Les tråden kommentaren er en del av her.
Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.
Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.
Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk. – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111
http://www.kulturverk.com/2015/01/09/forbi-foydalsamfunnet/
Løsningen ligger altså i overgangen fra massesamfunn til stammesamfunn. Skal vi opprettholde en industriell sivilisasjon er mitt eneste håp at vi får til denne overgangen. Det er bare synd at tidsfristen er så altfor kort!
Da jeg skrev essayet ovenfor hadde jeg fremdeles mest tillit til Greer, og at vi hadde flere tiår til rådighet. Nå ser det ut til at Gail har rett, og jeg finner hennes argumentasjon mest overbevisende. Du, Gail og Setreng har fått meg til å forstå at vår sivilisasjon er en stor bedrift, AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system), bygget opp som en leonardo dome.
Vi har løsningen, men tidsfristen er for kort, og vi er i ferd med å få hele AKIS i hodet. Stikkene som bygger opp rammeverket til AKIS vibrerer allerede, og kan begynne å løsne hver dag som helst.
Har såvidt begynt på artikkelen "Går bedriften Jorden konkurs?", og håper å få den ferdig til jul. Har det så altfor travelt. Burde ha skrevet en artikkel i uka. Synes jeg forstår sammenhengene bedre nå.
A) Vår sivilisasjon er i praksis bygget opp som en eneste stor bedrift, vi kan gi denne navnet AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system). Her henger alt sammen, likesom i enhver bedrift, hva Tverberg kaller "interconnectedness".
B) AKIS har form som en leonardo-dome.
C) AKIS er i ferd med å gå konkurs, rammeverket vibrerer allerede, og en deflasjonær kollaps vil si at vi får hele rammeverket eller leonardodomen i hodet.
D) AKIS er basert på individualisme og utgruppe-konkurranse i et massesamfunn. Denne drives av gjeld og pengene er limet som holder samfunnet sammen.
E) Bongard har lansert en løsning hvor vi organiseres oss som et stammesamfunn, basert på studiet av araberskriketrosten. Her overtar inngruppekreftene, som er koblet opp mot de "gode" kreftene i handikapprinsippet, som limet som holder samfunnet sammen.
F) Skal vi opprettholde en industriell sivilisasjon må denne organisasjonsmodellen, som Bongard beskriver som det absolutte demokrati, koblet sammen med økonomien, gjøres internasjonal, og vi må få en slags verdensregjering. Dette for å fordele verdens ressurser, da en industriell sivilisasjon kun henger sammen hvis den fungerer på et globalt nivå.
G) Overgangen til "stammesamfunnet" må gjøres mens AKIS fremdeles fungerer, etterpå er det for seint.
H) I beste fall har vi 10-20 år til rådighet, hvor f.eks. BXT kan kjøpe oss litt ekstra tid. Men det er sannsynlig at vi kun har ett til to år på oss for å få til en overgang til et nytt system.
I) Vår sivilisasjons fortsatte eksistens henger i en meget tynn tråd.
 |
| AKIS, med form som en leonardodome |
