i skjul. Selv Usain Bolt ville hatt problemer med det! At rakettene har dårlig treffsikkerhet, hjelper ikke på frykten. En hel generasjon vokser opp med traumer. Men hvem av dere som fordømmer Israel, har ofret dette en tanke?

Siden Israel trakk seg ut av Gaza og tvangsflyttet om lag 9000 mennesker i 2005, har det i snitt kommet 1 rakett hver 6 time fra Gaza mot mål i det sørlige Israel, døgnet rundt, året rundt! Men hvem av dere bryr dere om dette?

Hvor var dere da 4000 Katyusha-raketter terroriserte det nordlige Israel under krigen mot Hizb'allah i 2006? Verken disse eller rakettene fra Gaza rettes mot militære mål, men mot befolkningssentra, men jeg kan ikke huske å ha sett noen indignerte leserinnlegg om dette.

Hvor var dere da Syria okkuperte og i praksis styrte Libanon i nesten 30 år? Men Israels beskyttelsessone i Sør-Libanon ble ikke forbigått i stillhet, nei.

Og du, Sissel Vold, som sier at du utfører ditt oppdrag etter beste evne, hvor mange fysisk eller psykisk traumatiserte israelere har du intervjuet? Hvor mange av dine reportasjer er laget på israelske sykehus der Israels ofre blir behandlet, og hvor palestinaarabere blir behandlet side om side med israelerne? Hvis det vi får se på skjermen, er i tråd med ditt oppdrag, sier det ganske mye om din oppdragsgiver!

Jeg kaller deg ikke reporter, for en reporter rapporterer om det som foregår for at vi skal kunne danne oss et komplett bilde av situasjonen. Jeg kaller deg kommentator og agitator, for du legger din egen mening inn i reportasjene.

Og du, Mats Gilbert, som skriker opp om lidelsene i Gaza, hvor har du vært de siste tre årene mens det har vært borgerkrig i Syria, hvor lidelsene har vært langt mer omfattende? Hvis du virkelig hadde hatt omsorg for dem som lider, ville du ha vært i Damaskus og lappet sammen krigsskadde der, eller i Sør-Sudan, CAR, Libya, Somalia ... Men så snart det brygger opp til noe i Gaza, da er Mats Gilbert på plass, for da kan du utøse av ditt hat mot Israel, uten å fortelle at den virkelige grunnen til alle de skadde og drepte er at Hamas bruker sivile som skjold og plasserer sine utskytningsramper og våpenlagre i skoler og sykehus.

Og du forteller heller ikke at grunnen til mangelen på tilfluktsrom er at Hamas bruker det meste av sine midler på våpen og slett ikke er interesserte i å beskytte sin sivilbefolkning. Det ville jo ta fra dem et propagandafortrinn hvis antallet skadde og drepte sivile skulle synke!

Dere som roper om boikott, hvor er dere når mennesker blir dømt til døden i Saudi-Arabia for å ha blitt kristne? Hvor er dere når Marokko fortsetter sin okkupasjon av Vest-Sahara, en okkupasjon som har pågått siden 1975, eller Kina fortsetter sin okkupasjon av Tibet, som har pågått siden 1950? Men dere kjøper fortsatt poteter fra Saudi-Arabia, klementiner fra Marokko og stort sett alt mulig fra Kina! Dere drar på ferie til Egypt og Tyrkia til tross for alle de overgrep som har funnet sted der, med mindre deres egen sikkerhet er truet, da!

Dere snakker om okkupasjon, men bortsett fra Gilat Shalit og de soldatene som deltok i krigene i 2006 og 2009, har det ikke vært israelere i Gaza siden 2005. Hva er det som er okkupert? Når Hamas snakker om okkupasjon, mener de hele Israels landområde. De vil fortsette å bekjempe denne «okkupasjonen» til siste slutt. Er det dette dere vil støtte? Utslettelsen av staten Israel?

Gunnar Evang

Gjøvik

Relatert:

• Hvorfor er det så vanskelig for israelere og palestinere å dele landet?
• Palestinapsykose
• Vi tøyer den moralske aksepten lenger og lenger
• Tre store slag i Gasa
• Farlige blindsoner
• En ”tredje vei” i MØ-debatten?
• Dumskap eller ondskap?
• Striden i Midt-Østen - en stammekonflikt
• Israel får ansvaret - men hvem har ansvaret?
• Hillestad beskriver konseptet en jødisk stat som illegitimt
• Rettferdighet først av Erling Rimehaug, VL 5. aug.
• Hamas i Norge
• Antisemittismens spøkelse – nå igjen
• Når sterke ord blir til hat
• Vast Majority of Gazan Arabs Support Terror Against Israel
• Provoserende parole om boikott av Israel
• JÆVLA JØDER? – TIL MICKEY…
• In the Twilight of Empires

Så var Gaza-krigen igjen over for denne gang, og som vanlig ble alle andre saker tatt av dagsordenen slik at mediene uhemmet kunne utøse sitt hat over Israel. Lavmålet var NRK og Gro Holm som benyttet nazistisk propaganda, og falt ned til nivået til gamlekara på Gjøvik bibliotek som gir "jødemakta" skylda for det meste i verden. Best var innlegget til den Israelske ambassaadøren i Norge, palestineren George Deek.

Et særtrekk nå og før ved NRKs nyhetssendinger er at hvis det er israelske døde rapporteres dette kun en gang, helst tidlig om morgenen før folk flest har stått opp.

Relatert etter krigen:

• Tredje Gasa-krigs viktigste resultater (Odd Sverre Hove oppsummerer mesterlig tredje Gaza-krig, med en innsikt man ikke finner noe i nærheten av i hovedstrømsmedia)
• Når vil NRK starte sin kritiske journalistikk mot palestinsk hatindoktrinering?
• Midtøstens stormakt
• Hvor er de alle sammen?

Vil kaptein Bongard forlate skuta?

Terje Bongard,
en dyktig kaptein.
Forlater han nå
det synkende skip
Jorden?

Jula 2013 var ei god tid, og jeg trodde det nye året ville bli en velsignelse. Dessverre har 2014 vært fulgt av katastrofe på katastrofe. Det begynte med at jeg et par dager ut i det nye året fikk en forferdelig knekk i ryggen, og ble liggende på teppet i stua i flere dager uten mulighet til å reise meg eller komme meg ned for å ta et bad. I løpet av året har det også blitt klart for meg at vi trolig vil måtte forlate "lommenabolaget" vårt. Tidlig på våren ble historiens viktigste forskningsprosjekt, MEDOSS, nøkkelen til vår sivilisasjons overlevelse, arrogant og respektløst avvist av Norges forskningsråd. I går mottok jeg en e-post fra Terje Bongard hvor han gir uttrykk for at han overveier å oppgi sitt prosjekt for å vie seg til familien. Jeg forstår ham så vel etter trøkken fra Norges forskningsråd og all den motbøren han ellers har møtt. Han har jo også blitt bestefar, og når jeg ser hvor mye bestefarkontakten betyr for mitt eget barn er det forståelig om han velger å prioritere denne rollen.

Kaptein Bongard forlater et synkende skip, Jorden. Fremskrittets tid er forbi og vi har begynt på den tunge vegen mot vår sivilisasjons endelikt. Som en flokk sauer uten hyrde kaster vi oss utfor stupet. Det var kun InnGruppe-Demokratiet (IGD) som kunne reddet oss. Ja visst, nye menneskelige sivilisasjoner vil reise seg om tusener av år, og etter menneskets tid vil vi bli etterfulgt av andre intelligente vesener på jorden. Men vår sivilisasjon vil svinne hen, og i følge John Michael Greer vil verdens befolkning flate ut på 200-300 millioner i løpet av de neste 200-300 år, gjennom store lidelser. Vi vil da igjen leve i primitive stammegrupper. Alternativet, som Terje Bongard tilbød oss, var et avansert og høyteknologisk stammesamfunn i samsvar med menneskets adferdsbiologi.

Dagens demokrati blir mer og mer likt et skuebrød, og det er kun de ureflekterte og/eller hjernevaskede som har troen på vårt nåværende liksomdemokrati. Det er også meningsløst med et demokrati som ikke inkluderer selveste eksistensgrunnlaget vårt!

MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR. - Terje Bongard

Dessverre har ikke mennesket nedarvede adferdstrekk som gir oss evnen til å ta hensyn til eller ta inn over oss den globale miljøtrusselen, da det var de ubegrensede og grenseløse som ble våre forfedre.

SVÆRT INTERESSANT OBSERVASJON OG SAMMENLIGNING. DET ER NETTOPP NOE AV HOVEDPOENGET MED Å UTVIDE DEMOKRATIET HELT NED: DET BLIR IKKE ROM FOR INDIVIDER SOM RIVER OPP, MELER EGEN KAKE, KORRUMPERES OSV. LEGG MERKE TIL AT “INVASIVE SPECIES”-PROBLEMET HENGER SAMMEN MED DETTE: EN ART SOM IKKE FANGES INN AV NETTVERKET KAN ØDELEGGE DET I STEDET. - Terje Bongard

Rett før jeg mottok den triste beskjeden fra Bongard hadde jeg postet en kommentar hos Levevei.no, som tilsvar til et brilliant svar av J.A. Arnfinsen til meg:

Takk for svar! Personlig tror jeg Terje Bongards InnGruppe-Demokrati (IGD) kan fange opp både det nære og det sentrale. Michel Bauwens snakker mye om å skape en partnerstat, men med IGD blir vi selv denne partnerstaten, det blir intet skille mellom oss og staten.

Nesten hver gang jeg presenterer IGD for noen reagerer de automatisk med å hevde at dette er en form for maoisme. Men det er det stikk motsatte, da fundamentet for IGD er små selvorganiserende inngrupper, hvor staten, demokratiet og beslutningsprosessene bygges nedenfra og opp.

The Commons is a regime for managing common-pool resources that eschews individual property rights and State control. It is a system of governance that relies on common property arrangements that tend to be Commonsself-organized and enforced in complex and sometimes idiosyncratic ways (which distinguish it from communism, a top-down, State-directed mode of governance whose historical record has been unimpressive). – David Bollier

Så jeg tror med deg at den raskeste veien til global bevissthet går gjennom det nære og personlige, med inngruppa som både personlig og politisk virkemiddel. Dessverre virker nok denne visjonen meget skremmende på mange i vårt individualiserte samfunn.

Inngruppa vil videre være et fremragende verktøy for å trene oss alle til å bli fremragende konfliktløsere istedenfor fremragende konkurrenter, slik vi blir det gjennom vårt markedsorienterte tankegods. Selv har jeg en lei tendens til å forverre en konflikt istedenfor å løse den, og kjenner meg komplett inkompetent.

Så gjenstår det store spørsmålet, hvordan skape entusiasme for IGD? Et spørsmål jeg grubler svært mye på.

Uten Bongard som kaptein vurderer jeg selv også å kaste inn årene. Jeg er ikke på noen måte skikket til å ta over føringen av skuta for Terje Bongard, jeg ønsket kun å gjøre mitt beste som mannskap. Er det noen der ute som kan ta på seg denne oppgaven? Den viktigste oppgaven i vår tid, en skjebnetid for vår sivilisasjons framtidige eksistens!

Er det noen der ute som kjenner seg kallet til å overta roret etter kaptein Bongard?

My Answer to Michel Bauwens about Me

Michel Bauwens asked me some questions, I share my answer with my readers so you too can know a little more about me and my situation now.

Hei!

Yes, my family were into wood working industry for five generations, and I've been exposed from dust since my teen ages. My father too, and he was even smoking for many years. Probably my genes were weaker, so I got a chronic inflammation and wanted to sell the factory when my father retired. Anyway, my brother runs it now, he doesn't like working but is good with data and marketing. I don't want to stay in an office, so I just drive some goods a couple of days a week now, so I'm not exposed to dust anymore. These are just fine trips, I bring my camera and make pictures for Wikimedia Commons, and have no stress.

I'm already 46 years old. But as I've no higher education I've no aspirations to make any new career, and I prefer to be with my family rather than attending any college. My only aspiration now is to do the little I can to give my daughters a safer world, ruled by the commons through IGD, where biophilia and permaculture is the norm.

As there are many in Norway longing for cooperative settlements I'm sure we someday can return to Norway if we leave. It's just that if I can't have peace of mind here I live now I don't want to settle in another suburban or corbusian setting again. I'm just so tired of it. And Steigan seems to be very happy with his life in Tolfa.

The only thing that worries me is the separation of my daughter and her grandfather, as she's extraordinary fond of her grandfather, and she asks every day about if we can visit him.

Kind regards,
Øyvind Holmstad

The only thing that holds me back is the strong relationship between my daughter and her grandfather. If we have to move to Tolfa I hope he will come to us rather than Spain, and we will of course visit them every summer.

It's really a pity that the whole of Norway is destroyed by modernist ideology, so that we are unable to live here. But there are so many young people here now dreaming of something better, so I've strong hopes I can bring my family back to Norway some day.

See also my article Tolfa in Italy: A Future Hub for the Commons in Europe?

Min kommentar til samtalen: Å kunne møtes i nærhet er menneskeverdets arnested

Lytt til den gripende samtalen med konfliktrådenes far Nils Christie hos Levevei:

- Å kunne møtes i nærhet er menneskeverdets arnested

Jeg ble svært glad over Christies engasjement for småkommunene. Har selv hatt noe kontakt med Pål Steigan i det seinere, som har bosatt seg i Tolfa: http://permaliv.blogspot.no/20...

Han kan fortelle at i denne byen opplever han en unik nærhet, og å ta en uformell prat med ordføreren på plazaen over en kaffekopp er helt naturlig. Dette mener jeg har sammenheng med det tolvte alexandrinske mønster; COMMUNITY OF 7000:

Problem
Individuals have no effective voice in any community of more than 5000-10,000 persons.

Solution
Decentralize city governments in a way that gives local control to communities of 5,000 to 10,000 persons. As nearly as possible, use natural geographic and historical boundaries to mark these communities. Give each community the power to initiate, decide, and execute the affairs that concern it closely: land use, housing, maintenance, streets, parks, police, schooling, welfare, neighborhood services. – Christopher Alexander

Selv om det kanskje er noe sneversynt mener jeg personlig at de fleste konflikter har sitt opphav i det fysiske, i en mislykket arkitektur. Jeg mener at enten har formspråket og/eller mønsterspråket sviktet.

http://www.archdaily.com/48892...

http://www.archdaily.com/49112...

http://www.archdaily.com/49345...

For ungdom som ikke fanges inn av nettverket er vegen kort til kriminalitet.

Arkitekturen har etter mitt syn tre hovedoppgaver:

A) Å bringe fred mellom mennesker.

B) Å bringe fred mellom mennesket og naturen.

C) Å bringe fred mellom mennesket og Gud.

Selv mener jeg alle disse tre punktene er interrelatert. Skaper ikke arkitekturen en emosjonell tilknytning til Gud, eller hva Alexander kaller "the I", finnes det heller ikke noe håp om nærhet til dine medmennesker, eller til naturen.

Den beste betegnelsen på alt dette lærte jeg nylig: nevro-ergometri.

http://blog.p2pfoundation.net/...

Vårt samfunn ser mer og mer på mennesket som en maskin, og som del av et maskineri. Men mennesket er først og fremst biologiske og åndelige vesener.

Den beste konfliktløseren er derfor etter mitt syn arkitekturen.

Alexander opplevde dette med Eishin Campus, hvor skoleledelsen kuttet ut reglementet som følge av en harmoniserende arkitektur.

Inntil vi som samfunn når dit håper jeg virkelig konfliktrådet kan spille en avgjørende rolle som et møtested mellom mennesker, og ikke som en forlengelse av den modernistiske liberalismen og eksperttyrraniet!

http://antitechnocrat.net:8000...

En ny generasjon av unge kvinnelige grønnbloggere

Er rosabloggerne på veg ut, og ser vi en ny generasjon av unge kvinnelige grønnbloggere ta deres plass?

Inntil nylig var jeg ikke klar over denne underskogen av vakre, unge, kvinnelige grønnbloggere. De er ikke fanatiske miljøvernere, men opptatt av klær og design lik rosabloggerne, men hvor de lager sine egne vidunderlige kjoler av naturtekstiler og gjenbruk. Og de drømmer ikke om stor barbie-villa i suburbia, men om et lite halmhus i et fellesskap, i et natursamfunn eller en økolandsby. Hvor de kan ha en urtehage og praktisere permakultur. Jeg simpelthen elsker disse jentene!

Her er et lite utvalg grønnbloggere:

http://cecilii.blogg.no/

http://branna.blogg.no/

http://nolemire.blogg.no/

http://naviana.blogg.no/

http://www.froydis.de/

http://dengronnkledde.wordpress.com/

http://greenpath.blogg.no/

http://gaiadottir.blogg.no/

Mitt håp er at min egen datter en dag skal bli en grønnblogger. Blir hun rosablogger vil dette kjennes som en skuffelse, og jeg vil ha sviktet som far. Enn så lenge får jeg forsøke å påvirke henne så godt jeg kan i positiv retning, ved å ta henne med på turer etc. Dessverre har vi ikke noe natursamfunn vi kan flytte inn i, hvor hun virkelig kunne fått utvikle seg til en grønnalv.

Cooperation Denial

By Henry Benedict Tam. Original article at Question the Powerful. Reprinted with permission.

Findings from anthropology, social psychology, game theory, and many other fields consistently suggest that where people cooperate with others as they would like others to cooperate with them, it leads to positive outcomes for all concerned.

Yet from ancient monarchic oppression to contemporary corporate exploitation, we keep coming across cooperation deniers who refuse to accept that working in equal partnership with others is a preferable option. They all exhibit one or more of these familiar symptoms: they claim to have answers to problems that no one else should question; they feel they deserve to have a better life than others; or they need to have far more power than others if chaos is not to break out.

Consequently, either their rejection of cooperation is accepted, in which case everyone has to put up with their egocentric behaviour; or persistent cooperation denial stokes frustration and resentment until tension boils over to bitter confrontation.

Is there another alternative? How can society be guided away from anti-cooperative forms of human relationship without falling into other types of asymmetric structure or some anarchic free-for-all where those with the might will sooner rather than later declare themselves to be exclusively ‘right’?

According to the Radical Communitarian Synthesis, a political philosophy that brought together the three most pertinent strands of critique against cooperation denial, this problem should be tackled by addressing its three underlying causes. First, systemic ignorance allows misunderstanding and deception to stop people seeing how more reliable answers can be ascertained cooperatively. Secondly, selective indifference to the plight of others blocks people from taking into consideration the full impact of their own behaviour. Thirdly, structural imbalance of power makes it possible for some to dismiss as unlikely any prospective retaliation against their unjust actions from victims too weak to hit back.

Correspondingly, a culture of cooperation can only flourish if we strategically advance the core elements of inclusive community life:

(1) Cooperative Enquiry: truth-claims must be subject to coherent and transparent assessments that can be validated by informed participants deliberating under conditions of evidence-based and uncoerced exchanges. (For examples of how the cooperative approach to problem-solving can be applied in practice, see: ‘Together We Can’).

(2) Mutual Responsibility: arrangements should be put in place so that people can effectively help improve each other’s wellbeing, and collectively curb any activity which intentionally or otherwise inflicts harm on others, especially those most in need.

(3) Citizen Participation: the gap between the powerful and others should be continuously reduced so that all those affected by any given power structure can participate as equal citizens in determining how the power in question is to be exercised. (For more on how this problem has been tackled, see ‘Against Power Inequalities’).

To counter cooperation denial and the deleterious effects it has on society, we must therefore have:

• Lifelong learning that will raise people’s shared understanding of how things will get better through collaboration and enable them to see through the lies and dogmas spread by charlatans and exploiters;
• Commonly owned institutions through which people can tap into meaningful give-and-take interactions so no one’s contributions are undervalued and everyone’s needs are taken into account;
• Power redistribution so that the power gap is substantially reduced and greater power is only ever entrusted to those who are truly answerable to and can be replaced by the people they are meant to serve. 

The extent to which these are achieved will determine how far and fast open cooperative governance in decision-making by states, businesses and community groups, from the local to the global level, becomes the norm.

--
[For a detailed exposition of the ideas outlined above, see ‘Communitarianism’]

Trafikkstøy skader helsen

Trafikkstøy er det nest største miljøproblemet i EU, ifølge Verdens Helseorganisasjon, WHO. Etter luftforurensning, påvirker støy helsen mest. Trafikkstøy er i dag knyttet til stressrelaterte helseskader som hjerneslag og hjertesykdom. I tillegg kan ergrelse, søvnforstyrrelser, diabetes og depresjon ha sammenheng med støy.

Biler produserer like mye utvendig støy som de gjorde for 40 år siden, selv om tunge kjøretøy blitt noe roligere. Antallet personer som utsettes for støy i byer er fortsatt høyt.

En ny rapport viser hvordan negative helseeffekter av støy kan reduseres. Flere virkemidler er lettest å iverksette i tette byer.

Mange av de nødvendige tiltakene er ofte i tråd med det som skal til for å takle klimaendringene: som anskaffelse av stillegående offentlig transport, redusert hastighet og bruk av bygninger som effektive støyskjermer, gjennom god byplanlegging.

- Men lovgivningen for å beskytte innbyggerne mot helseskadelig støy er helt utilstrekkelig. Dagens metoder for å måle og beskrive utslipp av støy er ikke sett fra de utsatte innbyggernes synspunkt, sier professor emeritus Tor Kihlman ved anvendt akustikk ved Chalmers teknologiske universitet i Gøteborg.

Det fins ingen enkel, teknisk løsning for å løse problemet med trafikkstøy, hverken opphavet til støyen eller for å hindre støy fra å nå ørene. For å oppnå forbedringer er samordnede tiltak fra alle involverte parter nødvendig, men slik koordinering mangler i dag. Ansvarsfordelingen er uklar, sier Tor Kihlman.

Sist høst tok han og Wolfgang Kropp initiativ til et møte mellom internasjonal bilindustrien, universiteter og offentlige instanser i Innsbruck for å diskutere hvordan man kan oppnå bedre bymiljø.

Mer informasjon: Chalmers teknologiske Universitet. (pdf)

Se også:

- Vil bruke dekk fra elbiler til å redusere støy

Trafikkstøy er ikke kun et problem i byene, men også på landsbygda, som her ved Grue i Hurdal. På bygda er det også langt flere rånåre enn i byen, med bassanlegg og fri eksos. Trafikken i Hurdal er voldsom sett opp mot den lille befolkningen. Dette skyldes at nærbutikken og grendeskolen er en saga blott, samt at innbyggerne ikke lenger arbeider på hjemstedet. Vegen er også altfor stor og utrivelig, den oppfordrer til fart.

Jeg har et lite prosjekt, nemlig å oppføre gabioner rundt gården Grue i en slik høyde at støyen kastes over takmønet. Regner ikke med støtte for dette, men denne artikkelen hos forskning.no kan muligens bringe større forståelse?

Miljøstasjonen ved COOP i Hurdal, hver gang et glass knuses skjærer det i sjela. Ved å løse et miljøproblem skaper man et nytt, her helseskadelig støy.

Forskning.no: Velkommen til de døde byer, hvis vi lar bilene dominere

Den tidligere bilfantasten Arnfinn Christensen har skrevet en av Norges beste artikler om urbanisme:

- Velkommen til de døde byer, hvis vi lar bilene dominere

Personlig tror jeg Christensen har endret mening som en følge av mine kommentarer til hans bilentusiastiske artikler hos forskning.no. Der bilen dominerer dør menneskesjela. Det gjør meget godt å se at mitt engasjement nytter. Tidligere har jeg klart å inspirere programlederen av levevei.no, J.A. Arnfinsen, til å bli alexandriner, en følger av Christopher Alexander. Nå ser det jammen også ut til at jeg har fått med meg Christensen i kampen mot bilismen, en av vår tids farligste ismer.

For min egen by Gjøvik har bilen frarøvet oss kontakten med Mjøsa, innlandets dronning. Vi verdsetter bilen høyere enn vår blå dronning!

Gjøvik har ofret innlandets dronning på bilens alter, eller kanskje skal vi si panser...

Dessverre har bilens dominans svekket livskvaliteten i hjørnet av mitt eget "lommenabolag", hvor plassen mellom husene er en såkalt "ikke-plass" eller "non-place", dominert av bilen og et anti-fraktalt, angstfremmende asfaltteppe.

Dette er bare trist...

Selv slektsgården min har bilen ødelagt, er det rart at jeg hater bilismen.

Det som skulle vært min slektsgård i Hurdal er innhyllet i trafikkstøy

Christensen fremhever i artikkelen den viktige urbanisten Jan Gehl, som er hovedansvarlig for at København er en av verdens mest menneskevennlige byer, hvor sykkelen, ikke bilen, har førsteprioritet.

Jahn Gehl har også skrevet klassikeren Livet mellem husene. 

Selv kjente jeg ikke til denne boka, så jeg vil takke Christensen for å ha gjort meg oppmerksom på den.

Bilen er Norges største skadedyr, og kampen mot bilens dominans vil utvilsomt bli vanskeligere enn kampen mot barkebillene i sin tid. Ikke minst fordi vi har gjort oss selv til slaver av dette monsteret. Bilen river simpelthen i filler livene våre!

Et godt sted å starte i kampen for en bilfri verden er carfree.com.