Kammerset i dag, hvor det har gått fra Pippi til Helio Kitti😑
Kom på gamlefar fortalte om da bestefar Bjarne hadde fått tak i ei Pippi-bok, hvor han stod midt i kammerset her i Grythengen og leste høyt, og dette var så morsomt at barna bare lå på gulvet og vred seg i latter, for noe slikt hadde de aldri hørt før.
Så slik var det dengang, ei enkel Pippi-bok gjorde større inntrykk enn Disneyland i dag😃
Men nå er Grythengen borte, de har jo ødelagt alt her, absolutt alt, den urgamle flomkverna, den magiske brønnen, det vidunderlige mørket over kulturelva vår, den vernende gardskoronaen, den meditative stillheten over de grønne enger, troen til oldefar, filosofistien ned til bjørka ved elva, låven som ikke er, minnene om alt som var, ja alt er vekk, og her er ikke det ringeste morsomt lenger.
Egentlig har vi vel blitt lik lupiner eller parkslirekne, en invasiv art som har kvalt egen historie og eget landskap. Og nå dreper vi Norge med vindkraftverks-galskapen, ja de tok jo Mjøslandet også, i alle fall de søndre deler av Mjøsa med Engerfjellet. Skal dit på mandag, og gruer meg😬
Veldig rart, at man skulle få tilbake sin historie først når alt har kollapset. Hva skal vi med denne historien da? Og ingen ser ut til å ville bli med oss for å redde enga vår i grytha heller😱
Men vi får glede oss sammen med alle barna som lå her på gulvet og forgikk av latter av Pippi og bestefar, som visstnok hadde godt lag med barn.
Det ble noen småfeil for faktisk.no å gotte seg over, men observante følgere av PermaLiv fikk sikkert med seg dette, og forstod at det kun var små arbeidsulykker. Kan nevne at branntaksten var fra 1835, Herman og Mina selvsagt var mine tippoldeforeldre hele tiden, og ikke minst at August naturligvis var Helmers søskenbarn og ikke bestefar. Og sikkert også mange flere småfeil, men det er ikke så farlig, bare man får det riktig i fotobøkene:-)
Forresten kom jeg på at grunnen til at gamlevegen i sin tid gikk opp rett nedenfor Blåveissvingen, måtte være fordi her var et kryss hvor den ene vegen gikk til høyre mot flomkverna, og den andre da altså opp mot kanten av dalsida og videre oppover til tunet i Grythengen.
***
Ps! Egentlig burde alle bli med for å redde Grythengen og alt denne grytha inneholdt, det må da tross alt være mye morsommere det enn å råtne vekk av næringsfattig hermetikk-kultur. Vi burde holde demonstrasjoner og banneraksjoner, hvor vi krever at enga vår tilbakeføres til slik her var i 1875, sammen med Engerfjellet.
For tapet av Grythengen og Engerfjellet er omtrent like alvorlig for Mjøslandet begge deler!
Inntil videre blir det kun fotografier fra Grythengen, selv om jeg helst skulle vært i Hurdal og dokumentert Thorud-fløya, eller ved Villbekken og dokumentert Villerud.
Dessverre ble alt vilt her, selv om Villbekken renner nedover fra motsatt side av Tjuvåsen, gjennom Brennsæter-land.
Tro hva Trampe tenker om all historien som ligger her under grytheng-jorda vår? Hvor kvernfolket trampet i nesten 400 år!
Denne utgaven av magisk fotografi har vært svært magisk, hvor lag på lag av ny historie har blitt avdekket.
Vi vet nå hvor gammelt Grythengen er, samt at dette stedet ble etablert som en del av flomkvernsanlegget ved Olterudelva for 3-400 år sida, grunnet alle problemene med den kongelige mølla i Fossen mølle ved Kværnumsstrykene.
Vi vet at storkapitalisten Hans Jacob Smitdt var den samme som Jacob Fossemøllen, som kjøpte Fossen mølle for 320 riksdaler i 1726, etter at kongen gikk lei. Jacob derimot gikk ikke lei, men gikk helt opp i mølledriften, slik at han gav både seg selv og stedet det nye navnet Fossemøllen, hvor Jacob var den første fossemølling. Det var fossemøllinger i Kværnumsstrykene i 154 år.
Jacob Fossemøllen demte opp Fiskelausen og Skjeppsjøen, trolig etter å ha fått ideen fra utjemningsdammen til flomkværna i Grythengen oppe ved Hongsætrene.
Alle bygninger og driftsutstyr i Fossemøllen ble nedskrevet i 1835 under en branntakst, i tiden hvor min tipp-tipp-oldemor Marthe Tandberg var gift med sin første mann Herman Evensen Fossemøllen, hvoretter han døde i romjula året etterpå. Vi vet derfor akkurat hvordan det var i Fossemøllen de 7-10 årene Marthe og Even Mikkelsen drev Fossemøllen sammen, etter at de raskt fant sammen etter å ha blitt enkemann og enkekone omtrent samtidig.
Deres første barn sammen ble Herman Evensen Fossemøllen, som ble oppkalt etter Marthes første mann, helt sikkert for å sjarmere fossemøllings-slekta. Både Marthe og Even gjorde nok alt de kunne for å forbli møllermestere i Fossemøllen, men måtte til slutt bite i det sure eplet, og endte opp som husmenn i Overnengen.
I Overnengen etablerte Even seg med ei smie ved den øverste innkjørselen til gårdstunet et stykke ovenfor låven helt inntil Overnvegen/Byvegen. Her stakk stadig bøndene innom for å få skodd hesten på veg ned i bygda, eller andre småting. Samtidig kan vi regne med at det var Even som ble tilkalt når det var problemer med mølla Nøysomheten nede ved hva som nå er Kloppen, som en form for AlMek i dag. For Even var en dyktig smed, opplært av sin far på Karsrud, samt at han hadde god greie på møllerdrift og maskiner fra sin tid i Fossemøllen.
Herman giftet seg med Marie i Holmstad, hvor de fødte Berte i Overnengen, som seinere ble godt gift med Herman Nettum. Etter et år i Overnengen levde de seks år som husmenn i Vestby, og det var under denne tiden Herman forelsket seg totalt i flomkverna i Grythengen, da plassen minte ham slik om hans gode barndom i Fossemøllen, samt at da kunne han endelig bli møllermester, slik hans foreldre hadde ønsket. Mina (Marie) forelsket seg også i drømmene til sin kjære mann, og elsket tanken på å få bo i naboenga til Holmstad, hvor hun hadde sin familie.
Til slutt, etter å ha sjarmert herren på Grythe i senk, fikk de endelig kjøpe Grythengen, hvortil de flyttet ned fra Holmstad i 1875. På dette forunderlige viset ble Grythengen Fossemøllen II, i alle fall for Herman og Mina;-) Samtidig var jo flomkverna og denne plassen en konsekvens av alle problemene nede ved den kongelige mølla i Kværnumsstrykene. I Grythengen ble aldri flommen så stor at det var noen fare for at mølla kunne gå med.
Så døde da Marthe i Overnengen i 1867, som husmannskone og ikke møllerkone, men de hadde en god tid i Overnengen, uten plagsomme naboer av noe slag, bare hyggelige mennesker som kom med nytt samtidig som de fikk skodd hesten.
I 1871, 73 år gammel, reiste Even sammen med Martine og sin yngste sønn Augustinus til Cambridge, Wisconsin, hvor de ble møtt av Helene, som hadde reist seks år i forvegen. Herman og Mina ble ikke med, da de allerede var lovet Grythengen av herren på Grythe, hvor de arbeidet hardt med å skrape sammen pengene som trengtes. For å kunne arbeide hele tiden uten pliktarbeide, hadde de flyttet ned i Holmstad, hvor de fødte Even Helmer Hermansen Holmstad i 1874, Helmer ble lagt til for å skille Helmer fra Even Hermansen Holmstad, som ble dødfødt året før. Mina arbeidet som veverske her i vevergrenda, og vevde dag og natt. Herman fikk godt lønnet arbeide nede i Fossemøllen, hvor de var glade for at Herman endelig skulle bli møllermester også. Tross alt hadde de litt dårlig samvittighet for at de hadde presset ut Even og Marthe.
I Cambridge, Wisconsin, fikk Even seksten lykkelige år sammen med fire barn og en stor flokk barnebarn, selv om uårene 1873-1876 gav dem en hard start, med ekstrem tørke og gresshopper-svermer over Wisconsin. Aldri i manns minne hadde noen opplevd verre uår!
I Cambridge ble de med i den skandinaviske metodistkirken, hvor Augustinus arbeidet som bygningsarbeider den første tiden, før han flyttet til Stoughton og begynte på en stor vognfabrikk, hvor han gjorde nytte av opplæringen som smed av sin far i Overnengen. Deretter slo Augustinus seg opp som eiendomsmagnat i samme by, hvor han ble en av byens store sønner og fikk plass i byrådet.
Even tok navnet Ovren Mikkelson i USA, hvilket beviser at han hadde en god tid som husmann i Ovren, en dag må jeg huske å stikke innom og takke dem fordi de behandlet Even og Marthe så godt:-)
Ovren Mikkelsons barnebarn i Grythengen, Even Helmer Holmstad, fikk hentet den "norrlandske" pietisten M.J. Dahl over til naboenga fra Hurdal etter et tips fra Andreas Berg, hvoretter han med sine brede skuldre løftet det konstantinske åk av jordens fattiglemmer blant småbøndene og fattigfolket i Øverskreien, ved Brennsætersjøen og andre steder rundt Totenåsen, etter at dette åket hadde kuet bøndene siden keiser Konstantins dekret om den stedegne bonden på 300 tallet, over en periode på 1500 år.
Så endelig, etter 1500 år ble det konstantinske åk løftet av småkårsfolket og jordens slitere i det tredje "estate", slik Ryan Reeves redegjør for det i forelesningen litt lenger ned her, av apostelen i Holmstadengen. Kun han hadde kreftene til å løfte dette åket av jordens slitere, da han var sterk som en okse, godt hjulpet av opplysningstiden med sine idealer om frihet, likhet og brorskap, sammen med trykkeri-kunsten og min oldefar i Grythengen.
Så snakker man om at bedehusfolket rundt Totenåsen var underkuet, etter at apostelen i Holmstadengen endelig etter 1500 år fikk løftet det konstantinske åk av deres skuldre. Nei, de var lettet, og kjente seg lette som fjør, etter omsider å ha blitt kvitt dette åket gjennom husmannstroen!
Derfor bør Grythengen tilbakeføres til slik her var da Herman og Mina flyttet ned hit i 1875, som Grythes eneste naturlige satellitt, hvor vi setter istand igjen flomkverna i Olterudelva, for å produsere Thorud-fløya av direkte vannkraft av magisk vann fra Tjuvåsen, samt selvsagt male litt grytheng-korn til grytheng-graut for å styrke pilegrimsvandrere på vandring etter Dahls-leden rundt Totenåsen, hvor vi setter opp igjen låven, retter opp igjen stabburet, Husmannstroens katedral, installerer husorglet Nils Lindstad laget til med egne fingernemme Lindstad-hender, hvor tonene fra "Pris Herren" på nytt lojomer utover Stabburstunet, for å hylle apostelen i Holmstadengen, som etter 1500 år endelig kom hit og med sine kjempekrefter løftet det konstantinske åk av skuldrene til fattigfolket over Totenåsen.
Grythengen, ei husmannseng, ei himmeleng, ei kverneng, og derfor ei eng i ei grythe. Ei magisk grythe, ei eng i ei grythe, Grythengen, hvor det putrer og syder av liv.
Er magiens tid forbi? Eller skal vi gå sammen og hente tilbake magien i enga vår, fedrealteret til grytheng-ættene i 150 år, og vi er mange nå, kunne de bare enda se hva vi har tapt...
Flomkvernsdammen i Grythengen er vel omtrent like gammel som Grythengen, dvs. opp mot 400 år gammel, og ligger paralellt med Grythengen etter Olterudelva, slik at kvernkallen i kvernenga vår skulle ha korteste veg ned til flomkverns-anlegget.
Hverdagen til flomkvernsfolket i Grythengen
Det kan være spennende å filosofere litt over hvordan det var å være kvernfolk i Grythengen for flomkverna til herren på Grythe. Kverna her ved Olterudelva ble vel etablert i kjølvannet av storflommen i Kværnumstrykene i 1650, hvor kongen etter gjenoppbyggingen forlangte 4 skippund tungt grønt i bygselsavgift, hvilket tilsvarte bygselsavgifta til hele storgården Rognstad med Hassel og Hol. Etter dette tenkte vel bøndene at kongen eier ikke magamål, og med en slik grådig konge kommer det aldri til å bli drivere til den kongelige mølla igjen. Derfor begynte de å bygge en masse småkverner selv, både her og der, hvor en av plassene var i Olterudelva ved den eldgamle gården Grythe, som lå aller flottest til i hele Øverskreien.
Kverna i Grythe viste seg å ligge usedvanlig godt til for kverndrift, det var slakt ned til elva, og plass til å bygge en stor og bred dam. I tillegg kunne man bygge en utjevningsdam oppe ved Hongsætrene, for å samle ekstra med vann om natta. Når det var tørke åpnet de denne for fulle sluser om morgenen, slik at vannet skulle komme ned til Grythe en tid etter at de var ferdige med den første kverningen. Var det godt med vann, åpnet de den bare litt opp, slik at den var tom til litt utpå ettermiddagen, bare for å gi litt ekstra tilsig i løpet av dagen.
Husmannsplassen Grythengen ble anlagt et par år før byggingen av flomkvernsanlegget tok til, for at husmannsfolket skulle få tid til å sette opp de mest nødvendige bygningene, dette var omkring 1665. Deretter tok byggingen av den nye flomkverna til, Totens største flomkvern, et arbeide som tok fem år, og som stod ferdig ca. 1672.
Kvernkallen i Grythengen hadde arbeidet i den kongelige mølla i Kværnumsstrykene i sin ungdom, fram til den ble tatt av flommen, hvoretter han begynte å sette opp små bekkekverner hos bøndene. Men herren på Grythe ville ha ham til å bygge opp flomkverna si, samt å drifte denne i etterkant, derfor hadde husmannsfolket i Grythengen svært gode arbeidskår til husmenn å være. De fikk 10% av overskuddet, de ble lovet bacon til frokost hver dag, de fikk fange den fisken de klarte med hendene etter Olterudelva, samt at de utover kvernarbeidet helt slapp pliktarbeid på herregården Grythe.
For kvernfolket i Grythengen var det opp med det samme hanen galte, hvoretter de gikk ned i flomkverna for å male før frokost, for å utnytte vannkraften maksimalt i løpet av dagen. Deretter fanget de fisken som hadde samlet seg i flomkvernsdammen i løpet av natta, den var lett å fange med alt vannet nedtappet, hvor de forsiktig tok hendene og kilte bekkeørreten på buken, slik at den ble paralysert, hvoretter de grep den med sikre never, like sikre som gamlefar, som var en kløpper til å fange bekkeørret i elva. Denne fisken sparte de til middag, med meierismør og nypoteter til.
Så gikk de opp igjen til Grythengen med et godt knippe fisk, for så å spise en bedre frokost med egg, bacon og kaku, for kvernfolket måtte ha solid kost skulle de kunne kverne godt for alle bøndene i Øverskreien, ja dette var alle enige om. Selv enkelte av storbøndene nede i bygda kjørte kornet opp hit for maling, da flomkverna i Grythengen hadde godt ord på seg.
Etter frokost visste de at det ikke var lenge til de kunne male igjen, selv om det var tørrsommer, da budeia på Hongsætrene hadde åpnet flomlemmen til dammen der etter natta, slik at dette vannet nå snart skulle være nede i Grythengen. Men de ventet til flombjella ringte, og foretok seg imens mindre arbeider ute på Stabburstunet. Flombjella var montert til et lite skovlhjul rett over flomlemmen i demningen, slik at når vannet rant over lemmen, ringte bjella.
Når husmannsfolket hørte bjella ringe, slapp de alt de hadde i hendene og løp ned til flomkverna for å kverne, store som små. Når alle mann, kvinner og barn var klare, ropte eldstemann "LA FLOMKVERNA GÅ!", hvoretter kvernkallen dro opp flomlemmen slik at vannet flommet gjennom vassveita til flomkverna 100 meter nedenfor.
Etter kverning var det opp å spise dugurds, dette var survelling med flatbrød, før de tok til med arbeidet på jordene. Da det var tørrvær gikk det helt utpå kvelden før dammen var full igjen, slik at de rakk å spise middag, bekkeørret med nypoteter og meierismør, før flombjella ringte igjen til dagens siste kvernøkt.
Jeg bare måtte ta med denne her, av Ryan Reeves om middelalderens samfunn, og kanskje er det like greit, for da Grythengen ble etablert var vi da nesten i middelalderen. Har hørt denne forelesningen før, og begynte å lytte litt igjen, og dette er da bare det aller beste av Reeves, som selv er av de aller beste. Tror ikke det finnes bedre!
Håper å finne tid til å lytte flere ganger skikkelig igjen til denne forelesningen, for å komme med kommentarer relatert til husmannstroen, for som vi ser, de landbundne bønder var da alltid nederst på rangstigen, hvor et nådeløst standssamfunn etablerte seg med adelen under vikingenes herjinger i Europa.
Det var disse bøndene, fattigfolket rundt Brennsætersjøen og i steinrøysa i Øverskreien, som helt og fullt ble forløst fra sin stand under husmannstroen. Ja, det må da være slik, de ble da ikke helt forløst før med vår apostel og husmannstroen, siden keiser Konstantin utstedte sitt dekret om den stedegne bonden på 19 minutter inn i videoen.
Så ikke bare at vi hadde ei unik flomkvern her i Grythengen, men jeg tror også denne enga representerer noe veldig unikt, hvor de laveste i jordbrukssamfunnet blir opphøyet og endelig helt frie.
Men lytt til Reeves og lær, gjerne ti ganger, og gjør deg dine egne refleksjoner:-)
Dette er Villbekken, fotografert mellom Gjøatjernet og Østre Abbortjern på Tjuvåsen, i hjertet av Totenåsen. Men jeg mener bestemt jeg har sett en ørret vake her.
Fra Østre Abbortjern renner Villbekken forbi Anfinnsætra, før den dreier østover og går inn i Brennsæterelva like nedenfor Villerud.
Rundt Brennsætersjøen var det mange små skogsbruk før i tiden, Fellesmisjonen stod sterkt her hos åsfolket. Et av disse var Villerud, vill etter Villbekken og rud for nyrydning.
I min barndom husker jeg det bodde noen Villerud på Furu, men de var langtfra ville for det, nei dette var de mest fredsæle mennesker som tenkes kan. Kona elsket å hekle, i likhet med min bestemor, slik at de hadde en kjær hobby felles.
Mannen var sikkert oppvokst på Villerud ved Villbekken, hadde jeg hatt vett til det dengang, kunne jeg nok fått vite mye om livet på dette lille åsbruket.
I Kroken heter Brennsæterelva Krokelva, men jeg ser at den også blir omtalt som Rognlielva.
"Thanks again for a well written piece, and I’m so glad you’re back from YouTube! Personally I decided to drop YouTube and go for Rumble:-)
Since last time I’ve discovered so much history about my ancestors and the place I live, that it’s insane! Both industrial, spiritual, rural, emigrational and romantic histories of my ancestors and their places blows my mind, nobody could have imagined such stories in their imaginations.
For now I’ll only photograph at home, it pains me, but I’ve too much to fix, and if I walk around I get so many images that I get no time to anything else than editing and organizing them.
I decided to start three galleries, one in the “stabbur” of my great-grandfather, one by the old mill of the waterfalls where my great-great-great grandfather lived for ten years, and one in Cambridge, Wisconsin, where he settled with four of his children and lots of grandchildren 73 years old. I’ll start my galleries in the respective order, and hope the people now owning the old mill will give me a corner for my gallery, as I discovered so much history related to their old mill now, which nobody knew anything about before I found it all out.
Stoughtoun I’ll drop, I want my third gallery to be just where Ovren Mikkelson settled. I’ll go there as soon as I’ve established my two first galleries, to find someone to drift it, preferably a relative.
By the way, do you have any idea why Sony sensors get so dirty? I think Sony gets much dirtier than other brands." - PermaLiv
Ja, fra nå av kommer jeg kun til å fotografere i Grythengen, da jeg må få på plass skikkelige lysskjerminger ASAP, da det å stå på kjørbrua, hvor grytheng-folket har fått stå i fred i 400 år under stjernehimmelen og skue utover Olterudelva, hvor flomkverna deres har stått trofast siden slutten av 1600-tallet, nå er som å stå på toppen av en azteker-pyramide, klar til å få hjertet skåret ut levende, for å ofres til solguden. Her ofres jeg til TV-guden, eller simpel hermetikk-kultur, da vår ekte kultur, alle våre tradisjoner, ethvert fellesskap, har gått til grunne sammen med flomkverna og husmannstroen, disse to fundamenter for Grythengens eksistens.
Så noen flere fotografier fra Villbekken blir det ikke på en stund😢
Fossemøllen I ved Kværnumsstrykene, hvor vår Herman fikk tilbringe en lykkelig barndom, før han fikk tilbringe en enda lykkeligere alderdom i kvernenga Grythengen, Fossemøllen II, Herman og Minas jordiske paradis ved Olterudelva.
Det var flomkverna i Grythengen som gjorde så Herman og Mina ikke ble med til Cambridge, Wisconsin, og ikke de vidunderlige kveldshimlene over Mjøsa, mens de satt hånd i hånd som husmenn på trappa i Vestby.
De angret ikke en dag på sitt valg!
Så er det ikke lenger tvil i min sjel, Herman Evensen Fossemøllen med sin Marie Andersdatter Holmstad, ble ikke med Overn Mikkelson til Cambridge, Wisconsin, fordi han hadde funnet sitt Fossemøllen II. Det var altså ikke de vidunderlige kveldshimlene over Mjøsa, som han og Mina (Marie) nøt fra trappa i Vestby, hvor de virket seks år som husmenn, som fikk ham til å bli, nei, det var Fossemøllen II med flomkverna si!
For Herman var Grythengen det aller mest vidunderlige han kunne tenke seg, denne kvernplassen var akkurat som bruket Fossemøllen ved Kværnumsstrykene, hvor han tilbrakte en god barndom. Men så fikk de da ikke beholde dette stedet, hvor hans foreldre ble husmenn i Overnengen istedenfor, et tap for dem alle.
Men med Grythengen ble alt godt igjen, hvor Herman allikevel fikk virke som møllermester den siste halvdelen av sitt liv, og selv om flomkverna i Grythengen ikke helt kunne måle seg med den i Kværnumsstrykene, hadde han funnet sitt paradis på jord.
Er det ikke pussig, at Herman Evensen Fossemøllen II ble møller i Fossemøllen II, hvor verken Herman eller flomkverna var helt ekte fossemøllinger, men allikevel begge barn av Fossemøllen. For i sitt sinn var Herman en fossemølling, og var det ikke for storflommen i Lenaelva i 1650, hvor hele møllebruket gikk med, ville det neppe blitt noen flomkvern i Grythengen. For dette var ei kverneng fra begynnelsen av!
Om Herman visste om denne flommen og det at Fossum mølle ble stående ubrukt i 18 år etter gjenoppbyggingen, fordi kongen forlangte så stor bygselsavgift at ingen ville drive som møller, er ikke godt å si. Heller ikke er det sikkert at han visste at den første fossemølling var Jacob Fossemøllen, som tidligere gikk under navnet Hans Jacob Smitdt, og som kjøpte Fossum mølle av kongen for 320 riksdaler i 1726, hvoretter han omdøpte stedet til Fossemøllen og tok selv dette som nytt etternavn.
Men nå vet vi det, og vi kjenner til hele Fossemøllens historie, vi kjenner livene til Even og Marthe, og vi kjenner livene til Herman og Mina, som slo seg ned i Grythengen som kvernfolk. Og de angret seg nok aldri fordi de ikke ble med til Cambridge, Wisconsin!
Hva som er helt klart er at flomkverna i Grythengen, den må igang igjen, der skal både kvernes og bygges Thorud-fløyer av direkte vannkraft. Videre må det opp ny låve, den magiske brønnen nedenfor kjørbrua må tilbakeføres, samt at husorglet til Nils Lindstad må oppmonteres i Husmannstroens katedral ute på Stabburstunet.
Men skal dette kunne skje, må kvernenga vår få ligge i fred, for paradiset til Herman og Mina har jo blitt til det reineste helvetet, og har gått fullkomment fortapt.
Derfor MÅ vi få på plass en statlig arealplan, Grythengen Må gjenoppstå som Grythes eneste naturlige satellitt, og denne statlige arealplanen MÅ vi forsøke å få til innen 150-års jubileet for da Herman og Mina flyttet ned i sitt livs paradis fra Holmstad i 1875.
Alle må med nå, og alle må behandle Grythengen pent, da dette er et sted med en ufattelig historisk tyngde!
Det var morsomt å få klarhet i at Nils Lindstad bygde husorglet sitt selv, muligens sammen med sine sønner. Dette orglet ligger vel nå nedpakket i det nye kaldtlageret til Mjøsmuseet på Øverby, men skulle selvsagt stått i Husmannstroens katedral her på Stabburstunet i Grythengen, det ville gjort seg flott på endeveggen i 2. etasje.
Dessverre har Grythengen gått fortapt, denne eldgamle kvern-husmannsplassen vår, som med stormskritt nærmer seg 400 år, er det umulig å få gjort noe mer utav, da den er omringet og neddynget og har blitt ei søppelfylling for General Motors og Le Corbusiers suburbane idealer.
Men kanskje kommer vi en dag over en plass på våre mange pilegrims-vandringer etter Dahlsleden, jeg og min a7III, hvortil vi kan sette opp igjen stabburet etter oldefar, sammen med husorglet til Nils Lindstad, som han laget til med egne fingernemme Lindstad-fingre😊
Da er jeg absolutt overbevist, Nils Lindstad bygde husorglet sitt selv, som bestemor Nelly Lindstad lærte seg å spille på i sin barndom, hvoretter hun ble fast orgelspiller på Skreiens bedehus.
For Nils Lindstad var ikke den første ufaglærte orgelbygger på Toten, også en Martin Olsen Berg fra Nordlia var en kløpper til å bygge husorgler, ja han prøvde seg visst også på et kirkeorgel, og han var 100% selvlært orgelbygger. Så da en Berg klarte å lære seg hvordan å bygge husorgler helt på egenhånd, er det klart at da var heller ikke dette det ringeste problem for en lindstading, så fingernemme som de var!
Fra et parti av Dahlsleden ned mot Austlia og Mjøsa i sommer.
Det løse nettverket Dahlsledens venner, bestående av undertegnede sammen med sin a7III, hans siste kamera(t), ble dannet i all uformalitet torsdag 12. august 2021.
Gamlefar leder an på veg mot Bjørnås-kampen sør på Totenåsen, etter å ha gått opp fra Høvern-Fløyta, hvor vi tilbrakte tre aldeles nydelige dager i combi-camp😎
Neste år går turen til Skrukkelia med combi-campen, på leiting etter Lenaelvas kilder, som skal ligge et sted i Skrukkeli-åsen, hvor så vidt jeg forstår ingen enda har klart å bringe full klarhet i Lenaelvas mytiske opphav.
Oppdaterte albumet Hjem, selv om enda 15-20 fotografier ligger på vent til godkjenning, samt at jeg har rundt 30 fotografier som trenger en modellklarering, først og fremst av jentene, men også diverse trikkeførere i Milano, som jeg lurer på hvordan jeg skal skaffe underskriften til?
Klikk på første bilde og bla deg deretter tilbake med piltasten for å se de nyeste bidragene, vel 60 stk. siden sist oppdatering, og flere blir det:
På tide PermaLiv anerkjennes som Totens fremste Mjøslandskaps-fotograf😳
Etter å ha tenkt på det i dag, tror jeg Grythengen ble etablert like etter storflommen i Kværnumsstrykene i 1650, som tok med seg rubbel og bit av daværende Fossum mølle. Det er helt klart at Grythengen ble grunnlagt som en del av kvern-anlegget ved Olterudelva, som i tidsrommet 1659 - 1723 gikk fra å være ei regulær kvern, til å bli ei skikkelig flomkvern. Dette var nok planen hele tiden, hvor husmannsfolket på den nye husmannsplassen Grythengen først satte opp ei enkel kvern til Grythes eget behov, hvor man deretter tok fatt på det store flomkverns-anlegget, for å kunne ta på seg kverning for andre gårder, kanskje tom. for storgårdene nede i bygda.
Vi kan derfor regne med at Grythengen nærmer seg 400 år, hvilket er på linje med Fantomets eksistens i de dype skoger. Dessuten er dette ei helt spesiell husmannseng, da den ble etablert som en kvern-husmannsplass, hvor herren på Grythe lette med lys og lykte etter en skikkelig kvernkall, hvor husmannsfolket her fikk særlig gode betingelser, ja de var nesten på likefot med herrefolket på Grythe.
Hva vi må finne utav, er om mine antagelser om at de 18 årene Fossum mølle stod uvirksom, kom i kjølvannet av storflommen i Kværnumsstrykene i 1650? Dette er meget viktig, men alt tyder på at så var.
Vi må også finne utav om Jacob Fossemøllen virkelig var storkapitalisten Hans Jacob Smidt? Selv er jeg tilnærmet 100% sikker på at så var tilfelle, men det gjelder å ha det svart på kvitt.
Videre bør vi forsøke å få klarhet i om det var en utjevningsdam ved Hongsætrene? Ja, jeg er klar over at Grythe-sætra ligger ved utløpet av Slukelva for Skjeppsjøen, slik at de neppe sætret i Hongsætrene, men allikevel tror jeg at de hadde en avtale med de som holdt til på Hongsætrene, om å drifte en utjevnings-dam for flomkverna i Grythengen.
Ellers ser jeg at Johan Grythengen flyttet trevarebedriften sin til området ved Skreia stasjon i 1917, vi kan derfor anta at Fællesmissionens trykkeri ble anlagt i de samme lokalene, og altså ikke inne på selve stasjonsområdet, selv om adressen var Skreia stasjon. Johan Grythengen virket nok derfor også som trykkeri-mester på si.
På side 335 i Totens bygdebok kan vi se et fotografi av et gammelt husorgel bygd på Toten, slik at vi kan anta at dette ser ut omtrent akkurat slik som husorglet til Nils Lindstad, altså et mini-kirkeorgel, med piper av uthulte trestykker. Selv om det ikke går å få satt opp igjen dette, ville sikkert en kjenner kunnet finne utav hvem som har bygd det, og dette kunne jo vært morsomt i seg selv. Husk at bygdeboka ligger på nettet hos Nasjonalbiblioteket, for de som ønsker å se fotografiet.
Ps! Det kan godt hende Nils Lindstad bygde husorglet i Lindstad selv, kanskje sammen med sine sønner, som jo bygde både gitarer og fioliner, så hvorfor ikke også et husorgel👍
Eneste poeng tilbake med livet, ser ut til å være å fortelle historier fra fortiden, til framtidige generasjoner😘
VIKTIG OPPDATERING!!!!
Plutselig slo det meg at Hans Jacob Smitdt, som kjøpte Fossum mølle av kongen i 1726 for 320 riksdaler, mest sannsynlig er den samme som Jacob Fossemøllen, som står oppført som eier av Fossemøllen i 1747!
På denne tiden var det jo vanlig at man byttet navn etter stedet man holdt til, hvor Hans Jacob Smidt ble så engasjert i mølleri-virksomheten sin, at han omdøpte Fossum mølle til Fossemøllen, samt tok etternavnet Fossemøllen.
Stemmer denne teorien, var derfor Hans Jacob Smidt, en dyktig forretningsmann og kapitalist, den første fossemølling😲
Det er her viktig å påpeke at vår Herman Evensen Fossemøllen (1838), ikke var etterkommer av Jacob Fossemøllen, han ble bare oppkalt etter Marthes første mann, som også het Even. Men han tilbrakte sin første barndom i Fossemøllen, samt at hans far kalte seg Fossemøllen den tiden han drev Fossemøllen, samt at han trolig var møllermester for flomkverna i Grythengen i tidsrommet 1875-1907, hvoretter hans yngste sønn ombygde flomkverna til en liten trevarebedrift.
Johannes Fossemøllen solgte Fossemøllen i 1880, slik at det da holdt til fossemøllinger i Kværnumsstrykene i 154 år, omlag like lenge som det har holdt til grythengere i Grythengen.
Eller kanskje kan vi kalle oss fossemøllinger vi også, selv om vi egentlig er falske fossemøllinger, eller er vi det, da Even Michelsen jo kalte seg Fossemøllen og drev mølla i 7-10 år, samt at Herman Evensen Fossemøllen II jo ble hetende Fossemøllen fordi han ble født i Fossemøllen. For dengang var det standard at man ble døpt etter stedet hvor man ble født, samt at man byttet navn når man bosatte seg på en ny gård.
Så ja, jeg tror vi kan kalle oss ganske så mye fossemøllinger allikevel, og kanskje også helt ekte😁
***
Først trodde jeg det var mølle i Grythengen, men da ingen hadde hørt noe om dette, avfeide jeg det hele, og regnet med at det måtte ha vært M.J. Dahl med sine kjempekrefter, som hadde hjulpet Johan Grythengen med å legge på plass disse kampesteinene til demningen over Olterudelva.
Jeg har også undret meg over dette flotte steinarbeidet, og tenkt at dette var slik presisjonsarbeide, at det heller burde vært utført av inkaene i Sør-Amerika, enn av grove grytheng-never.
Men så hadde jeg rett allikevel, Grythengen ble bygd opp som en skikkelig kvernplass grunnet de store problemene med den kongelige mølla nede i Kværnumsstrykene fra siste halvdel av 1600-tallet, fram til kongen gikk lei og solgte hele sulamitten i 1726.
I 1875 flyttet Herman Evensen Fossemøllen ned i Grythengen fra Holmstad sammen med sin Marie, etter opplysninger fra Gunnar Opsahl skal han hå båret navnet Fossemøllen hele livet. Kanskje fordi han mente at Even og Marthe skulle fått beholde mølla i Fossemøllen, og at han skulle vært møllermester der?
Istedenfor ble han da til slutt møllermester i Grythengen, og muligens driftet han flomkverna her helt til hans yngste sønn Johan Grythengen ombygde stedet til en liten trevarebedrift i 1907?
Flomkverna i Grythengen ligger ideelt til for kvernvirksomhet, der demningen ligger var det plass til en stor og bred dam, samt at det ikke er noen helling ned til flomkverna😃
I tillegg var nok vannføringen i elva jevnere før grøftingen tok til på Totenåsen. Det skal heller ikke forundre meg om de laget til en utjevnings-dam oppe ved Hongsætrene, for å magasinere opp vann til kverningen, slik Jacob Fossemøllen gjorde det noen år seinere oppe ved Fiskelausen og Skjeppsjøen.
Ved å bla litt i bygdeboka ser man at mølla i Kværnumsstrykene hadde store problemer i siste halvdel av 1600-tallet og framover til 1720. I 1650 tok flommen med seg hele møllebruket, rubbel og bit, og tolker jeg det rett, ble mølla etter gjenoppbyggingen stående ubrukt i 18 år, da kongen forlangte hele 4 skippund tungt grønt i bygselsavgift, hvilket tilsvarte bygselsavgifta til hele storgården Rognstad med Hassel og Hol. Ingen ville visst drive mølla med slike avgifter, hvoretter kongen etter 18 år helt måtte fjerne alle avgifter, for i det hele tatt få noen til å drive stedet, slik at det ikke skulle forfalle helt.
I 1708 brant mølla helt opp, hvoretter den igjen ble tatt i en storflom i 1720. Under begge disse ulykkene var det en Knud Fossum som dreiv mølla, og den ser under denne tiden ut til å ha hett Fossum Mølle.
I 1726 ser kongen ut til å ha gått lei av hele greia, da han solgte stedet til en Hans Jacob Smitdt for 320 riksdaler.
I 1747 står en Jacob Fossemøllen (Nb! Dette er trolig samme person som Hans Jacob Smidt) oppført som eier av mølla, som han kalte Fossemøllen. Det var forresten han som demte opp Fiskelausen og Skjeppsjøen, for å ha sikrere vannføring om somrene.
I 1835 står Herman Evensen Fossemøllen oppført som eier av mølla, Marthes første mann, som døde i romjula 1836. Hennes første barn i sitt nye ekteskap ble oppkalt etter hennes første mann, hvor hun drev møllervirksomheten videre sammen med sin nye mann Even Michelsen Karsrud, som tok navnet Fossemøllen, i 7-10 år. Han var smed, muligens sønn av en smed, slik at Even Michelsen var nok godt egnet til å drifte stedet. Dessverre måtte han og Marthe forlate Fossemøllen, hvoretter de bosatte seg i Overnengen, hvor Even Michelsen tok navnet Overnengen og virket som smed. Her tror jeg smia lå ved den øverste innkjørselen til Overnengen. Marthe Tandberg, også kalt Hveem-Mellom, døde under navnet Overnengen i Overnengen i 1867, hvoretter Even Michelsen utvandret til Cambridge, Wisconsin, i 1871.
Herman Evensen Fossemøllen den førstes far Even Nilsen kalte forøvrig sin yngste datter for Kværnum ved dåp i 1810, dette er første gang jeg har sett navnet Kværnum nevnt, alle sine tidligere barn døpte han Fossemøllen. Så det er mulig Fossemøllen under første del av 1800-tallet begynte å bli kalt Kværnum på folkemunne, og at Even Nilsen derfor vurderte å endre navn fra Fossemøllen til Kværnum?
Personlig heller jeg nå mot at Grythengen ble etablert som kvernplass under siste halvdel av 1600-tallet, som et motsvar til alle problemene ved den kongelige mølla nede i Kværnumsstrykene, hvor den først ble utslettet av en storflom, for deretter å bli stående øde i nesten to tiår grunnet det store avgifts-trykket fra kongen.
Det er jo et voldsomt flomkverns-anlegg vi finner her nedenfor Grythengen, og husmannsplassen Grythengen, som ligger her ved Olterudelva rett ovenfor demningen, ble nok da etablert for at husmannsfolket både skulle bygge opp ei skikkelig flomkvern, samt ha ansvaret for denne kverna. Vi kan derfor anta at herren på Grythe lette med lys og lykte etter en dyktig husmann, som hadde de rette egenskapene til å drifte flomkverna hans.
Slik sett er Grythengen en usedvanlig husmannsplass, da det vanlige jo var at husmennene kom med lua i hånda for å be herren om en liten plass. Her i enga var det tvert imot, hvor herren på Grythe fant den best skikkede møllermesteren til å ta på seg jobben som husmann for flomkverna hans, hvor han fristet husmannen med gode betingelser. Kanskje skulle han helt bli fritatt for pliktarbeide på gården, samt få ti prosent av overskuddet fra mølla?
Ut fra dette resonnementet kan vi da anta at Grythengen er omkring 300 år gammelt, og ble anlagt nettopp her som en kvern-husmannsplass, da Grythe må ha hatt en av de største flomkvernene på hele Toten.
Hvor gammelt Grythe er, vet vel neppe noen, men selv tror jeg dette er den eldste gården i Øverskreien, samt at det var den eneste gården som ikke ble forlatt under Svartedauden.
I tillegg til sin spennende kvern-historie, tror jeg at den vestlige, kristne sivilisasjon kan ligge begravet nettopp her i Grythengen. For etter husmannstroen i Øverskreien, som nok ble slik godt rotfestet her grunnet det metodiske arbeidet til Even Helmer Hermansen Holmstad (1874), har det da virkelig ikke skjedd noe spennende innen kristenlivet i Norge.
Selv ser jeg det slik at den norrlandske pietismen slik denne utviklet seg i Øverskreien, var lik en kjempeflott, avsluttende rakett ved fyrverkeriet på Raufoss, hvor de sparer den aller flotteste raketten til slutt. Slik var husmannstroen i Øverskreien, den aller flotteste fyrverkeri-raketten etter nesten 2000 år med kristen evolusjon.
Så ble alt mørkt!!!!
Bjarne Holmstad lå under 1940-tallet på Bjørnåsstua på tømmerkjøring, hvor dølagampen Rauen stod i denne stallen.
Rauen ble syk og døde under tømmerkjøring her, en traumatisk hendelse som bestefar stadig nevnte for sine barn under oppveksten.
Far hadde ikke vært her før, så han syntes det var morsomt å omsider få se stallen hvor Rauen stod, etter alle disse årene.
Denne røde tømmerbygningen er stallen til Bjørnåsstua sør i Totenåsen nedenunder Bjørnåsen, her lå min bestefar Bjarne Holmstad på tømmerkjøring på 1940-tallet, hvor dølagampen Rauen stod i stallen.
Dessverre ble Rauen syk og døde under tømmerkjøring her en vinter, hvor Bjarne kjørte den tilbake til Grythengen med lånt hest. Min far var da så liten at han ikke husker dette selv, men dette var en hendelse Bjarne stadig nevnte opp gjennom oppveksten, slik at vi kan anta dette hadde vært en traumatisk opplevelse.
Gamlefar kom på denne hendelsen da vi gikk forbi Bjørnåsstua opp til Bjørnåsen forrige mandag. Det er mulig de bodde i Nedre Nygardsæter under denne tiden, men far er ikke sikker på om de bodde fast der heller, eller om de bodde vekselvis i Nygardsætra og Grythengen? Uansett flyttet de deretter til Nordre Gardlaus i Kolbu, hvorfra far så vidt husker M.J. Dahl.
Morsomt å finne ut at man hadde rett allikevel, og at her stod ei skikkelig flomkvern under herregården Grythe, hvor dette anlegget er minst 300 år gammelt.
Hadde Grythengen fått lov til å leve, ville jeg selvsagt satt i stand igjen denne flomkverna, men dessverre er det ingen som aksepterer Grythengens identitet som eldgammelt elvebruk ved kulturelva vår fra Tjuvåsen. Og dette er ille, da Olterudelva var ei skikkelig kulturelv med skikkelig flomkvern!
Uansett, nå blir det mye å fortelle for pilegrims-vandrere etter Dahls-leden rundt Totenåsen😇
Ja, ikke bare dette, men jammen står det litt om Marthes første mann Herman Evensen Fossemøllen i bygdeboka også, og om hvordan møllebruket hans var i 1835, hvor alt av bygninger og kverner er nedtegnet. Dette etter en branntakst. Dessverre døde han i romjula året etter, slik at hadde han vært lur, burde han heller tegnet en livsforsikring.
Som vi vet ble vår Herman Evensen Fossemøllen (1838) (Marthes første sønn med min tipp-tipp-oldefar), som flyttet ned i Grythengen fra Holmstad sammen med sin Mina (Marie) i 1875, oppkalt etter Marthes første mann, da hennes nye mann også het Even, eller rettere sagt Even Michelsen Karsrud, hvor han tok navnet Fossemøllen under sin tid i Fossemøllen, som vi ser fra bygdeboka at var et lite bruk ved Kværnumsstrykene, hvor de måtte kjøpe til vinterfor og leie beite til de få dyra de hadde.
Tror jeg feirer minimum 300-års jubileet for flomkverna i Grythengen i 2023, slik at da blir det sammenhengende feiringer her i enga for tidsrommet 2020-2025. Dette er 100-års jubileet til stabburet etter oldefar i fjor, 150-års jubileet til Ovren Mikkelsons (Even Michelsen Fossemøllen) avreise til Cambridge, Wisconsin, i år, gamlefars 80-års jubileum til neste år, flomkvern-jubileet deretter, så 150-års jubileet til Even Helmer Hermansen Holmstad i 2024, og til slutt 150-års jubileet for Grythengen som grytheng-ættenes fedrealter i 2025.
Vi kan nå regne med at Grythengen da er minst 300 år gammelt, da man selvsagt måtte ha husmannsfolk til å drifte ei slik flott flomkvern😁
Ah, da hadde jeg rett, dette anlegget ved Johan Grythengens første trevarebedrift, var ikke Johans bedrift, men stammer fra ei flomkvern som ble bygget i tidsrommet mellom 1669 - 1723. Se Totens bygdebok bind I, s. 525.
I 1669 står Grythe oppført med ei kvern, mens i 1723 står gården oppført med ei flomkvern. Dette betyr ikke at den kun kan benyttes når det er flom i elva, dette var tilfelle med den første kverna, mens for den kverna som stod i Grythe i 1723, kunne man selv skape kunstig flom!
Kunstig flom laget man ved å fylle opp demningen i elva, og når denne var full, åpnet man flomlemmen, slik at vannet flommet ned til flomkverna, som stod der telthuset står nå. Sannsynligvis er det meste av grunnmuren til telthuset også fra denne flomkverna.
Så i Grythe hadde de ei skikkelig flomkvern, dette kan man se på det kraftige anlegget de laget til. Sannsynligvis kvernet de for flere gårder, da den kongelige mølla i Kværnum i denne tiden stod uvirksom i flere år, grunnet at kongen skattet mølledriften der så hardt, at ingen ville drive mølla i Kværnumsstrykene. Trolig var dette grunnen til at man laget til ei skikkelig flomkvern under Grythe.
Godt å omsider få litt kunnskap om Grythe også, som har ligget i et historisk mørke, slik Grythengen gjorde det til nyåret i år.
Vi må regne med at det var husmannsfolket i Grythengen som driftet kverna under Grythe, så da vet vi litt mer om hvordan livet som husmann her i enga var. Kanskje ble Grythengen etablert her ved Olterudelva, nettopp for at herregården Grythe skulle ha noen til å drifte flomkverna si?
"Nobody accepts my identity except of my forefathers, and that's enough for me:-) Especially I feel accepted by my great-great-great-grandfather Ovren Mikkelson, who emigrated to Cambridge, Wisconsin, on May 26. - 1871, 73 years old. There he lived for 16 years together with three daughters and his youngest son, and with lots of grandchildren. He's so proud of me, and I of him. I felt his spirit and blessings so strong when I went down to the harbour here this May, remembering the 150-years anniversary of his departure. Because of me remembering him, he has revealed so much history to me this summer, that I'm almost chocked!" - PermaLiv
Oppdatering!
Da forstår jeg, vindturbinene er selvsagt plassert nedover Engerfjellet mot Mjøsa, for å fange vinden nordfra over Mjøsa, hvor de da står på rekke og rad nedover Engerfjellet helt ned til Feiring.
Dette er en absolutt katastrofe for Mjøslandet, disse vindturbienene vil slå imot en over hele søndre deler av Mjøsa, helt fra Helgøya!
Mjøslandet og Norge er nå totalt ødelagt, hele det norske landskapet og mjøslandskapet har gått tapt, et vanvidd som langt overgår WWII.
Så lenge vi har friheten, og selvsagt også når vi taper denne, må alt og alle gå til motangrep mot dette ufattelige angrepet på vårt fedreland💪
***
Engerfjellet og Sjonfjellet vindkraftverk sett fra Bjørnåsen på Totenåsen. Hurdal skisenter ligger midt i bildet, Minneåsen bakenfor der igjen, så tårnene på vindturbinene, som nok enda mangler noen elementer pluss kjempestore propeller.
Stakkars, stakkars hurdølinger, aldri vil de kunne glede seg til en topptur igjen😬 Ikke til Mistberget, ikke Fjellsjøkampen, ikke til Bjørnåsen😭
Hver gang det kommer et fly, slår hinderlysene seg på, de bryter gjennom enhver hindring og den tykkeste tåke, dette er høyintensive lys, som skal blinke med en frekvens på 40 - 60 blink i minuttet😵
Vi var på Bjørnåsen på Totenåsen i går, og det var en meget hyggelig tur, hvor vi fant masse molte og kunne plukket mye mer, etter å ha fylt opp alle termoser, drikkeflasker og matbokser med fin blautmolte, og alt var helt topp helt til vi kom på toppen av Bjørnåsen, hvor Engerfjellet vindkraftverk åpenbarte seg i all sin gru!
Bildet er tatt med min billig-zoom Tamron 28-75 mm på 75 mm, altså kun 25 mm over 50 mm, som er det man regner for perspektivet til det menneskelige øyet, slik at bildet er omtrent slik det menneskelige øyet ser, her er ikke zoomet innpå, og det er heller ikke særlig skarp optikk, i tillegg til disen.
Midt i bildet ser vi toppen av Hurdal skisenter, så turbintårnene strekker seg mye lenger nordover enn hva jeg hadde forestilt meg i mine villeste fantasier, ser på kartet at skisenteret ligger på linje med Feiring.
Bakenfor skisenteret ligger Minneåsen, som er selveste ski-eldoradoet for Eidsvoll og Hurdal, Bjørn Dæhlie bl. a. trente mye på Minneåsen. Dere ser selv hvordan turbintårnene tårner over det aller mest populære ski-utfartsstedet for Øvre Romerike, dette er grusomt!
Hvordan dette blir over de søndre deler av Mjøsa, tør jeg ikke tenke på!
Tenker også på folk i Hurdal, de kan ikke gå opp på en eneste topp lenger uten å bli eksponert for dette her. Ikke på Mistberget, ikke på Fjellsjøkampen, ikke på Bjørnåsen, hvor fotografiet er tatt.
Jeg valgte dette bildet fordi jeg synes dette treet ser litt etiopisk ut, selv om det står på Toten ved pilegrimsleden til Balke kirke, ikke langt fra Gihle gård.
Jeg har sett masse lysbildefremvisninger opp gjennom tiden fra Etiopia, men allikevel har jeg lært 10 ganger mer om Etiopia på under 10 minutter, fra denne korte videoen. Fantastisk!
Fellesmisjonen begynte sin misjonsvirksomhet i Sør-Afrika, hvor man fant både det verste og beste i norsk misjonshistorie, med Helga Garsjø som selve inkarnasjonen av den enkle, selvoppofrende, høyt elskede misjonskvinnen, som identifiserte seg helt og fullt med folket hun virket blant.
Dessverre døde hun altfor tidlig, mens hennes makker fortsatte å leve, en person som vel etter hvert ble mer opptatt av forretninger enn misjonsvirksomhet, og som sugde ut 6 millioner av Fellesmisjonens kasse etter 1990-tallets kroneverdi, vel uten noen resultater overhodet, heller tvert imot.
Mot slutten av sin historie husker jeg Fellesmisjonen støttet en misjonærfamilie i Etiopia, dessuten har jo Solberg-familien på Toten virket lenge i Etiopia, og de ble jo en fargerik familie, i likhet med landet de virket i.
Stor respekt til det etiopiske folk, som har maktet å ivareta sin kristne historie og er stolt over denne, i motsetning til grenda til Totenåsens apostel!
De norske sætrene var allmenninger som fungerte utrolig bra, og har ingenting å gjøre med det moderne hytte-helvetet, slik mange innbiller seg.
Her ser vi fra Knaisætra i Hurdal, som heldigvis har unngått å bli hyttifisert, slik som Hersjøsætra og så mange andre sætrer.
Grue gård hadde dyrene her om somrene, hvor kyrne ble stelt av ei felles budeie. Min oldemor Inga gikk hit opp flere ganger i uka, for å hente melk og meierivarer, som hun bar på ryggen hjem igjen.
Dette skal ha vært ei meget tung bør, blir det sagt, og i luftlinje kan det vel være opp mot 10 km fra Grue gård til Knaisætra.
Mellom sæterhusene ser vi mot Skrukkelia, hvor Fellesmisjonen stod meget sterkt. Knaisætra er selvsagt en stopp alle pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen må få med seg.
Jeg har hørt mye om "the enclosure" i England, og her var jammen en flott oppsummering av denne tragedien, fra Kings&Generals.
"The enclosure" har svært mye til felles med oppløsningen av de norske klyngetunene, som ble drevet på lignende vis som de engelske allmenningene, med jordreformen av 1859:
Med dette tar fellesskapet eiendomsrett over hele landet, hvor vi organiserer oss gjennom lommedemokratiet, med full demokratisk kontroll over stat, økonomi, eiendom og land. Slik blir vi alle forvaltere av en stor, felles allmenning!
Innenfor denne allmenningen ser PermaLiv for seg at Grythengen og himmelengene i Øverskreien får en helt spesiell rolle, som forvaltere av arven etter den norrlandske pietismen. Hvor vi blir gitt tillit til å få leve i fred som forvaltere av husmannstroen og kulturelva vår fra Tjuvåsen. Det er denne dagen PermaLiv arbeider opp mot gjennom fotografiet.
Nei, Olterudsætra lå ikke ved Høversjøen, den ligger ovenfor Frodalen nedenfor Jenssæterhøgda, og det ser ut til å gå fin sti dit fra Anfinnsætra, så da har vi nok et turmål. Derimot syntes Olterudsætra fra Høversjøen, og gjør den det enda, er det nok fin utsikt ned mot Høversjøen også.
Så plutselig Olterudsætra da jeg skulle studere området omkring Bjørnåsen i de søndre deler av Totenåsen, da vi tenker oss opp dit i morgen. Bjørnåsen og Fjellsjøkampen danner et stort barskogreservat, og nå har også Skålåsen i samme område blitt vernet, der skal være mye huldrestry, en karakterart for Totenåsen, som PermaLiv virkelig brenner etter å få inn i porteføljen.
Uansett, skal bli spennende å se hva som er igjen av Olterudsætra? Men bygningsmassen der, den står ved dammen på Stenberg, som vi ser i fotografiet.
Vikker vrikker ved pumpehuset i Grythengen, et forbannet mekanisk hus som har overtatt for den magiske brønnen ved kjørbrua, som ikke engang gikk tørr under tørkesommeren i 1947, lik ei Sareptas krukke.
Har alltid sett på Tony & Chelsea Northrup som nokså overfladiske mennesker, men dette var da en aldeles strålende podcast.
"Jackson surprised me with the observation that capitalism and Buddhism “both start at the same place” – how to deal with suffering. Of course, he quickly added, each offers “almost diametrically opposed routes away from that. Capitalism says, ‘You can’t get away from suffering, you can’t get away from struggle. So you better get good at that struggle by becoming as competitive and individualistic as possible.’”
“Buddhism, by contrast, says that the way out of suffering is compassion. It’s about understanding that my suffering is what connects me to other people. Neglecting that suffering and turning away from it, is actually a neglect of my responsibility as a human being.” The only real solution to suffering, according to Buddhism, “is to work to reduce the cravings for the things that create the struggle” in the first place."
Som vanlig har man denne myten om at man må vende seg til østlig mystisisme, for å komme seg utav vestlig kapitalistisk tenkning. Selv mener jeg bedehuslandet under den norrlandske pietismen, nyromantikken og bureisningstida, er av verdens fremste allmenninger, og at vi så en fantastisk økofilosofisk legemliggjøring i engene i Øverskreien.
Podkasten med Tim Jackson var brutt, men fant en med en Andreas Weber, som fattet min interesse, da Max Weber jo mente at protestantisk kristendom var en forutsetning for vestlig kapitalisme, samt at hva som står mellom sivilisasjonen og barbariet, er byråkraten.
Personlig mener jeg at alle byråkrater er barbariske psykopater, ut fra personlig erfaring, og deler således ikke Max Webers syn.
Andreas Weber derimot har jeg stor sans for! Morsomt hvis han viste seg å være en etterkommer av Max, for det ville vært hel max;-)
Ellers har jeg tenkt videre på begrepet ad undas, hvilket betyr tatt av bølgen, og har kommet til at Grythengen er et adundastisk sted, da dette stedet helt og fullt er tatt av modernitetens bølge, en stor tragedie, da den vestlige kristne sivilisasjon nådde sin fullendelse her i husmannstroen.
Begrepet adundastisk ble skapt 1. august 2021 av PermaLiv.
Wow! Fra 40 minutter har Andreas en meget viktig tankerekke om situasjonen her i Grythengen, da alt her er brutt, alle forbindelser, både til historien, religionen, landskapet, naturen og hverandre, hvor man nødvendigvis må bli deprimert, når den veven du skulle vært del av, har kollapset. Derfor er det så utrolig viktig med fotografiet, for å stå imot depresjonen, samt at man tross alt kan skape noe av mening i fotografiet, selv om man ikke lenger kan skape dette i sine fysiske omgivelser.
Dette var faktisk avslutningen på samtalen med Andreas Weber, en fantastisk avslutning!
Etter alt dette tenker jeg nå å ta en kaffekopp mens jeg nyter webinaret ovenfor, med Capture One. Selv har jeg kommet til at jeg holder meg til Capture One, Lr CC og Nik Collection, og heller utvikler meg innenfor disse programvarene, enn å bevege meg inn i mer avanserte alternativer. Selv Affinity Photo, et rimelig alternativ til Photoshop, og som skal fungere perfekt sammen med Capture One, tror jeg det er best å la være.
Uff, glemte nesten å ta med denne, med Daniel Milnor, hvor han kommer med flere gode råd om printing.
Et meget godt tips denne gangen, er det at en fysisk portefølje, som man har med seg rundt til gallerister og lignende, ikke bør bestå av mer enn rundt 10 fotografier, men at disse ti må være valgt med den største omhu!
Har ikke kommet i gang med printing, ting kommer i vegen, men klarer heldigvis stadig å utvide porteføljen.
Kom meg ikke til gamle Skrukkelivegen i går, en del av Dahlsleden rundt Totenåsen, men fikk heldigvis til en fin, liten tur til delta-området for Hurdalselva, hvor jeg håper å få inn noen bidrag i portfolioen hos Adobe. Redigerte ti fotografier, denne gang alle i Capture One, så får vi se:-)
Mjøsa er ment for sinnets harmoni, et sted hvor man kan søke indre fred, og ikke et sted for vindterror og vindkrafts-mafia.
Anbefaler alle å bli med i MotVind, Norges Miljøvernforbund eller La Naturen Leve, som er de tre organisasjonene som har kampen mot vindkraft aller øverst på agendaen.
Norsk Ornitologisk Forening (NOF) er også markante i kampen mot vindkraft.
"Så fint at man også kan stå etter vegen, jeg trodde man måtte stå på bruer. Selv vurderer jeg å stå med banner etter Skibladnerbrygga helt ytterst i Totenvika til neste år, slik at turistene kan vite hva de har i vente når de passerer Falken i Skreifjella, hvor Engerfjellet vindkraftverk åpenbarer seg over de søndre deler av Mjøsa." - PermaLiv
Etter å ha prøvd å bli glad i Gjøvik, er nå dette prosjektet oppgitt for godt. Det kan gå an å sitte litt utenfor Gjøvik kafe og nyte ei napoleonskake på varme sommerdager, men dette er kun hvis jeg må inn til byen allikevel.
Her ser vi mot Totenåsen Skyline fra Gjøvik havn, det eneste vi har klart å bevare, takket være Nils Faarlund fra Bilitt, som fikk oss til å bi litt.
Ellers har alt av verdi i Mjøslandet gått ad undas, eller til dundas, som vi sier her. Slo opp ordet, og ser at noen steder sier man til dunders også, men det er ad undas som er det opprinnelige, latinske uttrykket, hvilket betyr noe slikt som tatt av bølgene. Men her må vi vel heller si at hele Mjøslandet er tatt av en tsunami av destruksjon og komplett idioti, hvor det kun var Totenåsen Skyline som lå høyt nok, til å unngå å bli destruert av denne tsunami-bølgen.
Dessverre lå heller ikke Grythengen høyt nok opp til ikke å bli tatt av denne idiotiens destruktive tsunami-bølge, som har skyllet over Mjøslandet, og gikk derfor til dunders, til dundas og ad undas!!!!
"Ved Bondelia gamle husmorskole reiv de hovedhuset, hvor frukthagene bygges ned av kasser, så kaller de det hele Bondelia hage, etter å ha hogget alle de gamle, flotte frukttrærne. Dette var Sørbyens siste karakterbygg, og å komme inn til byen sørfra etter fv. 33, er nå bare trist. Vi har ikke besøkt Gjøvik i hele ferien, var dette en hyggelig by, ville vi selvsagt reist inn til byen for å oppleve urban kultur. Nå reiser vi bare på Totenåsen, de har jo ødelagt Skreia som urban landsby også, og på Lena står den gamle jugend-villaen til komponist Leif Solberg for tur, altså ikke for tur på Totenåsen, men for tur for rivning, for å bli erstattet av kasser den også. På toppen av det hele oppdaget jeg nylig at Engerfjellet vindkraftverk kommer på en ås over de søndre deler av Mjøsa, så hele Mjøslandet ser ut til å ha gått i dass, eller ad undass, et helt nytt uttrykk av dagen😁" - PermaLiv
Fra forrige tur etter pilegrimsleden mellom Hoff og Bilitt-kiosken, hvor jeg og eldstejenta syklet. Under denne turen hadde vi herlig, mykt kveldslys, som over disse potetfårene.
Bildet er redigert i Lr CC, et superenkelt program, ideelt for de som er mer glade i å fotografere enn å redigere.
Da fikk vi gått pilegrimsleden mellom Balke og Bilitt, så da har jeg gått hele leden Hoff-Balke i sommer, da jeg og eldstejenta syklet strekket Hoff-Bilitt tidligere i ferien, samt at jeg gikk leden mellom Hoff og Kapp før det igjen.
Jentene storkoste seg og klaget ingenting, hvor det var rikelig med smakfull bringebær etter leden, slik at de stadig stoppet og plukket litt. Selv fikk jeg ikke tid til is på Bilitt-kiosken, da jeg måtte gå tilbake etter bilen med det samme, da gamlefar hadde tatt bilen vår, slik at jeg ikke fikk satt igjen sykkelen først. Og det var harmelig, for en av kulene var bringebær- og appelsin-sorbet, hvilket er min absolutte favoritt!
Lyset var beinhardt, da vi gikk midt på dagen, men redigerte allikevel 12 bilder fra turen, så får vi se hvor mange Adobe tar med?
Uansett, ingen av dem er redigert i Photoshop, et program jeg gav opp nokså fort. Lr CC passer nok egentlig best for meg, da dette er det programmet hvor man aller enklest oppnår gode resultater. Men også Capture One er godt å ha, redigerte åtte av bildene i Lr CC og fire i C1.
Dessuten tror jeg Photoshop kan virke demotiverende, da det alltid vil være så mange som er så mye flinkere enn deg i Photoshop. Lr CC kan alle lære seg på ei lita stund, slik at ingen har grunn til å føle seg bedre eller dårligere enn noen andre. Samt at dette er så raskt å redigere i, at man får tid til å fotografere mer, hvilket jo er hovedpoenget med fotografering.
Capture One er nokså komplisert, men selvsagt ingenting mot Photoshop. Men ønsker du minst mulig frustrasjoner, samt ha muligheten til å beherske hele programvaren i løpet av 14 dager med selvlæring, er Lr CC å anbefale.
"Men dette har vi altså nå gjort, vi har krenket den dype strukturen i Grythengen fra evigheten av, og derfor har vi gjort ende både på oss selv og hele den vestlige kristne sivilisasjon i Norge!" - PermaLiv
"At any given moment, in any part of the world, there is a deep wholeness which exists there. This deep wholeness is the structure of the whole. That means, it is the structure of the global, it is the largest and deepest configuration which is present there, and which may be felt or seen.
The most fundamental rule, to be followed always, is that we must do our best to leave this deep structure of that place, as far as possible intact. This does not mean we must do nothing there. It means that we should, as far as possible, honor and respect the deep structure of what is there, try to preserve this deep configuration, in whatever new things we do.
It means that the new should always grow out of respect for what is there now, and what was there before.
It means that we should never knowingly violate the deep structure of what is there; that means, when we contemplate what is there, and what we are going to do there, we act out of respect for what is there, and we act out of the knowledge that if we violate the deep structure, then we shall not only violate the place, but will at a profound level, also damage our own feelings and our own sensibility. That we should never do.
SUMMARY OF TASKS FOR THIS UNFOLDING:
As far as possible, try to become aware, intutively, of the deep structure which is there.
Act in sympathy for your own feelings about the deep structure that is there.
Do not play with words, when it comes to judging this. Be true to the feelings you carry inside of you, and do your best to protect the earth.
Try your best to make a new thing which as far as possible, reflects, respects, and honors what is there already." - Christopher Alexander
"The most fundamental rule, to be followed always, is that we must do our best to leave this deep structure of that place, as far as possible intact. This does not mean we must do nothing there. It means that we should, as far as possible, honor and respect the deep structure of what is there, try to preserve this deep configuration, in whatever new things we do."
Amen! Og denne fundamentale regelen, den er det ingen som har fulgt i og omkring Grythengen, noensinne, i alle fall ikke på over 100 år.
"It means that we should never knowingly violate the deep structure of what is there; that means, when we contemplate what is there, and what we are going to do there, we act out of respect for what is there, and we act out of the knowledge that if we violate the deep structure, then we shall not only violate the place, but will at a profound level, also damage our own feelings and our own sensibility. That we should never do."
Men dette har vi altså nå gjort, vi har krenket den dype strukturen i Grythengen fra evigheten av, og derfor har vi gjort ende både på oss selv og hele den vestlige kristne sivilisasjon i Norge!
Men Dahlsleden er nå flott da, så da får det ikke hjelpe om jeg er dømt til å leve som pilegrim etter Dahlsleden for resten av livet, og et av de flotteste strekkene går etter Olterudelva i Grythengen.
Jeg skulle nok hatt M.J. Dahl til å hjelpe meg med å få opp kampesteinene til lysskjermingen min, slik som Johan Grythengen hadde det i sin tid til demningen sin. For Dahl, han var liten og kort han, ikke høy og scenesterk som jeg trodde, men du verden for en tyrenakke det var på fyren!
Til vinteren må jeg få vekk alt nedfallet fra sist vinter, slik at leden blir fri og åpen igjen til våren, tror nesten jeg må ha en liten traktor til dette, eller i alle fall en hest.
Samt at jeg håper å i alle fall kunne begynne på renna for avløpsvannet i høst, slik at alle pilegrimene fra Wisconsin slipper å gå i søla.
I morgen tenker vi å gå Dahlsleden mellom Balke kirke og Bilitt-kiosken, så får jeg løpe tilbake etter bilen mens jentene spiser is. Tenkte å sette sykkelen på kiosken først, men så tok gamlefar bilen min, så da får jeg ikke med noen sykkel, og derfor blir det ikke tid til is for meg. For jentene liker ikke å vente.
På lørdag er det mulig jeg kan gå litt av Dahlsleden etter den gamle Skrukkelivegen i Hurdal, hvis været holder. Men målet er selvsagt å med tiden få tid til å gå hele Dahlsleden sammenhengende:-)
Tenk det, nå har Hans Petter Thue blitt ilagt et forelegg på fem millioner sekshundre og fjorten tusen trehundre og seksti kroner, for å ha forsvart vakre Haramsøya. Ja, plutselig får jeg vel samme erstatningskrav selv, tenker jeg, fordi jeg elsker himmelenga vår.
Så folk som er positive til vindkraft, de vil jeg overhodet ikke ha det ringeste med å gjøre.
Den eneste jeg kan tilgi, er minsta, som truer med å sette masse vindturnbiner omkring i de grønne enger i Grythengen, slik at jeg flykter tilbake til Gjøvik, for hun savner nok Trollhaugen og vennene sine.
Men det blir ikke aktuelt, for resten av livet blir som pilegrim etter Dahlsleden rundt Totenåsen, sammen med min a7III.
Mjøslandets tårefotograf vil jeg ikke lenger være, etter at odølingene rett og slett myrdet Innlandets dronning med vindkraftverket sitt over de søndre deler av Mjøsa på Engerfjellet.
Tror ingen i hele verden er i stand til å forstå hvor mye jeg hater de som har fått seg til å gjøre dette, selvsagt med unntak av Hans Petter Thue, han forstår min sorg over vår blå dronnings død, og med det Mjøslandets død.
Forresten, fotografiet er fra Abelvær. Savner du kysten nå som vi ikke lenger kan reise omkring i vårt herpeserte land, kun vandre Dahlsleden rundt Totenåsen til evig tid, kjøp et innrammet fotografi av fotograf Olemartin Evensen fra Abelvær, Norges desidert beste kystlandskaps-fotograf!
Hurdalsrosa eller Husmannstroens rose, selve symbolet på den seieren som ble vunnet her i Grythengen, etter 1500 års frihetskamp!
Når jeg ser denne serien om Russlands historie og avsnittene om den livegne bonden, et system som ble innført i Russland på 1600-tallet, samtidig med det lutherske standssamfunnet og husmannsvesenet i Norge, bare slår det meg hvor godt våre forfedre gjennom pietismen, klarte å bryte ut av dette her, sett i forhold til den livegne russiske bonden. Ja, bedehuslandet, og da særlig høybedehuslandet under nyromantikken og bureisningstida, med den norrlandske pietismen, var da en aldeles knakende suksess og en nærmest total seier over alle former for undertrykking, siden keiser Konstantin innførte forordningen om den stedegne bonden på 300-tallet.
Så bedehuslandet var kroningen av en 1500 års lang, sammenhengende frihetskamp, hvor den livegne, kristne føydalbonden i de russiske landsbyene, kanskje var de som hadde det aller tøffest, mens den aller største seieren, den stod min oldefar for her i Grythengen, sammen med apostelen i Holmstadengen.
Denne seieren, kroningen av 1500 års lang og bitter frihetskamp, den synes jeg er så viktig og så stor, at vi burde fått lov til å feire denne seieren til evig tid, i fred og ro, her i Grythengen.
Er det virkelig ingen andre som ser dette?
I tillegg til videoen lenger ned her, har Simon Reeve laget til en flott og meget inspirerende serie om pilegrimsvandringer, hvor det nå er meget klart at Dahlsleden må på kartet igjen. Ja, egentlig ligger jo denne leden der allerede, da den er en sammensmelting av pilegrimsleden, den gamle Skrukkelivegen, den gamle kirkevegen, Kongevegen, Kronborgsætergrenda, Overnvegen/Byvegen og Kloppvegen.
Etter Grythengen kan den i sin helhet gå etter Olterudelva mellom vannverksvegen og potetåkeren til Per Post, bare jeg får ryddet etter alt snøbrekket i vinter, samt får laget ei fin renne til overflatevannet fra det nye v/a-anlegget nedenfor telthuset. Håper også jeg klarer å finne en bedre led mellom Skjeppsjøen og Nedre Hongsætra, enn den forferdelige skitrasemotorvegen de har laget til.
Nå som jeg ikke fikk være kulturbærer i Grythengen, hvor den vestlige kristne sivilisasjon nådde sin fullendelse og ligger begravet, satser jeg derfor helt og fullt på å bli pilegrimsvandrer etter Dahlsleden rundt Totenåsen, selvsagt sammen med min a7III.
Etter Dahlsleden skal jeg fotografere ALT, dokumentere ALT og kunne ALT. For, som Spencer Cox sier det i en kommentar lenger ned her, skal man kunne selge sine fotografier, må man ha en historie til. Og etter Dahlsleden rundt Totenåsen, der er det mye historie der!!!!
Hovedsatsningsområdet blir pilegrimer fra Wisconsin. Ja, PermaLiv satser rett og slett på å etablere seg med både galleri og reisebyrå i Cambridge, Wisconsin.
Det viser seg at Simon Reeve har laget en fantastisk serie om pilegrimsvandringer:
Disse skal jeg virkelig nyte i sommerregnet:-)
Du verden hvor glad jeg er fordi vi fikk tatt turen til Venezia rett før korona-krisa, og på tross av at jeg på daværende tidspunkt kun hadde min Tamron 28-75 mm, fikk jeg utrolig mange fine bilder, som kan beskues i albumet Abroad:
Men skal vi til Venezia igjen noen gang, må jeg ha med både vidvinkel, for de smale gatene, samt supertele, for de mange utsøkte detaljene høyt oppe på kirker og andre bygninger.
Nedenfor kan nytes Antonio Vivaldis "De fire Årstider", fremført med datidens instrumenter av Venezia, så nært originalmusikken det er mulig å komme.
På samme vis som tonene fra "Pris Herren" bør framføres med den dobbelthalsede gitaren til Johannes Lindstad, sammen med pipeorglet til hans far Nils Lindstad, og fiolinen til Lars Sørumshagen (1917-1999)
I bildet finner vi en av Venezias mange, små og delikate balkonger.
"The revival of interest in Vivaldi’s music is ongoing. First recordings of many of his works have continued to appear in recent years, thanks mainly to the efforts of the French classical music recording company Naïve, which is assembling its “Vivaldi Edition.” The artists involved in this project are mainly Italian devotees of what is called “historically-informed performance (HIP). They use replica or original instruments of the period, which, to put it simply, are much sharper and tangier in tone than modern instruments and which produce a more lively and varied, less homogenized tone. The Italian “HIPsters” also favor fast speeds and sudden shifts in dynamics, which produce an aggressive quality to the music. (This is not your grandpa’s easy-listening Vivaldi.) In this writer’s opinion the historically-informed school has captured the true, fiery spirit of the Red Priest’s music. Indeed, contemporaries described Vivaldi’s way of playing his own music as “wild” and “terrifying.”" - Stephen M. Klugewicz
Dette motivet kunne man nok likeså godt funnet i Wisconsin, men så er det altså etter pilegrimsleden mellom Hoff og Balke.
I seg selv er nok motivet tilfredsstillende for f.eks. et hotell, men skal privatpersoner kjøpe det, ønsker de en historie til, som det at det er tatt etter pilegrimsleden på Toten, i lia etter Balkeåsen, hvor man finner den mest solrike og grøderike jorda på Toten, hvor det har vært gårder siden jernalderen, ikke langt unna ligger en gravhaug for en jernalderhøvding, bildet ble tatt under en sykkeltur med min datter, etc.
Derfor er det å studere historie, like viktig som å studere fotografiet, skal man lykkes som fotograf.
"“The longer I do landscape photography, the more I gravitate to this range of focal lengths.” I’m so happy to see this, as I consider to make the new Sony G 50 mm f2.5 my only lens for travel photography. It’s so stressfull with all that gear travelling, and with just one lens you can relax so much more, concentrating more on photography.
By the way, do you have any idea how to start a gallery in Wisconsin? I just learned my great-great-great-grandfather settled in Cambridge with four of his children, and it seems like a lot of people from here settled in the area around Stoughton, so I think I might can find a market there.
I too found a lot of history connected to my forefathers here, so that I can sell images with a lot of history connected with them.
I think it might be easier to sell my images in Wisconsin than here, as for them this landscape is more exotic than for people living here." - PermaLiv
"Thank you, Øyvind. Shooting with just a 50mm for travel seems like a good way to simplify things.
It sounds fun to start a gallery, but I’ve never done anything like that myself and don’t have much advice to give. The one thing I’d say is something I think you’ve already figured out – people love stories. Perhaps hotels are willing to buy “pretty pictures” to fill the walls, but most individual people buy art with some sort of story associated with it. The more you can make people aware of the history connected to your photos, the more interested they’ll be." - Spencer Cox
"Awesome advice! I love the history of the Totenåsen Hills, as my forefathers lived around this hill. I think it must be 50% history studies and 50% photography from now on:-) I just started out with the a7III in 2018, and do now have 1800 images I’m really proud of. But I must learn more and photograph more before I go to Wisconsin, and make a selection to bring with me. I’ve discovered so many stories now about Ovren Mikkelson and his wife, as I want to share with people in Wisconsin, where he settled with four kids and a lot of grandchildren, and I was happy to see all the names of his grandchildren were documented as well, so maybe I find some of my relatives too:-)
I really think I will travel just with Sony’s new, tiny 50 mm next time. I see so many people love that lens!" - PermaLiv
Trykk på et fotografi og bla deg bakover i albumet med piltasten, for å se de nyeste bidragene.
Da var det tomt i feeden, slik at jeg bestemte meg for å oppdatere albumene mine igjen, hvor jeg denne gang vil anbefale albumet ALL, da jeg også fant noen gamle bilder fra turen min til Abelvær i 2017:
Jeg lærte ikke noe om redigering på kurset, tvert imot ble jeg skremt vekk fra Photoshop for all framtid, men er allikevel sjeleglad fordi jeg tok turen.
Steinene fra Olterudelva fikk jeg også på hengeren i dag, tralla til gamlefar var fantastisk, bare vippet steinene oppå denne og drog dem opp på to planker på hengeren. Egentlig var den ment for å dra tømmer, men det funket dårlig, så bra den endelig kom til nytte:-)
Når jeg skal ha stein til renne for v/a-avløpet nedenfor telthuset, skal jeg lage til veg helt nedi elva, slik at jeg bare vipper steinene rett fra elva oppå tralla og drar dem på plass.
Vannlilje ved Nordre Huetjern på Totenåsen.
Hadde jeg ikke måttet bære stein fra Olterudelva i dag, og slik fått vondt i ryggen, ville jeg nok istedenfor vært på Totenåsen igjen for å fotografere vannliljer i regnet.
Men hadde Grythengen fått lov til å ligge i fred ved elva si, slik enga vår lå her i flere hundre år som Grythes eneste naturlige satellitt, ville jeg selvsagt helst vært her for å eksponere himmelenga vår, som stolt kulturbærer og historiemaler av vårt fedrealter.
Var situasjonen i vårt land på noe vis normal, kunne man nok slå seg til ro med å kun fotografere for seg selv. Men nå håper jeg rett og slett å kunne sloss både for mitt landskap og min historie med fotografiet, og ville blitt sjeleglad hvis jeg fikk promotere mitt budskap hos Fotografiska i Stockholm, London og New York.
Uansett, i første omgang får vi prøve å dra i gang Stabbursgalleriet.
Som kulturbærer av Grythengen er jeg i like stor sorg over skjebnen til grytheng-ættenes fedrealter, som disse blåklokkene over draget til såmaskina til oldefar, som står parkert ved siden av Husmannstroens katedral.
Tenk at det skulle ende opp slik for drømmene til Herman og Mina, til 150-års jubileet for vårt fedrealter, som de fant for oss. Her syntes de at det var så fint, at de så ingen grunn til å bli med Ovren Mikkelson til Cambridge, Wisconsin.
Allikevel er det ingen som ønsker å forstå, hvis de er i stand til det, ingen sørger over alt som har gått tapt, og de som hater, de kaller min sorg for hat.
Reiste meg og gikk en tur ut på Stabburstunet nå, med det samme tenkte jeg at jeg får nok ikke steinene på hengeren i morgen, men så tok jeg et par runder på tunet, og da ble smertene raskt borte. I tillegg kom jeg på at jeg har kjerra gamlefar laget til, så da tar jeg steinene på denne, legger et par planker opp til hengeren, slik at jeg kan dra dem oppå istedenfor å lette dem, så da går det nok bra.
Allikevel kjennes alt absurd her, vi skulle jo hatt låve, det skulle vært dyr omkring i enga og nede i Stysjin, vi skulle hatt gardskoronaen vår, brønnen vår, kraft fra demningen til Johan Grythengen, samt båtbyggeri for Thorud-fløya nede ved snekkerverkstedet hans. Og fra kjørbrua ned til filosofibjørka til oldefar ved Olterudelva, skulle filosofistien gått uhindret, samt at mørkets magi skulle ligget over enga vår under fullmånen.
Slik var det i 1875 da Herman og Mina flyttet ned hit fra Holmstad, og slik skulle det fortsatt vært. Derfor er det ikke vi som er problemet, det er det alt og alle som ikke skulle vært her som er, da ingenting annet har noe her å gjøre enn Grythengen, da dette stedet er fra evigheten av, og har en helt spesiell misjon i kulturlandskapet på Toten.
Så hva skal man gjøre? Ingen i slekta står opp for sitt fedrealter, eller evner å forstå hva Grythengen var og skulle ha vært. Kommunen gir naturligvis blaffen og synes bare det er morsomt hvis de finner en skamming, som ikke setter pris på deres overlegne byråkratiske ekspertise. De omkring her mener vel at jeg er problemet, da jeg ikke er en progressiv positivist, men tvert imot en reaksjonær tradisjonalist, hvilket man selvsagt må være som kulturbærer av Grythengen.
Kan man etablere en stiftelse, for å fremme forståelsen for Grythengen, husmannstroen og himmelengene i Øverskreien, samt som kan hjelpe oss med å ta vare på dette stedet, fram til holdningene endrer seg igjen engang i framtida?
Ja, jeg vet ikke? Får tro jeg får opp steinene i morgen, slik at jeg får stivet av anleggsrøret, da jeg helst vil unngå bruk av betong. Deretter får jeg fortsette å sette opp tipier utover vinteren, slik at vi kan isolere oss mest mulig fra omverdenen her i våningshuset. Hvis noen lurer på hva de er til, får jeg forklare at de er boliger for pinnsvin, da vi ønsker å etablere en solid pinnsvinbestand i de grønne enger. Samt at de er en viltkorridor fra Stysjin til fuglemateren i epletreet, slik at småfuglene skal tørre å fly over hit for å få mat, slik at de har et sted å gjemme seg hvis det kommer en spurvehauk.
Dahlsleden over Thorud, hvor Thorud-fløya ble laget, etter Overnvegen på Toten.
I dag fikk jeg båret opp en bra haug med stein fra Olterudelva, som jeg skal har rundt anleggsrøret mitt, og jeg fikk opp flere store steiner, som jeg løftet meget forsiktig. Men så skulle jeg løfte en bitte liten stein, som jeg løftet veldig raskt, og da fikk jeg selvsagt en strekk i ei rygg-nerve. Med det samme jeg merket dette bare slapp jeg den og gikk opp igjen, og satser på at jeg er bra nok til sola kommer i morgen, til å få dem opp på hengeren😕
Da jeg kom opp igjen fant jeg at det bare var en halvtime til Sonys annonserte kamera-lansering, og jeg var sikker på at nå var endelig a7IV her, men så var det bare et tåpelig, lite vlogger-kamera.
Derfor gikk jeg rett til Kings&Generals, og der var det litt av en godbit for dagen, om pilegrimsvandringer i middelalderen😊
Denne videoen i dag fra Kings&Generals fikk meg til å tenke på Dahlsleden igjen.
Egentlig har jeg vært litt skuffet i sommer, etter at jeg oppdaget at vår apostel bare var en liten, rund og godlynt kakemoms med tyrenakke, men dette begynner å gå over nå, og min ærefrykt for våre forfedres kultur har i det seinere nådd nye høyder. Denne kulturen skulle vi æret og videreført her i Grythengen, men jammen har det gått galt her, ja alt har jo gått galt med enga vår, den har mistet hele sin identitet og er fullstendig ute av stand til å utføre sin gjerning.
Men det samme har skjedd med Grue-ættenes fedrealter i Hurdal, som er helt sentral for det utvalgte kulturlandskapet etter Knai, slik at Bærekraftsdalen er uten framtid.
Og nå har også Mjøslandet gått endelig fortapt med Engerfjellet vindkraftverk over de søndre deler av Mjøsa.
Så alt er et traume, hele landet er et traume, fra himmelenga vår til Frøya.
Hva gjør man i denne situasjonen? Jo, man etablerer Dahlsleden rundt Totenåsen, på samme vis som Jeremia plantet et tre da hans folk ble ført i lenker til Babylon, og Jerusalem lå knust og utbrent tilbake.
Snart finnes kun en type mennesker, narsissister, da alle andre arter av mennesker vil dø ut. På samme vis som med denne enga av fagerfredløs ved Gjødingelva i Hurdal.
Det er dessverre sant, framtida tilhører narsissistene, og om litt vil vi ha pride-parader for narsissister, spår Sam Vaknin, verdens mest intelligente narsissist, med en påvist IQ på 196.
Norge har gått fra å være verdens minst narsissistiske, til å bli et av verdens aller mest narsissistiske land. Bedehuslandet med pietismen var en ekstrem motgift eller vaksine mot alle former for narsissisme. Nå er jeg utstøtt av bedehusslekta på Toten, nettopp fordi jeg nekter å bli narsissist, hvilket viser hvor alvorlig situasjonen er, da narsissisme er vår nye verdensreligion, hvor hvert enkelt menneske i seg selv er gud, tempel og tilbeder.
Ikke at jeg vil kalle meg empat, for Sam Vaknin forteller at faktisk er det kun tre empater per 1 million mennesker, hvilket vil si at vi i Norge kun har 15 ekte empater.
Disse 15 empatene burde vi finne og ta ekstremt godt vare på!
Meget bra og klarsynt, samt ikke minst svært inspirerende igjen av The Chronicles, denne gang med Paul Gottfried i teksten nedenfor. En tekst som understreker betydningen av PermaLivs fotografi, og motiverer til nye turer sammen med vår a7III, som her etter Byvegen i Øverskreien.
Reflekter litt over følgende ord:
"Moreover, since the specifically Western Christian past was uniquely wicked in practicing discrimination (an assumption that is fanciful and even risible), we are obliged to place the cultural artifacts and physical descendants of this uniquely evil civilization at special disadvantage in the new democratic order."
Personlig tror jeg at jeg foretrekker lommedemokratiet til Terje Bongard, sammen med husmannstroen som ny nasjonalreligion, samt med en fornyet status for himmelengene i Øverskreien, med Husmannstroens katedral som ny nasjonalhelligdom, med Nidarosdomen som en god nummer to, hvor tonene av "Pris Herren" igjen lyder over Stabburstunet fra pipeorglet til Nils Lindstad😍
"Moreover, since the specifically Western Christian past was uniquely wicked in practicing discrimination (an assumption that is fanciful and even risible), we are obliged to place the cultural artifacts and physical descendants of this uniquely evil civilization at special disadvantage in the new democratic order. Although enlightened leaders will make us all equal in the long run, until then it behooves us to give special benefits to designated victim groups. White, male, heterosexual Christians will have to live with this handicap until existing racial, gender, and ancestrally derived inequalities can be removed. This goal is not possible however, unless sensitive experts, who can socialize us properly, exercise tight control from above.
French TV commentator and self-described hedonist Michel Onfray has produced a study, La Théorie de la dictature, which underscores the relevance of George Orwell’s novel 1984 for making sense of a multicultural and managerial rule in First World democracies. Despite the obsolete character of much of Orwell’s dystopia, Onfrey writes, there are features that still seem entirely credible and frighteningly relevant. Onfray focuses on the “seven paths leading to dictatorship” previewed by Orwell: “destroying liberty, impoverishing language to fit political ideology, abolishing truth, suppressing history, denying Nature, propagating hate, and aspiring to a universal state.”
Like the regime in 1984, our government instrumentalizes history to make it serve ideological ends, constantly changes permissible vocabulary in its own form of Newspeak, stigmatizes the independent thought that contradicts the interests of the power elite, and arouses hate against dissenters. “In the postmodern configuration hate befalls those who do not bend their knee before the revealed truths of the self-proclaimed religion of progress,” Onfray writes. “The media that is allied to the state and often benefits from it, churn out hate speech shamelessly. It is their stock in trade.”
Equally significant, the government “reduces thought as it shortens the list of permissible words.” No thought process is taking place when those who wish to protect themselves mumble the authorized cliches. Anyone who dissents in Orwell’s dystopian future is instantly ostracized, and perhaps arrested, for engaging in “crimethink.” There is nothing Orwell and Onfray associate with language control that is not happening in the contemporary West in an almost equally grim form.
To Onfray’s credit, he does not stigmatize postmodern, politically correct dictators as Marxists. In fact, he views the Maastricht Treaty concluded by the 12 members of the European Community in 1992 and setting up common European citizenship, currency, and immigration laws, as the evil consequence of capitalism run amok. Its effect has been to impose a uniform culture on all Europeans while obliterating national identities. That thought police have come along in the wake of this development does not surprise Onfray. Large corporations and the moneyed class, as well as public administrators, are in league with the emerging dictatorship." - Paul Gottfried
Ikke lenger tvil om at Norge nå er fullkomment smadret, dette er WWII x 10.000. Selv har jeg ikke blitt klar over hvor ille dette er før nå i fellesferien, hvor det har gått opp for meg at Mjøslandet også har gått fortapt.
Motivet i fotografiet er kanskje det aller flotteste i hele Mjøslandet, et landskapsbilde som ikke lenger har noen verdi.
Med Engerfjellet vindkraftverk over de søndre deler av Mjøsa, er det ikke snakk om at jeg kommer til å seile med Skibladner igjen.
Det er selvsagt lagt på mye kontrast, dette var en disig dag, men den aller sterkeste kontrasten er allikevel den mellom Skibladner og Raskiftet vindkraftverk.
"Mjøslandet er også totalt ødelagt, Skibladner kan de likeså godt parkere på Mjøssamlingene for godt, etter at Engerfjellet vindkraftverk kommer opp på en åskam over de søndre deler av Mjøsa.
I fotografiet ser vi et utsnitt fra der Mjøsa er på sitt aller mektigste, mellom Toten og Stange, med Skibladner i ferd med å seile inn bak Balkeåsen. Trodde jeg hadde fått til et godt fotografi, men så fikk jeg øye på vindturbinene på Raskiftet i horisonten oppe til høyre. Disse ødelegger hele den myke horisonten over Mjøsa.
400 mm er ikke på noe vis en ekstrem brennvidde for landskapsfoto, enkelte landskapsfotografer sverger til 400 mm, og selv skyter jeg omkring 30% av mine bilder på denne brennvidden. Selvsagt kunne jeg klone vekk turbintårnene, men det har jeg ikke samvittighet til." - PermaLiv
Dessverre endte bygdebyen Skreia opp som det komplette atomiserte narsissistiske helvetet på jord, uten fnugg av verken lommetun eller levende gater, kun en haug kvalmende børstekalkunhauger, designet og bestemt av narsissister for narsissister.
Men man får fortsette å drømme, og kanskje ønsker Mathiesen seg ei høybedehuslandsgrendeklynge her et sted i Skrukkelia nedenfor Knaisætra?
Skulle gjerne gått den gamle Skrukkelivegen i år, men det blir vel ikke tid. Så man får glede seg over de få bildene man fikk til fra Knaisætra😍
"When asked what home design books she found to be most useful or inspiring, noted architect and author Sarah Susanka (NotSoBig House series) named 'The Integral Urban House', an early 1980s guide for self-reliant sustainable urban living. “But there have been many other books that have taught and inspired me along the way — 'A Pattern Language' shaped my approach to designing with the use of spatial principles; and Ross Chapin’s book, 'Pocket Neighborhoods', which describes the importance of designing not only Not So Big houses, but also (and just as important), interconnected and Not So Big communities. Both these books are still two of my favorites today.”" - Ross Chapin
