Lysvett

Den hittil beste artikkelen om lysforurensning på norsk er skrevet av Christian Lysvåg, tidligere publisert i Aftenposten innsikt, nr. 2, februar 2013: "En lysforurenset klode. Kampen for mørket er i gang." Les denne meget viktige og banebrytende artikkelen på Lysvågs blogg her:

- Om lysets og mørkets fremtid

Fremtiden er amber-LED, mener Frederico. Det er varmt, rav-farget lys; dyrt å utvikle, men skånsomt mot mennesker og natur. Det hvite lyset forurenser voldsomt. Ikke bare griper det inn i mørket og forstyrrer nattehimmelen på mange mils avstand. Det er også uheldig for menneskers og dyrs helse. Det forstyrrer livets fine prosesser: fuglers migrasjon, innsekters forplantning, rovdyrs jakt, alle veseners instinkter og biologiske klokke. - Christian Lysvåg

Meget bra magasinutgave fra Aftenposten innsikt, nr. 2, februar 2013: "En lysforurenset klode. Kampen for mørket er i gang." Kan lånes på bibliotekene. Kan også lastes ned fra Christian Lysvågs blogg under tittelen "Om lysets og mørkets fremtid".

Artikkel om lysforurensnine fra AEON Magazine:

- The end of night

Kjøpte nettopp ei Herstal bordlampe for å ha i vinduskarmen, en ubetinget suksess. En rein nytelse. Dette må være århundrets lampe! Se bildeserien:

- Herstal blendingsfri vinduslampe lever opp til forventningene og vel så det!

Ett av bildene fra bildeserien du kommer til ved å følge lenken ovenfor

Meget god artikkel fra "Vi i villa" om å benytte lysvett når man lyser opp uteområdene. Husk også at lamper i vindusposten lett kan bli et blendingspunkt i vintermørket, særlig når husene ligger tett på hverandre.

Tenk på vinduet som et blomsterbed, som et punkt som skal skape helhet og skjønnhet i omgivelsene. Eller som et kunstverk. Alle store malerier og fotografier er laget av lysets mestere. I dag regner de fleste seg som atomister, de ser seg ikke som delaktig i en større helhet, de fornekter den verdensveven vi alle er del av. Se på deg selv som helhetsskaper, spør om å få se dine vinduer og din lyssetting fra naboens hus og hage. Skap harmoni!

In 1984, the environmental psychologist Roger Ulrich made a startling discovery. In studying hospital patients recovering from surgery, he found that one factor alone accounted for significant differences in post-operative complications, recovery times, and need for painkillers. It was the view from their windows! - Mehaffy & Salingaros

Dette må også gjelde TV- og dataskjermer! Sett ikke TVen så naboen får den rett i fleisen i sin vakreste utsikt fra stuevinduer og balkong. La ikke TV- og dataskjermer stå i "stand-by" og spre sitt iskalde blå lys når de ikke er i bruk.

Alle forstår hvor lyset fra fjernsyn, dataskjermer og digitale apparater faller i denne sammenheng. Det er vitenskapelig etablert at på samme måte som all ytre stimuli vi mottar gjennom sansene også bestemmer bevissthetens innhold, så kan frekvensen på disse stimuli – i lysets og lydens bølger – også være utslagsgivende for hjernens egne bølger. Høyfrekvente, kantete inntrykk, ikke i innhold men i form, kan skape ”taggete tanker” og et nervøst sinn. Det er vanlig å forklare for eksempel innsovningsproblemer med for mye skarpe inntrykk. Det kan tas helt bokstavelig: om man fratar seg selv den naturlige blå timen, (som ikke må forveksles med blått lys, hvilket oppfattes som hvitt) som er nedskaleringen av sanseverdens frekvens, så fratar man seg også hjernens og hjernebølgenes utflating mot ro. - Christian Lysvåg

Å ha et rom med en TV rett imot ditt hus er som et diskotek, et evig fyrverkere, der rommet blafrer ut i omgivelsene i gyselig grønt, gult, blått og rødt. Dette river i filler sjela, sinnet skjærer tenner. Lystortur!

Selv gjennom kvite persienner trenger dette gyselige TV-lyset, lik dødsrikets sykelige ånder siver de ut i nattemørket.

Original artikkel i "Vi i villa" her.

Se eksempler på blendingsfrie vinduslampetter:

- Vinduslamper uten blending

HERSTAL Y1944, en enkel, genial og rimelig vinduslame helt uten blending. Legg spesielt merke til den tiltbare skjermen. Hvis du ønsker ei vinduslampe uten forstyrrende blendingspunkt for dine naboer, eller for deg selv innendørs, er denne innertieren fra Herstal et naturlig førstevalg.

Lys i mørket

Mørke kvelder gir behov for lys ute, men har du tenkt over hva utelyset gjør for huset ditt?

Nå som klokken er skrudd tilbake og kveldene er blitt lengre, merker flere av oss behovet for god belysning utendørs. Utelampene skal ikke bare gi lys, de skal vise vei, ønske velkommen, gi en følelse av trygghet, og mye mer.

- Ved inngangspartiet skal det være lys. Du skal ikke være i tvil om hvor inngangen til huset er, og man skal føle seg ønsket velkommen. Det kan også godt være lys i oppkjørselen eller langs gangstien, for lys gir en følelse av sikkerhet, sier Lorang Brendløkken, daglig leder ved Hamar Elektro og lysdesign.

Utendørs belysning uten noen form for blending. Foto: A. Johansen

Enkel regel

Han er levende opptatt av lys, og snakker entusiastisk både om muligheten ved god belysning og fellene ved å tro at lys er enkelt. For det er ikke bare å smelle opp et utelys og tro at det er alt som skal til.

- Det er mange som bruker kopier av smijernslamper og så setter de inne sparepærer. Smijernskopiene er dekorative på dagtid, men når mørket faller på og du slår på lyset, forsvinner lampa. Da ser du bare blendingspunktet. Sparepærer er ikke pene og det er heller ikke pent å bli blendet, understreker Brendløkken.

Han har en enkel regel for hvilke pærer du kan bruke i hvilke lamper.

- Har lampen klart glass, så bruker du klar pære. Har lampen derimot hvitt glass, bruker du matt eller hvit pære. Vil du bruke sparepære, sørg altså for at lampen har hvit glass.

Mer enn smijernslamper

Nordmenn er glade i det nostalgiske, men når det gjelder utebelysning er det kanskje på tide vi slipper litt taket i de gamle lampene og ønsker nye muligheter velkomne. For mulighetene er der, og alternativene i dag er enorme.

- Det er i dag veldig mange andre muligheter når det gjelder utebelysning. Det finnes for eksempel fine lamper med dekt blendingspunkt. Du kan rette dem i flere retninger, begrense området du velger å belyse og gjøre det litt mer spennende enn med lamper som bare sprer lyset overalt, sier Brendløkken.

Hos Hamar Elektro & Lysdesign fører de blant annet merker som italienske Flos, Castaldi, Luce Plan, Artemide og danske Verpan og Le Klint.

- Lys skal være der hvor man skal bruke det. Derfor er jeg veldig glad i lamper som gjør at du kan rette lyset der du vil ha det, heller enn en kuppel som kaster lyset overalt. Energiøkonomisk er det også, og det skal man ta med seg.

Stemningsskapende

I tillegg til å gi lys av praktiske grunner, kan utebelysningen være med på å skape ulike stemninger i hage og bakgård. Bruk gjerne lys til å understreke arkitektoniske særegenheter eller fremheve en vakker skulptur, plante eller benk i hagen, men gjør det med varsomhet.

- Vær forsiktig med lys i hagen. Tenk over hvem som skal se det, hvilken effekt du ønsker, og hvor sjenerende det eventuelt er for naboen. Men er du kreativ og har en hage som ligger slik til at det ikke sjenerer naboen og det skaper lysforurensing, så for all del, slå deg løs, sier Brendløkken.

Stemningsfult: Bruk gjerne lys til å understreke arkitektoniske særegenheter eller fremheve en vakker skulptur, plante eller benk i hagen, men gjør det med varsomhet. Foto: Hamar Elektro og Lysdesign

Tekst: Sesselja Bigseth

Andre relaterte artikler:

• Lysdesign

Unngå alltid blending. Hvis vi har blendende lyskilder i synsfeltet vil vår generelle synsevne reduseres.

• God utendørs belysning

Riktig fargetemperatur gir en god dynamikk. Utendørs trengs ikke så sterk belysning, men man skal tenke på ikke å rette lyset inn mot naboen. Bruk blendebeskyttelse og be om å få se på belysningen også fra naboens hage og hus. Å bruke fargede lamper kan være effektfullt, men Sebastian velger heller ulike fargetemperaturer som gir dynamikk og kontraster.

• Lys i hagen

Hemmeligheten bak all god belysning er å gi lys uten at det synes hvor det kommer fra. Det er uterommet som skal fremheves. Og pass på at lysene ikke skinner rett i øynene, skriver Slipher.

• 12 tips for utebelysning

Lys i uterommet skaper trivsel og trygghet, men det er ikke like lett å få det riktig. En stor kuppel som lyser opp foran garasjen er kanskje effektivt, men er det pent? Utelyset skal ikke bare være funksjonelt - det skal også skape en atmosfære og lede oppmerksomheten mot punkter vi ønsker å fremheve. Det krever planlegging og gjennomtenkte løsninger.

Relaterte lenker:

• Sykt mørkt
• My Neighbor’s Lighting
• Light Pollution

Folkets votum: 9 av 10 vil ha stillhet – ikke støy!

Gjenreisingen av Norge etter 2. verdenskrig gikk som vi vet sin gang med sterk satsing på industrireising. “1960-årene ble det gyldne tiår fremfor noe og industriens glanstid fremfor alt”, konkluderte Hanisch og Lange, etablerte historikere i økonomifaget. Utviklingen ga høy levestandard – målt som økonomisk vekst med kroner og øre som benevning. Prisen var tunge naturinngrep og stor forurensning. Ett av tegnene på at levestandard – tidens mantra – ikke ga livskvalitet var stiftelsen av ”Norsk forening mot støy” allerede i 1963.

Av Nils Faarlund fra Skreia. Tindevegleder, konvertert sivilingeniør, friluftsmann og pionér i utviklingen av en handlende økofilosofi. Har bl.a. lagt mye av fundamentet for kunnskap om norsk friluftsliv på høyskolenivå, drevet Norges Høgfjellskole og vært rådgiver for forsvaret om overlevelse i naturen. Han har i den senere tid vært aktiv i kampen mot naturødeleggende vindkraftprosjekter i Åsens venner og Vener av Trøymsåne.

Riktig nok er uønsket lyd strengt regulert på arbeidsplassene, men i “allmenningene” hvor vi ferdes under arbeidsreiser  - nødvendige så vel som unødvendige – innkjøp, selskaps- og fritidsliv, er det stadig anarki. I denne delen av vår livsverden har vi i våre demokratier vært slepphendte og altfor ofte innrømmet “fri flyt” for de kommersielle interessenes utslipp.

Initiativtakerne bak “Norsk forening mot støy” hadde virksomme nettverk i det politiske og akademiske liv. Men selv om nye generasjoner besluttsomt har ført arbeidet videre, merket vi i jubileumsåret 50 år senere at den økonomiske velstandens støykulisse fortsatt ikke er tøylet. Den finner stadig ny utbredelse og ny intensitet. Det er med “utslippet” av støy som det er med utslippet av klimagasser. Vi fortsetter å leve med det fra dag til dag, fordi det på kort sikt er så mye annet som er mer påtrengende og håndfast. Når vi besinner oss som vi gjør i vårt folkekjære friluftsliv, er imidlertid vårt votum klart: Representative undersøkelser over motiver for vårt ærendsløse møte med fri natur viser at 9 av 10 av oss vil bli kvitt støyen og at 9 av 10 av oss vil ha stillhet.

Her er vi på sporet av veger ut av uføret. Vi trenger å roe oss ned av og til. Vi trenger å gi plass til ettertanker. Vi trenger stillhet. Vi trenger anledninger hvor vi som Einstein, kan løse oss fra samtidens tankemessige rammer som vi altfor ofte tar for gitt. Når vi oppdager hva den første blant likemenn i den mest prestisjefylte naturvitenskapen – teoretisk fysikk – pekte på allerede i 1950-årene, er det som med egget og Columbus. Vi innser også at det tankemønsteret som har skapt krise etter krise i den moderne levemåten ikke kan hjelpe oss ut av elendigheten. I det følgende inviterer jeg til et gløtt bakover i vår nære fortid for å gi oversikt og Askeladdaktig nyskaping.

Ved inngangen til det 19. århundre hadde den industrielle revolusjonen gjort europeiske byer til pengemaskiner. Følgene for dem som ikke hørte til blant de privilegerte fabrikkeierne – med bolig på vestkanten – var at de måtte leve i et helvete av forurenset jord, vann og luft – ledsaget av en ulende og drønnende støykulisse. I den tids Norge var industrialiseringen ennå i sin spede begynnelse. Vårt fremmedstyrte land var derfor stort sett forskånet for slike tilstander. Annerledes var det hos naboen i øst som hadde vært ledende i teknologiutvikling fra 1600-tallet av, og hos naboen i sør med sine tette bånd til de europeiske industrilandene.

Det skulle ta mannsaldere før de arbeidssøkende som levde i elendighet på østkanten i industribyene i Europa, fikk overskudd og politisk handlefrihet til å påvirke sin livssituasjon. Initiativet til å bedre situasjonen kom fra heller uventet hold. Forfattere, komponister og billedekunstnere engasjerte seg mot en samfunnsutvikling som fór brutalt frem mot mennesker og natur. På norsk er vi vant til å bruke den innbydende betegnelsen opplysningstiden for det nye tankemønsteret som vokste frem fra midten av 1600-tallet. Sosiologer snakker gjerne om moderniteten.

Les mer...

Støy, verdens nest største helserelaterte miljøproblem

Fantastisk bra artikkel hos Kulturverk om støy, vår tids nest største helserelaterte miljøproblem. Les hele artikkelen av Hanne Herrman, leder av Norsk forening mot støy:

- Støy, et uhørt globalt helse- og miljøproblem

Nedenfor følger et utdrag fra denne tankevekkende og innsiktsfulle artikkelen:

Christopher Alexander - Patterns in Architecture

Related:

• 1996/10/08 Christopher Alexander, “Patterns in Architecture”, OOPSLA ’96

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

I dag bor jeg i hva jeg trodde var et lommenabolag, og det er det vel også, men dog et B-lommenabolag, og ikke sammenlignbart med de velsignelser som ville overøst meg og min familie hvis det var i samsvar med lommenabolagenes utspring, det alexandrinske mønster 37, HUSKLYNGE. Med B-nabolag mener jeg at det er skapt ut fra system-B, med sine røtter i et mekanisk verdensbilde, denne vår cartesianske arv.

Jeg vokste opp i ei grend nedunder Totenåsen, noe som vel vil gi de fleste assosiasjoner om en prøysenidyll. Fra barndommen erindrer jeg fragmenter av denne idyllen, den gang vi gikk julebukk og fikk smultringer fra kjellerbakeriet ”hass Æinners”, da gamlekara fremdeles brukte hest og slede på sine ærend til Skreia vinterstid og vi fikk sitte på hjem fra skolen, den gang det var tre nærbutikker og bedehuset enda var halvfullt. Men sakte og sikkert forsvant disse siste restene av fellesskap, og den grenda der jeg vokste opp kan i dag best karakteriseres som et ”ekstremsuburbia”.

Grenda mi skimtes oppe i høyre hjørne, i forgrunnen Skreia

Er det mulig å vinne tilbake det tapte? Å vekke grendemiljøet opp fra de døde? Eller er fellesskapet tapt for alltid nå i selvets tid?

Grendeklynger

Selv ble jeg forskrekket første gang jeg ble kjent med visjonene for de nye natursamfunnene, og forstod at de ønsket å gi hver familie et landområde hver på ca 10 dekar, uten å benytte seg av Alexanders husklynger. Jeg tenkte at dette ble ikke annet enn min grends skjebne på nytt, et ”suburbia XL”. Etter hvert ble jeg kjent med Terje Bongard og hans ideer rundt inngruppa, med et nytt inngruppesamfunn hvor InnGruppeDemokratiet (IGD) er selve kjernen.

Modell av det representative inngruppedemokratiet

Med utgangspunkt i Dunbars nummer mener initiativtakerne til natursamfunn.no at den ideelle stammestørrelsen er på ca 150 medlemmer. Men hva man må ha klart for seg er at dette er hvor mange personer et menneske kan ha oversikt over, ikke den ideelle størrelsen for samarbeid og fellesskap. I boka Det biologiske mennesket mener Bongard at limet i inngruppa vil svekkes ved større grupper enn 25-35 mennesker, for den øverste inngruppa i IGD bør denne derfor ikke bestå av mer enn ti representanter (se poster, pdf).

Inngruppa. Foto: B. Gibson Barkley

I en e-post hvor jeg gjør Bongard oppmerksom på at IGD samsvarer med et av de fremste kjennetegn ved ethvert resilient system, en fraktal fordelingsstruktur, svarer Bongard følgende:

SVÆRT INTERESSANT OBSERVASJON OG SAMMENLIGNING. DET ER NETTOPP NOE AV HOVEDPOENGET MED Å UTVIDE DEMOKRATIET HELT NED: DET BLIR IKKE ROM FOR INDIVIDER SOM RIVER OPP, MELER EGEN KAKE, KORRUMPERES OSV. LEGG MERKE TIL AT “INVASIVE SPECIES”-PROBLEMET HENGER SAMMEN MED DETTE: EN ART SOM IKKE FANGES INN AV NETTVERKET KAN ØDELEGGE DET I STEDET.

Sett i dette lyset blir det risikabelt hvis ikke de nye natursamfunnene organiserer seg etter en bongardsk inngruppemodell. Jeg har kommet til at selv om et natursamfunn bygges opp av individuelle familiedomener, en modell som er ideell for å praktisere de fem permakulturelle soner, bør de allikevel organisere disse domenene i mindre inngrupper, for eksempel rundt et fellesområde med lekeplass for barna og en rådslagningsplass for de voksne, bålplass etc. Dette vil si en modell hvor et natursamfunn kan bestå av rundt 6-7 inngrupper med 20-25 personer i hver, som til sammen danner et maksimum på 150 mennesker.

Slik ville et natursamfunn oppnå en fraktal fordelingsstruktur med tre nivåer, familiedomenet, inngruppa og stammen, sannsynligvis en svært resilient struktur. Videre ville man få til en forening av verdiene funnet i husklynga, grendesamfunnet og permakulturens sonetenkning, jeg blir fristet til å benytte floskelen et ”kinderegg”, tre gode ting i ett.

Et godt navn for disse inngruppene i natursamfunnet kan være grendeklynger. Da jeg kom på denne betegnelsen trodde jeg at jeg hadde funnet et helt nytt begrep, men mitt søk på internettet gav ett treff, noe som viser at det i alle fall er et meget uvanlig begrep. La oss håpe dette vil endres.

Kanskje er det også slik at den norske folkesjela er bedre tilpasset grendeklynger enn husklynger? Med en oppbygging av nye natursamfunn i grendeklynger kan vi gjenoppvekke fellesskapet i det gamle grendemiljøet, kanskje til og med i bedre form enn noensinne!

Tak for å bo i

I tillegg til inngruppa er det vernende, omsluttende og omfavnende taket essensielt for å varme kalde nordboeres hjerter. Saltaket, selve arketypen på det tradisjonelle, intet kan få en moderne arkitekt til å smile så overbærende, så foraktelig, som for denne typen ”kitsch”. Hvor feil man kan ta! Det vernende taket er medisin, kjærlighet, omtanke, trygghet, en like integrert del av vår hjernestruktur som det gamle afrikanske savannelandskapet. Man skal enten leve i eller på et tak. I vårt kalde nordiske klima lever man i taket.

Det vernende taket foretrekkes av tradisjonelle kulturer verden over, her fra Japan. Foto: Yosemite

Det omfavnende taket kan best sammenlignes med ei hønemor som varsomt brer vingene over sine kyllinger. Derfor må det bestå av oppholdsrom, kanskje aller helst soverom, for å oppnå sin legende funksjon. Av samme grunn vil et pulttak ikke ha samme virkning, det ville bli som ei hønemor med kun en vinge, og bryte med transformasjonen for lokale symmetrier. For å oppfylle sin misjon har det vernende taket store takutspring for å beskytte det underliggende huset, ikke bare av praktiske årsaker, men som en dyp psykologisk velsignelse for beboerne. For virkelig å forene taket med husets innbyggere går det noen steder så lavt ned at man bare kan strekke ut en hånd for å berøre det.

Det vernende taket har sin opprinnelse i det alexandrinske mønster 117, ”SHELTERING ROOF”, og er tidligere omtalt av meg i artikkelen ”The Deep Truth of a Sheltering Roof”, som jeg med tida håper å få oversatt til norsk.

Menneskets livssyklus som en integrert del av natursamfunnet

Det meste i samfunnet er tilpasset de sunne og friske i alderen 20-50 år. Men skal natursamfunnene oppfylle sin visjon om å være en del av naturens sykluser, må de vitterlig designe inn menneskets livssyklus, da vi også er en del av naturen. For noen år tilbake leste jeg en artikkel av Robyn Francis med tittelen ”Design for the Human Life Cycle”, her er et lite sitat:

Det meste av hva vi leser og ser både i alternativ- og populærmedia er orientert mot livets midtsjikt, fra omkring 20 til 50 år, men hva med de foranderlige behov for barn og unges oppvekst, aldringens realiteter, og for skrantende helse og funksjonshemninger som noen ganger ikke venter til alderdommen med å endre våre liv? Har vi glemt at vi blir eldre, at våre foreldre kanskje ville foretrekke å trekke seg tilbake i en permakulturlandsby, at barn har mange foranderlige sosiale så vel som fysiske behov etter hvert som de vokser fra spedbarnsstadiet til de entrer de voksnes verden? Jeg undres om dette delvis er et resultat av at sammenbruddet av den utvidede familie har innsnevret vårt synsfelt? Jeg treffer så mange mennesker som ikke engang kjenner sine besteforeldre, hvor man sjelden har kontakt med eldre eller yngre generasjoner, så hvordan kan de designe realistiske systemer for aspekt av livet som de ikke har noen erfaring med?

I A Pattern Language og mønster 26, ”LIFE CYCLE”, har Christopher Alexander nærmere beskrevet livets forskjelligartede stadier og behov, og hvordan disse kan integreres i nærmiljøet.

Selv ville jeg kjenne meg ukomfortabel med tanken på å etterlate min yngre kone alene på et større familiedomene den dagen jeg faller fra, da hun mangler mine (mannens) fysiske krefter, er mørkredd og ikke trives så godt i eget selskap. Å være alene er uvant for ei som er oppvokst på Filippinene, hvor befolkningen øker med to millioner per år på et landareal litt mindre enn Norges.

Kanskje ville jeg foretrekke å overlate mitt familiedomene til min vakre datter og hennes fremtidige permakulturelle ektemann, den dagen jeg kjenner mine egne krefter svekkes? Du verden hvor trist det da ville være å forlate dette fellesskapet, inngruppa og stammen, som man selv har vært med å skape.

Her tror jeg at husklynga kan komme til sin rett også innad i natursamfunnet, i stammens sentrum, i form av små aldersboliger rundt små felles tun. Hvor man kan få litt mindre å stelle med, få et nærere fellesskap og ta del i fellesoppgaver i stammens kjerne. Kanskje de eldre kunne ta hånd om natursamfunnets lille dagligvare? Hva med barnehagen? Lenken mellom barn og eldre er unik, et biologisk behov nedfelt i begge parter, og som ingen høyskoleutdanning kan erstatte.

Aldrende kvinne og barn i indisk Himalaya. Foto: meg and rahu

Dette var noen velmente råd fra meg, som jeg håper kan være til nytte og formodentlig gi flere inspirasjon til å engasjere seg for natursamfunnssaken. Skal vi få tilbake grendemiljøet og levende bygder hvor folk trives, og ikke minst, skal vi bygge resiliens for framtida, tror jeg natursamfunnene må gis en kjernerolle.

Til slutt vil jeg oppfordre alle som leser dette om å gå inn på den flotte nettsida til WWW.NATURSAMFUNN.NO.

Publisert hos Kulturverk søndag 8. desember 2013.

Revidert utgave publisert hos KOTE 26. mars 2014 under tittelen GRENDEKLYNGA – EN MODELL FOR FRAMTIDA?

Michel Bauwens and the New Socioeconomic Alternatives

Michel Bauwens is opening a discursive path which, in my judgement, prepares new consensuses and tools broad social and ideological sectors fit into. It would be a mistake to see it as something “passing” or as a mere ideological expression. It’s still in an early state, but it’s quite possible that, in the near future, it may bring together or constitute broad opinion trends.



We’ve known Michel Bauwens, and followed his work, for years. With the P2P Foundation, he has built a practically global connector of movements linked to the commons and the perspective of a P2P mode of production, which makes his own synthesis especially interesting, since there can hardly be anyone more up to date on how the different community tendencies around world are maturing, and having been the first to propose a role for the State in the transition towards a P2P mode of production with his theory of the “partner state,” which he has developed over the years, and also being one of the first to recognize the potential role of phyles in the creation of spaces of transnational well-being.

At the end of 2012, he surprised us all by writing, in his Al-Jazeera column, that he saw space for, and in fact, the foundation was being laid for, a grand alliance around the defense of common goods and the immaterial commons. This alliance includes the Pirate Parties, the Greens, worker and social justice movements, and the Social Liberal parties. The idea was then extended to Syriza in Greece and Melenchon in France. This “Alliance of the Commons" would be complemented, through the same foundation, by the creation of a global phyle and “Chamber of the Commons.”

Interesting? Very much so, obviously. But even more interesting to us is the analysis of the big picture in which he bases his proposals. Continue readnin...

Coming Soon: Think Like a Commoner

My year got off to a zippy start when Ralph Nader named my new book – due out in February – as #1 in his list of “Ten Books to Provoke Conversation in the New Year.” Thanks, Ralph!

Think Like a Commoner: A Short Introduction to the Life of the Commons is my attempt to introduce the commons to the lay reader and concerned citizen. I wanted to explain the commons in simple but not simplistic language while pointing toward the many deep and complicated aspects of the commons, and to the diverse points of entry to the subject. My publisher is New Society Publishers, known for its environmental and activist-minded books.

Think Like a Commoner is my best effort to provide a succinct, lucid overview of the commons. In relatively short chapters, I discuss its history, academic scholarship and many cultural variations. I explore the political and economic implications of the commons and dozens of activist fronts and working projects. I also look at the international commons movement and provide a list of further reading and other resources.

It’s no exaggeration to say that it’s taken me fifteen years to write this book! WhileSilent Theft, my first foray into commons research and scholarship, came out in 2002, I’ve had quite an odyssey of reading, debate, conference-going and reflection over the past decade. I decided it was important to circle back on myself to try to make better sense of the commons, ten years later, and to try to communicate it more clearly. Continue reading...