Skip to main content

Den forunderlige mjøståka

Ja, denne mjøsskodda, det er noe forunderlig med den, som var den en levende organisme. Den sveller og krymper, danser og svinser, der den konstant endrer form og farge. Noen ganger danner den liksom store isberg over Mjøsa, andre ganger kryper den innover totenlandet, hvor den legger seg lik et brudeslør over lavlandet. Så igjen sveller den ut og når helt opp til Holmstadengen og enda høyere. Ofte går det et skille omtrent her ved enga mi, et slags grenseland.

Jeg tror man kunne gjort en hel fotokarrière kun på mjøsskodda. Men det er så mye å fotografere her på Toten og i Mjøsregionen. Føler at det haster nå med å forevige det siste lyset av våre forfedres skjønnhet, før det svinner hen, likesom korallrevene. Dessverre, innlandsfolket har mistet all jordnærhet, og jeg tror at vi kommer til å ødelegge alt, absolutt alt, og at global-kapitalistene til slutt kommer og legger alt under seg, hvor vi alle ender opp som slaver for agro-industrien, med unntak av en liten elite, eller den nye adel.

Hvordan jeg skal klare meg, vet jeg ikke? Men dette er en oppgave som må utføres, før det er for seint. På siste styremøte i min gamle bedrift forsøkte jeg å forklare hvor viktig dette er, og at de burde etablere en foto-underavdeling for min gjerning, slik at jeg kunne ha faste inntekter og utgiftsføre alt kamerautstyret, printere og redigerings-programmer. Dette ble mitt siste styremøte.

Men jobben må utføres, selv om knappest noen ser poenget i å ivareta våre forfedres storhet gjennom fotografiet. På samme vis som vi har plikt til å forevige det yrende livet i korallrevene, før de forsvinner. Et vitnesbyrd for kommende generasjoner.

Ja, et vitnesbyrd er det. Da vi fremdeles hadde bedehus her i grenda, brukte det å være vitnesbyrd, hvor de som følte seg kallet, ble oppfordret til å vitne. Så slik er det, jeg kan ikke la være å dele mitt vitnesbyrd, hvor kameramalerpenselen vitner om det gamle Toten, som nå snart er borte. Ikke minst Bedehuslandet over Totenåsen.

Dessverre strekker ikke tiden til og jeg begynner å bli gammel. Fotografering er et enormt emne, de nye kameraene er utrolig kompliserte, samt ikke minst redigerings-programmene. Har lenge tenkt å lære meg Capture One, men nå begynner jeg å undres om jeg ikke bør satse på Darktable, da dette er et "commons". Adobe går med hundrevis av millioner i overskudd, og man føler man blir blodsugd. Så kunne vært morsomt hvis vi fotografer fikk et skikkelig alternativ, som er vårt!

"Darktable imponerer som gratis fotoapp"

Skal se om jeg får lagt til noen flere skodde-bilder her fra Innlandets dronning etter hvert. Ja, dette er hva mjøsskodda er, et dronningslør. Vi burde hatt større respekt for vår dronning og Prøysens land.

Man samme hvor heslig vi mennesker lager det til her rundt Norges innlandshav, sløret vil vi aldri klare å rive av vår blå dronning. Sitt slør vil hun bære med stolthet og verdighet, for all evighet!

-Wikimedia.

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…