UN: Only Small Farmers and Agroecology Can Feed the World

Original article by Nafeez Ahmed in The Ecologist here.

Excerpt:

Modern industrial agricultural methods can no longer feed the world, due to the impacts of overlapping environmental and ecological crises linked to land, water and resource availability.

The stark warning comes from the new United Nations Special Rapporteur on the Right to Food, Prof Hilal Elver, In her first public speech since being appointed in June

"Food policies which do not address the root causes of world hunger would be bound to fail", she told a packed audience in Amsterdam.

One billion people globally are hungry, she declared, before calling on governments to support a transition to "agricultural democracy" which would empower rural small farmers.

Agriculture needs a new direction: agroecology

“The 2009 global food crisis signalled the need for a turning point in the global food system”, she said at the event hosted by the Transnational Institute (TNI), a leading international think tank.

“Modern agriculture, which began in the 1950s, is more resource intensive, very fossil fuel dependent, using fertilisers, and based on massive production. This policy has to change.

“We are already facing a range of challenges. Resource scarcity, increased population, decreasing land availability and accessibility, emerging water scarcity, and soil degradation require us to re-think how best to use our resources for future generations.”

The UN official said that new scientific research increasingly shows how ‘agroecology’ offers far more environmentally sustainable methods that can still meet the rapidly growing demand for food:

“Agroecology is a traditional way of using farming methods that are less resource oriented, and which work in harmony with society. New research in agroecology allows us to explore more effectively how we can use traditional knowledge to protect people and their environment at the same time.”

Small farmers are the key to feeding the world

“There is a geographical and distributional imbalance in who is consuming and producing. Global agricultural policy needs to adjust. In the crowded and hot world of tomorrow, the challenge of how to protect the vulnerable is heightened”, Hilal Elver continued.

“That entails recognising women’s role in food production – from farmer, to housewife, to working mother, women are the world’s major food providers. It also means recognising small farmers, who are also the most vulnerable, and the most hungry.

“Across Europe, the US and the developing world, small farms face shrinking numbers. So if we deal with small farmers we solve hunger and we also deal with food production.”

And Elver speaks not just with the authority of her UN role, but as a respected academic. She is research professor and co-director at the Project on Global Climate Change, Human Security, and Democracy in the Orfalea Center for Global and International Studies, University of California, Santa Barbara.

She is also an experienced lawyer and diplomat. A former founding legal advisor at the Turkish Ministry of Environment, she was previously appointed to the United Nations Environment Program (UNEP) Chair in Environmental Diplomacy at the Mediterranean Academy of Diplomatic Studies, University of Malta.

Industrial agriculture grabs 80% of subsidies and 90% of research funds

Hinting at the future direction of her research and policy recommendations, she criticised the vast subsidies going to large monocultural agribusiness companies. Currently, in the European Union about 80% of subsidies and 90% of research funding go to support conventional industrial agriculture.

“Empirical and scientific evidence shows that small farmers feed the world. According to the UN Food & Agricultural Organisation (FAO), 70% of food we consume globally comes from small farmers”, said Prof Elver.

“This is critical for future agricultural policies. Currently, most subsidies go to large agribusiness. This must change. Governments must support small farmers. As rural people are migrating increasingly to cities, this is generating huge problems.

“If these trends continue, by 2050, 75% of the entire human population will live in urban areas. We must reverse these trends by providing new possibilities and incentives to small farmers, especially for young people in rural areas.”If implemented, Elver’s suggestions would represent a major shift in current government food policies.

A small abandoned Norwegian farm. Image credit: Randi Hausken / Wikimedia Commons

Related:

• Nathan Lewis: People Who are Not Directly Involved in Agriculture Should Live in Urban Places
• Inspiring New Film, “Voices of Transition,” on the Agriculture That We Need

Støy fra tørkevifter

Det finnes de som tror at man finner ro og fred på landsbygda. Det gjør man selvsagt ikke. Den eneste muligheten som gjenstår er at vi kjøper opp store områder som legges ut som natursamfunn, gjerne en hel kommune eller et dalføre.

Privatrettslig: et aldeles grusomt forferdelig ord

Les artikkelen kommentaren er knyttet til her.

Takk for dette intervjuet! Det er tid for å skape vår felles fremtid, "the Commons". Jeg benytter bevisst ordet "commons" fram til vi får en bedre betegnelse på norsk enn allmenningen, da det engelske ordet dekker opp for mer enn det norske, og har sterkere røtter, noe jeg har redegjort for i en annen kommentartråd: http://www.levevei.no/2014/08/...

David Bollier har også utgitt ei annen banebrytende bok, den første innen en ny tematikk, noe som til fulle viser hvilken stor og nytenkende tenker Bollier er.

- "Green Governance: Ecological Survival, Human Rights, and the Law of the Commons": http://commonslawproject.org/

Jeg har ikke lest denne boka, men har ved et par anledninger spurt kommunen om hjelp og råd, og da har jeg fått til svar at "dette er et privatrettslig anliggende som kommunen ikke har noe med".

Ordet "privatrettslig" får det virkelig til å grøsse nedover ryggen på meg, jeg synes det er et aldeles grusomt forferdelig ord. Det leder tankene mot det atomiserte individet og alles kamp mot alle, med røtter i de verste sosialdarwinistiske forestillinger. Den private eiendomsretten er også innbakt her, som bl.a. ble utformet for å rettslig kunne tilrane seg landet fra de opprinnelige amerikanerne: http://leveveg.blogspot.no/201...

Så jeg sitter igjen med en sterk følelse av at Bolliers lovforståelse er av den ytterste betydning for å skape en felles bærekraftig fremtid. Norges lover bør revideres med utgangspunkt i Bolliers verk, slik at hva som nå er privatrettslig blir erstattet med "commons"-lov. Vi er jo alle del av et utvidet fellesskap, det privatrettslige er kun en illusjon og et symptom på et sykt samfunn.

Håper "Green Governance: Ecological Survival, Human Rights, and the Law of the Commons" blir et sentralt verk ved lovfakultetene for framtida. 

Dessuten MÅ Bolliers bøker oversettes til norsk!

Norges lover bør revideres med utgangspunkt i Bolliers verk, slik at hva som nå er privatrettslig blir erstattet med "commons"-lov

Relatert:

• Norge trenger et nytt lovverk

"The Commons" er ingen tragedie, men sivilisasjonens redning, vår felles fremtid!

Dessverre faller Erik Tunstad i den vante fella og sprer den falske myten til Garret Hardin om "allmenningens tragedie" til det norske folk.

Les artikkelen kommentaren er knyttet til her.

Bra artikkel, men dette er ikke allmenningens tragedie. 

Allmenningen er tvert imot en modell for økolokisk styring!

- The Commons as a Model for Ecological Governance: http://bollier.org/blog/common...

"But Hardin was not describing a commons. He described a scenario in which there were no boundaries to the grazing land, no rules for managing it, and no community of users. That is not a commons; it is an open-access regime or free-for-all. A commons has boundaries, rules, social norms, and sanctions against “free riders.” A commons requires that there be a community willing to act as a steward of a resource.

Yet, Hardin’s misrepresentation of actual commons as a failed paradigm – a “tragedy” – stuck in the public mind and became an article of faith. Economists and conservative pundits saw the story as a useful way to affirm their ideas that private property rights and markets are the best way to manage shared resources." - David Bollier

James Alexander Arnfinsen har nettopp intervjuet commoner-kjempen David Bollier hos Levevei.no!

- Episode 106: The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing: http://www.levevei.no/2014/09/...

Det norske ordet allmenning dekker ikke helt opp for det engelske ordet "the commons"

"Alain Lipietz, a French political figure and student of the commons, traces the word "commons" to William the Conquerer and the Normans - not the English, interestingly. The term "commons" supposedly comes from the Norman word commun, which comes from the word munus, which means both "gift" and "counter-gift", which is to say, a duty.

I think this etymology gets to the nub of the commons. We need to recover a world in which we all receive gifts and we all have duties. This is a very important way of being human. The expansion of centralized political and market structures has tragically eclipsed our need for gifts and duties. We rely on the institutions of the Market and the State for everything, leaving little room for personal agency or moral commitment. And so we have largly lost confidence in what Ivan Illich called the vernacular domain, the spaces in our everyday life in which we can create and shape and negotiate our lives." - David Bollier

Her er noen lenker til "tragedy of the commons" hos p2p-foundation: http://p2pfoundation.net/Campa...

Jeg er hjertens enig i hva du skriver, men slutt å spre denne falske og ødeleggende myten til Garret Hardin!

Det er tvert imot markeds/stat-duopolet som er den store trusselen mot vår verden:

"Once you learn to identify the commons and understand its dynamics, it becomes quite clear that the privatization and commodification of the commons is one of the great unacknowledged scandals of our time. Its pernicious effects are everywhere." - David Bollier

Så "the Commons" er ingen tragedie, men sivilisasjonens redning, vår felles fremtid!

- THE WEALTH OF THE COMMONS - A WORLD BEYOND MARKET & STATE: http://wealthofthecommons.org/

Alle videoene er samlet her.

The Handicap Principle is a Force for Good or Evil

Terje Bongard was treated

with the same ignorance by

the Research Counsil

of Norway, as Galileo Galilei

was by the inquisition

Published at P2P-Foundation here.

The handicap principle is a concrete force, it's the driver of human behaviour and interaction, and we can use this force for good or for evil.

The handicap principle is there, just like the sun is there. We can learn to harvest its energy, like with solar energy, for the benefit of human civilization.

The Research Council of Norway didn't understand this fact. If Terje Bongard's application was for harvesting solar energy, he would most surely got fundings for his research project MEDOSS.

The Research Council of Norway is just as narrow minded as the inquisition, those men who didn't accept that the Sun is the centre of our solar system. The same way is the handicap principle the force that directs human behaviour.

Here is the answer I gave to a comment from my good friend Vera Bradova:

The RID-Model is a down-up system, but as a democracy it has to include everyone. If one hawk is free to predate on the system, it will fail. It has to include everyone into the system, so it has to be implemented top-down, as you say. It has to be equal for everyone at once.

The RID-model will be focused around production, every in-group to be responsible for their own little part of the production system. This is because the production system is what threatens our survival, still it’s outside of democratic control.

What is the point of the ingroup-model is to harvest the fruits from the “positive” side of the handicap principle, which is the driver of human behavior. This “good force” we can use to organize every aspect of society. No matter how it comes alive, bottom up or top down, the fruits of this force are the same, cooperation, sacrificing, modesty etc.

You see this aspect of the handicap-principle most clearly among the social flock bird the arabian babbler, which Amotz Zahavi, the “founder” of the handicap-principle, studied in the Negev Desert for 40 years. See the book: The handicap principle: A Missing Piece of Darwin’s Puzzle. 1997, Oxford, UK: Oxford University Press. By Amotz and Avishag Zahavi.

On the contrary, our capitalist and modernist system, almost entirely grows the “dark side of the force”, the “janus face” of human nature. Terje Bongard exemplifies this in his book “The biological human being” (http://blog.p2pfoundation.net/the-biological-human-being-individuals-and-societies-in-light-of-evolution-first-chapter/2014/01/30) with using the Australian satin bowerbird as an example of a “capitalist”, that mean growing the “destructive” force of the handicap principle in human society. If a society is organized around this side of the handicap principle, you get a bunch of egoists.

Earlier people instinctively organized to harvest the benefits from the handicap principle, like in the tribe. Or in the alexandrine pattern 37: http://www.patternlanguage.com/apl/aplsample/apl37/apl37.htm

The RID-Model would create the ultimate commons, dissolving both the market and the state, making us all part of a superorganism. Where every individual had an equal say. This is a highly scientific model stemming from the best knowledge available about human behavioral biology.

Terje Bongard's RID-Model is a gateway to create the ultimate commons for humanity. A key to give back hope for future generations and our Earth.

Terje Bongard's book The Biological Human Being, preliminary only in Scandinavian language, gives the answers to what a human being really is. It explains why we act as we do, and reveals how we can use inherited biological drivers to design for cooperation and sustainability. 

A model of the ultimate representative democracy, adjusted for Norway. Larger nations will need one more level of ingroups.

Related:

• Har funnet svaret på hva et menneske er
• Nesting Instinct
• Med hovudet i Riftdalen – frå olje veks ingenting
• Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati
• Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen
• Kapitalismen – frå eit gode til eit vonde – og vegen vidare
• Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi
• Evolusjon, samfunn og kultur

KOMPLEKSITET kontra KOMPLIKASJON

Følgende tekst er utdrag fra en diskusjonstråd hos podcast-showet Levevei.no:

- Episode 75: Peak oil – krise, mulighet eller begge deler? (del 2)

Kom nettopp over et sitat fra SNL om den store økosofen Sigmund Setreng:

I Setrengs filosofi er de to motsatte begrepene kompleksitet og komplikasjon viktige. Livsstrømmens historie gjentar seg aldri; den er alltid kompleks – ulik maskinen som er komplisert, problematisk, men aldri noe annet enn den var før. Naturen er kompleks; den er kvalitativt mangfoldig og er en strøm av hendelser som aldri gjentar seg. Den er altså prinsipielt forskjellig fra enhver maskinstruktur, fordi det grunnleggende kjennetegnet ved maskinen er at vi kan starte og styre den; den er nettopp det i verden som vi kan kontrollere. Naturen kan vi prøve å mestre så godt det er mulig, men vi gjør det bedre jo mer vi tar hensyn til dens mangfoldige foranderlighet.

https://nbl.snl.no/Sigmund_Set...

For meg fortoner dette sitatet seg som en åpenbaring av ny innsikt. Det er nettopp hva jeg har forsøkt å si hele tida, uten å finne ord. Vår sivilisasjon er bygd opp rundt den rasjonelle modernismen, som ser på samfunnet som en maskinstruktur. Derfor bygger ikke vår samfunnsstruktur på kompleksitet, men på KOMPLIKASJON.

Naturen derimot er kompleks, fordi den aldri gjentar seg selv!

Dette er også grunnen til at vi må bygge samfunnet rundt adaptiv morfogenese, slik Alexander mener.

I sannhet er kompleksitet kjernen i det gode liv. Mens vårt samfunn kun verdsetter komplikasjon, og derfor ikke gjør livet verdt å leve.

Les mer om Setreng hos Harvest:

- EN NATURVERNER FOR VÅR TID?

Her er et sitat fra artikkelen hos Harvest:

Sigmunds naturoppfatning innbefattet også mennesket; vi er en del av naturen – å tro noe annet, slik vi har vært forledet til i noen generasjoner nå, er en (fatal) misforståelse. Et bærekraftig, natur- og menneskevennlig samfunn kjennetegnes, hevdet Sigmund, ved at det tar naturens og tilværelsens mangfold og prosesskarakter på alvor. Prosesskarakter, det vil si: I vår moderne tilværelse oppfatter vi naturen som noe statisk, noe som står i ro og som vi derfor kan putte inn i et regneark og gjøre kalkyler med, sette opp prognoser på, manipulere, til og med skru tilbake dersom noe skjærer seg.

Kort sagt, vi oppfatter den som en komplisert maskin, og nettopp begrepet komplisert er vesentlig. Sigmund gjør et poeng ut av forskjellen på det kompliserte og det komplekse. En maskin er komplisert, det samme er visse, gjerne byråkratisk oppbygde, samfunnsstrukturer. Naturen derimot, og menneskesamfunn som er i pakt med den, er komplekse. Det kompliserte kan gjerne være svært avansert, men vil til syvende og sist alltid kunne plukkes fra hverandre og forstås av mennesker. Samtidig kan det fremstå som ytterst uoversiktlig. I et komplisert samfunn vil mennesket for eksempel lett føle seg fremmedgjort. Moderne storbyer kan ha dette preget, likeledes ulike organisatoriske systemer, ikke minst slike som er bygd opp etter prinsippet for New Public Management.

Det komplekse, derimot, innebærer en erkjennelse av at ting er sammenvevd, i naturen og i menneskers samspill med den og med hverandre. Det komplekse kan ikke overskues, ikke plukkes ned i enkeltkomponenter, ikke puttes inn i noe regneark. Selvsagt kan vi forstå naturen et langt stykke på vei, men ikke til bunns. Og det henger sammen med det prosesspregede, for naturen står aldri i ro, den er alltid på vei til noe annet, i en prosess. I den kompliserte virkelighetsforståelsen er det først og fremst tid som skapende faktor vi glemmer å forholde oss til; vi har lært oss til å tenke på tid utelukkende som noe kvantifiserbart, altså noe som bare er en romlig størrelse. Virkelig tid derimot, er en strøm vi befinner oss i. I den kan vi manøvrere, men vi kommer bare i begrenset grad noen vei med firkantede planer og kalkyler. Manøvrering i virkelig tid forutsetter i stedet improvisasjon som grunnleggende strategi, altså: heller enn å legge detaljerte planer for alt som skal skje, slik en komplisert tankegang tilsier at man skal og kan, bør man basere seg på å håndtere utfordringer og gripe muligheter etter hvert som de oppstår. Dette betyr ikke at man aldri skal planlegge noe som helst. Poenget er at det vil være en illusjon å tro at alt kan gjennomkalkuleres - uforutsette faktorer kan alltid slå inn.

Naturen er altså kompleks, ikke komplisert, den kan forutses og kalkuleres kun til en viss grad. Mennesker og menneskesamfunn som lever i pakt med naturen har dette som en grunnleggende holdning. Man vil finne at de er mestere i kollektiv improvisasjon, også det et sentralt begrep i Sigmunds tenkning. Den kollektive improvisasjonen har Sigmund gjerne illustrert ved hjelp av jazzmusikk, en musikkform han hadde store kunnskaper om og et lidenskapelig forhold til. I et jazzorkester improviseres det hele tiden, og musikerne må gjøre det sammen, som en enhet, intuitivt og i selve musikkflyten; de kan ikke stoppe opp og samrå seg. For å få dette til kreves at de er tett samspilte, kjenner hverandre, har felles musikalske referanser, behersker sine instrumenter osv; i sum gir dette en skapende kommunikasjon som driver musikken fremover. Denne kommunikasjonen kan imidlertid aldri analyseres uttømmende og settes på formel. Kroppsspråk, blikkontakt, små tegn og signaler, de blir til der og da, men kan ikke brukes opp igjen, for til neste gang har musikken og samspillet gått over i noe nytt. Musikken blir til på nytt, hver gang den spilles.

Slik naturen og menneskene også stadig blir til på nytt og alltid er på vei over i noe annet. Og der mennesker og samfunn som er i samspill med naturen, nettopp også møter den gjennom slik kollektiv improvisasjon. Disse samfunnene må da, som jazzorkesteret, være små og oversiktlige, selvstyrte, og med rom for alle til å delta i den skapende prosessen. Folk må leve tett nok inn på hverandre til å ha den nære og naturlige kommunikasjonen som trengs, og de må ha grunnkunnskapene å improvisere ut fra; omtrent som jazzmusikerne behersker sine instrumenter, må de kunne sine håndverk, kjenne prosesser og rutiner i natur og omgivelser. Og viktig: folk må være allsidige, i stand til å møte ulike utfordringer. Et samfunn med bare spesialister er et sårbart samfunn.

I dette ligger også et poeng som har med livskvalitet å gjøre. Mennesker som stilles overfor allsidige utfordringer vil også måtte bruke langt mer av seg selv enn det man må i høyt spesialiserte samfunn. Dette er et gode i seg selv, en kilde til et rikere liv, der alle evner tas i bruk.

Dette er så vidunderlig å lese. Akkurat nå kjenner jeg meg sterkt beveget over at vi i Norge har en filosof, Sigmund Setreng, som har satt ord på dette jeg selv har følt på og forsøkt å sette ord på.

I sannhet er kompleksitet kjernen i det gode liv. Mens vårt samfunn kun verdsetter komplikasjon, og derfor ikke gjør livet verdt å leve.

Relatert lesning:

• Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet
• Sigmund Kvaløy Setreng hos Vindheimbloggen
• Peer-to-Peer Themes and Urban Priorities for the Self-organizing Society
• PatternDynamics: Following The Way Nature Organizes Itself to Deal with Complexity
• The Meaning of Complexity
• Cognitive Dissonance and Non-adaptive Architecture: Seven Tactics for Denying the Truth
• NEW CONCEPTS IN COMPLEXITY THEORY
• ARCHITECTURAL COMPLEXITY IS BETTER FOR HUMANITY
• Complexity and Urban Coherence
• Development of the Urban Superorganism
• Life and Complexity in Architecture From a Thermodynamic Analogy

I et komplikasjonssamfunn er også lykken maskinell, og den gjennomsnittlige lykkelige nordmann er intet annet enn en lykkemaskin, framstilt av konsumentsamfunnet gjennom komplikasjon.

Kompleksitetslykke er den rake motsetning til komplikasjonslykke, fordi den aldri gjentar seg selv, men lik naturen alltid deriveres gjennom et nettverk av interaksjoner framstilt av adaptiv morfogenese.

Kompleksitet kan ikke oppstå ut av modernistisk liberalisme, som er navnet på det siamesiske monsteret som kontrollerer våre liv, det sammenvokste stats/markeds-duopolet.

Derimot oppstår kompleksitet som den naturligste ting av verden gjennom "the Commons".

Jeg liker begrepet "generert kompleksitet". Jeg tror på langsomme prosesser og langsiktig utvikling. Robuste systemer, hvis de skal være bærekraftige, må jo være i balanse. Her har vi mye å lære av biologiske prossser. - James Alexander Arnfinsen

Fra "Simple Living" til "Complex Living"

Vil til slutt legge til at utgangspunktet for "Simple Living"-bevegelsen er helt feil! Skal vi igjen kunne leve meningsfylte liv på jorden, noe vi ikke gjør i dag, kan vi ikke forenkle våre liv. Vi må tvert imot søke å kompleksifere våre liv!

Enkelhet er ikke det motsatte av komplikasjon, derimot er komplikasjon en form for naiv enkelhet, som med en rasende styrke bringer oss alle mot avgrunnen.

Kompleksitet gjør dog til syvende og sist livet forunderlig enkelt å leve. Dette fordi den følger enkelhetens veg.

Personlig håper jeg derfor med tiden å kunne starte en ny "Complex Living"-bevegelse.

Lykken er kompleks!
Det gode liv er komplekst!
Livets kjerne er kompleksitet!

Dear Sandra, Welcome to the World!

I'm so proud of you Sandra. I'm happy to be your big sister.

My girls

You are welcome!

Sandra is a child of optimism. When I decided to have her it was partly because I was sure Terje Bongard would carry through his research project MEDOSS, and that Norway and later the world should become transformed into a representative ingroup democracy.

The Research Council of Norway utterly crushed my and Bondgards dream!

I knew a long time that our industrial civilization has come to an end, but I hoped we could transform it into something much better, the ultimate commons through Bongard's RID-Model.

Now, instead, the return of the Dark Ages are looming ahead of us:

- Dark Age America: The Senility of the Elites

- Dark Age America: The End of the Old Order

- Dark Age America: The Cauldron of Nations

- Dark Age America: The Population Implosion

- Dark Age America: A Bitter Legacy

- Dark Age America: The Rising Oceans

- Dark Age America: Climate

I'm not particularly in favor of the collapse of our civilization into a new dark age; I just see it as inevitable, given the idiotic choices of the recent past. - John Michael Greer

Of all these idiotic choices the Research Council of Norway made the worst!

This blog has about 2000 hits from the USA a month. If a "rich uncle" over there happens to stumble upon this blog, please consider to support Terje Bongard with funding for his research project to create the ultimate commons and democracy. He needs about 42 million Norwegian kroners. His contact info is to be found here.

Meditating at the hospital I've come to that there are two major battles I must fight for my daughters.

1) The Battle for the Life and Beauty of the Earth

In any environment we build—building, room, garden, neighborhood—always, what matters most of all is that each part of this environment intensifies life. We mean that it intensifies human life, animal life, emotional life, the life of storms, the life of wild grasses and lilies, the life of fish in a stream, the life of human kindness in a rough place where it may not be easy to find. - Christopher Alexander

2) The Battle for the Restoration and Reintroduction of the Commons in All Aspects of Human Life and Civilization

We have a choice: Ignore the commons and suffer the ongoing private plunder of our common wealth. Or Think Like a Commoner and learn how to rebuild our society and reclaim our shared inheritance. - David Bollier

See more Commons in Action - videos here.

Norge trenger et nytt lovverk

Forfatterne Burns Weston og David Bollier sitt bidrag for å skape et nytt lovverk med utgangspunkt i "the commons"

Norges lover er utformet for utplyndringen av naturen gjennom det siamesiske trollet stats/markeds-duopolet og den private eiendomsretten, og har som formål å undertrykke "the commons". Dette er også hovedformålet med den Europeiske Union, som vi er underlagt gjennom EØS.

Once you learn to identify the commons and understand its dynamics, it becomes quite clear that the privatization and commodification of the commons is one of the great unacknowledged scandals of our time. Its pernicious effects are everywhere. - David Bollier

Burns Weston og David Bollier har gjennom boka "Green Governance" gitt oss et fundament for å skape et nytt norsk lovverk, med formål å bevare naturgrunnlaget og å styrke "the commons" mellom mennesker.

Michel Bauwens ser for seg en likefordeling mellom "the commons", markedet og staten. Personlig ser jeg heller for meg en modell som ligner vannmolekylet, hvor "the commons" utgjør oksygenatomet og dagens stats/markeds-duopol er splittet til to små vedheng lik hydrogenatomene, der disse helt er underordnet "the commons".

Med innføringen av IGD (Inn-gruppe-Demokratiet) vil staten og markedet opphøre, i alle fall i nåværende form, og bli oppslukt av "the commons".

Nettsida til "Commons Law Project" ligger her:

WWW.COMMONSLAWPROJECT.ORG

Hvem leser Permaliv?

Permaliv er en liten blogg, så vidt stor nok til at det ikke føles meningsløst å holde den levende. Det er dog verdens eneste blogg som arbeider aktivt for å innføre Inn-Gruppe-Demokratiet (IGD) til Terje Bongard, menneskehetens eneste håp for å unngå å falle inn i en ny mørk middelalder, som kommer til å parkere den forrige. Bloggen har derfor en misjon som langt overgår dens beskjedne besøkstall.

Jeg er allikevel stolt over den fine internasjonale fordelingen av lesere, her for sist måned:

Oppføring	Sidevisninger
USA	2091
Norge	2033
Tyskland	771
Ukraina	697
Frankrike	517
Kina	386
Russland	244
Tyrkia	156
Litauen	58
Polen	58

Norge, et land av modernistisk slum

Når jeg farter rundt i Norges land blir jeg i stadig større grad grepet av angst over den modernistiske hesligheten som brer seg ut over alt. Enten i form av den suburbane eneboligen, corbusianske bomaskiner eller bokseforretningsbygg. Som Christopher Alexander sier det i følgende video: "small scale crap and large scale crap".

Det jeg ser er slum, estetisk og åndelig slum, Norge er et land i forfall. De som har lest litt i Alexanders "The Nature of Order" vil glede seg over de mange vakre fotografiene av det vi i vesten vanligvis vil kalle for slum, men som er fulle av liv, en ekte glede over livet.

Norge bruker oljeinntektene til selvpining og modernistisk slum, det vi ser her i Bjørvika er en form for oljesøl i strandsona. Noen vil kanskje si at modernismen tilhører et moderne samfunn, det gjør den ikke, den er et uttrykk for ondsindig ideologi.

Mens Bjørvika representerer vertikal slum, er suburbia et uttrykk for horisontal slum

Leon Krier forklarer i følgende video forskjellen på vertikal og horisontal slum.

But how did the modern system of development and consumption — our “technological-consumerist” system — come about? Was it not an inevitable part of the evolution of science and technology, and an inevitable response to the desires of consumers — in short, our destiny?

No it was not. In fact this system was invented — planned by industrialists and political leaders in the early years of the 20th Century, primarily in the USA. The story was documented well in the 2002 film by BBC documentarian Adam Curtis, “The Century of the Self”, and in particular the first episode titled Happiness Machines. Leaders of Wall Street joined with political leaders to solve a twin problem: how to keep the masses engaged in productive and wealth-generating activities, which would also quell potential political unrest.

Their answer was to create a new kind of consumer society — the one we take for granted today, and the one that is still used to sell consumer products (including modern architecture in Dwell magazine, for example). This new idea was perhaps explained best in 1924 by Banker Paul Mazur of Lehman Brothers — the same company whose notorious collapse in 2008 helped trigger the global financial crisis and great recession. “We must shift America from a needs-culture to a desires-culture”, said Mazur. “People must be trained to desire, to want new things, even before the old have been entirely consumed. […] Man’s desires must overshadow his needs.”

Central to this fascinating and poorly-understood story was Edward Bernays, a remarkably important and yet almost unknown figure in modern history. Bernays was the nephew of Sigmund Freud, and his brilliant idea was to use Freud’s own ideas on subconscious desires to create powerful new strategies for advertising, public relations, and propaganda. Among Bernays’ “accomplishments” was getting millions of women to smoke for the first time and essentially inventing the modern political campaign, with all its emotional manipulations. (Freud, to his credit, strongly protested this manipulative, exploitative, and fundamentally antidemocratic use of his ideas.)

Even less well known, Bernays played a key role in selling modernist urban and suburban planning to the public. As Curtis’ film demonstrates, Bernays helped to orchestrate the seminal “Futurama” exhibit by General Motors at the 1939 World’s Fair. It was this event, perhaps more than any other, that sold a radiant vision of the suburbia to come to a desperate public, traumatized by the Depression and coming war, and seeking a positive vision of the future. To this vulnerable audience, the marketers offered a gleaming new age of modern buildings and suburbs and consumer gadgets of every conceivable type. It was all so wonderful! We had certainly been “trained to desire, to want new things …” And we got them. - Salingaros & Mehaffy

Storboksfenomenet, et annet kjennetegn ved modernismen

James Kunstler viser i følgende video flere skremmende eksempler på "big box"-fenomenet og andre former for slum som kjennetegner den suburbane tradisjonen.

Alle typologiene nevnt ovenfor er et uttrykk for separasjon og ikke-tilknytning, både i forhold til naturen, medmennesker og Gud (Alexander bruker betegnelsen "the I"). Når tilknytningen til naturen, andre mennesker og Gud er brutt, står man tilbake med et reint Helvete. Og det er nettopp dette Norge er i ferd med å bli. 

Dette faktum gjør meg svært vondt.

For å forstå hvordan vårt kjære fedreland kunne bli forvandlet til en nihilistisk slum, kjøp boka "Anti-Architecture and Deconstruction: The Triumph of Nihilism", av min gode venn Nikos A. Salingaros, her.

Salingaros er rangert som den ellevte viktigste urbane tenker gjennom alle tider, og som en av de 50 mest innflytelsesrike intellektuelle som endrer verden. Han er en av de fremste rådgiverne ved arkitekturfakultetet til den katolske kirke. Til daglig arbeider han som professor i matematikk ved universitetet i Austin, Texas. Tidligere arbeidet han med kjernefysisk forskning og utvikling av fusjonsenergi.

Han har til meg uttalt at jeg er en av de som forstår hans arbeider best. Hva han mener med dette for en som nesten strøk i matematikk på ungdomsskolen, vet jeg ikke? Kanskje han mener å forstå med hjertet?

Uansett, han har gitt meg mange oppmuntringer, og er bekymret fordi det er så vanskelig for meg å finne roen til å skrive.

Men hvordan kan man finne ro i vårt samfunn, som hverken verdsetter biofilia eller "the commons"?

“What are the ideas and aims of the current architectural elite? And what might explain why these flawed ideas have such a powerful hold on so many people? This is a stunning and deep book, as interesting for its analyses of psychology and politics as it is for its discussion of architecture.” — Ray Sawhill

Det norske flagg er vakkert, hva vi gjør med vårt fedreland er ikke like vakkert, vi har ikke lenger noen grunn til å være stolte over oss selv

A world in which we value ourselves according to the beauty of the places we have carved out, and modified, and taken care of, and in which we have woven our lives together with that of other people, animals, and plants - Christopher Alexander

Naviana, en av grunnleggerne av den norske natursamfunnsbevegelsen, deler mitt syn:

Øyvind Holmstad:
Flott sitat! :) Jeg kjenner meg helt igjen i den eksistensielle angsten som du forteller om. Den kommer alltid krypende over meg når jeg ser 99,9% av norsk arkitektur... hehe. Det er interessant at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Det er egentlig en veldig intens følelse. Noen ganger tenker jeg at dersom folk kunne sett hvor mye fantastisk som er mulig å skape, så vil de slutte å bygge alt dette stygge og sjelløse... men som du sier må vi vel finne en mening med livet og en tilknytning til noe mer hellig, sjelfullt eller spirituelt... noe som gjør at vi strekker oss lenger enn kun det helt grunnleggende for å få livet til å så vidt gå rundt. - Naviana

Relatert:

• BIOPHILIA AS A MECHANISM FOR HEALTH

9 likes til kommentaren for "Permakultur er løsninga på alt"

Mange er i dag opptatt av likes, særlig unge jenter. For min egen del er det lenge sida jeg gav opp å bli likt, og de som blir likt blir stort sett dette grunnet status og utseende, noe som jeg ikke ser særlig poeng i. Allikevel, 9 likes er sjelden kost, og jeg må innrømme at innerst inne satte jeg pris på å for en sjelden gang bli så godt likt.

Anbefaler forøvrig på det varmeste den supre artikkelen:

- Permakultur er løsninga på alt

Min kommentar:

Hyggelig å se at Eivind fortsatt holder koken, jeg var med ham på kurs i Hugelkultur og hørte et foredrag av ham under permakulturfestivalen i Hurdal i fjor. Han var like engasjert og intenst brennende som en vekkelsespredikant, som jeg møtte mange av i oppveksten. Permakultur er virkelig det glade budskap, uansett hvilken religion man tilhører.

Det er en stor oppmuntring å se hva dere har fått til i Bærum! Selv har jeg ikke fått til en tøddel av permakultur der jeg bor siden jeg tok mitt PDC-diplom i Sverige i 2011, med unntak av et plommetre jeg har omplantet 3 ganger, et under at det har overlevd. Nå er jeg så sliten av å bekjempe neuroergonomiske blundere og anti-permakultur, at jeg enten vil flytte til et sted i utlandet med tradisjonell urbanisme, eller isolere meg på landsbygda i påvente av et natursamfunn. Bor for tida på slektsgården i Hurdal, men her er trafikken så intens og sinnssvak at jeg ser det som nær umulig å satse her. Fatter ikke at 2500 mennesker kan produsere så mye trafikk, og når rånerne drar på jobb til Gardermoen i 4-5 tida om morgenen og akselrerer fra 0-100 på 5 sek. med bassanlegg som hører hjemme på en Rolling Stones-konsert, blir det for mye for en dypøkologisk totning.

Systemet vi er inne i er som en løpsk bøling på sikker vei mot stupet. Det er absolutt ingen måte å snu det innenfra. Her kommer permakultur inn ved å bruke naturen som gjeteren som plystrer et par kjappe meldinger til gjeterhunden som på null komma niks snur hele flokken. Det er naturen som kommer til å berge oss, men da må vi alliere oss med den og la den redde oss. Vi er det mest destruktive vesenet på jorden, men vi kan bli det nyttigste. - Eivind Bjørkvåg

Et hovedpoeng i permakulturen er å se etter mønstre og sammenhenger, i det store og det små, både for menneske- og natursystemer og ineraksjonen mellom disse. Selv ser jeg på Terje Bongard som en av norges største permakulturister, da han ønsker å benytte to meta-mønstre i naturen, handikapprinsippet og inngruppa, for å organisere bærekraftige menneskesystemer. Dessverre fikk jeg nylig vite at Bongard ble så sliten etter nedturen med MEDOSS at han vurderer å trekke inn årene: http://blog.p2pfoundation.net/...

Men vi får gjøre som profeten Jeremia da hans folk ble ført i fangenskap til Babylon, han plantet et tre. Et lite bidrag i en storpolitisk verden, men det eneste fornuftige Jeremia fant å kunne foreta seg når alt syntes svart.

Ps! Mens jeg skriver dette skjærer det meg i sjela når folk knuser glass i glasskonteinerne utenfor COOP i Hurdal: http://commons.wikimedia.org/w...

Hvis noen i Hurdal økolandsby leser dette, vennligst ikke knus glass i kontainerne ved miljøstasjonen ved COOP. Dette genererer en fryktelig miljøfiendtlig støy. Vi blir nok også boende her med vår datter nr. 2 som kommer neste måned, og trenger litt ro.

Jeg kommer til å gjøre alt i min makt for å innføre mine døtre i permakulturen, bedre framtidshåp kan jeg ikke gi dem!

Snart norsk trefiberisolering!

Her på Gjøvik ser jeg nå at firmabilene til Hunton dekoreres med Norsk Trefiberisolering. De satser stort med ny fabrikk på Gjøvik, hvor første trinn for produksjon av blåseisolasjon skal stå ferdig om to år. Denne skal lages av norsk gran, i mellomtida importerer de isolasjon av polsk furu, som etter min mening ikke er like godt egnet. Dette fordi grana har vesentlig lengre fibre enn furua.

WWW.TREFIBERISOLERING.NO

Trefiberisolasjon av polsk furu, enn så lenge. Gleder meg til å kunne fotografere isolasjon av ekte norsk gran. Skal du etterisolere eller bygge nytt, vent til du får norsk trefiberisolasjon. Med sine uovertrufne egenskaper parkerer denne alle former for syntetisk isolasjon. Og du kan få bo i et ekte trehus tvers igjennom. Nb! Husk trekvit granpanel på alle innvendige flater!

En stor takk til Hunton på Gjøvik, som snart vil gi trelandet Norge rotekte trefiberisolasjon fra norsk gran!

Nesting Instinct, by Vera Bradova

A brilliant piece by my alexandrian friend Vera Bradova! Her essay clearly shows the advantages of the Representative In-Group Democracy, which is proposed by the human ecologist Terje Bongard. Bongard's model would have created the ultimate commons, but his research project MEDOSS was brutally rejected by the ignorant and anonymous referees of the Research Council of Norway.

A model of the ultimate representative democracy, adjusted for Norway. Larger nations will need one more level of ingroups.

Original article here.

Nesting Instinct

Governance activities are organized in multiple layers of nested enterprises.
— Elinor Ostrom

It was Elinor Ostrom who began to speak of nestedness as one of the key components of a successful co-governance of the commons. But tribal societies had long been organized along these lines. A regional tribal alliance nested within it several tribes, which each nested several bands, and those nested several affinity clusters, composed of individual human beings. This way of organizing has an organic feel to it; our own bodies are “nested enterprises.”

It’s a curious thing. Human (tribal) organization units — affinity clusters, bands, tribes, tribal confederacies — don’t scale up. They don’t grow by proportional increase. What happens if an affinity group is pushed to grow past its natural limit? Ill will rises amongst the members. The strengths of the group — intimacy, trust, spontaneous conversations, easy problem solving — begin to fade. The group turns dysfunctional. People leave. When it reaches some 20-25 members, the size of a small band, it begins to function again, as facilitation, talking sticks, councils, committees and other formal devices are implemented to manage group process. It looks like a band, but is it? The previous formation out of which it has grown has been destroyed. The resulting “band” is just a growing collection of individuals, no longer anchored in smaller units, and vulnerable to the misuse of power. This is the violence of “biggering” that this civilization brings into everything it touches. As hamlets grow into small towns, and towns into cities, the person’s political clout vanishes, and anonymity and deracination take their toll.

Why don’t we learn from the growth of entities that are not known for ravaging the inheritance they have been given? A healthy cell does not grow unchecked. It divides. The divided cells form clusters, which form tissues, which form organs, and eventually, an organism arises, all without anyone dictating the development. That is how nestedness works. Some call it holarchy. They say it’s a type of hierarchy, but it seems to me the inverse of a hierarchy: there is no top or bottom, and there are no bosses. As this diagram shows, there are always more potential levels each way, as atoms give way to subatomic particles, and organisms rise together to form societies, ecosystems, and beyond.

Holarchy: a meta-system of irreducible wholes that are themselves part of larger wholes, ultimately comprising all life on earth from a single cell to the entire planetary ecosphere.

What if we were to grow communities via natural self-organization? Individuals spontaneously form affinity groups. Some flourish more than others, and divide. Out of several, a band emerges. Out of a few bands, a tribe emerges. (It would take only 7 layers starting with groups of a dozen to include every human on the face of the earth!) Note that this sort of growth does not do violence to the prior, more local, smaller groupings. They keep on flourishing, part and parcel of the logic of that particular social organism.

holarchic schema of a tribe

What is the advantage of this way of growth and organization, besides imitating the success of Mother Nature? Governance can take place appropriately; the smaller, earlier units largely retain their autonomy; the broader, more encompassing later units like bands and tribes deal with broader matters that pertain to bands and tribes. Easy conversations, intimacy and trust are undiminished. At the same time, the larger, later units bring with their emergence novel advantages: coordination, attention to larger parts of the commons, diversified talent pools, and clout. And the organization that remains anchored in small groups of trusted associates has a leg up on the problem of free riding. It is easy to see what other people are doing within your group; easy to apply peer pressure if needed. The genius of successful commons management summarized in Ostrom’s eight principles rests on trust which is impossible without people knowing one another well over time.

Nested systems are self-organizing, emergent, bottom-up systems. They preserve direct involvement of each member. They are polycentric, having many semi-autonomous decision nodes rather than one. This makes them robust, adaptable, and resilient. Rules too are crafted from the bottom up, and are adjustable by the members with a focus on creating a structure of incentives favorable to both trust-building and maintaining a diverse environment favorable to discovering better solutions to problems. To paraphrase Ostrom, “when large systems fail, there are smaller systems to call upon — and vice versa.” Each smaller, earlier level is influenced by, and itself influences, the broader, later levels. Each cluster, each band, each tribe is an entity unto itself, and a part of an entity larger than itself. Allowing decisions to be made as close to the scene of events and the actors involved as possible, each affinity cluster, each band is a self-regulating, open system that displays both the autonomous properties of wholes and the dependent properties of parts.

So. What’s stopping us?