«I would introduce the perhaps jarring idea that the locus of settlement in the USA is headed for an even more striking change, namely that the action is going to shift to the small cities and the small towns, especially places that exist in a meaningful relationship to food production. These places are currently the most derelict and dis-invested in the nation. I would argue that they are about to regain importance. For one thing, the global economy is unwinding. It never was a permanent installation in the human condition, contrary to what Tom Friedman said in his books and newspaper columns. That global economy was the product of special circumstances, namely a hundred years of super-cheap energy, and about seventy years of relative peace between the major powers of the world. Those conditions are now ending, and the transient globalized economic relations that flourished under them — the chain of products moving from the factories of Asia to the Wal Marts of America — are coming to a close.»
Anti-retrovasjon på Toten!
Hva som bygges her er et gigantisk nytt vann-/avløpssystem for subeksurbanittene oppunder Totenåsen, hvor vann pumpes opp fra 100 m under havets overflate til 500 moh., for så å ledes ned igjen til Mjøsa gjennom renseanlegget på Skreia.
«Suspend all your assumptions about our ability to continue the familiar arrangements of the present day. We are passing through a difficult transition and I don’t think it will lead to the techno-nirvana that many are expecting. In fact, I think we are likely to lose many of the technological advances that we have come to take for granted, starting with the ubiquity of the Internet — which depends, after all, on a completely reliable electric grid. We are heading into a contraction of techno-industrial activity and probably an eventual contraction of population. We have to make things smaller, more local, and finer.
If you could go back in time to the year 1950, to Cadillac Square in the center of downtown Detroit, and interview a proverbial “man-on-the-street” there about the future, he might have had a hard time grokking what actually happened to the place after 1970 — the astounding devastation that occurred without a war taking place. Likewise, I think the American public fails to see the probable arc of the current story. We are expecting nothing except more technological magic, and that is sure to leave a lot of people disappointed.» - James Howard Kunstler
Vi entrer retrovasjonens tidsalder, hvor vi må forene gammel teknologi med hva som kan overleve av ny teknologi i en energifattig framtid.
Dørproduksjon har alltid vært sentralt ved Kloppen. I dag produserer Kloppen Trevare Nordens beste innerdører, etter utsagn fra kvalitetsbevisste snekkere.
Kloppensøyla har også blitt et begrep. De første søylene ble levert til nabogarden Slagsvold, disse var tegnet av arkitekt Rudolf Bråthen, som ble svært populær hos storbøndene på Toten.
Rudolf Bråthen tegnet seinere søylene til Rånåby, selvsagt laget ved Kloppen, og hvor Alf Prøysen arbeidet som grisdreng som ung. Sangen Dagros Kloppen og ´n Burmann på By stammer trolig fra denne tida, hvor By var en forkortelse for Rånåby.
Kloppen Trevare er ikke like vakker som før, men ligger fremdeles vakkert til i kulturlandskapet ved Lenaelva, hvor det var en klopp med store steiner der man kunne komme tørrskodd over.
Jeg ble født før barnehagenes tid og har innsett at jeg begynner å bli styggammal, særlig etter et nylig ryggprolaps.
Derfor var det bestemor som passet meg i boligen ved Kloppen, sammen med oldefar Johannes Lindstad, som tilbrakte dagene med å gynge i gyngestolen. Mer husker jeg ikke av ham.
Man kan si at Kloppen var min barnehage. Den gang var det et spennende sted, med gammelt sagbruk og lagerlokaler med mange rom, kroker, kriker og hemser. Her kunne man komme over alt mulig rart!
Kan også erindre at jeg satt i flishaugen og så på mens gamlekara arbeidet.
En gang falt søskenbarnet mitt i brønnen og det var like ved at det hele gikk galt, men heldigvis var bestefar i nærheten.
Jeg må si jeg synes synd på objektivistene med all denne nye forskningen om inngruppe-mennesket.
Men ikke tro at konkurransen blir mindre i inngruppa, det blir bare en annen form for konkurranse, hvor det ikke er om å gjøre å være prangende (jamfør børstekalkunene og atlaskgartnerne), men generøs og oppofrende (jamfør araberskriketrosten, som Zahavi studerte i 40 år i Negevørkenen, og som la grunnlaget for teorien om handikapprinsippet, darwinismens "missing link").
Hva som er viktig å forstå er at handikapprinsippet består av utgruppestrategier og inngruppestrategier. Vanligvis består dyreatferd kun av en av disse strategiene, mens mennesket er unikt i dyreverdenen og behersker begge, hvor vi kan veksle mellom en utgruppe-/inngruppestrategi avhengig av setting.
Libertarianere
hevder ofte at ikke-aggresjons-prinsippet inkluderer eiendom og
kontraktsfrihet som en del av selveie. Grunnlaget for utvidelsen av
selveie til ens eiendom er John Lockes argument som sier at man kan
erverve eiendomsrett over en naturlig ting som ikke tidligere har en
eier ved at man bygger noe ut av det og dermed gjør det til en del av
ens selv. Senere handel av sed eiendom (eksempelvis salg eller leie) er
en overføring av denne retten. Hvis noen bruker aggresjon mot ens
eiendom, bruker man samtidig aggresjon mot individet. Når det gjelder
kontraktsfrihet innebærer selveie at man har frihet til å handle uten å
bli utsatt for aggresjon. - Wikimedia
Merk at John Loche utformet sin filosofi for adelen, ikke for settlerne, som seinere omformet hans filosofi for å kunne tilrane seg de innfødte amerikanernes land med loven i hånd.
En liten milepæl i PermaLivs historie, halvmillionen er passert! Dette skjedde fredag 26. november 2016. Stusselig, vil nok mange bloggere si. Men husk, de aller fleste bloggere skriver kun for seg selv og sine to beste venner. Ikke at det er noe galt i det, men allikevel er det hyggelig med litt besøk. Selv om statistikk sier at nye besøkende i gjennomsnitt kun tilbringer 36 sekunder på en blogg.
Oppføring
Sidevisninger
USA
186042
Norge
127489
Russland
29399
Tyskland
25918
Frankrike
21636
Ukraina
18381
India
5361
Kina
3871
Sør-Korea
3527
Storbritannia
3150
Statistikken viser at norskamerikanerne er de mest trofaste følgerne av Permaliv, deretter innfødte nordmenn med 60.000 færre sidevisninger, før man faller med nesten 100.000 til mine venner i Russland.
I denne episoden av podcasten Politikk og Røvere er gjesten Linn
Sandberg, stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon ved
Universitetet i Oslo. Programledere er Lars Erik Berntzen og Jonas
Bergan Dræge, som er doktorgradstipendiater ved det Europeiske
universitetsinstitutt i Firenze.
Det er frustrerende å se at de som bygger landet fremdeles befinner seg på amatørstadiet innen økososial design, eller integrativ økososial design,
som er enda bedre for å beskrive en prosess som aldri tar slutt. For
slik er god design, i konstant endring, lik naturen selv. Denne mangelen
på kunnskap finner vi i alle ledd, hos arkitektene, byråkratene,
politikerne, utbyggerne og ingeniørene. Ikke bare at de mangler
kunnskap, den kunnskapen de har er biofob, og ødelegger slik både
relasjonene mellom mennesker og mellom mennesket og naturen.
Ross
Chapin er den arkitekten som klarest har forstått hvordan å hente fram
de beste kreftene i mennesket gjennom å aktivt designe for inngruppa. Her står han tilfreds foran et av sine lommenabolag, og han har virkelig all grunn til å være stolt! Klikk i bildet for en forstørrelse.
Det Norge vi har bygget etter krigen er ikke verdt å elske, men også hva som var verdt å elske har vi ødelagt. I sin bok ”Skønhedens befrielse”
maler Morten Skriver ut for oss hvordan denne ødeleggelsen har herjet
hans hjemland Danmark, hvor hans barndoms kulturlandskap og byer
gjennomgikk en altomseggripende heslighetsprosess. Utvilsomt har denne
prosessen medvirket til å fylle det moderne mennesket med en biofob
angst, for alternativet er å innse at vi i vår forvirring har ødelagt
våre omgivelser. Vi lever med en uoverkommelig kognitiv dissonans.
I boka ”After Progress” (2015) av John Michael Greer definerer han biofobia på følgende vis: ”En
gjennomtrengende terror og et hat mot biologisk eksistens som former
det vanligvis unevnte fundamentet for så mye av samtidskulturen”.
Det
finnes imidlertid mennesker som ikke har latt seg oppsluke av en biofob
samtidskultur, og noen av disse har skrevet viktige bøker som igjen kan
fylle våre hjerter og sinn med biofilia, eller kjærlighet til livet. Jeg vil her kort presentere tre bøker av særlig betydning.
Menneskeforståelse bør være fundamentet for god design.
”Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon”,
av atferdsøkolog Terje Bongard, er kort og godt den beste og mest
helhetlige boka om menneskeatferd som noensinne er skrevet. Den er
pensum på legestudiet, men burde absolutt også vært pensum for
arkitekter. Jeg vil si det så sterkt at ingen arkitekt burde fått lov
til å tegne så mye som en strek uten å ha lest ”Det biologiske
mennesket”, for hvordan kan de designe for mennesker uten å vite hva et
menneske er, og hvorfor vi er som vi er?
”Pocket Neighborhoods – Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, av den amerikanske arkitekten Ross Chapin,
bygger på et av de viktigste trekk ved det biologiske mennesket, nemlig
inngruppa. Idealet hos de som bygger landet er utgruppa, materialisert
gjennom bilindustriens eneboliger og Le Corbusiers tårnet i parken. Utviklingslinja går fra den engelske hærskapsboligen til den suburbane eneboligen som til slutt ble stablet på høykant
for å gjøre den mer tilgjengelig for arbeiderklassen. Parken, som var
ment å omslutte tårnet i parken på samme vis som for den engelske
hærskapsboligen, er det i dag lite igjen av. Begge typologiene ble skapt
ut fra ideen om å forlate den kaotiske, tradisjonelle byen, og leve
rene liv borte fra byens larm. Bolig, arbeid og fritid er her separate
enheter som ikke under noen omstendighet må blandes, for da kan
kaoskreftene tilsmusse det rene suburbane paradiset.
Tårnet i parken - den ultimate demokratisering av den engelske hærskapsboligen.
Terje Bongard:
Veldig bra. Jeg forsøker jo å holde slike foredrag, men det er svært
krevende å holde hodet kaldt hele tiden. Se særlig 40.20 og 45.50. Det
eneste han mangler er en politisk løsning ala RID-modellen. Vi har nå
startet oversettelsen av boka vår, og håper å få den ferdig i år. Vi må
ha noe mer å gå for, noe som kan erstatte vekstøkonomien.
Inngruppedesign! Her er det ikke McMansions og biler som gir status, men det å ha omsorg for allmenningen, å være generøs. Klikk i bildet for en forstørrelse.
Ross Chapin er verdens fremste økososiale
arkitekt, den som best forstår hvordan å sy sammen sterke småskala
samfunn med identitet og trivsel. Til formålet har han utviklet et sett designnøkler som må følges,
er disse svakt til stede blir inngruppefellesskapet svakere, og i
verste fall kan det oppstå et lommehull hvor man utdefineres som et
utgruppemonster. Da er lommehelvetet løs, en skjebne jeg ikke unner min
verste fiende. Pushwagners Klaxton blir barnemat til sammenlikning.
I foredraget fra Tankeranglingsfestivalen forklarer Bongard hvordan inngruppa fungerer.
”A Pattern Language” av Christopher Alexander
er en av verdens mest solgte bøker om arkitektur, hvis ikke den mest
solgte, og i 2017 har den 40-års jubileum. I denne anledning har jeg
foreslått en ”Pattern Language”-konferanse i Hurdal.
Boka beskriver hvordan alt henger sammen med alt i et nettverk av
mønstre, hvor disse til sammen danner sterke og sammenvevde menneskelige
økosamfunn.
Terje Bongard er en beundrer av
lommenabolagene til Ross Chapin, og Chapin gjør det klart at han ikke
kan uttrykke sin gjeld til Christopher Alexander.
Mens
lommenabolagene popper opp i USA og småhusbevegelsen applauderes av
celebriteter som Oprah Winfrey, har ikke Norge et eneste velfungerende
lommenabolag å vise til. Vi er fullstendig akterutseilt, vi har forspilt
oljeformuen på modernistisk ikonarkitektur og nordmenn har blitt et
folkeslag av selvopptatte utgruppe-egoister. Dette kan vi nå gjøre noe
med!
For øyeblikket ligger det til rette for å bygge tre lommelandsbyer på Østlandet, i kommunene Gjøvik, Østre Toten og Hurdal,
som er nabokommuner i en nord-sør-akse. Realiseres disse
lommelandsbyene blir de liggende som perler på ei snor, men i tre veldig
ulike kommuner. Hurdal ligger i de dype skoger, Østre Toten befinner
seg på landets mest fruktbare matjord, mens Gjøvik er mjøsregionens
største bykommune. Dette kan bli et unikt perlekjede med tre særegne
lommeperler, som vil gjøre verden stum av beundring.
Mjøspromenaden
strekker seg ca tre km hver veg nord og sør for Hunnselva, men nordover
ligger den stort sett på baksida av RV. 4. Sørover derimot får man god
kontakt med Mjøsa, hvor den ble etablert på fyllmasser fra Fjellhallen for å komme på utsiden av flishoggeriet på Huntonstranda. Wikimedia.
Nylig har indrefileten i Gjøvik sentrum,
Huntonstranda, blitt frigjort. Her har Hunton Fiber hatt flishuggeriet
sitt, og stedet har vært dominert av store flishauger. Dette skal nå
flyttes i sammenheng med ny fabrikketablering. I noen år har Hunton
produsert trefiberisolasjonen sin av polsk furu, men denne produksjonen
flagges nå hjem til Gjøvik, hvor man skal benytte norsk gran. De lange
fibrene i grana vil gi et unikt isolasjonsprodukt, hvor naturfiberens
isolerende egenskaper kombineres med god varmelagringskapasitet, meget
gode fuktbuffrende egenskaper, god støydemping, lagring av CO2 samt null
avfallsproblemer. Det bygningsbiologiske Norge har grunn til å glede
seg!
Utsyn mot Hveemsåsen fra Balke kirke, hvor friluftslegenden Nils Faarlund igjen
vandrer etter å ha vendt hjem fra Hemsedal til slektsgården på Toten.
Min største opplevelse sommeren 2016 var å vandre en runde sammen med
Faarlund etter Hveemsåsens stier. Faarlunds
klatre- og filosofivenn Arne Næss var en sterk talsmann for
lommelandsbyen, og var i sine vyer overbevist om at vi i framtida ville
bo i små hus rundt felles tun. Wikimedia.
For noen år siden var det et initiativ for
å etablere mindre økosamfunn på Østre Toten, men jeg fikk en følelse av
at politikerne helst så at dette var noe som skulle stues vekk i
bortgjemte gutuer. Det var ingen virkelig entusiasme, men fantes det
noen særlinger som ønsket å bo slik var det greit så lenge de holdt seg i
utkantene. Derimot var det en enorm entusiasme å spore da de i en skuff
gjenfant et 1970-talls ferdigregulert exurbant "eden" på Hveemsåsen over Skreia, hvorpå ordføreren entusiastisk proklamerte at noe slikt ville de aldri fått lov til i dag.
Hadde
disse menneskene lest Ross Chapins bok ville de grått av glede over at
dette vidunderlige området på Skreias tak, ved de flotte turstiene på
Hveemsåsen, ikke langt fra Lenaelva hvor storørreten igjen vandrer, med
utsyn mot Totenåsen, Mjøsa og de fagre totenbygder, ikke var gått tapt
til det suburbane. Lommelandsbyen er det som best tjener mennesket,
inngruppa bærer i seg løsningen på alle de problemer menneskeheten står
overfor, det er her de beste egenskapene i menneskenaturen kommer til
sin rett. Alt dette er klart og tydelig beskrevet i "Det biologiske
mennesket".
Å ofre dette området til destruktive og utdaterte suburbane modeller vil være en forbrytelse, men fremfor alt vil det være en tapt mulighet.
Lommelandsbyen tilbyr det moderne mennesket stammesamfunnets fortrinn i
fornyet form. Inngruppa er det viktigste verktøyet vi har for å rette
opp igjen en skakkjørt verden, Terje Bongard har vist oss hvorfor, Ross
Chapin hvordan. De som er fiender av lommelandsbyen er fiender av
sivilisasjonen og våre barns framtid. Hvis du ikke tror meg, les
Bongards bok!
Den gamle delen av Hurdal økolandsby har en god morfogenesisk karakter,
men mangler gode tun. Den nye delen av landsbyen har et kaldt, mekanisk
uttrykk, men vi får håpe tunene vil bli bedre definert, selv om det er
langt igjen til kvalitetene vi finner i de chapinske lommetunene. Skal økolandsbyen bli en suksess bør byggetrinn to og tre utformes i samsvar med designnøklene for lommenabolaget. Wikimedia.
Heller ikke i Hurdals økolandsby ser de ut
til å ha lest boka til Chapin. De er nå inne i en hektisk byggeperiode,
men de tunene de har designet mangler flere av designnøklene, og de har
ikke forstått verandaenes rolle som bindemiddel mellom det private og fellesrommet i hjertet.
Dette er utrolig synd, og jeg anbefaler at landsbybeboerne nå kaster
seg over den store lommenabolagsboka og setter den videre utbyggingen i
ro til etter ”Pattern Language”-konferansen. I det minste bør tredje og
siste byggetrinn av økolandsbyen bygges opp som en lommelandsby!
Det er trist å se at husene i Hurdal økolandsby ikke har spor av det
viktigste designelementet for å skape gode mellommenneskelige
fellesskap, hvilket er lommeverandaen.
Lommeverandaen
fungerer både som lim og membran. Som lim ved at den er bindemiddelet
mellom det private og fellesrommet, som membran ved at den gir en
gradvis overgang mellom disse to elementene i livet.
Det er viktig at inngangen plasseres til siden, slik at det private tiltar innover i verandarommet. Wikimedia.
Lommelandsbyen
er ikke noe som skal stues vekk. Den skal være i sentrum av våre steder
og vår bevissthet, vår stolthet, vårt framtidshåp. Min anbefaling er at
disse tre kommunene nå går sammen og innleder et samarbeid med Ross
Chapin og hans prisbelønte arkitektteam. Vi er gitt tre unike
muligheter. Vi har kunnskapen vi trenger. Alt vi nå mangler er
entusiasme og evnen til å tenke nytt!
