 |
| Muen i vinterskrud. Bestill fadografiet her. |
Da er jeg tilbake fra en liten tur til Østre Rondane og Folldal, i min avskjedsturne til Norge. Banneret mitt ble ikke med denne gangen heller, men jeg noterte at flere syntes å legge merke til alle Motvind-klistremerkene på bilen min. Banneret har jeg nå tenkt at jeg tar med neste gang det blir en markering mot vindkraft på Vestre Toten, så overrekker jeg det til aksjonsgruppa der.
På tirsdag ble det en liten topptur til Muen på Venabygdsfjellet, hvor jeg fryktet at jeg ville se Raskiftet vindkraftverk, men det gjorde jeg ikke. Her var fantastisk 360 graders skue, og det ble allerede her klart at disse fantaske horisontene, de kan ikke ødelegges av vindkraft i Nord-Østerdal!
Været var topp, og på nedturen tror jeg at jeg fotograferte nesten hver eneste stein, av denne flotte, steinbelagte toppen.
Neste stopp ble ved Atnabrua, hvor jeg tok en liten runde omkring på det nedlagte vannindustri-museet, hvor jeg fikk enda større klarhet i hvordan mølleanlegget til tippoldefar her i denne eldgamle kværnenga vår, kan ha sett ut.
Deretter tok jeg en stopp ved Sohlberg-plassen, hvorfra Harald Sohlberg malte Norges nasjonalmaleri, Vinternatt i Rondane.
Dette er et nyromantisk maleri, hvor nyromantikerne har sitt utspring i naturalismen, hvor man hyllet norsk kultur og landskap i enkle og naturalistiske hverdagsscener, uten å dramatisere, slik som nasjonalromantikerne. Et yndet motiv og fritidssyssel hos nyromantikerne, er å la seg fylle av evighetslengsel under stjernehimmelen i vintermørket, slik vi ser dette uttrykt i Sohlbergs maleri. Edvard Munch malte også nyromantiske motiv, som en kontrast til den eksistensielle angsten, slik vi finner den i de fleste av Munchs malerier.
Så var det tid for å gå til ro for kvelden, hvor planen var å sove i bilen, men dette gikk ikke, så jeg måtte til slutt slå opp ettmannsteltet mitt innemellom alt dopapiret, som det flyter over av mellom busker og kratt etter Rondanevegen. En forbannelse med å være nasjonal turistveg.
Til slutt fikk jeg sovet noen timer, hvor jeg deretter kjørte tilbake til Straumbu, mens jeg fotograferte litt etter vegen. På Straumbu spiste jeg frokost, hvor jeg så det var skiltet til Høgronden, hvor jeg kom til at det kunne være artig med en liten topptur i dag også. Det stod 5 timer på skiltet, så jeg spurte i kiosken om dette var en veg eller fram og tilbake, hvor de kunne forsikre meg om at det var fram og tilbake, hvor jeg fikk det inntrykket at dette kun var en liten topptur, ala Muen.
Så jeg tok en kaffekopp og en båtis, hvor jeg la i veg. Skogen første delen var flott furuskog, meget fotogenisk, hvor jeg fordypet meg i skogsfotografiet. Opp mot tregrensa ble det mange avstikkere, da jeg tenkte jeg hadde god tid for denne lille toppturen til Høgronden.
Plutselig begynte det å regne, det var overraskende, da det ikke var spådd regn da jeg reiste oppover. Her fant jeg ei lita hule, så jeg slo meg til ro her og tok en liten lur, da jeg tenkte dette måtte bare være ei lita skur. Men da det ikke hadde gitt seg da jeg våknet, tenkte jeg at jeg fikk nå bare bite i det, da jeg måtte da vel snart være framme på denne Høgronden.
Så jeg pakket kameraet ned i ryggsekken og la i veg det remmer og tøy kunne holde, da jeg antok at da jeg var på toppen ville denne regnskura være over, slik at jeg kunne fotografere i flott kveldslys, på veg ned igjen.
Men jeg bare gikk og gikk og gikk, og kom aldri til Høgronden. Tok en stopp på en liten topp, tenkte dette ikke kunne være noe særlig av topp, da det ikke var noen varde der. Her vurderte jeg å snu, men syntes jeg så hva som måtte være Høgronden gjennom skodda, så fant ut at jeg fikk prøve litt til. Men da begynte det å bli mørkt, samt at skodda ble stadig tettere, samt at det regnet stadig mer. Så til slutt tok jeg til vettet og snudde, da det jo ikke er noen skam å snu, som det heter.
Ned gjennom skogen var det med nød og neppe jeg fant vegen tilbake til Straumbu med lyset fra mobiltelefonen, da var klokka 23:30, hvor jeg kom til at enten var fyren i kiosken i fryktelig god form, ellers var turen til Høgronden på fem timer en veg.
Men nå gledet jeg meg til å krype ned i soveposene, tre stykker utenpå hverandre, men da jeg kom tilbake til teltet, var dette bare en stor dam og alle soveposene gjennomvåte. Heldigvis hadde jeg med ekstra skift og en tykk mariusgenser, så jeg fikk byttet de drivåte klærne og lagt meg til å sove på akematta i bilen. Denne natta sovnet jeg som en stein, og våknet torsdag morgen fullt utkvilt til morgensola gjennom bilruta!
Jeg spiste middagen til frokost, da jeg ikke orket å lage til denne kvelden før, og kjørte deretter til Kroktjønna ved Grimsbu. Dette var nydelige tjern i en nydelig furuskog, som jeg fikk oppleve i flott lys!
Etterpå tok jeg en vaffel med rømme og kaffe på Grimsbu, hvor jeg omsider tok en titt på kartet, hvor jeg til min store glede fant ut at toppen jeg hadde tatt en rast ved kvelden før, var Søre Oksle, slik at jeg hadde vært på en topp allikevel! Jeg hadde nok da snudd like før Høgrondbue, ei nødbu noe nedenfor Høgronden, så hadde jeg fortsatt til Høgronden, måtte jeg nok da tilbrakt natta der. Men tross alt var det nok bedre å overnatte i bilen, med tørre klær:-)
Så var turen kommet til Einunndalen, Norges lengste sæterdal, en tur jeg hadde gledet meg stort til, og denne skuffet ikke! En helt fantastisk dal med levende sæterkultur, hvor det var ti ganger flere sætrer enn hytter. Rondamassivet er jo omringet av et tykt belte av hytter, mens her var landskapet som det skal være i fjellheimen, uten denne vanvittige hyttifiseringen, og nå denne enda mer sinnsvake vindindustrien!
I et kryss tok jeg feil veg, jeg bygynte å stusse litt da jeg kom til et skilt hvor det stod Velkommen til Oppdal bygdealmenning, hvor vegen ikke lenge etterpå tok slutt. Så da var det å gi full gass tilbake, da jeg skulle hente jentene på leir på Gålå 16:30. 18:30 var jeg framme, så jeg fryktet det var noen sure jenter som ventet, men de var blide som noen soler. Leiren hadde vært helt topp, hvor de ønsket seg tilbake til neste år også :-)
Så dette var et lite innblikk i min pågående avskjedsturne til Norge. Blir trist å forlate dette herlige landet til fordel for Frankrike, men orker ikke å se vårt kjære fedreland skamfert av vindkrafts-vandalene!
Fotografier fra turen kommer nok inn i min portefølje hos Adobe om noen uker, meningen er å kunne tilby disse i vårt framtidige kafe-galleri i en liten fransk landsby, hvor vi forteller franskmennene om vårt vakre lands tragiske skjebne:
