Den gamle høyre/venstre-aksen er ubrukelig

Ja, jeg mener også at den gamle høyre/venstre-aksen er ubrukelig. Slik jeg ser det tilhører hele den politiske og økonomiske eliten hva man kan kalle det globale massesamfunnet. Den konservative katolske tenkeren James Kalb sier det slik:

«Advanced liberalism believes itself tolerant, but its tolerance is intolerant in somewhat the way the Taliban are intolerant. As prominent spokesmen define the issues, it often seems that we are in the midst of a world struggle between two quasi-totalitarian religious movements: radical Islam and advanced liberalism. Where the Taliban believe themselves called to do away with all social authorities but the Koran and shari’a, today’s liberals believe themselves called to eliminate all authorities other than expertise, rational bureaucracy, and markets.» – James Kalb

Mot dette står «the commons» eller allmenningheten, som elitene later som ikke eksisterer: http://www.kulturverk.com/2014/10/19/david-bollier-og-kampen-for-allmenningene/

Uansett er jeg lei av at arbeidslivet skal bestå av disse spenningene mellom arbeiderne og kapitaleierne. Jeg er vel selv hva man kan kalle en kapitaleier, selv om jeg har stått i flishaugen det meste av mitt liv. Følelsesmessig, ifht. pengefølelsen, vil jeg selvsagt gjøre alt jeg kan for å beholde kapitalen min. Men logisk vet jeg at denne kapitalen blir benyttet av det kapitalistiske systemet for å ødelegge kloden, og at det hele er et sinnsvakt pyramidespill uten noen framtid.

Selv ønsker jeg derfor å erstatte all denne galskapen med et nettverkssamfunn, med en borgerlønn i grunn, hvor borgerne tar kontroll over produksjonsapparatet gjennom små selvorganiserende inngrupper. Da folk flest i dag arbeider med tull, tror jeg det kunne holde med 2-3 dagers skikkelig arbeid i uka. Utover dette må gaveøkonomiene spille en sentral rolle, og økonomiutdanningene må vris over fra at man lærer om konkurranse til å lære om samhandling, som gavesirkler etc.

Kommentartråden finnes her.

When the Gold We Have is All the Gold that Humanity Will Ever Get to Play With, What Then?

Chris, I wonder what'll happen in the deindustrial future, when the accessible gold mines are played out and what veins of ore remain are so far beneath the surface and/or so poor in quality that, lacking fossil fuels and the technology that depends on them, it no longer makes any economic sense to mine and smelt them. When the gold we have is all the gold that humanity will ever get to play with, what then? - John Michael Greer

After the era of fossil fuels there will be no more gold to dig, ever

Discussing the Myth of Barter

Excerpted from David Graeber:

(the full and longer essay, a discussion with austrian economists, is well worth reading)

No example of a barter economy, pure and simple, has ever been described, let alone the emergence from it of money; all available ethnography suggests that there never has been such a thing.

“First, the history:

1) Adam Smith first proposed in ‘The Wealth of Nations’ that as soon as a division of labor appeared in human society, some specializing in hunting, for instance, others making arrowheads, people would begin swapping goods with one another (6 arrowheads for a beaver pelt, for instance.) This habit, though, would logically lead to a problem economists have since dubbed the ‘double coincidence of wants’ problem—for exchange to be possible, both sides have to have something the other is willing to accept in trade. This was assumed to eventually lead to the people stockpiling items deemed likely to be generally desirable, which would thus become ever more desirable for that reason, and eventually, become money. Barter thus gave birth to money, and money, eventually, to credit.

The Nonsense of Our "Free Market"

The institutions and habits that contemporary industrial civilization uses to structure its economic life comprise that tangled realm of supposedly voluntary exchanges we call “the market.” Back when the United States was still contending with the Soviet Union for global hegemony, that almost always got rephrased as “the free market;” the adjective still gets some use among ideologues, but by and large it’s dropped out of use elsewhere. This is a good thing, at least from the perspective of honest speaking, because the “free” market is of course nothing of the kind. It’s unfree in at least two crucial senses: first, in that it’s compulsory; second, in that it’s expensive.

“The law in its majestic equality,” Anatole France once noted drolly, “forbids rich and poor alike to urinate in public, sleep under bridges, or beg for bread.” In much the same sense, no one is actually forced to participate in the market economy in the modern industrial world. Those who want to abstain are perfectly free to go looking for some other way to keep themselves fed, clothed, housed, and supplied with the other necessities of life, and the fact that every option outside of the market has been hedged around with impenetrable legal prohibitions if it hasn’t simply been annihilated by legal fiat or brute force is just one of those minor details that make life so interesting. - John Michael Greer

Imperialistisk kapital okkuperer svartjordsbeltet i Ukraina

Når jeg leser artikkelen nedenfor av Pål Steigan er det nesten så jeg håper Russerne tar hele svartjordsbeltet og Øst-Ukraina. Tross alt ser jeg dette som bedre enn at verdens mest fruktbare jord okkuperes av Monsanto og deres allierte. Vet ikke om det ville hjulpet, men i det minste har den ortodokse kirke en viss innflytelse i Russland, og jeg vil tro de ikke akkurat ser positivt på GMO.

Vladimir Putin har om ikke annet en viss respekt for den ortodokse kirke, som ikke akkurat ser med blide øyne på GMO. Monsanto har ikke respekt for noe eller noen som helst. Vestens hykleri og grådighet i Ukraina er så ufattelig at det får alt annet til å blekne, mot dette bakteppet fremstår Putin nærmest som en helgen og en reddende engel. Min forakt for Vesten og norske myndigheter er nå så stor at jeg er fristet til å ta en telefon til Putin og be ham om å frigjøre svartjordsbeltet fra Monsantos klør. Foto: kremlin.ru

Det er god grunn til å frykte Putin, men mot Monsanto blekner selv han. Frøallmenningen har fulgt menneskeheten siden vi først grep om sigden, og er helt sentral for gjenreisingen av allmenningheten.

Vesten med Monsanto i spissen spiller ikke her kun russisk rulett med Ukraina, men med hele vår sivilisasjon. GMO er en sikker veg mot ruin.

De kreftene som nå slår klørne i verdens beste matjord er garantister for et landbruk som totalt underslår tanken på landbruket som et forvalteransvar for biologisk mangfold og levende økosystemer, og som vår felles arv. Svartjorda i Ukraina er like verdifull som oljefeltene i Midtøsten, og gir mulighet for enorm profitt med økende befolkning og utpiningen av landbruksjord på verdensbasis. At krefter som kun er ute etter å mele sin egen kake skal få eierskapet til et av nøkkelområdene for sivilisasjonens overlevelse, er ille.

MONSANTO sår djevelens frø, GMO, over Ukrainas svartjord

Vestens og Norges rolle i det som nå skjer i Ukraina er ikke annet enn grusomt, det hele er så demonisk at Putin nærmest trer fram som en reddende engel og en helgen mot dette bakteppet. Noe han selvsagt ikke er, det er kun det at vestens hykleri og grådighet er så ufattelig at det får alt annet til å blekne. Vi er kun ute etter å grafse til oss av Ukrainas ressurser, enten dette er skifergass, svartjord eller hva det nå er. Vi har mistet alle skrupler, all moral og ethvert snev av selvransakelse og kritisk tenkning. Tilbake står rent hovmod.

Ellers er av de få stedene med like godt jordsmonn som svartjordsbeltet i Ukraina å finne i mjøsbygdene og på Toten. På hedmarkssida skal deler av dette legges under asfalt ved bygging av ny E6 og nytt IKEA-varehus. Og vi som allerede har verdens minste landbruksareal og av den vestlige verdens største befolkningsvekst. Så bygger vi ned det lille vi har av prima matjord.

Mjøsbygdene er av de ytterst få områdene i Europa og verden hvor man finner tilsvarende jordsmonn som i svartjordsbeltet i Ukraina. Her fra Totenvika sett opp mot Balke. Men så var da også dette Norges tettest befolkede område tilbake på 1800-tallet. På tross av dette var jorda så grøderik at man eksporterte hele 80 % av jordbruksproduksjonen ut av bygda. Dette voldsomme produksjonsoverskuddet er årsaken til alle de store låvene og våningshusene vi finner rundt Mjøsa i dag.

Ukraina åpner seg for Monsanto og landgrabbing

av Pål Steigan

Det ukrainske svartjordsbeltet er blant den mest fruktbare jorda på planeten. Det er kalt Europas brødkurv og internasjonal agrobusiness sikler etter å slå klørne i den. Kombinasjonen av økonomisk katastrofe og et korrupt lederskap i Kiev åpner veien for Monsanto, GMO og storstilt landgrabbing.

Nei, det er ikke en begravelse, det bare ser sånn ut. Fra undertegnelsen av EUs assosieringsavtaler med Ukraina og Moldova.

Kampen om ressursene

Konflikten i Ukraina dreier seg blant annet om landets naturressurser. Det omfatter uran og andre mineraler, og ikke minst om Ukrainas fruktbare jord. Landet har vært verdens tredje største eksportør av mais og femte største eksportør av hvete. Det ukrainske svartjordsbeltet har djup og næringsrik matjord. Bedre dyrkingsjord skal man lete lenge etter. Denne jorda er internasjonal storkapital på jakt etter å få kontrollen over. Denne kampen er ikke ny. Mer enn 1,6 millioner hektar (omtrent som Hordalands areal) er allerede solgt til utenlandsk agro-business. De største kontraktene har gått til selskaper i Luxemburg, Kypros (kanskje cover for russiske eller ukrainske oligarker) og Frankrike. Kina undertegnet en avtale i 2013 om å kjøpe 3 millioner hektar jord (omtrent på størrelse med Belgia, eller 5% av all matjord i Ukraina), men det er ennå uklart om denne avtalen blir iverksatt. (Les Land Grabs in the Black Earth: Ukrainian Oligarchs and International Investors.

Oligarkene ser landbruket som enda en kilde til profitt, og det er de som til nå i størst grad har tatt kontrollen over jorda. Ukrainas rikeste mann Rinat Achmetov eier store landområder, og det samme gjør oligarken Oleg Bachmatjuk, som er en av verdens største eggprodusenter. Hans selskap er registrert i skatteparadiset Kypros. Blant de største utenlandske eierne er US NCH Capital (400,000 ha) og Russian Ukrainian Agrarian Investments (260,000 ha). (Les: Land concentration, land grabbing and people’s struggles in Europe. (pdf))

Drastiske reformer for å legge til rette for utenlandsk agro-business

Med USAs foretrukne mannskap ved roret i Kiev er veien lagt åpen for internasjonal agro-business. Til nå har lovverket vært et hinder for et selskap som Monsanto, med det kommer høyreekstremistene i Kiev snart til å gjøre noe med, sterkt presset av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og sine amerikanske «rådgivere». Ukrainsk lov tillater for eksempel ikke genmanipulerte produkter (GMO), men i integrasjonsavtalen med EU er det en passus som sier at begge parter skal «samarbeide for å utvide bruken av bioteknologi». Denne vil bli brukt for å få inn GMO. Eller som Michael Cox, forskningssjef i investeringsbanken Piper Jaffray: «Ukraina, og i et videre perspektiv, Øst-Europa er blant de mest lovende vekstmarkedene for produsenter av landbruksmaskiner som John Deere og frøproduenter som Monsanto og DuPont.»

Verdensbanken har allerede i flere år krevd i Ukraina må legge til rette for internasjonale investeringer i landbruket. I 2013 ble Ukraina valgt ut av banken som ett av ti land som skulle følges opp spesielt i det som kalles Benchmarking the Business of Agriculture. Sentral her er deregulering av frø- og kunstgjødselmarkedet. Nye lån fra Verdensbanken og IMF blir knyttet opp mot at Ukraina gjennomfører reformer som gjør det lettere for utlendinger å kjøpe jord, reduserer skattene for slike investeringer og reduserer inspeksjonene (!). I mai 2014 ga Verdensbanken et lån på 1,5 milliarder dollar der en del av beløpet er rettet mot å skape omfattende reformer i landbruket. Banken sier sjøl om disse reformene:

… en del av de sosiale virkningene vil være vanskelige å kvantifisere. På kort sikt kan justeringene … komme til å ha negative virkninger på inntekter og sysselsetting og skape sjokk som kan ramme de fattige.

I Kiev har internasjonal agro-business og finanskapital en regjering som ikke viker tilbake for negative sosiale virkninger. I mai 2014 lovpriste Verdensbankens Jim Yong Kim Yatsenyuks regjering for å være «dedikert til å gjennomføre omfattende reformprogrammer i samarbeid med Verdensbanken.»

27. mai 2014 avslørte New York Times sannheten om den «generøse» kreditten fra IMF. «Vestlige interesser presser på for forandringer, store multinasjonale selskaper har uttrykt interesse for landbrukssektoren i Ukraina.» Og avisa avslørte at reformer i landbrukssektoren er en av forutsetningene for kreditten på 17 milliarder dollar, og at IMF tok sikte på «å øke investorenes tillit til Ukraina gjennom å fjerne byråkrati og ineffektivitet.»

J.P. Sottile skrev i artikkelen Corporate Interests Behind Ukraine Putsch om hvordan spesielt amerikanske multinasjonale selskaper har vært med på å støtte og drive fram statskuppet i Kiev i februar 2014. I artikkelen nevnes også U.S.-Ukraine Business Council. Eksekutivkomiteen i dette rådet er som en hvem er hvem i amerikansk agro-business og olje-, og våpenindustri: John Deere, Monsanto, Chevron, Westinghouse, Chevron, DuPont og Cargill.

Kringsatt av fiender

Kommentar av Steinalder til kulturverksartikkelen: Er noen fremtidshåp farlige?

Om det skal finnes det minste håp så tror jeg for min del at man må begynne med å innse at man faktisk er "kringsatt av fiender", i beste fall av et flertall av medløpere og svikere, og at det har vært slik veldig lenge, like siden begynnelsen av den "industrielle revolusjonen". Derfor tok jeg da også med den linjen fra det diktet av William Blake. Veldig mye av problemet her har nettopp bestått i at folk flest overhode ikke har vært villig til å komme i nærheten av å ta inn over seg at man har med en form for ondskap å gjøre. Om man, som Blake, skal bruke religiøse begreper, er 'satanisk' det rette ordet.

Beklager, men jeg ble oppmerksom på denne kommentaren din først idag. I utgangspunktet kan jeg bare tale for meg selv. Men jeg mener ihvertfall at det er viktig at man legger til side hele tanken om at det finnes noe "vi" som har "ødelagt med vår perverse oppførsel..." og "i vaar hybris stadig vil forbedre". Har du kommet så langt som til å føle det som du gjør er det alt i utgangspunktet en sterk indikator på at du har betydelig mindre ansvar enn de fleste. Hvorfor var det, for å si det slik, akkurat du som svarte meg ? Det er jo nettopp ikke tilfeldig.

Nettopp disse forestillingene om "det rent økonomiske" er det noe grunnleggende ondsinnet og perverst ved. Den eneste mulige unnskyldning jeg kan se for slik adferd er evnt at man har med en form for utilregnelighet, "kriminell sinnsykdom" eller biologisk/genetisk degenerasjon å gjøre. Det kan man tross alt ikke se helt bort fra.

Om det skal finnes det minste håp så tror jeg for min del at man må begynne med å innse at man faktisk er "kringsatt av fiender", i beste fall av et flertall av medløpere og svikere, og at det har vært slik veldig lenge, like siden begynnelsen av den "industrielle revolusjonen". Derfor tok jeg da også med den linjen fra det diktet av William Blake. Veldig mye av problemet her har nettopp bestått i at folk flest overhode ikke har vært villig til å komme i nærheten av å ta inn over seg at man har med en form for ondskap å gjøre. Om man, som Blake, skal bruke religiøse begreper, er 'satanisk' det rette ordet. Men der er det jo heller ikke slik at det finnes noe åpenbart "vi" hvor hver enkelt av oss tar del i noen form for kollektivt ansvar. Hver enkelt - som overhode kan eller er i nærheten av å være villig - må reflektere over hvilke valg man selv har gjort, hva man selv har deltatt i. Og der sier det seg nesten selv at det er svært store forskjeller mellom folk. Selv vet jeg ihvertfall at selve de forestillingene om "økonomisk vekst" som i bunn og grunn alltid har dominert innenfor partier som Ap, Høyre og Frp, og tilsvarende i andre land, alltid har gjort det umulig for meg å støtte disse. Nettopp disse forestillingene om "det rent økonomiske" er det noe grunnleggende ondsinnet og perverst ved. Den eneste mulige unnskyldning jeg kan se for slik adferd er evnt at man har med en form for utilregnelighet, "kriminell sinnsykdom" eller biologisk/genetisk degenerasjon å gjøre. Det kan man tross alt ikke se helt bort fra. 

Så spør jeg meg selvsagt om jeg ikke rent konkret kunne ha gjort mer selv. Men jeg tror også at denslags spørsmål lett kan bli en en avsporing. De politiske valgene er en såpass sterk indikator på hvor liten oppslutningen er om ethvert alternativ til den mer eller mindre rendyrkede, hensynsløse og - nettopp - perverse materialismen som disse partiene står for, at man med ganske stor sikkerhet kan fastslå at "vi andre" i praksis like siden William Blakes tid har befunnet oss i en tvangssituasjon der det var lite annet å gjøre enn å forsøke å overleve under de forhold som flertallet ved deres tilslutning til denne politikken har påtvunget oss.

Var det opp til meg alene skulle jeg, for å si det slik, "rive ut hjørnesteinene" under dette byggverket øyeblikkelig. Såpass overbevist er jeg om at det nettopp er i et mer eller mindre fullstendig sammenbrudd at det evnt må ligge noe realistisk fundert håp.

Christopher Alexander om å byggje for kjærleik og liv

In any environment we build—building, room, garden, neighborhood—always, what matters most of all is that each part of this environment intensifies life. We mean that it intensifies human life, animal life, emotional life, the life of storms, the life of wild grasses and lilies, the life of fish in a stream, the life of human kindness in a rough place where it may not be easy to find. – Christopher Alexander

Diverre er vi omgjevne av menneske som meiner at å byggje for kjærleik og liv, er underordna alt anna. Som til dømes profitt, effektivitet, rasjonalitet, etc. Men slik er det ikkje, og dei som tenkjer slik bryt mot naturen, mennesket og Gud. Alt vi byggjer skal ha som hovudføremål å framelske kjærleik og liv.

Dette er ein kamp mellom det gode og det vonde, system A og system B. Eg har lova døtrene mine å vie livet mitt til kampen for venleiken, dvs. system A. Eit av dei viktigaste slaga i tida vår.

Dei som bygde Firenze, særleg dei som bygde frå omkring år 1000 etter Kristus til 1500 etter Kristus, levde og arbeidde med ei urokkeleg tru på Gud. Når ein ser på dei arbeida som kom ut av hendene deira, er Gud alle stades nærverande: i maleria som no heng i Uffizi, i Baptisteriet, i San Miniato, i livet og dauden til Beato Angelico, som levde i ei celle i San Marco-klosteret. For dei var kvar einaste stein ei gåve til den urokkelege trua på Gud dei delte. Det er denne trua, den urokkelege naturen til denne trua, autensiteten til denne trua, og framom alt soliditeten i trua, som gjorde at ho virka effektivt for dei. Vi, i vår tid, treng ei autentisk tru, ei visse, knytt i hop med dei ultimate ytterpunkta i rom og tid — som gjer det same for oss. — Christopher Alexander, The Luminous Ground, side 42 

Å leggje Moder Jord under asfalt er ei ekstrem handling ein skal vera svært forsiktig med

Relatert lesing:

• A Physical Basis for Religious Awe
• Let’s Make Our World Whole!

Why Nature Communities is the Future

"The unraveling of that arrangement, and the return to a state of affairs in which most people produce goods and services with their own labor for their own, their families’, and their neighbors’ use, will be the great economic trend of the next several centuries."

In one way or another, that’s been the fate of every kind of economic activity in modern industrial society. Pick an economic sector, any economic sector, and the producers and consumers of the goods and services involved in any given transaction are hugely outnumbered by the people who earn a living from that transaction in some other way—by administering, financing, scheduling, regulating, taxing, approving, overseeing, facilitating, supplying, or in some other manner getting in there and grabbing a piece of the action. Take the natural tendency for social complexity to increase over time, and put it to work in a society that’s surfing a gargantuan tsunami of cheap energy, in which most work is done by machines powered by fossil fuels and not by human hands and minds, and that’s pretty much what you can expect to get.

That’s also a textbook example of the sort of excess complexity Joseph Tainter discussed in The Collapse of Complex Societies, but industrial civilization’s dependence on nonrenewable energy resources puts the entire situation in a different and even more troubling light. On the one hand, continuing increases in complexity in a society already burdened to the breaking point with too much complexity pretty much guarantees a rapid decrease in complexity not too far down the road—and no, that’s not likely to unfold in a nice neat orderly way, either. On the other, the ongoing depletion of energy resources and the decline in net energy that unfolds from that inescapable natural process means that energy per capita will be decreasing in the years ahead—and that, according to White’s Law, means that the ability of industrial society to sustain current levels of complexity, or anything like them, will be going away in the tolerably near future. 

Add these trends together and you have a recipe for the radical simplification of the economy. The state of affairs in which most people in the work force have only an indirect connection to the production of concrete goods and services to meet human needs is, in James Howard Kunstler’s useful phrase, an arrangement without a future. The unraveling of that arrangement, and the return to a state of affairs in which most people produce goods and services with their own labor for their own, their families’, and their neighbors’ use, will be the great economic trend of the next several centuries. - John Michael Greer

200.000 sidevisninger for Permaliv

Sidevisninger i dag

234

Sidevisninger i går

438

Sidevisninger siste måned

8 062

Sidevisninger til sammen

200 934

Siden starten i 2011 har det gått smått men jevnt oppover med Permaliv, og det har tatt over tre år før jeg passerte 200.000 sidevisninger. Trolig har bloggere som Greer over 200.000 sidevisninger per dag, men jeg ser det slik at hver dråpe teller for å endre folkeopinionen, og kanskje vil den lille dråpen som får det berømte glasset til å flyte over komme nettopp fra Permaliv? Hvem vet.

I begynnelsen var det flest sidevisninger for Norge, men det siste året har USA blitt det mest populære landet for Permaliv. Ellers står Permaliv sterkt i hele Europa og Asia. Det er også enkelte sidevisninger fra Sør-Amerika, Afrika, Australia og Canada, og jeg har også blitt klar over mange småstater i Karibia og Stillehavet som var ukjente for meg, som tilfeldigvis har vært innom. Disse er dog så få at de ikke slår ut på fargekartet.

Kompisene Haakon & Gates

Pål Steigan har gjennom sine informative artikler sørget for at jeg har mistet tiltroen til det norske kongehuset, og da særlig til kronprins Haakon.

- Kongehus og kremmerhus

- Kronprins Haakons nettverk

Her følger min oppfordring til kronprinsen:

Jeg vil trekke fram Charles, prinsen av Wales, som har valgt å gå motsatt veg av Haakon. Han har valgt å bli allmenninghetens gallionsfigur. Når han tok dette valget vet jeg ikke, da jeg kan svært lite om de kongeliges historie. Men i dag er han et eksempel til etterfølgelse. Særlig vil jeg nevne hans glødende og oppriktige innsats for tradisjonell arkitektur og økologisk jordbruk. Han er en sterk forsvarer av det lokale, og at allmenningheten skal kunne operere fritt uten utidig innblanding og overkjøring av stats/markeds-duopolet. Kanskje er han den eneste kongelige som har forstått at statens og markedets rolle er å være allmenninghetens tjenere og beskyttere?

Men så er han da også en god venn av Nikos Salingaros, som igjen er en god venn av Michel Bauwens.

Enten får Haakon ta en alvorlig samtale med Charles, ellers får vi avskaffe det norske kongehuset. En prins og senere en konge som er kapitalismens og den globaliserte kapitalens gallionsfigur, kan vi ikke ha. Vil han ikke være allmenninghetens gallionsfigur og beskytter, får han ta hatten og gå!

En av kronprinsens beste venner er Bill Gates. Her følger en artikkel om litt av hva han holder på med. Det er dyster lesning.

Gates Foundation ‘Feeds the World’ With Corporate Agriculture

Posted November 7, 2014 by GRAIN & filed under Economics, General.

The Gates Foundation is spending half a billion dollars a year to ‘feed the world’, most of it aimed at Africa. But as GRAIN discovers, it is imposing a model of high-tech, high-input ‘green revolution’ farming, complete with GMOs, agro-chemicals and a pro-business neoliberal agenda, all in an alliance with corporate agriculture.

A business advisor for TechnoServe discusses farming techniques with a Ugandan
farmer. Technoserve is the NGO receiving the most funds from the Gates Foundation
— a US-based NGO that develops ‘business solutions to poverty’.

Listening to farmers and addressing their specific needs. We talk to farmers about the crops they want to grow and eat, as well as the unique challenges they face. We partner with organizations that understand and are equipped to address these challenges, and we invest in research to identify relevant and affordable solutions that farmers want and will use. — The first guiding principle of the Gates Foundation’s work on agriculture (1)

At some point in June this year, the total amount given as grants to food and agriculture projects by the Bill and Melinda Gates Foundation surpassed the US$3 billion mark.

It marked quite a milestone. From nowhere on the agricultural scene less than a decade ago, the Gates Foundation has emerged as one of the world’s major donors to agricultural research and development.

The Gates Foundation is arguably the biggest philanthropic venture ever. It currently holds a $40 billion endowment, made up mostly of contributions from Gates and his billionaire friend Warren Buffet.

The foundation has over 1,200 staff, and has given over $30 billion in grants since its inception in 2000, $3.6 billion in 2013 alone.(2)

Most of the grants go to global health programmes and educational work in the US — traditionally the foundation’s priority areas. But in 2006-2007, the foundation massively expanded its funding for agriculture, with the launch of the Alliance for a Green Revolution in Africa (AGRA) and a series of large grants to the international agricultural research system (CGIAR).

In 2007, it spent over half a billion dollars on agricultural projects and has maintained funding at around this level. The vast majority of the foundation’s agricultural grants focus on Africa.

Imposing a neoliberal policy agenda

Spending so much money gives the foundation significant influence over agricultural research and development agendas. As the weight of the foundation’s overall focus on technology and private sector partnerships has begun to be felt in the global agriculture arena, it has raised opposition and controversy, particularly around its work in Africa.

Critics say that the Gates Foundation is promoting an imported model of industrial agriculture based on the high-tech seeds and chemicals sold by US corporations. They say the foundation is fixated on the work of scientists in centralised labs and that it chooses to ignore the knowledge and biodiversity that Africa’s small farmers have developed and maintained over generations.

Some also charge that the Gates Foundation is using its money to impose a policy agenda on Africa, accusing the foundation of direct intervention on highly controversial issues like seed laws and GMOs.

GRAIN looked through the foundation’s publicly available financial records to see if the actual flows of money support these critiques. We combed through all the grants for agriculture that the Gates Foundation gave between 2003 and September 2014.(3)

We then organised the grant recipients into major groupings (see Table 2) and constructed a database which can be downloaded as a spreadsheet (Excel) or as a more printer-friendly table(PDF) from GRAIN’s website.(4)

Here are some of the conclusions we were able to draw from the data.

1. The Gates Foundation fights hunger in the South by giving money to the North

Graph 1

Graph 1 and Table 1 give the overall picture. Roughly half of the foundation’s grants for agriculture went to four big groupings:

• the CGIAR’s global agriculture research network;
• international organisations (World Bank, UN agencies, etc.);
• AGRA (set up by Gates itself); and
• the African Agricultural Technology Foundation (AATF).

The other half ended up with hundreds of different research, development and policy organisations across the world. Of this last group, over 80% of the grants were given to organisations in the US and Europe, 10% went to groups in Africa, and the remainder elsewhere.

Table 2 lists the top 10 countries where Gates grantees are located and the amounts they received, highlighting some of the main grantees. By far the main recipient country is Gates’s own home country, the US, followed by the UK, Germany and the Netherlands.

When it comes to agricultural grants by the foundation to universities and national research centres across the world, 79% went to grantees in the US and Europe, and a meagre 12% to recipients in Africa.

The North-South divide is most shocking, however, when we look at the NGOs that the Gates Foundation supports. One would assume that a significant portion of the frontline work that the foundation funds in Africa would be carried out by organisations based there. But of the $669 million that the Gates Foundation has granted to non-governmental organisations for agricultural work, over three quarters has gone to organisations based in the US. Africa-based NGOs get a meagre 4% of the overall agriculture-related grants to NGOs.

2. The Gates Foundation gives to scientists, not farmers

Graph 2

As can be seen in Graph 2, the single biggest recipient of grants from the Gates Foundation is the CGIAR, a consortium of 15 international agricultural research centres.

In the 1960s and 70s, these centres were responsible for the development and spread of a controversial Green Revolution model of agriculture in parts of Asia and Latin America which focused on the mass distribution of a few varieties of seeds that could produce high yields — with the generous application of chemical fertilisers and pesticides. Read on...

The Tverberg Estimate of Future Energy Production

by Eivind Berge

This is Gail Tverberg's estimate of future energy production. For reasons best explained by Gail herself on her blog, I believe this graph represents the most accurate prediction of our future. Now imagine what it will be like. Imagine the human suffering embedded in this graph! All the debt defaults, bankruptcies, unemployment and poverty. Broken supply lines and entropic decay to our infrastructure which will never be repaired. Famines, pestilence and violence. Fascism, failed states, and bloody insurrections. Imagine billions starving to death or otherwise meeting their premature demise. This is the Four Horsemen of the Apocalypse represented as an energy graph, and it is our near future. In 2035, the energy production available to humanity will likely be down to 25% of what it is today. If you thought peak oil meant maybe you would be driving an electric car in 2035, think again, because that kind of green delusional future would require more energy consumption rather than less. And we will get less. A LOT less. The 7000 jobs lost in the Norwegian oil industry thus far is only the beginning, as even the mainstream media is catching on to now.

Dark Age Norway: The End of the Market Economy

Introduction in Norwegian:

Kjære medborgere! Som dere ser av denne teksten av Greer er markedsøkonomien i ferd med å ta kvelertak på seg selv. Men den observante og reflekterte leser vil også legge merke til at føydalismen, dvs. å føye seg, ligner bemerkelsesverdig på InnGruppe-Demokratiet (IGD) til Terje Bongard. Men uten føydalismens baksider.

Det er også verdt å merke seg at den føydale bonden arbeidet færre timer og hadde flere fridager enn dagens gjennomsnittlige amerikaner. Samt at han hadde et stabilt og ordnet liv.

Med den kunnskapen vi i dag besitter om menneskeatferd vil det være for dumt å falle tilbake i føydalismens gamle spor nok en gang. Vi trenger en folkereisning for å innføre IGD før vi entrer et nytt føydalt samfunn. Gjør vi det er det for seint!

Original post by John Michael Greer here.

One of the factors that makes it difficult to think through the economic consequences of the end of the industrial age is that we’ve all grown up in a world where every form of economic activity has been channeled through certain familiar forms for so long that very few people remember that things could be any other way. Another of the factors that make the same effort of thinking difficult is that the conventional economic thought of our time has invested immense effort and oceans of verbiage into obscuring the fact that things could be any other way.

Those are formidable obstacles. We’re going to have to confront them, though, because one of the core features of the decline and fall of civilizations is that most of the habits of everyday life that are standard practice when civilizations are at zenith get chucked promptly into the recycle bin as decline picks up speed. That’s true across the whole spectrum of cultural phenomena, and it’s especially true of economics, for a reason discussed in last week’s post: the economic institutions and habits of a civilization in full flower are too complex for the same civilization to support once it’s gone to seed.

The institutions and habits that contemporary industrial civilization uses to structure its economic life comprise that tangled realm of supposedly voluntary exchanges we call “the market.” Back when the United States was still contending with the Soviet Union for global hegemony, that almost always got rephrased as “the free market;” the adjective still gets some use among ideologues, but by and large it’s dropped out of use elsewhere. This is a good thing, at least from the perspective of honest speaking, because the “free” market is of course nothing of the kind. It’s unfree in at least two crucial senses: first, in that it’s compulsory; second, in that it’s expensive.

“The law in its majestic equality,” Anatole France once noted drolly, “forbids rich and poor alike to urinate in public, sleep under bridges, or beg for bread.” In much the same sense, no one is actually forced to participate in the market economy in the modern industrial world. Those who want to abstain are perfectly free to go looking for some other way to keep themselves fed, clothed, housed, and supplied with the other necessities of life, and the fact that every option outside of the market has been hedged around with impenetrable legal prohibitions if it hasn’t simply been annihilated by legal fiat or brute force is just one of those minor details that make life so interesting.

Amishk låvebygging

Slik kunne vi fremdeles hatt det med en levende allmenninghet! Istedenfor har vi alle blitt gjort til gjeldsslaver av det predatoriske markeds/stats-duopolet.

Knallbra av Adrian Wiik!

Hei Steigan!

Jeg er en 13 år gammel gutt som er interessert i hva som skjer i dagliglivet, og jeg vil si at det du skriver er veldig bra. Alt som står i VG, Dagbladet, NRK osv. er bare propaganda og jug. Jeg synes det er artig å se alle forskjellige mulige vinkler på situasjoner/konflikter i hverdagen. Jeg liker også at du dekker saker som VG og Dagbladet lar være å dekke. Du skriver utdypende og fyldig i absolutt alle artiklene dine, og det må du fortsette å gjøre.

Mvh
Adrian Wiik

My Image Used in Russia!

My images are used more and more, now even in Russia:

- Стволовые клетки из материнского молока достраивают организм ребенка

Restoring the Commons is Essential for Shrinking the Economy

Richard Heinberg at Post Carbon Institute ranks the re-establishment of the commons as the third most important way of shrinking the economy.

3. Restore the commons. As Karl Polanyi pointed out in the 1940s, it was the commodification of land, labor, and money that drove the “great transformation” leading to the market economy we know today. Without continued economic growth, the market economy probably can’t function long. This suggests we should run the transformational process in reverse by decommodifying land, labor, and money. Decommodification effectively translates to a reduction in the use of money to mediate human interactions. We could decommodify labor by helping people establish professions and vocations, as opposed to seeking jobs (“slavery on the installment plan”), and by promoting worker ownership of companies. As economist Henry George said over a century ago, land—which people do not create by their labor—should be owned by the community, not by individuals or corporations; and access to land should be granted on the basis of need and the willingness to use it in the community’s interest.

How Fractal Patterns Perpetuate Through a Tree, and Then a Forest

How the same fractal pattern found in a tree is perpetuated throughout its home forest. Fascinating information for permaculture design. From the documentary, Fractals – Hunting the Hidden Dimension.

Fra kristendom til fremskrittstro

I dag har troen på fremskrittet tatt kristendommens plass. Allikevel er fremskrittstroen som et vrengebilde av kristendommen, begge bygger på et lineært historiesyn, troen på frelsen som et endepunkt, og individualisme, for å nevne noe. Hva som skiller disse to trosretningene er det grunnleggende menneskesynet.

Teksten er fra en kommentatråd hos Kulturverk.

Et eksempel på hvordan kristendommens og fremskrittstroens lineære virkelighetssyn sammenfaller, er Singulariteten. I fremskrittstroen har Singulariteten overtatt plassen for Guds by, eller det nye Jerusalem, slik dette ble utviklet av Augustin.

Grunnen til at Augustin skrev boken "Guds by" var fordi folk begynte å stille spørsmålstegn ved kristendommen, da de så hvordan Romerriket knirket og raknet i sømmene. Derfor måtte Augustin flytte trosperspektivet vekk fra det dennesidige og over til det hinsidige, for at folk skulle holde fast på kristendommen. I motsetning til Konstantin, som antok den kristne tro etter seier på slagmarken.

Nå som den industrielle sivilisasjon rakner i sammenføyningene har Singulariteten overtatt rollen Guds by spilte i kristendommen. Parallelen er helt åpenbar, samme hvor mye økosystemene kollapser, klimaet kollapser og kaoset tiltar, holder vi ut disse lidelsene uten å miste troen på fremskrittet, vil til slutt Singulariteten åpenbare seg, menneskehetens frelse og troens fullbyrdelse.

Mennesket, eller "Man" på engelsk, er her Gud. Mennesket med stor M. I fremskrittstroen er Mennesket opphøyd til Gud, det er vi som skal fullbyrde fremskrittet gjennom teknologien. Så teknologioptimismen er langt mer enn en optimisme, den er fundamentet for fremskrittstroen, veien til Singulariteten.

I fremskrittstroen har frigjørelsen fra gravitasjonen, symbolisert med måneferdene, overtatt for Kristi himmelfart.

Presteskapet er vitenskapsmennene og forskerne i sine hvite kapper, som forvalter den hellige tro.

Parallelene mellom fremskritstroen eller moderniteten og kristendommen er mange og slående.

Egentlig kan vel modernitetens aller første spirer spores tilbake til Thomas Aquinas, som var den første som mente man kunne forstå Gud. Veien derfra ledet til vårt mekaniske verdensbilde og til slutt ateismen.

Når det gjelder modernismen representerer ikke denne en utvikling, men et brudd. Le Corbusier sa: "Før meg ingenting, etter meg alt". Derfor kastet modernismen alle tidligere mønster- og formspråk på historiens skraphaug, og gjorde det motsatte av tradisjonene. Tradisjonene åpenbarte Gud eller "the I" gjennom de 15 transformasjonene.

http://blog.p2pfoundation.net/...

Modernismen søker det motsatte av "the I", og er derfor satanisk, for å bruke en kristen metafor. På samme vis søker modernismen å skape et Helvete på jord, helvete da forstått som et sted hvor alle forbindelser er brutt, og hvor den grunnleggende forbindelsen til "the I" også er gått tapt. Norge er på god vei.

http://www.kulturverk.com/2014...

Avantgarde er derfor kun et uttrykk for fremtidsoptimisme i den forstand at man mener at alle tidligere formuttrykk er verdiløse, en optimisme som har som fundament et fullstendig brudd med fortiden.

Underlig nok går også de simple modernistiske formuttrykkene i sykluser.

Illustrasjon av Nikos A. Salingaros

Modernismen ble koblet sammen med kapitalismen og benyttet som et middel for transformasjonen fra behovssamfunnet til begjærssamfunnet, av Edward Bernays, nevø av Sigmund Freud og grunnleggeren av Public Relations eller PR.

Han knyttet modernismen opp mot en begjærlig framtidsvisjon som alle kunne oppnå gjennom konsum. Denne koblingen lever i beste velgående. Jeg kjenner flere som mener de gjør en god gjerning ved hele tiden å kjøpe det "hotteste" nye, fordi de mener de slik dytter på utviklingen. Disse menneskene mener oppriktig og ærlig at de gjennom sitt konsum bidrar til å redde verden!!!

Så ja, Edvard Bernays lyktes så til de grader med å skape den ultimate konsumenten! Disse er hjernevaskede individualister av den kapitalistiske konsumentbaserte fremtidstroen. Et produkt av PR-industriens beste hjerner.

"But how did the modern system of development and consumption — our “technological-consumerist” system — come about? Was it not an inevitable part of the evolution of science and technology, and an inevitable response to the desires of consumers — in short, our destiny?

No it was not. In fact this system was invented — planned by industrialists and political leaders in the early years of the 20th Century, primarily in the USA. The story was documented well in the 2002 film by BBC documentarian Adam Curtis, “The Century of the Self”, and in particular the first episode titled Happiness Machines. Leaders of Wall Street joined with political leaders to solve a twin problem: how to keep the masses engaged in productive and wealth-generating activities, which would also quell potential political unrest.

Their answer was to create a new kind of consumer society — the one we take for granted today, and the one that is still used to sell consumer products (including modern architecture in Dwell magazine, for example). This new idea was perhaps explained best in 1924 by Banker Paul Mazur of Lehman Brothers — the same company whose notorious collapse in 2008 helped trigger the global financial crisis and great recession. “We must shift America from a needs-culture to a desires-culture”, said Mazur. “People must be trained to desire, to want new things, even before the old have been entirely consumed. […] Man’s desires must overshadow his needs.”

Central to this fascinating and poorly-understood story was Edward Bernays, a remarkably important and yet almost unknown figure in modern history. Bernays was the nephew of Sigmund Freud, and his brilliant idea was to use Freud’s own ideas on subconscious desires to create powerful new strategies for advertising, public relations, and propaganda. Among Bernays’ “accomplishments” was getting millions of women to smoke for the first time and essentially inventing the modern political campaign, with all its emotional manipulations. (Freud, to his credit, strongly protested this manipulative, exploitative, and fundamentally antidemocratic use of his ideas.)

Even less well known, Bernays played a key role in selling modernist urban and suburban planning to the public. As Curtis’ film demonstrates, Bernays helped to orchestrate the seminal “Futurama” exhibit by General Motors at the 1939 World’s Fair. It was this event, perhaps more than any other, that sold a radiant vision of the suburbia to come to a desperate public, traumatized by the Depression and coming war, and seeking a positive vision of the future. To this vulnerable audience, the marketers offered a gleaming new age of modern buildings and suburbs and consumer gadgets of every conceivable type. It was all so wonderful! We had certainly been “trained to desire, to want new things …” And we got them." - Salingaros & Mehaffy

http://permaculturenews.org/20...

Forbrukersamfunnet er også helt avhengig av individualismen for å skape et begjærsfundamentert konsum, noe ovennevnte film av Adam Curtis viser, "The Century of the Self". Etter mitt syn tidenes dokumentarfilm.

Individualismen slo ut i full blomst under protestantismen, men det individualistiske gudsbildet kan spores helt tilbake til profeten Jeremia.

Underlig er det at denne fremtidstroen er en allegori på kristendommen, med sitt kreaturlige opphav. Kristendommens storhet er etter mitt syn dens kreaturlige fundament. Det er denne som danner grunnlaget for den kristne humanismen. Eirich Aurebach fremhever i sitt store verk Nemesis at kristendommens kreaturlighet var utenkelig innenfor den hellenistiske kultur. Gud fornedret gjennom Jesus på korset. Abraham, en omflakkende nomade, som troens grunnlegger. Senere den simple fiskeren Peter fra Galilea, en gudsforlatt utpost. Alle disse simple, hverdagslige menneskene som Guds budbringere på jorden. Innenfor den hellenistiske kultur en uhyrlighet.

I følge Aurebach var det denne kollisjonen mellom det opphøyde i antikken og den hellenistiske kultur, med det kreaturlige og "fornedrende" i den nye monoteistiske religionen, kristendommen, som skapte den storslagne europeiske kulturen. Uten denne vanvittige kollisjonen, denne brytningen mellom to fundamentalt vidt forskjellige verdensbilder, kunne ikke den unike europeiske kulturen ha oppstått. Denne kollisjonen var like voldsom som da det indiske subkontinentet gled inn i Asia og skapte Himalaya. På samme vis er den europeiske kulturarven et svar på kollisjonen mellom den semittiske og den hellenistiske kulturen, som skapte den europeiske kulturarvens Himalaya.

Diskusjon med Pål Steigan om InnGruppe-Demokratiet (IGD)

Les artikkelen og originale kommentarer her.

Pål Steigan kommer fra ytre venstre og jeg fra ytre høyre.
Men underlig nok forenes vi i IGD
og synet på tradisjonell arkitektur.
Foto: Jeblad

Steigan sier:

«Kall det fellesskapssamfunnet, hva som helst, bare det tilfredsstiller kravet om å bygge menneskelige fellesskap nedenfra og opp slik at produsentene får reell kontroll over produksjonsmidlene og at «checks and balances» for å sikre økologisk «resilience» bygges i en forpliktende samhandling med andre kollektiver. Jeg har valgt K5.0 og gitt noen argumenter for det, men det viktigste av alt er innholdet.»

Jeg svarer:

Her er vi absolutt helt på linje! Dette vil si et holarki, og er således i samsvar med med alle biologiske systemer: http://blog.p2pfoundation.net/nesting-instinct-by-vera-bradova/2014/09/10

Jeg er selv fra ei grend med svært sterke haugianske tradisjoner, hvor alle på død og liv skulle/skal ha sin egen lille bedrift: http://www.kulturverk.com/2013/01/20/gudstru-pa-avvegar/

Så jeg er født inn i denne småbedriftstradisjonen. Men jeg har alltid syntes det har vært noe forferdelig stress å eie produksjonsmidlene, og har aldri likt denne spenningen som tross alt er mellom eiere og arbeidere. Har prøvd å bygge «kompisfellesskap», men det blir liksom aldri ekte. Derfor tente jeg veldig på Bongards modell, dette var hva jeg søkte, da jeg har gått lei av å aldri få et ekte fellesskap med de jeg arbeider sammen med.

Samtidig er det så flott med disse selvorganiserende inngruppene, hvor man har ansvar for hver sin lille produksjonscelle uten å få tredd noe nedover ørene ovenfra. Dette kan jeg heller ikke fordra.

Dessuten betyr det enormt mye for livskvalitet at man ikke er underlagt noe hierarki, men er del av et holarki, hvor alle har like mye de skulle ha sagt.

Hvorfor ikke flere omfavner dette geniale konseptet er meg komplett ubegripelig. Hvis vi vil kan vi få et så vanvittig mye bedre samfunn over natta!

«Permaculture = The art of creating beneficial relationships.» Det er dette det dreier seg om!

IGD som et holarki

Kulturverk om Kulturverks misjon

Original kommentar her.

Takk så mye, Breidablikk.

Om det er verdt bryet for deg, kan ikke vi avgjøre, men vi kan fortelle at for oss er det verdt bryet. Vi har i snitt 1500 unike lesere daglig og har tilsammen hatt over 697 000 unike besøkende siden vår oppstart i 2011. Men det er tallenes tale, og dette er ikke noe voidsomt antall, men derimot er det med tanke på vår vinkling som går på nettpubliserte dybdeartikler og tema som fokuserere på helhet fremfor enkeltsaker (selv om de og forekommer), gode tall.

Enda viktigere er det at det vi skriver faktisk påvirker, og det merker vi alle i redaksjonen i forhold til de miljøer vi omgås i, ikke minst i øko- og naturvernsirkler, men og miljøer knyttet til idehistorie og statsvitenskap; vi leses og legges merke til om enn i beskjeden grad sammenlignet med tabloidene. Men vi ønsket aldri å konkurrere med tabloidene eller nettsteder som fokuserer på misnøye og enkeltsaker og dermed kun bedriver sirkeldebatt for et frådende og emosjonelt drevet kommentariat uten evne til å aktivisere/mobilisere hverken seg selv eller andre. De fleste i redaksjonen har i sitt virke vært med å igangsette mange konkrete prosjekter som ikke handler om partipolitikk, men idealistisk aktivitisk virksomhet og det fortsetter vi med. KV er på den måten en plattform, et verksted, for oss og våre skribenter og lesere, for refleksjon, men og inspirasjon.

Selvsagt skulle vi ønske mer debatt omkring det vi skriver, også i kommentarfeltene, men mye av det som skrives her og de vi henvender oss til, fanges ikke opp av korthugne kommentarer, men krever en seriøsitet som gjør at mange av de ivrigste kommentatorene som gjerne bruker kommentarfeltet for å lufte følelser og frustrasjoner i enkeltsaker som ikke tar opp de dypereliggende årsaker, ikke finner seg til rette her. Men i og med at krefter og grupper har sett det som viktig å bedrive hviskekampanjer, forsøke utpressing, spre sladder i sosiale medier og sende eposter i den hensikt å forsøke å underminere våre seriøsitet og legitimitet med bruk av stråmenn og ad hominem, så har vi fått bekreftet at vi gjør noe riktig, at vår systemkritikk faktisk spiller en rolle. Noe som har virket som en vtitamininnsprøytning for oss i redaksjonen.

I dagens poltiske virkelighet hvor enkeltsaker slynges ut uten henvisning til årsak og virkning, vil vi være en uavhengig motvekt, som prøver å se de større sammenhengene og helhetene, samtidig som vi ikke hever oss over det nære som påvirker oss alle i hverdagen. Vi innbiller oss heller ikke å sitte med den hele og fulle sannhet, men forsøker heller ikke å omgå den, slik så mange andre til både høyre og venstre gjør.

Dessverre rekker vi som ideell virksomhet bare over en brøkdel av det vi gjerne vil skrive om, men vi bedrer oss stadig og vokser jevnt både i leserantall og skribenter. Skulle du eller andre være interessert i å oversette eller skrive tekster for oss, er det velkomment, og sender du nærmere opplysninger til vår kontaktside, vil vi vurdere dette seriøst og ta kontakt.

Alt godt 

Red.

Et PS. Selvsagt er et "lite språkområde" som det norske verdt å skrive for, dette er vårt nærområde, våre lokalsamfunn, noe viktigere språkområde finnes ikke for oss slik sett, selv om vi skamløst fråtser i utenlandske nyhetskilder, litteratur og medier. Nettopp fordi den norske offentlighet er så meningsfattig og holder lav kvalitet kreves det at flere reflekterte og språkmekltige skriver og ytrer seg på norsk. Der er kommentarfeltene på ingen måte tilstrekkelige om man vil tilkjempe seg positiv definisjonsmakt.

Kulturverk, et lyspunkt i endetiden for den industrielle sivilisasjon