Our civilization is intelligent enough to accomplish what it wants. The problem is that a major segment of today's population actually wants dead urban regions. People seek the very things -- such as a simplistic monumental geometry, monofunctional zoning, priority for automobile traffic, fenced-off commercial and residential blocks, and forcing all poor people into huge apartment blocks -- that destroy the life of a city. The poor have picked up the same images, so after moving up in society they inevitably join with other middle-class citizens in killing their city. Urban legislation creates the type of city we have today; a radically different legislation might re-create a living city once again, if people can be convinced that their lives and their children's lives would become better. - Nikos A. Salingaros
Real urbanism in Gamla stan, Stockholm! Unfortunately large portions of the population prefer Subexurban Hell or Le Corbusier's machines for living. But there are only two kinds of culture, urban and rural, and these should not be mixed.
I will add that a large part of the population wants dead rural regions as well. F.ex. they prefer my old family farm to be stone dead. And they don't want me on my farm to carry on one of the strongest rural cultures that ever were to be seen on the surface of planet Earth!
I rommet med vinduet bodde da Herman Evensen Fossemøllen med sin Mina, mens han bygde nytt våningshus i Grythengen, han var da 65 år.
Der stod ei takke, den står på stabburet nå, og denne benyttet bakstekona Sina Vestli om vintrene, mens bestefar Bjarne, som vi ser i bildet, bodde i Kloppen. Om somrene bodde han med familie i leiligheta i størhuset.
Mens Sina gjorde finslaktet, som å lage til persost, lungemos og sylte, var det August Malterud i Høydal lenger opp her i grenda, rett nedenfor Holmstadengen på andre sida av vegen, som stod for grovslaktet. Han hadde en skade i beinet, slik at han måtte gå med ei trekrykke, men dette lot han seg ikke affisere av. Han hogg også i Stysjin en vinter, fra Stysjinbekken ned til Verkstedvollen.
Vi har nå muligens fått en hanekylling, dette var ikke meningen. I så fall kunne vi da bare ha sendt bud på August Malterud, så hadde han kommet og kakket hodet av hanekyllingen og ribbet den. Deretter kunne vi fått Sina hit for å lage til deilig hanefrikasse for oss😋
Carporten bygde far av materialer fra låven, som han reiv i 1966. Helst og tro var det vel herr Fossemøllen som bygde låven også, i sin tid👌
Det ser ut til at PC'en er i ferd med å kræsje, typisk det rett etter at forsikringen er utgått, så jeg får ikke sjekket om videoen ovenfor, med Mads Peter Iversen, starter på rett tidspunkt? Hvis ikke, gå til 32 minutter, og dere finner verdens herligste, lille mølle, ved ei lita elv på størrelse med Olterudelva, eller stenelven Grýta, som den heter fra gammelt av.
Jeg vil tro mølla til herr Fossemøllen var minst like herlig i sin tid, og at noen som helst orker å leve i Mjøslandet uten Grythengen som ei levende kværneng, med mølla til tippoldefar i full drift, dette ligger langt over min fatteevne.
Men så til beviset for at kværna vår hadde skovlhjul, dette fant jeg i går, tirsdag 29. november 2022, hvor jeg fikk lyst til å ta en liten titt igjen på kværnanleggene, etter å ha sett videoen ovenfor.
Da slo det meg plutselig at den lille stein-avsatsen som er bygget ut rett ut fra veggen, den har samme bredde som et skovlhjul, og denne er bygget for at man skal kunne senke skovlhjulet ned på denne hylla, hvis det må ned for vedlikehold. Skovlhjulet har nok da gått rundt like over denne hylla, som man aldri ville ha bygget hvis det ikke gikk et skovlhjul der!
Er det ikke deilig dere, at vi nå har bevis for at både mølla til Herman Evensen Fossemøllen og snekkerverkstedet til Johan Albert Grythengen hadde skovlhjul og vasskraft😀 Min største drøm er å få i gang igjen begge deler, hvor jeg både bygde Thorud-fløya og malte grytheng-graut for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen.
Men dette blir selvsagt aldri noe av, så vi får forsøke ta ned historien vår som best vi kan, samt etablere Herr Fossemøllens minnesti. Deretter får vi bare avslutte sivilisasjonen vår og bli barbarer alle sammen, da den vestlige, kristne sivilisasjon ble avsluttet her ved Stenelven, med den nyromantiske seinpietismen. I Mjøsregionen blir vi da naturligvis mjøsbarbarer.
Videre ser det for meg ut til at det har gått to veger inn til mølla, en for lossing og en litt lavere for lessing, denne har man nå stort sett klart å fylle ned. Det var i disse konstruksjonene Herman fylte de 1100 hestelassene med stein, som han tok opp da han ryddet Verkstedsvollen. I tillegg vil jeg tro at han kan ha lagt opp forstøtningsmuren etter gamlevegen med det samme, den hvor Jostein Sørum hoppet baklengs salto over i sin tid.
Vi kan også regne det som overveiende sannsynlig at mølla ble tatt ned og flyttet ned til området ved Skreia stasjon, hvor da Even Helmer Holmstad, Johan Albert Grythengen og Magnus Johansen Dahl etablerte seg i denne med ei lita næringsklynge, bestående av et lite snekkerverksted, et lite landhandleri, og et lite trykkeri, eller Fællesmissionens forlag. Om vintrene vil jeg tro de ankom stasjonsområdet sammen med praktsleden i Grythengen.
Mølla ble tatt ned, det er helt sikkert, da det allerede da far var barn, vokste større trær i grunnmuren. Nå gjelder det bare å finne utav hvor ved Skreia stasjon mølla til Herman til slutt havnet?
Det er klart at kværna ved demningen har hatt stor betydning i Øverskreien, hvis ikke ville ikke gamlevegen ha gått så langt nede helt opp til Grythengen, hvor vi fant et y-kryss øverst i Verkstedvollen, hvor en veg gikk ned til kværna og en opp til kværnenga.
Det var kværn her i 1669, og flomkværn i 1723. Jeg tror at flomkværn her viser til at demningen ble bygget opp i tidsrommet 1669-1723, hvor jeg mener å se antydninger til et anlegg og ei steinrenne inne ved dalsida, hvor jeg da mener at flomkværna stod inntil dalsida med en kværnkall ned i denne renna.
Renna fra demningen ned til kværna til Herman, må derimot ha vært tatt ut der hvor demningen avsluttes i dag, med et slags åpne/lukke-system. Det er mulig Herman tok ned deler av demningen og bygde den opp igjen, for å få en jevn kant til dette systemet?
Dessverre har Lars Smedshammer gravd nedenfor demningen, og bestefar Bjarne Holmstad gravd ovenfor mølla, slik at de sporene som kunne finnes her etter denne renna, da nok er borte.
Anlegget inntil det som er igjen av demningen, vil jeg tro ble fjernet da de bygde den nye gamlevegen, trolig rett etter første verdenskrig. De hadde nok aldri drømt om at minnet om kværna til Herman og de gamle kværnsystemene i Grythengen, skulle bli borte. Men nå har vi da altså klart å hente fram igjen alt sammen fra historiens dunkle slør👌👍😅
***
Jeg kom også på igjen den gangen jeg dreiv inne på blårommet, hvor Håkon Solhaug kom opp trappa og sa at han husket Othilie Røyse eller Tilla bodde her i dette rommet, da han var barn. Dessverre avfeide jeg dette som et falskt minne, da far sa at Othilie ble med Dora til Øgarn i Lensbygda. Men jeg tror ikke dette var før i 1948, fordi jeg mener bestefar Bjarne var forpakter i Nordre Gårdløs i Kolbu i perioden 1944-1948. Da oldefar døde i 1943, kan Othilie da ha bodd i det blå rommet i hele fem år!
Stemmer dette, kan blårommet helt klart kalles for Tilla-rommet!
For sikkerhets skyld skal jeg spørre opp igjen gamlefar om dette, når våre veier igjen krysses over åsen. Jeg skal da presisere om jeg har rett, evt. med noen korreksjoner og nye opplysninger, som det gjerne blir til.
***
Da ble det nok en misforståelse, som omsider er avklart, da det viser seg at det aldri har gått noen veg over Stuejordet, kun over Stabbursjordet, men dette visste jeg jo. Fordi da vi fikk nyvegen, som Borghild Kronborgsæter fikk lobbyert fram, hun skal visst ha vært ei bitte lita kone, ble vegen allerede da tatt opp der den går nå opp til Solhaug, nede fra pumpehuset. Nyvegen ble bygget mens bestefar bodde i Kløfta eller i Hurdal i siste halvdel av 1950-tallet, og det var da de flyttet tilbake til Grythengen, at han opparbeidet ny veg nederst i Stabbursjordet, som en forlengelse av den nye vegstubben opp til Solhaug, videre bort til Grythe. Dette var da for å få vekk trafikken over tunet i Grythengen, dessuten ville de på Grythe få raskere veg. Til dette arbeidet vil jeg tro bestefar benyttet sin røde Massey Ferguson, da far fortalte at han fikk til mye med denne.
For fyren som var så flink til å ta baklengs salto over hoppet over den gamle gamlevegen nedenfor Solhaug, var dette en som het Jostein Sørum.
De to som bygget Valbydalen, dette var da Harald Faråsengen, samt en som het Henry Stangstuen, men han var ikke her fra grenda, trolig bodde han lenger ned mot Skreia. Valbydalen ble bygget omkring 1968, far husket ikke helt årstallet.
Roger Ruud har bakkerekorden i Valbydalen, og dette kommer han nok til å ha til evig tid. Hva bakkerekorden var på, husket ikke far, men får forsøke å finne utav dette.
Valbydalen var den nærmeste bakken til barndomshjemmet til Roger Ruud, så det er ikke sikkert Norge ville opplevd ham som skihopper uten Valbydalen. Derfor burde vi vite hva bakkerekorden hans lyder på. I tillegg var det noe som het Skullerudbakken, som far mente var en større bakke enn Valbydalen.
Far bygget også en mindre, men flott hoppbakke for oss barna i grustaket ovenfor Bjørkely.
I den nye gamlevegen var det også en sving, dette var vel omtrent nederst i den seinere Blåveissvingen, hvor denne svingen gikk til venstre når man kom ovenfra. Hva som gjorde at man hadde en sving der, husket ikke far, da det uansett virker litt unaturlig.
Men han kom med det samme på en episode hvor han og Odmund Holmstad hadde kommet gående oppover den nye gamlevegen, hvor fars yngre bror, som da var bitte liten, hadde kommet i full fart nedover mot dem på sykkel, med retning svingen. Han var da så liten at han bare stod i ramma, dette var før han kunne å bremse. Heldigvis hadde da Odmund reagert lynraskt, hvor han fikk kastet seg etter sykkelen og grepet tak i bagasjebæreren, hvis ikke hadde det båret rett fram i svingen, og dette trodde far kunne ha endt riktig galt.
Så da er det minst fire ganger onkel har vært døden nær, en annen gang var da han som guttepjokk skulle lære å svømme i dammen i demningen til Olterud sag. Da hadde han holdt seg i en pinne, som noen større gutter holdt, hvor de plutselig rykket til seg denne pinnen, slik at onkel var like ved å drukne. Dette hadde de syntes var veldig morsomt.
Ved dammen ved demningen til Olterud sag var det ei badestrand, hvor barna brukte å kose seg mens de spiste hvetepuff, forløperen til popcorn, som de kun hadde hørt om.
Videre kom jeg på at far for lenge siden fortalte at onkel en gang hadde sovnet mens han kjørte skuter, men heldigvis var dette om vinteren, slik at han bare sklei bortover på isen, før han traff snøkanten.
Dette var mens de bodde på Viken i Hurdal, hvor onkel vel var aller nærmet ved å møte sin skjebne, da hesten Dolly her forsøkte å klemme ham i hjel mot stallveggen. Da var det bare så vidt han slapp fra det med livet!
Nei men Terje, dette var da utrolig hyggelig sagt! Og jeg som trodde det var du som hjalp meg :-) Hadde ikke fått med meg at du har fått orden på sida di, godt å se.
"Jeg har en nettvenn som hjelper meg i alle situasjoner. Han la ut et hjertesukk fra meg for noen år siden. Rotete, men det sier noe om hva som må til. Jeg er mer optimistisk nå:
Verden har blitt uvirkelig, sier du, men det har det jammen blitt her også. Nå har jeg omsider klart å dra ned historien vår her ved stenelven Grýta, som elva vår het fra gammelt av. Jeg fatter ikke at jeg har klart det, men ser nå hvordan kværnsystemene her har utviklet seg opp gjennom århundrene. Og tror du ikke at det var tippoldefar, Herman Evensen Fossemøllen, som bygde den store kværna her. Så nå er jeg ikke lite stolt!
Men alt her er ødelagt, over de gamle kværnsystemene har de helt masse stein og skrot, den gamle brønnen, som ikke en gang gikk tørr tørrsommeren 1947, har havnet i overflatevannsrørene, Stysjinbekken, hvor jeg lekte som barn, er knusk tørr, på den gamle festsletta for husmannsfolket her er det parkeringsplass, filosofistien til oldefar ned til bjørka hans ved elva, som han fredet for etterslekten, er det bare igjen noen skarve meter av, og kommer man så langt blir man nervevrak av all ødeleggelsen, i Stuejordet, oppkalt etter husmannsstua i Grythengen, står det en kjempevilla, i Grythenghågån, den gamle beitemarka, hvor Rauen II skulle ha gått, oppkalt etter Rauen, dølagampen til bestefar, som ble syk og døde under tømmerkjøring ved Bjørnåsstua på Totenåsen, står istedenfor en stor, raud Toten-bunker, som jeg kaller alle disse svære villaene plassert på de flotteste plassene i kulturlandskapet.
For ja, Grythenghågån var vestre del av Grythågån, og far husker at her var et aldeles nydelig kulturlandskap da han var barn. Nå ligger der atomiserte villaer på rekke og rad. Hvorfor? De kunne vel heller bodd i ei lita leilighet i en flott, urban landsby nede i det Skreia som ikke lenger er, så kunne de heller kommet hit på besøk og gledet seg over et levende kulturlandskap, samt fått oppleve mølla til tippoldefar i full drift. For denne var nok like flott som den mølla vi kan beskue i følgende video av Mads Peter Iversen fra The Lake District, beliggende ved ei tilsvarende elv som Olterudelva, som elva vår heter i dag:
Men denne er det jo klin umulig å få satt i stand igjen, fordi rett ovenfor den, i jordbæråkeren, der vokser det ikke søte jordbær lenger.
Og nedenfor jordbæråkeren, der var Blåveissvingen, som nå er Lupinsvingen.
For ikke å nevne Stabburstunet, hvor jeg nå har Øverskreiens største lyskaster inn fra venstre, og Øverskreiens største hjemmekino inn fra høyre. Så lysforurensningen er så voldsom nå, at det å gå ut for å la sjelen fylles av det sublime under stjernehimmelen, dette har blitt plent umulig!
"In aesthetics, the sublime (from the Latin sublīmis) is the quality of greatness, whether physical, moral, intellectual, metaphysical, aesthetic, spiritual, or artistic. The term especially refers to a greatness beyond all possibility of calculation, measurement, or imitation." - Wikipedia
Tidligere nøt jeg å rydde snø med snøskuffe i stillheten under stjernehimmelen, men nå har jeg satt det bort til en bonde med snøfreser. Det eneste positive som har skjedd siden vi ble jaget hit av ei covert-høne i "kvasi-lommetunet" vårt på Gjøvik, det er at harehundene til naboen døde. For et spetakkel!
Og er det noen som har medynk eller hjelper oss? Neida, de bare gjør narr av oss, fordi vi er annerledes og har verdiforståelse, noe disse multiresistente, muterte bygdedyrene omkring her, ikke har igjen noe som helst av.
Men det er det samme på andre sida av åsen, i bærekraftsdalen Hurdal. Gården vår der ligger midt i sentrum av dalen, men den er nokså ødelagt denne også. Flere ganger har jeg forsøkt å komme i kontakt med Hurdal kommune, for å etablere "The Permaculture Research Institute of Norway" der, men kommer ingen veg, hvor de i stedet for satser på et kjempestort hyttefelt, for å dra byfolk dit. For de ressursene som går inn der, kunne de reddet gården vår flere ganger.
Som om ikke dette er nok ligger gården i et såkalt "utvalgt kulturlandskap", men hva hjelper vel dette, når vi ikke orker å bo der, for å ivareta kulturlandskapet.
Ja, og glemte nesten å nevne at fem minutter unna, på Hurdalsjøen hotell, der ble det tidligere i år vedtatt at vi i Norge skal ha 50% selvforsyning. Men hvorfor ikke starte med gården vår like ved da?
I sommer har forresten Hurdalssjøen vært nærmest uttørret, omtrent som Dødehavet, og mye skyldes nok at de har lagt et stort rør på 1 meter i diameter ut fra sørenden av sjøen, for å skaffe nok vann til alle folka som har kommet til rundt Oslo Lufthavn Gardermoen.
Og for å nevne Gardermoen, grunnet denne har det nye vindkraftverket over Engerfjellet, som åpnet for et år siden, fått hinderlys, som blinker med en intensitet på 40-60 blink i minuttet, hver gang et fly kommer inn. Dette er som et tivoli over alle åsene i Hurdal og langt innover Totenåsen!
Så det er vilt nå, alt har blitt komplett galskap, kun i Motvind Innlandet treffer jeg helstøpte folk, samt at vi drar på påskeleir på Livoll hvert år, for å oppleve samhold. Der er det så enkelt, at dit er det kun hyggelige folk som kommer.
Leirplassen ble forresten bygget opp av brakkene de fikk etter Vinstra-utbyggingen, 24 arbeidsbrakker de plasserte inntil hverandre, 12 på hver side, med oppholdsstue i midten.
Så slik er ståa. Jeg holder meg sånn någenlunde sunn og frisk gjennom fotografiet, hvor jeg fanger de siste fragmentene av vårt natur- og kulturlandskap.
Ja, og så er det jo hyggelig å komme på foreldresamtale da, da lærerne himler med øynene over jentene mine. Dønn sterke i alle fag! Det meste har de vel fra sin bestefar, men jeg satser på at de kan ha litt fra sin far også :-)
