Holmstad er et navn vi har fordi Even Helmer ble født i Holmstad de fire årene Herman og Mina holdt til i Holmstad, før de flyttet ned i Grythengen i 1875.
Mina beholdt således kun Holmstad-navnet for egen del, ikke på vegne av slekta, men muligens grunnet at hun kanskje fikk litt lite i medgift, selv om dette vel helst er en tulle-historie. For Herman beholdt jo også sitt etternavn Fossemøllen selv under sin tid her i Grythengen, hvor de vel da kanskje begge var litt forfengelige😄
Nå bor gamlefar ved Grue gård i Hurdal, i hans ungdom holdt de til i Viken, hvor han kapprodde med Thorud-fløya mot ei plastjolle på Hurdalssjøen, og vant med glans!
Vi ønsker deg alle en riktig flott dag med mange minner her fra urgamle Grythengen ved Strevets elv💝
De beste hilsener fra jentene, kaninene og undertegnede!
Fotografiet er fra vårt besøk i Hurdal forrige helg, hvor vi feiret denne store dagen litt på forskudd. Skulle gjerne laget til både minne-bok og prints til denne store dagen, men ting kommer i vegen og tar tid, uansett flere fotografier fra vårt besøk i Hurdal her:
"Christopher Alexander, a great inspiration for my work and life over many decades, died peacefully at home yesterday in Sussex, England, March 17th. His ideas will live on in many fields of endeavor, thinking and philosophy." —Ross Chapin
Det var rart, min store helt Christopher Alexander døde samme dag som gamlefar fylte 80 år, torsdag 17. mars 2022.
Holmstad er et navn vi har fordi Even Helmer ble født i Holmstad de fire årene Herman og Mina holdt til i Holmstad, før de flyttet ned i Grythengen i 1875.
Mina beholdt således kun Holmstad-navnet for egen del, ikke på vegne av slekta, men muligens grunnet at hun kanskje fikk litt lite i medgift, selv om dette vel helst er en tulle-historie. For Herman beholdt jo også sitt etternavn Fossemøllen selv under sin tid her i Grythengen, hvor de vel da kanskje begge var litt forfengelige😄
Fotografiet er fra vårt besøk i Hurdal forrige helg, hvor vi feiret denne store dagen litt på forskudd. Skulle gjerne laget til både minne-bok og prints til denne store dagen, men ting kommer i vegen og tar tid, uansett flere fotografier fra vårt besøk i Hurdal her:
Nå bor gamlefar ved Grue gård i Hurdal, i hans ungdom holdt de til i Viken, hvor han kapprodde med Thorud-fløya med ei plastjolle på Hurdalssjøen, og vant med glans!
Vi ønsker deg alle en riktig flott dag med mange minner her fra urgamle Grythengen ved Strevets elv💝
De beste hilsener fra jentene, kaninene og undertegnede!
Da var tømmersledene ute på Stabburstunet igjen, det er lenge siden. I sin tid ble de dratt av dølagampen Rauen på tømmerkjøring ved Bjørnåsstua sør på Totenåsen, dette var like etter krigen, og det var vel på en av disse Bjarne Holmstad kjørte Rauen hjem igjen derfra, etter at han ble syk og døde. En hendelse bestefar aldri helt kom over, hvilket jeg godt kan forstå, da jeg så en raud dølagamp etter Kloppvegen tidligere i vinter, og dette var litt av et syn!
Og det kan godt hende det var en av disse sledene oldefar Even Helmer benyttet da han var på tømmerkjøring sammen med Leif Brennsæter, som husket ham som en glad og munter mann.
Rauen stod i stallen under kjørbrua i låven i Grythengen, der fikk han sørpmat, hvilket var det beste han visste. Sørpmat var skolmer fra kornet blandet med byggmjøl og vann. Så man visste å utnytte ressursene før i tiden, hvor ikke engang skolmene gikk til spille.
Var alt som det skulle, ville Rauen II stått under kjørbrua i Grythengen nå, hvor disse tømmersledene var i full drift for tynningshogst i allmenningen. Fordi her i Grythengen, her vil jeg verken se eller høre annet enn raude dølagamper!
Men her blir verken Rauen II, III, IV, eller Rauen XVI å se igjen.
Så dette blir nok siste gang tømmersledene i Grythengen blir å se på Stabburstunet.
Grotholmrelvi oppe ved holmiren ved Holmrsdadir, seinere kalt Olterudelva, som betyr Strevets elv fra olte eller elte, hvor strevets tro seinere fikk blomstre.
Grothir og Grotholmrkverni ble etablert her ved elva av høvdingen på Grotholmr under folkevandringstiden, som del av Grotholmr-triangelet.
Så det er en lang og forunderlig historie Grythengen er del av, men nå er ikke lenger mulig å videreføre kanskje verdens aller viktigste kulturarv her i denne urgamle kværnenga vår, da hele rammeverket har smuldret vekk.
Etter dagens artikkel hos forskning kan det da ikke lenger være tvil, Grotholmr eller Grythenholm var en høvdingegård under folkevandringstiden!
Grunnen til at den ble lagt her, var fordi der oppe, på denne sletta eller holmiren full av groth-stein, var det enkelt å forsvare seg mot fiender.
Så Grotholmr ble ikke anlagt for jordvegen, men grunnet sin strategiske beliggenhet, en utløper med skrånende terreng. Nettopp derfor er jorda der oppe dårlig, da Grotholmr ligger som en omvendt plog, hvor den fruktbare jorda som ellers ble skjøvet opp i Øverskreien nede fra bygda under siste istid, ble skjøvet ut til sidene.
Jeg husker da det, at da vi var barn fant vi fossilerte trilobitter i Olterudelva, Strevets elv, utledet fra Ølte eller Olte, i nyere språkform elte, som betyr strev. Olterud betyr derfor Streverud, eller en nyrydnings-gard med mye strev. Men dette ser det heller ikke ut til at noen har tenkt på før, selv om det ligger klart i dagen, like klart som at Grotholmr var en høvdingegård fra folkevandringstiden.
Så det var ikke oppe på Grotholmr høvdingen der oppe ville dyrke opp jorda, nei det var her nede på Groth-platået, hvor groth-jorda er blandet opp med kalkrik gammel havbunn nede fra bygda, fra de gangene havet dekket Mjøslandet, først en arm oppe fra Trondheim, hvorfra vi har trilobittene, og til slutt som slutten av Oslofjorden, som er grunnen til at storørreten i Mjøsa trives i Oslofjordens brakkvann.
Og langhuset høvdingen på Grotholmr fikk bygget opp nede på Groth-platået, det stod akkurat her som våningshuset i Grythengen står, slik at dette er Ur-Grothir. Herregården her ble seinere flyttet ut på kanten av Grythe-platået av forfengelighetsgrunner, bl.a. for å kunne synes nede fra Balke kirke. Men det var her det var logisk å etablere seg, dessuten var ikke Balke kirke her under folkevandringstiden, hvor man heller ville ha blikk-kontakt med Grotholmr.
Dessuten gikk brønnen i Grythengen aldri tørr, da de borte på Grythe måtte hit for å hente vann under tørrsommeren 1947.
Videre hadde man nedenfor låven til Klaus ila som man brukte til å vanne grønnsaker, min bestefar Bjarne Holmstad benyttet vann herfra for å vanne grønnsakene nedover Stabbursjordet, og det samme gjorde de som etablerte seg her i folkevandringstiden. De studerte alt dette før de etablerte seg her, de fant stedet med den sikreste brønnen, hvor det var vann til å dyrke grønnsaker, og hvor det var mest praktisk å bygge opp et kværn-anlegg, samt enklest å dyrke opp jorda for korn.
Så langhuset stod dengang som nå der våningshuset nå står, hvor dyrene stod i den halvdelen som var nærmest brønnen, da dyrene trengte mest vann, slik at det skulle bli enklest å bære inn dette om vinteren.
Folka bodde i halvdelen mot Stabbursjordet, hvor man hadde soloppgangen og grønnsakshagene vannet av ila øverst i Stabbursjordet.
Kværnanlegget i Grythengen må være fra folkevandringstiden, dette ser man av hvor høyt det ligger ifht. elva, hvor elva har gravd seg ned snaut 2 meter siden kværna her ble etablert av høvdingen på Grythenholm. Dette har selvsagt blitt utbedret flere ganger, derfor er det fremdeles i godt hold, men jeg mener også å kunne se at man i lengre perioder kun har hatt små bekkekverner oppe ved demningen.
Det var fordi kværnanlegget her nå ligger så høyt ifht. elva, at Herman Evensen Fossemøllen istedenfor valgte å bygge opp et nytt anlegg for sagdrift nederst i Grythengen, Olterud sag, i 1885. Fordi til det gamle kværnanlegget måtte nå vannet ledes i lange trerenner, slik at det ble vanskelig å få nok kraft til sagdrift, grunnet at elva har slitt seg såpass langt ned siden folkevandringstiden.
Holmstad eller Holmrstadir ble etablert oppe på holmiren øverst i Holmstadjordet, hvor de hadde i oppgave å dyrke opp den fruktbare og godt drenerte jorda nedover Holmstadjordet. Mitt etternavn er således ikke fra en Holmr, et navn som ble populært under nyromantikken, men som aldri har blitt benyttet på Island, fordi de visste at dette ikke var et mannsnavn, men et gammelnorsk ord for slette.
Navnene Grothir og Holmrstadir ble gitt for slik å understreke at dette var bruk under Grotholmr, jeg kaller disse tre gardene for Grotholmr-triangelet.
Ja, og nedenfor brønnen i Grythengen, der var det en vaskedam, og det var det nok også under folkevandringstiden. Hvor barna her i langhuset lekte i Stysjinbekken, som nå er borte.
Fest- og danseplassen øverst i Stysjin er også borte, kun småsteinen i røysa ved Olterudelva er igjen, hvor man ryddet stein fra dansesletta her. Her samledes man til midtsommerdans og fest i lyse sommerkvelder fra Holmrstadir og Grothir, og etter hvert også andre småplasser.
Bygdeborgen Borgen ovenfor Skjeppsjøen var selvsagt en del av anlegget til høvdingegården Grotholmr det også, hvor man kunne trekke seg tilbake når situasjonen tilspisset seg, eller hvortil man sendte kvinner, barn og gamle i sikkerhet, mens krigerne ble tilbake på krigergården.
Grotholmrvardi eller Grythenholmsvarden var en vardeild under Grythenholm, hvor varden ble tent i ufred.
Grythenholm er det mest strategiske stedet for å anlegge en høvdingegård under folkevandringstiden, enkelt å forsvare, man hadde utsyn over Mjøsa og kunne holde oppsyn med de som kom over Torsæterskaret, man hadde raskt tilgang til Grythenholmsvarden, kort veg til bygdeborgen Borgen, godt egnet for kværning og oppdyrking ved Grythengen, etc.
Så det er ikke tvil, alt henger sammen og ligger i dagen, hvis man bare tar seg tid til å se seg litt omkring og forstyrre de små grå litt. Derfor var alt slik PermaLiv her beskriver, jeg kan ikke forstå annet.
Fattigfolket i Øverskreien og over Totenåsen formet sterke bånd og en fornyet kultur gjennom 1800-tallets tredje pietistiske bølge, den norrlandske, som kom aller sist hit til grenda, ledet an av min oldefar her i enga og hans apostel i naboenga, evig takknemlig fordi han jaget langt vekk den forferdelige læreren i Olstad grendeskole, som hadde plaget ham slik under oppveksten.
Så hvem skulle trodd det, at den vestlige, kristne sivilisasjon, ble avsluttet på stiligste vis her i groth-jorda i Øverskreien, her i eldgamle Grothengi. Fordi her våningshuset står nå, her stod det et langhus under høvdingen på Grotholmr, dette er jeg skråsikker på!
Så her er lag på lag med historie, hvor måten den vestlige, kristne sivilisasjon ble avsluttet på, er noe av det mest forunderlige.
"It's much more dire now, as the ecosystems are collapsing, and personally I don't see any point of our country anymore. The Russians are just happy to turn their back on us, after being Western oriented since Peter the Great. Communism was a Western ideology as well.
Western Christian Civilization ended here I live now, in my hamlet and this house. It ended with the third wave of Pietism in Norway, and my hamlet was the last place to be embraced by the Pietist movement at the end of the 1800'eds. Here we had very strong class divides, and Pietism was adopted by the lover classes, first they were persecuted by the State, but when Pietism came here it was highly respected, and Pietism had changed during the century from being heavy and grim, to become a kind of Rococo form of Christianity. So people had fun and the bottom of society formed very strong bonds and a renewed culture that made them proud, and they cared very much for one another.
But so it all collapsed, and with the death of God and traditions people didn't become Super Humans, like Friedrich Nietzsche proclaimed, they just became Super Narcissists.
So now we have a narcissistic culture rather than a Christian culture, and this doesn't seem to end well.
For myself I'm about to withdraw completely from society, it can take months between each time I talk to a human being, I just dedicate my life to photography. My a7III is my last friend." - PermaLiv
J.E. Ovren Boat Works, Stoughton, Wisconsin.
Kan J.E. Ovren være en etterkommer av Ovren Mikkelson, da jo hans sønn Augustinus Evensen Overnengen kalte seg for August Ovren i Stoughton?
Så dette er interessant, og hvis noen av etterkommerne av Ovren Mikkelson kommer hit engang, ville det jo være ekstra morsomt å fortelle dem om Thorud-fløya, hvis noen fra Overnengen også ble båtbyggere i Wisconsin.
Hos J.O. Ovren ser det ut til at de bygget motorbåter, mens Arthur Thorud jo bygget åfløyer til bruk på Totenåsens mange vann.
Jeg ser nå at i stykket Toten Emigrant har om Augustinus Overnengen er det en liten stavefeil, da de har skrevet T.D. istedenfor T.G.
Uansett var det da altså her at Augustinus Evensen Overnengen fikk arbeide grunnet sine ferdigheter som smed, et yrke han lærte av sin far i smia i Overnengen.
"But on a bitter cold day, January 13, 1883, a fire broke out at the wagon works."
Det var da etter denne brannen at August Ovren startet opp som entreprenør, hvor han muligens ble byens største entreprenør, og oppførte flere av byens mest prominente forretningsgårder og boligprosjekter.
Vi ser også at Augustinus arbeidet en periode som snekker i Cambridge, før han fikk arbeide på vognbyggeriet.
Og kanskje ble en av hans etterkommere båtbygger?
De som kom inn i Overnengen etter Even og Marthe Fossemøllen, ser ut til å ha kommet fra Nettums-/Faarlunds-området ved Bilitt, som vi ser i fotografiet ovenfor.
Men det ser ikke ut til å være noen nære slektsforbindelser mellom dem og Even og Marthe, så det var nok bare det at de ble gode venner med tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen her i Grythengen.
Heimedøypar, snekker, sanger, småbruker og forkynner Bernt Overnengen ble forresten 101 år, en god alder selv for en pietist.
Så å kalle gutua mellom Thorud og Kloppvegen for Berntegutua, slik mora til Åse Skullerud gjorde, dette tror jeg jammen at jeg fortsetter med.
Berntegutua blir da et strekke etter Ovren Mikkelsons veg, begge to store sønner av Overnengen.
Ovren Mikkelson, Bernt Overnengen og Arthur Thorud, jammen var det litt av noen personligheter som holdt til etter Overnvegen, som i dag feilaktig er kalt for Byvegen.
Ja, og gamle Jan er jo også herfra, han også en hyggelig fyr, hvor hans datter på biblioteket har vært til god hjelp for å nøste opp litt i historiens mangslungne vev.
Nei, det ser ikke ut til å være noen nær familie til Even og Marthe som flyttet inn i Overnengen, etter at Marthe døde og Even reiste til Wisconsin sammen med sine barn, med unntak av Herman, som ble igjen i Grythengen. Det er mange navnelikheter, som Even og Marthe og Berthe, men dette er nok bare tilfeldigheter og var populære navn i samtiden.
Så jeg tror rett og slett at Herman og barna bare ble gode venner jeg, med de som kom inn etterpå. Og det ser ut til at de har kommet borte fra Nettum og Faarlund på Bilitt, så det var vel da i Overnengen at Berthe til Herman i Grythengen traff Herman fra Nettum, en pussig navnelikhet der også.
Skulle det vise seg at jeg tar feil, og det er en slags nær slekts-forbindelse, er jeg selvsagt takknemlig for å få vite dette, men kommer ikke til å leite videre etter en slik forbindelse selv. Er fornøyd med å vite hvem som kom inn i Overnengen etter Even og Marthe.
Så det var vel derfor at Bernt Overnengen og Johs Lindstad virket sammen på Bilitt, da det var derfra Bernt kom. De frelste mange der, som ble medlemmer av Fellesmisjonen, men så kom Frikirken og overtok hele menigheta, og nå holder de til i Frikirken på Raufoss.
Bernt Overnengen ble forresten 101 år og døde i 1976, så det er som jeg sier, ønsker man å leve lenge, da bør man bli pietist, og da aller helst norrlandsk pietist, ser det ut til.
Heldigvis ble det en snøfattig vinter, slik at båtbygger-verkstedet til Arthur Thorud i Thorud nok får stå enda et år. Men for Mjøsmuseet er det nok revnende likegyldig om det faller eller står, da de ikke ser noen god grunn til å dokumentere historien til småkårsfolket i Øverskreien.
Artig at strekket mellom Thorud og Kloppvegen ble kalt for Bernte-gutua:-)
Det ser dessuten ut til å være en slags forbindelse mellom Berthe Nettum (Overnengen) på Bilitt og Marthe og Bernt Overnengen, som jo var gode venner av Even Helmer og Johan Grythengen.
Etter en konversasjon med Åse Skullerud hos Toten i bilder, har vi kommet nok et skritt videre i oppnøstingen av historiens vev. Bl.a. fikk vi vite at strekket mellom Thorud og Kloppvegen ble kalt for Bernte-gutua, vi fikk vite hvem å henvende seg til for å få vite mer om Thorud-fløya, samt at det ser ut til å være en forbindelse mellom Berthe Overnengen, som ble gift med Herman Nettum, og Bernt og Marthe Overnengen. Men disse forbindelsene, de vil det nok ta litt tid å nøste opp i.
Konversasjon med Åse Skullerud tirsdag 8. mars 2022
Åse: Artig å lese.
PermaLiv: Ja, og ekteparet Even og Marthe Fossemøllen måtte da altså forlate Fossemøllen etter snaut ti års drift, hvor de da endte opp som husmenn i Overnengen, på tross av at de nok drev Fossemøllen forbilledlig, samt at de forsøkte å sjarmere fossemøllings-slekta ved å oppkalle sin første sønn sammen etter Marthes avdøde mann, eldste sønn av Even Nilsen Fossemøllen. I Overnengen ble de da til Marthe og Even Overnengen, hvor Marthe nok syntes det var begredelig å bli husmannskone og ikke møllermesterkone. Men Even etablerte seg igjen som smed i Overnengen, jeg tror jeg fant smia hans i fjor vår like inntil Byvegen et stykke ovenfor der låven stod. Men Byvegen er feil navn, sier far, for da han var ung kalte de alltid denne vegen for Overnvegen, hvor den ble utbedret på 1950-tallet. Marthe døde da i Overnengen 59 år gammel, hvoretter hennes datter Helene utvandret sammen med sin familie til Cambridge, Wisconsin, like etter hennes død. Dette var dessuten samme år som dampbåten Hero startet med regulære avganger fra Christiania til Hull i England hver fredag. Dette førte til at mange reiste over, da dampbåt var opptil tre ganger raskere enn seilbåt, samt at dødeligheten ble redusert fra 1 prosent til 1 promille. Fra Hull tok man tog over til Liverpool, og derfra Amerika-båten til New York eller Boston. I 1871, 73 år gammel, reiste Even Michelsen Overnengen over 26. mai, sammen med sine to barn Martine og Augustinus Overnengen, hvor de ble møtt av Helene i Edgerton, som så førte dem til Cambridge. Augustinus fikk, grunnet sine ferdigheter som smed, raskt arbeide hos T. D. Mandt wagon works i Stoughton, men etter at det brant her startet han opp som entreprenør, hvor han med tiden ble byens største entreprenør og bygget opp det meste av Stoughton, hvor han oppførte mange forretningsbygg og boligprosjekter. Så slik endte lillebroren i husmannsstua i Overnengen opp som en av Stoughtons store sønner, hvor han lenge også var fast medlem av byrådet. Dessuten ble alle fra Overnengen dedikerte metodister. Ei annen søster fulgte etter 6 år seinere. Men eldste sønn Herman Evensen Fossemøllen, som tilbrakte barndommen i Fossemøllen, valgte da altså å bli igjen her da han fikk Grythengen av Halvor Grythe i 1875, hvor han nok da forsøkte å bygge opp igjen kværna nedenfor Grythengen, men da altså i 1885 heller satset på å bygge opp et helt nytt sagbruk nederst i Grythengen, da Olterud sag. Herman giftet seg med Marie Andersdatter fra Holmstad, kalt Mina. De bodde da først i Overnengen, hvor deres første datter Berthe Overnengen seinere ble gift med Herman Nettum, slik at hun ble stammor til Nettums-slekta på Bilitt. Dette var bestefar til den kjente historikeren og slektsforsker Herman Nettum II, som har skrevet mange stykker for Totens Årbok. Etter tiden i Overnengen levde Herman og Mina 6 år i Vestby som husmenn, deretter 4 år i Holmstad, før de flyttet ned i Grythengen i 1875. Even Helmer Hermansen Holmstad ble født i Holmstad i 1874, han fikk navnet Helmer for å skille ham fra hans bror som ble født året før, men som døde som spedbarn. I Cambridge, Wisconsin, tok Even Michelsen Overnengen navnet Ovren Mikkelson, hvor han fikk 16 gode år sammen med fire barn og etter hvert en enorm flokk barnebarn, hvor han døde 89 år gammel. Det at han tok navet Ovren som sitt nye fornavn i Wisconsin, tyder på at Ovren Mikkelson hadde hatt det godt som husmann under Ovren i Overnengen.
Åse: Mor kalte vegen fra Thorud til Kloppvegen for Berntegutua, etter Bernt Ovrenengen. Jeg husker så vidt husene i Ovrenengen.
PermaLiv: Nei, så spennende! Bernt Overnengen og Johannes Lindstad eller Johs Lindstad i Kloppen var jo en duo som forkynte og spilte mye sammen, så disse må ha vært gode kamerater. Jeg ser også at Bernt Overnengen hadde fått løyve til å virke som såkalt heimedøypar, hvor han i alle fall døpte Oscar Raddum. Han ser også ut til å ha vært medeier i Solhaug Trevare nede ved Kvastad. Først trodde jeg at han og hans søster Marthe kunne være barn av Martine Overnengen, som emigrerte i 1871, og at Martine var en såkalt remigrant, da det ikke står noe mer om hvordan det gikk med henne i USA. Men Inger-Marit ved biblioteket fant ut at Bernt og Marthe Overnengen ikke var barn av Martine, så hvordan det gikk med Martine i Wisconsin, vet jeg ikke. Men Bernt og Marthe må da være barn av de som flyttet inn i Overnengen etter at Even Michelsen Overnengen flyttet ut. Men hvilken familie Bernt og Marthe kommer fra, dette klarte verken jeg eller Inger-Marit å finne utav. Så hvis du vet noe mer om opphavet til Bernt og Marthe Overnengen, som ikke ble gift noen av dem, er jeg svært takknemlig!
Åse: Jeg vet nok ikke mer om dem.
PermaLiv: Det ser ikke ut til at noen vet noe mer om Bernt og Marthe Overnengen, ikke engang Inger-Marit Østby eller hennes far Jan Østby, som vokste opp i Byvegen. Det eneste som ser ut til å være bekreftet, er at de ikke er barn av Martine, slik at Martine ikke var en remigrant som vendte tilbake til hjemlandet. Men det er så rart at ingen vet noe mer om Bernt og Marthe Overnengen, så finner du ut noe mer en dag, er jeg takknemlig for å få vite om dette. Ellers godt at det ikke ble en skikkelig snøvinter, fordi da ville nok båtbygger-verkstedet til Arthur Thorud kollapset, jeg forsøker også å fotografere Thorud og å dokumentere historien til Thorud-fløya, som var en såkalt flatbotning eller åfløy, og denne båttypen var ellers nokså sjelden her på Østlandet. Jørgen Sagen fortsatte jo produksjonen av Thorud-fløya i Kloppen etter at Arthur gav seg. Har forsøkt å spørre Mjøs-museet om de kunne hjelpe meg med å dokumentere Thorud-fløya og båtbygger-verkstedet hans, men de bryr seg visst ingen ting om historien til småkårs-folket i Øverskreien.
Åse: Spennende. Randi Berget el John Berget, datter og barnebarn av Arthur og Olga Thorud kan kanskje hjelpe med opplysninger om Thorudfløya.
PermaLiv: Takk! Ellers takk for lenken til Geni! Denne har jeg ikke sett, og her ser det ut til å være en slags forbindelse mellom Berthe, som ble gift med Herman Nettum på Bilitt, og Berte Marie Nilsdatter Riise. Men hvordan dette henger sammen, vil det nok ta litt tid å nøste opp i. Får høre med Inger-Marit på biblioteket en dag, om hun klarer det. Ja, og min far Helmer, han skulle kappro med en på Hurdalssjøen da de bodde i Viken, da han hevdet at disse nye plastbåtene, som han hadde fått et eksemplar av, gikk så mye lettere i vannet enn trebåtene. Men min far, han rodde denne nymotens plastjolla i senk med Thorud-fløya si:-)
Min teori nå er at det måtte være ekteparet Jacob og Kirsti Fossemøllen som var de første fossemøllinger, men jeg har blitt så glad i ekteparet Even og Marthe Fossemøllen, så det at jeg ikke er helt ekte fossemølling i blodet, det gjør meg ingen ting.
For i hele verden tror jeg ikke det finnes et herligere ektepar enn Ovren Mikkelson og Marthe Overnengen!
Fotografiet er fra Fossemøllen i dag, eller Kværnum mølle, som det heter nå. Faren til Marthes første mann, Even Nilsen Fossemøllen, døpte for øvrig sin yngste datter Kværnum i 1810. Vi kan derfor anta at navnet Kværnum kom i bruk fra tidlig 1800-tall, hvor det da var naturlig at plassen ble omdøpt til Kværnum bruk, da den ble solgt ut av fossemøllings-slekta mot slutten av 1800-tallet.
Skulle det være noen uklarheter skal jeg forsøke å svare som best jeg kan. Uansett godt å ha fått nøstet litt opp i denne lange kværnhistorien, fra mest trolig Jacob og Kirsti Fossemøllen satset og kjøpte den kongelige Fossen mølle av investor Hans Jacob Smidt først på 1700-tallet, til mest trolig Herman Evensen Fossemøllen tok initiativ til Olterud sag mot slutten av 1800-tallet. Samt ikke minst det herlige ekteparet Even og Marthe Fossemøllen, med sitt korte men meget fascinerende interludium i Fossemøllen:-)
Som PermaLivs følgere sikkert husker, hevdet jeg i min første brumbling at Hans Jacob Smidt, som kjøpte den kongelige Fossen mølle i Kværnumsstrykene på auksjon av kongen i København, måtte være den første fossemølling. Kort tid etterpå kom jeg til at dette mest trolig er feil, men jeg synes ikke jeg har understreket dette tydelig nok, samt hvem jeg nå mener er de første fossemøllinger.
"Hans Jacobsen Fossemøllen, Toten, f. 1716, begr. 22/2 1798 (sønn av Jacob Olsen Øverset (1683-17/12 1762) og Kirsti Knudsdtr. Fossemøllen), m. Marte Paulsdtr. Berg (1718-15/5 1795) - datter av Paul Mikkelsen Berg (1682-1741), som var sønnesønn av lensmann Jacob Olsen Mustad, Vardal. Hans Jacobsen og Marte hadde barna: 1) Paul, f. o. 1750, begr. 3/5 1803, eier av Vik fra 1782. 2) Jens Hedemann, rittmester, eier av Rå nordre i 1795. 3) Pernille, f. 1744, i 1825 føderådskone på Tørud, Furnes. 4) Kari, i 1825 i Eidsvoll. 5) Berte, g. m. Paul Hågensen Smeby (Sterud, Nes), d. før 18/10 1825. Barn: a) Hågen Smebye, Toten, b) Hans Sterud, Nes, c) en datter d. før 18/10 1825. Hans Jacobsen har navnet Vik allerede 22/7 1762, da han låner ut penger til Kristian Pedersen mot pant i øvre Mostue. Han har antagelig vært forpakter eller bestyrer på Vik. Før han kom til Vik drev han mølle og antagelig sagbruk på Fossemøllen, som nå kalles Kvernum bruk, Skreia."
"(sønn av Jacob Olsen Øverset (1683-17/12 1762) og Kirsti Knudsdtr. Fossemøllen)"
Jeg tror derfor nå at Jacob Olsen Øverset kjøpte Fossen mølle av investoren Hans Jacob Smidt, som hadde fått denne mølla for 320 riksdaler på auksjon i 1726. Jacob Olsen Øverset må da ha døpt om Fossen mølle til Fossemøllen, som han da tok som sitt nye etternavn sammen med sin kone Kirsti.
Det er derfor overveiende sannsynlig at Jacob og Kirsti var de første fossemøllinger!
Jeg tror derfor det var denne Jacob som demte opp Fiskelausen og Skjeppsjøen, for å få sikrere vannføring til mølla si. Demningen ved Fiskelausen er for øvrig verdt et besøk, så har du ikke vært der, bør dette være et mål for sommeren. Stien er skiltet fra Torsætra, og er på vel 4 km.
Som vi vet mistet Ovren Mikkelson og hans Marthe sine ektefeller omtrent samtidig, Ovren mistet sin kone i barsel og Marthe mistet mest sannsynlig sin mann i ei arbeidsulykke. Det er ingen ting som tyder på at Marthes mann var syk, da han fikk brannforsikret sin virksomhet året før han døde i romjula 1836. Derfor kjenner vi i detalj til alle bygninger og maskiner som var i Fossemøllen, de snaut ti årene Ovren og Marthe dreiv mølla.
Trolig var Ovren, som ble døpt Even Michelsen Karsrud, opplært til smed av sin far. Derfor ble nok Marthe anbefalt å søke opp Even, eller at noen koblet dem, da han ble ansett som en drivende flink mekaniker, som var velegnet til å drive mølla videre sammen med Marthe. Slik tenkte nok Marthe at hun kunne fortsette å være møllerkone, ikke minst ved at de kalte opp sin første sønn sammen etter Marthes første mann, da begges fedre hadde Even til fornavn.
Vi kan regne med at Herman Evensen Fossemøllen, som fikk Grythengen av Halvor Grythe i 1875, 37 år gammel, også var opplært i smed-yrket av sin far i smia i Overnengen, som lå et stykke ovenfor låven like inntil Ovren Mikkelsons veg, som i dag feilaktig er kalt Byvegen.
Jeg ser det nå også som sannsynlig at det var Herman som tok initiativet til Olterud sag i 1885, sammen med sju medinvestorer, han var da 47 år gammel. På denne tiden strakk Grythengen seg helt ned til Linna, slik at Olterud sag ble etablert i Grythengen.
Herman hadde nok store ambisjoner for vannvegen i Grythengen, og jeg vil tro dette var grunnen til at han og Mina ikke ble med Ovren Mikkelson til Cambridge i Wisconsin. Herman beholdt etternavnet Fossemøllen hele livet, også den tiden han bodde i Grythengen, dette er bekreftet av Gunnar Opsahl. Å kalle Grythengen for Fossemøllen II, er det derfor god grunn til.
Uansett, etterkommer av de første fossemøllinger, Jacob og Kirsti, er jeg da ikke. Men dette er helt greit, da jeg har blitt svært glad i Even og Marthe.
Allikevel ufattelig trist at Fossemøllen II ikke fikk leve!
Samme med Grotholmrkverni, som kværna her i Grythengen het før Svartedauden, da jeg ikke lenger er i tvil om at det var høvdingen på Grotholmr som etablerte Ur-Grothir sammen med Holmrstadir, plassen på ei mindre slette eller en såkalt holmir i en bakke, hvilket da selvsagt var der husmannsplassen Holmstadjordet seinere lå.
Jeg tror vi kan kalle triangelet Grotholmr, Grothir og Holmrstadir for Grotholmr-triangelet.
Markus og Ingeborg på Furu holdt til i gardskoronaen til Stabbursjordet i Grythengen, men kom nok opprinnelig fra Villerud ved Villbekken på Totenåsen.
Får skrive litt om Markus og Ingeborg Villerud på Furu før jeg glemmer det. Navnet Furu kommer av den kjempestore furua som stod der, på en liten kolle over Stabbursjordet i Grythengen. Furu ble bygget av Per Kløverud, som vel da var sønn av Olaf Kløverud. Det var vel da etter Per at ekteparet Villerud kom inn på stedet.
Villerud var vel da fra Villerud på Totenåsen, som er plassen der Villbekken fra Tjuvåsen renner inn i Brennsæterelva. Rundt Brennsætersjøen stod Fellesmisjonen sterkt, og det var vel derfor de fikk Furu etter Per.
Ingeborg og bestemor Nelly Holmstad var store heklere, hvor de overgikk hverandre i overdådige heklerier, som de donerte til julesalget ved bedehuset. Vi har en svær hekleduk som var heklet av Ingeborg, denne tror jeg ble vunnet som premie ved bedehuset. Husker ikke hvilken duk det var, skal spørre gamlemor en dag om hun husker?
På tross av navnet var Villerud verdens mest fredsæle mennesker, de var ikke ville i det hele tatt.
Mer tror jeg ikke det var å si om ekteparet Villerud på Furu.
Det ser ikke ut til at vi blir tildelt mer enn 3,33 prosent av vår ætts tid her i vårt fedrealter, men kanskje var dette heller ikke meningen, hvor det var JHVH som åpenbarte seg i det brennende mørkevern?
Uansett ble jeg i dag grepet av sterk nostalgi, hvor jeg tok meg en runde sammen med min a7III i våningshuset. Dette resulterte i 18 ferske fotografier av dagen, hvorav 16 gikk rett igjennom kvalitetskontrollen hos Adobe, hvor fotografiet ovenfor er ett av dem.
Se dem i albumet Home II, klikk i første bilde og bla deg BAKOVER med piltasten:
"Ultimately, Dr. O’Sullivan concludes that there are too many times when illnesses are treated with pharmaceuticals when they should be understood as the failure of society, of community and family, of religion and spirituality, to provide meaning and comfort to the individual. “When societies lose a shared spirituality and a sense of community and family,” she writes, they deprive those within of the necessary support systems that could provide cures. By understanding illnesses as simply and solely medical problems to be cured by drugs or operations, the wider community is ignored and prevented from providing comfort and a cure." - Kirkpatrick Sale
For dette er akkurat hva vi har gjort, vi har drept oss selv, med dette menes at samfunn, fellesskap, familie, religion og spiritualitet er borte, mao. alt som gjør livet verdt å leve. Og først og fremst har vi tatt livet av Grythengen, hvilket er meget alvorlig.
For vår del har vi nettopp opplevd å nesten brenne opp, men er det noen som bryr seg? Nei, ingen, slike trivialiteter i nabolaget reflekterer ikke folk over lenger, hvor man kun fortsetter å se på Netflix i sin anomiske, atomiserte egosfære. Verken familie, nabolag eller kirke løfter på så mye som en finger eller leer på et øyenbryn. Eneste reaksjon er ei bot i posten fra en illsint politimester, hvilket er det eneste samfunnet har å tilby mennesker i traume.
Uansett, nok får være nok, og kanskje mener høyere makter det samme, hvor det var JHVH som hadde en finger med i det brennende mørkevern? For JHVH er jo ikke helt ukjent med å tilkjennegi seg i brennende busker og kratt.
Allikevel, man blir litt nostalgisk, og det var jo nokså trist da at vi ikke fikk være her i enga vår i fred og ro til 150-års jubileet i 2025, slik at vi kunne avslutte vår tid her med stil og verdighet. Men man får allikevel være takknemlig for de 3,33 prosentene som ble oss tildelt.
Og det rare er jo da all den historien jeg har dratt sammen på denne korte tiden, hvor jeg nå mener å se en klar rød tråd hele vegen fra Augustin av Hippo til Magnus av Holmstadengen, og jeg tror man kan si med nokså godt grunnlag, at vår vestlige, kristne sivilisasjon ble avsluttet nettopp her i Grythengen.
Videre ser det ut til at jeg har knekt de gamle gårdsnavnene av betydning, samt dratt sammen historien i Øverskreien de siste 1500 år, det være seg jordbrukshistorie, industrihistorie eller utvandrerhistorie. Ja, det er helt vanvittig hvor mye historie jeg har fått nøstet opp i, eller er på nippet til å nøste opp i, det er så voldsomt at det er vanskelig å fatte.
Allikevel, med all denne historien, var det synd at alt skulle kollapse til slutt.
"We can only hope that we will be able to survive its collapse and stitch something new together in its wake." - Kirkpatrick Sale
Vi får be og håpe om at dette kan være mulig? Så får jeg tro at jeg med tiden får tid og ro til å lappe sammen all den historien jeg har funnet igjen, sammen med alle fotografiene jeg har tatt under vår tid her i Grythengen.
Eneste viset Grythengen kan overleve på inn i framtida, er hvis folk går sammen og danner en stiftelse, men dette regner jeg ikke med at skjer.
Haugmannen i Grythengen ble vel plantet av Herman og Mina da de kom ned hit i 1875, da denne eplesorten ble populær rundt Mjøsa på denne tiden, hvor den ble foredlet ved Nordstrøms planteskole på Hamar.
Men foruten det de dyrket i Grythengen, hva levde de av ellers? Mina vet vi var budeie og veverske, men Herman, hva levde han av her i Fossemøllen II?
Uansett, i Grythengen har det nå blitt ulevelig etter 150 år. Her eksisterer vi kun, å leve her i ordets rette forstand, er ikke lenger mulig for noen skapning med en rest av humanitet i sin sjel.
Hva levde Herman Evensen Fossemøllen av i Grythengen? Dette spørsmålet slo meg plutselig i dag, tirsdag 1. mars 2022. Vi vet at Herman var 37 år da han fikk enga vår av Halvor Grythe. Og vi vet at på denne tiden strakk Grythengen seg ned til Linna, med Grytheng-hågån på høyre sida av vegen, beitemarka her.
Olterud sag vet vi ble startet i 1885 som et sameie av åtte personer, men denne saga ble da altså ikke etablert i Olterud, men i Grythengen. Hittil har jeg bare tenkt at denne saga ble kjøpt av Herman, da han hadde nok med kværnanlegget i Grythengen fra uminnelige tider, og jeg tenkte det var møllermester han ønsket å bli her i kværnenga vår.
Men kan det hende at Herman etter ti år oppgav drømmen om å bli møllermester, for å hedre sitt etternavn og sin far Ovren Mikkelson, møllermester i Fossemøllen i Kværnumsstrykene i snaut ti år? Og at han istedenfor fikk ideen om å begynne sagbruk nederst i Grythengen?
Så kanskje ble Herman til slutt sagmester istedenfor møllermester? Hvor det var min tippoldefar som tok initiativet til Olterud sag, men at han ville ha med medinvestorer, da de økonomiske byrdene ellers ble for store?
Det ville vært rart om det ikke skulle gå an å finne utav dette, så vet noen noe mer om Olterud sag ble etablert etter initiativ av Herman Evensen Fossemøllen, er jeg takknemlig.
Ingen andre enn forvalterne av strevets tro ved Strevets elv og kvernfolket til Grotholmrkverni ved Grotholmrelvi, har rett til å bo i og ved Grothengi, eller Ur-Grothir.
Grythengen er nå fullstendig uttæret og maltraktert av malplasserte folk og brutal infrastruktur med fremmedgjørende teknologi, som ikke har noen som helst slags relevans til strevets tro ved Strevets elv, og som rett og slett har utslettet vårt steds Genius loci.
"In contemporary usage, genius loci usually refers to a location's distinctive atmosphere, or a "spirit of the place", rather than necessarily a guardian spirit. An example of contemporary usage might be along the lines of "Light reveals the genius loci of a place."" - Wikipedia
Dette er enkelt og greit folk og teknologi som må fjernes, skal Grythengen med kulturelva si gjenvinne sin ånd, for tross alt har Grothengi vært her ved elva si i omkring 1500 år, etablert av høvdingen på Grotholmr i folkevandringstiden eller tidlig vikingetid. Og det finnes ikke en eneste plass i hele Øverskreien og kanskje for Toten med, ja muligens i hele Mjøslandet, med så mye historie som nettopp her, og i alle fall ikke med like mye mening, som nå alt er borte.
Biolog og humanøkolog Terje Bongard gjør det meget klart at folk får finne seg i å leve i urbane områder, hvis man ikke har særlige oppgaver som forvaltere av historie og landskap:
"3. Nivå kan tenkes å bidra med større avgjørelser om eksempelvis bosetting. Det er mange paradokser i dagens samfunn, som gjerne har sin bakgrunn i «verdiskaping». Et eksempel er Senterpartiets «ta Norge i bruk», det vil si tjen penger i utkantstrøk. For å gjøre Norge ressursbærekraftig er det det motsatte som bør skje: Det bør frigjøres arealer som buffersoner, urørte naturområder som kan fungere som gjendanningsområder, med artsmangfold som fungerer som sykdomskontroll og genbanker. Utmarksbeite og skogbruk må reguleres ut fra dette. Vi bør bo tett for å minske transport, forbedre resirkulering og frigjøre arealer. Byplanleggere kan gjøre byene gode å bo i, vi må ha grønt rundt oss. Vi kan planlegge, legge boområdene unna matjordområder, unna hotspots. Det er ikke tilfeldig at byer er anlagt i artsrike og frodige hotspots, med godt mikroklima. Fornebulandet alene har en overraskende stor andel av landets rødlistede arter. Ingen mister hus og hjem i prosessen, samfunnslønn og jobb står klar. Demokratiet vil sikre at slike vanskelige og kontroversielle avgjørelser som kan presse seg fram, blir akseptert som rettferdige og nødvendige. Stikkordene viser mange, problematiske, små og store eksempler: Hyttebygging, snøskuter/vannskuter, begrense tilgang til områder, det er ingen menneskerett å bruke opp natur osv. Men igjen: Vi er fri fra «verdiskaping», vi kan tenke ressurser, livsgrunnlag, gode levekår med kultur og yrende liv rundt oss. Fritt for pengelønnsomhetens meningsløse krav." - Terje Bongard
- FORSLAG TIL DEMOKRATISK STYRING AV ØKONOMI OG SAMFUNN
Følgende intervju med humanøkolog Terje Bongard fra 2013 var jeg sikker på at var borte for godt, da levevei er lagt ned, men så oppdager jeg det i et slags web-arkiv. Allikevel det var nå synd da at Bongard ikke fikk forskningsmidler i 2014, slik at vi kunne fått avskaffet kapitalismen i 2018 og nå hatt full politisk kontroll over kulturverdiene våre. Da ville vi sluppet hele Grothengi-marerittet:
En ting er sikkert, å leve i et maltraktert kulturlandskap, dette er umulig! Uansett er det synd folk ikke kunne gi meg arbeidsro til å avslutte våre 150 år i Grythengen på stilig vis og med verdighet. Ulvehaugen vår skulle de nekte meg, hvor denne skulle konsekvensutredes i alle bauger og kanter, men å sette opp en hjemmekino som dundrer nedover Stysjin og over Stabburstunet, dette er visst helt greit, som om det ikke var noen konsekvenser av dette.
Men konsekvenser ble det, og disse burde vært konsekvensutredet FØR man fikk sette opp monster-TV'er for å terrorisere sine omgivelser. Noen konsekvenser er:
Jentene mine brant nesten opp, uten at noen synes å mene at dette var noen konsekvens å bry seg med, hvor man bare fortsetter å se på Netflix uten å reflektere over slike trivialiteter i nabolaget.
Grythengen brant nesten opp til 150-års jubileet.
Vi i Grythengen orker ikke mer, og kansellerer hele jubileet. Nå vil vi bare vekk!
Trolig må vi bytte skole enda en gang.
Trolig vil vi da forlate skolekorpset.
Det blir ikke jubileumsbok eller jubileumsutstillingen "150 år i Grythengen & 1500 år med Grothengi".
Men hva var da meningen med Grythengen?
Åh, det er masse det, enormt mye, men dette tror jeg vi tar en annen gang, lista blir rett og slett altfor lang.
Her er harde fakta om Faarlunds-gardene etter Faarlunds-gutua på Bilitt, fra friluftslivs-general Nils Faarlund selv:
"Gårdsnavnet er omtalt på 1300-tallet. I gamalnorsk språk- form het det Fyrilunder. Formen Faarlund kommer av det at gården ble kirkegods i katolsk tid, da kirkens språk var dansk. Etter Reformasjonen ble gården delt i tre. Vår gård er Vestgarden Faarlund. Skrivemåten ble beholdt." - Nils Faarlund
Så da husket jeg altså nokså mye feil, som vanlig, etter at jeg trakk visdomstennene. Legger ved et foto av låvevindu på Vestgarden Faarlund, flere fotografier fra denne låven og Faarlunds-gutua i min portefølje:
På tross av brannen i Grythengen, som ser ut til å være 1500 år gammelt, hvor vi har vært her i 150 år, velger jeg å fortsette Toten-fotografiet så godt jeg kan, da dette er det eneste som gir en viss ro i sjelen. Men som sagt, Grythengens tid er forbi, alt vi søker nå er et sted hvortil vi kan ta med stabburet til galleri, hvor vi kan føle oss i ett med og fordype oss i Toten-landskapet gjennom fotografiet.
Etter å ha blitt traumatiserte av alt og alle i Grythengen de siste årene, hvor det toppet seg med brannen av mørkevernet og korona-utbrudd, orker vi ikke mer, det har rett og slett blitt for mye ondskap og heslighet. Vi makter rett og slett ikke dette vi, at enga vår er ødelagt overalt, at ingen vil oss noe godt, og at vi skal leve her helt uten betydning.
Vi ønsket å være stolte over vårt fedrealter vi, at vi skulle kunne kjenne oss stolte og betydningsfulle over å få forvalte kultur og landskap, hvor vi kunne kjenne på takknemlighet fra slekt, grendefolk, kommune og norsk-amerikanere.
Men nå er det slutt.
Totenfotografiet - med stabburet til galleri
Etter brannen i Grythengen sammen med at hele familien ble slått ut av korona, er vi nå så traumatiserte at vi leiter etter et nytt sted både for oss og stabburet etter oldefar, hvor vi alle kan få leve helt i fred med Toten-fotografiet, med stabburet til galleri:
Skal man videreformidle skjønnhet, må man være omgitt av harmoni, er min erfaring.
Så man får leite og håpe. Mange fotografier av stabburet i min portefølje, hvis noen vet om en plass for en slik skjønnhet med følge.
Opprinnelig var det okergult med rødt tegltak.
Etter å ikke ha fått sovet på det i natt, har jeg kommet til at dette orker jeg ikke lenger, det får være nok djevelskap og traumer. Så her makter vi ikke å feire noen ting, det være seg 150-års jubileum eller annet, det er kun hvis vi klarer å komme oss vekk herfra, at vi vil ha grunn til å feire.
Hvorfor er det å spørre etter verdier, mening, hensikter og betydning, synonymt med hat og fanatisme?
All historien jeg har gravd fram igjen, alle fotografiene fra grenda vår, alt var forgjeves.
Så vi må vekk, å leve i Grythengen har blitt umulig. Hvorfor kunne vi ikke få være i fred med vår gjerning?
Prints kan nå bestilles fra Picfair, finner du et fotografi du liker i min portefølje hos Adobe, kan jeg laste opp denne i Adobe RGB med en maksstørrelse så nært 30 MP som mulig.
Ja, jeg deler mørkevernet i to fra kjørbrua, og benytter denne brannhemmende presenningen derfra. Nedenfor benytter jeg vanlig sterk presenning med brannhemmende plater i skjøtene.
Så da sier jeg jammen at alle som vil, de kan komme hit og bygge mørkevern allikevel!
Mitt siste fotografi fra Grythengen, fra stakitten ved gamlevegen, tatt ut av kammers-vinduet mens koronaen reiv i kroppen.
Er det ikke rart, nå har vi revet i stykker begge våre fedrealtre, både Grythengen-ættene på Toten og Grue-ættene i Hurdal, hvor Hurdals-bunkeren etter Sigurd etter tunet i Grue, naturligvis er like håpløst å leve med som kulturbærer og historiemaler, som Toten-bunkeren til gamlefar over tunet i Grythengen.
Hadde vi holdt fast på odels-tankegangen, ville ikke dette skjedd, da odelslovene var til for at slektsgårdene skulle overleveres intakte fra generasjon til generasjon, uten at kultur- og landskaps-verdiene skulle forringes.
Men det er jo ikke bare ættene som dør når de gamle gårdene dør, fordi hele det utvalgte kulturlandskapet etter Knai, ja hele bærekraftsdalen Hurdal er dødsdømt uten Grue gård som et levende historiemaleri i kulturlandskapet.
Og med tapet av Grythengen, kan aldri Strevets elv, Olterudelva, bli ei kulturelv igjen. Hvor vi med dette har mistet hele vår identitet som del av den vestlige, kristne kulturkrets, ikke bare på Toten, men for Norge som helhet.
Videre vil tapet av Grythengen bety et slikt tap av historiske røtter for Stoughton og Wisconsin, at man risikerer at hele deres norsk-amerikanske identitet visner bort.
Samtidig har hele Øverskreien mistet hele sin historiske identitet, samt tapt alt sitt landskap, da all historie gjennom de siste 1500 år går gjennom Grythengen.
Det være seg jordbrukshistorie, kværnhistorie, kirkehistorie eller utvandrerhistorie.
Samtidig er kulturelva vår fra Tjuvåsen den mest karakteristiske rundt Mjøsa, slik at hele Mjøslandet mister sin identitet ved tapet av Strevets elv som kulturelv, grunnet tapet av Grythengen.
Våningshuset til Grue gård fyller 150 år til neste år, i 2023, så kanskje på tide at også Grue-ættene går sammen om å oppsummere sin historie i ei minnebok til dette jubileet?
Slik jeg håper Grythengen-ættene vil gjøre det til sitt store jubileumsår i 2025.
Grythengen, som med Grytheng-hågån, fylt av beitedyr, skulle ligget lik en velkomsts-portal til ei sterk og livskraftig grend, proppfull av historie, identitet og skjønnhet.
Så er alt tapt for alle i all evighet, til 150 års jubileet vårt i 2025.
Ja til nyromantiske stjerne-grender, nei til TV-terror over himmelenga vår! Som har vært her i 1500 år!
Grythengen skulle vært et nyromantisk historiemaleri, fullt av mening, i motsetning til “l’art pour l’art” – art of art’s sake.
Her på kjørbrua skulle vi stått og nytt stjernehimmelen over kulturelva vår i mørke vinternetter, fulle av evighetslengsel, et yndet, nyromantisk motiv innen kunsten.
Før alt mistet sin mening, ikke minst Grythengen, hvor det nå ikke finnes spor av mening tilbake, i likhet med “l’art pour l’art”.
Ja til nyromantiske stjerne-grender, nei til TV-terror over himmelenga vår! Som har vært her i 1500 år!
Fra kjørbrua gikk filosofistien ned til filosofibjørka til oldefar ved Olterudelva, Strevets elv fra elte eller “ølte”, hvor han filosoferte over strevets tro, husmannstroen.
Men hva er tilbake av filosofistien til oldefar nå? På kjørbrua, hvor man skulle stått full av evighetslengsel og fylt sjelen av stjernehimmelen over Strevets elv, blir man slått i bakken av TV-terror. Deretter må man over nyvegen, så under høgspenten, videre forbi harebikkjene, som lager et minst like stort spetakkel som da ulven stod på ulvehaugen vår i våres, deretter må man på nytt under en høgspent, ribbet for trær, før man endelig kommer til det siste stykket av intakt filosofisti ned Olteruddalen.
Men har man først kommet så langt, da kan jeg love at sjelen er fullstendig sønderrevet!
Så her i Grythengen, her er i sannhet intet tilbake å leve for, annet enn tårefotografiet!
Alt her har rett og slett blitt verdiløst, all mening er sønderrevet, alle hensikter knust, all betydning er forduftet.
Så hva i all verden er det vi har gjort med denne gaven, denne perlen av ei himmeleng ved Strevets elv, i løpet av disse 150 årene vi nå snart har vært her, siden Herman og Mina kom hit ned fra Holmstad i 1875.
Virkelig på tide med en alvorlig selvransakelse fram mot jubileumsåret 2025!
For meg er det helt klart at Grythengen skulle ligget lik et intakt, nyromantisk historiemaleri etter Strevets elv ved Dahlsleden rundt Totenåsen, som en motpol til Granavollen på Hadeland, hvor man her vitnet om avslutningen av vår tid som del av den kristne, vestlige sivilisasjon, gjennom strevets tro, husmannstroen, hvor det lutherske standssamfunnet endelig var kjørt i grøfta, og hvor det radikale allmenne presteskapet fikk blomstre fritt, med forkynner, sanger og heimedøypar Bernt Overnengen i front.
Dette skulle vært et sted hvor etterkommerne til Ovren Mikkelson i Wisconsin kunne kommet tilbake til med stolthet, like stolte som vi kan være over å komme til Stoughton for å nyte alle de vakre forretningsgårdene og boligprosjektene lillebroren til Herman, Augustinus Overnengen, fikk oppføre i byen. For det var jo først og fremst lillebroren til barneflokken i Overnengen, som satte sitt preg på Stoughton.
Samtidig skulle Grythengen vært ei eng som kunne fylle hele staten Wisconsin med stolthet over sine sterke, norske og nordiske røtter. Hva vil det bety for folk i Stoughton, norskebyen i USA framfor noen, når de får vite om skjebnen til enga til storebroren til mannen som bygde Stoughton? Klart dette vil undergrave deres selvfølelse og identitet.
Videre, hva vil det bety for Kværnum mølle, som først het Fossen mølle, deretter Fossemøllen, nå som Fossemøllen II ikke lenger kan realiseres som ei levende kværneng? For selv om det kun var snaut ti år Ovren Mikkelson sammen med sin kone Marthe dreiv Fossemøllen, var dette jammen litt av en epoke, med en dønn sterk kjærlighetshistorie, tiden hvor vi har den beste skildringen av hvordan hele møller-verket fortonte seg grunnet branntaksten til Herman Evensen Fossemøllen den første i år 1835, året før han døde i romjula 1836. Hvor Ovren Mikkelson og Marthe døpte sin første sønn sammen opp etter Marthes første mann, for å blidgjøre fossemøllingsætta, helt sikkert med tanke på at de ønsket å drive Fossemøllen ut livet, hvor Marthe til slutt måtte bite i det sure eplet og ikke ble møllerkone, men husmannskone i Overnengen.
Hvorfor lar ikke folk seg gripe av disse vanvittig sterke historiene?
Hvor vår Herman Evensen Fossemøllen da altså droppet å bli med til Wisconsin, fordi han fikk Fossemøllen II, kværnenga Grythengen.
Ei eldgammel kværneng som nå etter alt å dømme ble etablert av høvdingen på Grotholmr under folkevandringstiden, sammen med Holmrstadir, plassen på ei lita slette eller en holmir, som selvsagt er nåværende Holmstadjordet, hvor man ser rett over til høvdingegården Grotholmr, og kunne følge med på hva som skjedde der.
Hvor da Grothengi, ei eng med mye groth-stein i jorda, mest trolig er Ur-Grothir, hvor kværna ved Grotholmrelvi må være etablert og bygget opp av høvdingen på Grotholmr, dette ser man av hvor høyt kværnanlegget ligger ifht. elva, som på disse 1500 årene har gravd seg ned et par meter.
Grotholmr ble anlagt av strategiske grunner, dette kan man se av terrenget, som et forsvarsverk, og var en del av bygdeborgen Borgen ovenfor Skjeppsjøen, som de nok har hatt ansvaret for, bl.a. med forsyningssikkerheten. Hvor kværna i Grythengen ble anlagt for å male korn, og hvor Grythe-platået sammen med Holmstadjordet ble oppdyrket for å skaffe korn både til Grotholmr og bygdeborgen.
For en historie! For noen historier! Og enda er det masse, mye mer, som da søndagsskolen kom til Øverskreien, også en vanvittig historie. Ja, her i Grythengen er lag på lag med den mest vanvittige historie man kan tenke seg!
Allikevel gjør alle som best de kan for å undergrave PermaLivs gjerning fram mot 150-års jubileet vårt i 2025. Hvorfor gjør de dette? Forstår de ikke hvor viktig all denne historien, dette landskapet, elva vår, alt sammen er? Ikke kun for Grythengen, men for hele Øverskreien, Toten og Wisconsin!
En fin video som setter nyromantikken inn i sin historiske kontekst.
Nå har minsta fått korona også, og merkelig nok har hun fått det hardest av oss alle, hvor jeg har de mildeste symptomene, hvor jeg som middelaldrende mann med luftveisproblemer egentlig skulle vært i høyrisikogruppen.
Uansett, nå er jeg dritlei nå, og jeg er helt sikker på at så snart vi kommer oss igjen, setter jeg opp diskokula ytterst på kjørbrua, og der skal den stå til all TV-terror er borte fra Stabburstunet, hvor Husmannstroens katedral står.
Grythengen skulle vært et nyromantisk historiemaleri, hvor vi skulle stått på kjørbrua og nytt mørket under stjernehimmelen i kalde vinternetter. Et yndet motiv i nyromantisk kunst.
Dessuten er tunet gårdens hjerte, som skal gi næring og beskyttelse.
Selv redigerer jeg alle bilder, ser alle filmer og dokumentarer på min lille Dell 13", og fatter ikke hvorfor noen trenger større skjermer? Og skal man ha større skjerm, skjerm dine naboer!
Kaninene våre bråker heller ikke besynderlig mye.
Ja, nå er jeg så lei at så snart vi blir friske igjen, da setter jeg opp disko-kula vår i en liten tipi ytterst på kjørbrua, så får denne bare stå der og blinke til TV-en over Stabburstunet vårt er borte. Og så får alle de som vil stille seg der for å se hvor motbydelig det er å ha denne TV-terroren innover Stabburstunet vårt, eller de får ta seg en tur opp på Ulvehaugen vår, som alle skulle nekte meg, og se hvordan denne hjemme-kinoen flommer nedover Stysjin. For så å vurdere hvordan det ville vært uten Ulvehaugen vår.
Og onkel får slutte med å si at jeg gjør meg ut, da det er disse menneskene som gjør meg ut. De vet inderlig vel at de driver meg til vanvidd, og nå har jentene mine nesten brent opp grunnet denne TV-terroren, men om de hadde brent opp tror jeg ikke de hadde leet på så mye som et øyenbryn engang. Men det hadde vel ingen andre gjort heller, så motbydelig iskaldt samfunnet vårt har blitt.
Selv mener jeg det er mer enn nok med gnålet fra hare-bikkjene, mennesker burde ikke blitt utsatt for noe slikt heller, for en gjennomtrengende lyd. Og nå som mørkevernet er borte bjeffer de på meg hver gang jeg er ute på Stabburstunet også, i tillegg til TV-terroren. Hvorfor står disse bikkjene slik at de gneldrer på alt og alle som går forbi på vegen? Hvorfor står de ikke bak uthuset?
Og vi må huske på at de hogg alle trærne og den skjermende hekken ut mot vegen. For slik å eksponere seg maksimalt mot Stabburstunet til hjemmekinoen skulle på plass. Videre tok kommunen de trærne som stod på denne sida av vegen.
Så flytt denne hjemme-kinoen til en annen vegg, få opp en levegg, eller bygg et eget TV-rom, slik mange hjemmekino-entusiaster gjør for å skjerme sine naboer.
Å ta hensyn er ikke noe problem for de på plassen til Klaus, tvert imot ser de ut til å nyte å være hensynsfulle.
Olterudelva, strevets elv, hvor strevets tro, husmannstroen slo rot, er ei hellig elv, og mørket over kulturelva vår skal respekteres.
Uansett, takk for at den lille TV'en ble borte. Og det var synd at gamlefar skulle bygge denne malplasserte dritt-plassen på fest- og danseplassen i Grythengen fra uminnelige tider. Jentene minne skulle ha danset der hver sommer, og grendefolket skulle kommet hit til fest, var alt som det skulle vært.
Ps! I Sveits har de stjerne-grender. Kunne ikke ei stjerne-grend vært bedre enn ei helvetets-grend?
Vær så snill, la oss få feire 150-års jubileet for vår tid i Grythengen i fred og verdighet!!!
Her er stress-reservoaret fullstendig overskredet. Folk nyter å terrorisere oss og himmelenga vår til døde. Når jentene mine nesten brenner opp, driter folk fullstendig i dette, eller de syntes bare det var synd de ikke brant opp, fordi da gikk de glipp av denne underholdningen.
Så slik gikk det med husmannstroen, grenda til Totenåsens apostel og prosjektet til oldefar, til 150-års jubileet for vårt fedrealter.
Hva har skjedd med folk?
De siste ospene av gardskoronaen i Grythengen ved Stabbursjordet, fotografert en vinterkveld sist uke.
Fremdeles er tapet av gardskoronaen vår langt alvorligere å takle enn koronaviruset, men nå krysser jeg fingrene for at det til våren, sommeren og høsten kommer busslaster av grythengere hit til vårt ur-gamle fedrealter, da dette er Ur-Grothir, etablert av høvdingen på Grotholmr under folkevandringstiden, for å plante trær og bygge mørkevern.
Tapet av gards-koronaen i Grythengen var langt alvorligere å takle enn korona-viruset.
PermaLivs høringssvar på koronasertifikat
"Jeg er en mann på 54 år som nå har korona, og er kjempeglad fordi jeg ikke har tatt noen "vaksiner", for dette er ikke verre enn en halv influensa pluss en kvart forkjølelse. En vanlig influensa er mye alvorligere, og jeg har ingen planer om å vaksinere meg for slike milde symptomer, selv om jeg egentlig skal være i høyrisikogruppen.
Derfor kan jeg ikke akseptere restriksjoner på min bevegelsesfrihet som tåre-fotograf!" - PermaLiv
PermaLiv fikk da altså korona på kvelden tirsdag 15. februar 2022, men akkurat som jeg tenkte var ikke korona noe å frykte. Det hele er naturligvis et skalkeskjul for verdenshistoriens verste finans-svindel!
Tapet av gardskoronaen i Grythengen var langt alvorligere å takle enn dette her!
I sin tid var vi mange som stilte opp under potet-ønna her i Grythengen, ja vi var en kjempestor flokk av grythengere.
Men hvor er de nå, nå som vi trenger dem som mest, til bygging av mørkevern og treplanting?
Den romerske hær benyttet kun tre dager til å sette opp mektige barrikader rundt Jerusalem under beleiringen av byen i år 70. Vi behøvde ikke å være noe dårligere enn romerne, hvis alle stilte opp, som under potet-høsten før i tiden.
Uansett, nå setter jeg bort hele 150-års jubileet for Grythengen i 2025 til min onkel, så konsentrerer jeg meg selv kun om foto-utstillingen:
"150 år i Grythengen og 1500 år med Grothengi"
Han får finne noen til å skrive jubileumsboka "150 år i Grythengen", hvor all vår historie fra vår tid her i enga nedtegnes.
Deretter får han stikke opp på Grotholmr for å få kontakt-infoen til Stoughtons fremste ekspert på slektshistorie fra Toten. Klart han finner etterkommerne av Augustinus Overnengen, en av Stoughtons store sønner, og kanskje den personen som satte sitt aller største preg på Stoughton gjennom oppføringen av en rekke prominente forretningsgårder og boligprosjekter.
Kan hende er det ikke kun etterkommerne av Ovren Mikkelson som ønsker å sende en representant til jubileet vårt, hvor også Stoughton by vil sende en representant for å hedres lillebroren til Herman? Som ble igjen her i Fossemøllen II, etter å ha tilbrakt barndommen i Fossemøllen I ved Kværnumsstrykene.
Selv gleder vi oss til å komme til Wisconsin, og jentene ble skikkelig tent på å kjøre Zephyr-expressen mellom Chicago og San Fransisco, et rimeligere alternativ til Orient-ekspressen.
Ps! Husk at vi blir svært glade hvis noen kommer hit med et lass rette rajer av tynningsvirke fra gran, til det nye mørkevernet vårt 😊
Ah, da er det helt klart, jeg har alltid vært stolt over å betegne meg selv som biofil, og nå viser det seg altså at dette er genetisk betinget:
"Studien støtter opp om teorien om at mennesker er biofile, ifølge Helga Synnevåg Løvoll. Hun forsker på friluftsliv ved Høgskulen i Volda.
Teorien går ut på at mennesker har en naturlig kjærlighet til alt som er levende. Og at noen mennesker opplever dette sterkere enn andre.
− Vi får altså hjelp av genene våre til å velge å være i kontakt med natur, slik som å velge grønne og blå omgivelser og å ha kontakt med dyr, skriver Løvoll til forskning.no.
Og naturopplevelser er sunt for både kropp og sinn.
Bare en 20−30 minutters tur i naturen senker for eksempel nivået av stresshormoner i kroppen vår."
Selv klarer jeg overhodet ikke å leve med dette blafrende TV-lyset over kulturelva vår, jeg blir så stresset at jeg går i bakken, og dette skyldes selvsagt at jeg er født med ekstremt biofile gener. Å mobbe og latterliggjøre oss biofile, synes jeg er dårlig gjort og en nedrig oppførsel av de menneskene som mangler naturkjærlighet, og som ikke ser noe av verdi, annet enn pengeverdi, noen steder.
Personlig lurer jeg også på hva i all verden det var som skjedde med odels-tankegangen? Odelslovene var jo til for at de gamle slektsgårdene skulle kunne overleveres intakte fra generasjon til generasjon, slik at kulturverdiene ikke skulle forringes. Så begynte man da altså plutselig å rive i filler alle disse gårdene og småbrukene til tomter, for å dra mengder av mennesker hit som ikke har noen som helst slags åndelig eller kulturell forankring i kulturlandskapet. Deretter kommer man inn med masse blytung infrastruktur for å holde liv i alle disse menneskene, hvoretter vi som hører til her, ikke lenger orker å leve her, fordi det kun er vi som ser og forstår hvilke verdier som har gått tapt.
Uansett, nå må alle trå til, hva jeg ønsker er et lass med rette tynnings-rajer av gran, kan noen skaffe meg dette er jeg svært takknemlig.
Denne gangen skal jeg ikke benytte verken kvist eller høy i mørkevernet, helst brannhemmende presenning, får jeg ikke tak i dette benytter jeg to lag sterkest mulig presenning, og legger to lag brannhemmende asfaltplater mellom skjøtene.
Alle må hjelpe til nå med å bygge mørkevern og å plante trær, slik at vi som dypt biofile mennesker, grunnet biofile gener, kan makte å overleve her fram til 150-års jubileet for Ur-Grothir i 2025. Husk at den romerske hær kun benyttet tre dager til å bygge en skikkelig barrikade rundt hele Jerusalem, under beleiringen av byen i år 70.
Stilte alle grythengere opp, ville vi vært så mange at vi også kunne bygget et skikkelig mørkevern, samt plantet til alle de engang så grønne enger med trær, i løpet av tre dager.
Den romerske hær benyttet kun tre dager på å bygge en solid barrikade rundt Jerusalem under beleiringen av byen i år 70. Dette er helt vanvittig, men jeg er trygg om at stilte alle grytheng-ættene opp, da ville vi også kunnet bygge et skikkelig mørkevern rundt hele Stabburstunet, samt plantet til de engang så grønne enger med trær, i løpet av tre dager.
Det største tapet fra mørkeverns-brannen var heste-tromlen etter oldefar, men heldigvis var den foreviget av tåre-fotografiet, som stadig fylles av nye tårer.
Var alt som det skulle, skulle denne tromlen vært dratt av Rauen II på Stuggujordet og Stabbursjordet om våren, til minne om dølagampen Rauen I, som døde under tømmerkjøring ved min bestefar i Bjørnåsen like etter krigen.
Men det ble bare bare Rauen I som fikk gå i Grythengen, og verken Rauen II, Rauen III, Rauen VI eller Rauen XIV.
Lørdag 12. februar 2022 er sannelig den verste katastrofedag i manns minne, på natta brant mørkevernet opp, og nesten huset, hvoretter på kvelden fikk vi korona, men heldigvis kun med lette forkjølelses-symptomer foreløpig.
Vinden var heller ikke så gunstig som jeg trodde, da den var fra sør-vest, og derfor blåste rett mot veggen på våningshuset. Hadde den vært fra nord-øst ville det vært langt mer fordelaktig. Nå får vi bare tro at forsikringen dekker ny maling, da jeg ikke har det spor lyst til å skrape ned igjen denne veggen.
For nytt mørkevern har jeg kommet til at jeg bygger det opp igjen etter samme prinsipp, men at jeg kun har ei brannhemmende presenning i midten, som jeg slår fast godt med lekter, slik at den ikke blafrer i vinden. Finner vi ikke brannhemmende presenning, stykker jeg den opp av partier med brannhemmende plater.
Inn mot Stabburstunet kler jeg den med bakhon med ca 15 cm avstand. Ut mot vegen planter vi kun trær mellom stenderne, som så kan vokse til som hekk.
Mange av de stokkene som brant kan jeg nok bruke opp igjen, da de kun er forkullet helt ytterst, slik at dette laget kan virke som beskyttelse.
Dette arbeidet håper jeg å kunne ta til med til uka. Til våren må så mange som mulig komme hit for å plante trær, alle som vil plante er velkomne. Plantingen fortsetter utover sommeren og høsten, selv om jo tidlig vår og sein høst er mest ideelt.
Dette til erstatning for den beskyttende, omfavnende og nærende gardskoronaen vår, som også har gått tapt, en umistelig verdi.
Arbeidet med å koordinere 150-års jubileet i 2025 setter jeg bort, her vil jeg foreslå min onkel. Han får finne noen som kan lage til jubileums-boka "150 år i Grythengen", muligens med undertittel "& 1500 år med Grothengi", da det mest sannsynlig var høvdingen på Grotholmr som etablerte Grothengi under folkevandrings-tiden. Min onkel får da også oppgaven med å kontakte slekta etter Ovren Mikkelson i Wisconsin.
Selv har jeg mer enn nok med å slå tilbake alle katastrofene som rammer oss, hvor jeg utover dette kun vil konsentrere meg om foto-utstillingen "150 år i Grythengen& 1500 år med Grothengi".
Alle må bli med under 150-års jubileet, også de med hjemmekinoen, de må bare sørge for å få omplassert denne først. Tross alt bor de jo på danse- og festplassen til Grythengen, hvor vi skulle hatt fest og dans hele sommeren, hadde alt vært som det skulle være.
Mørket over kulturelva vår, og mørket over Stabburstunet vårt, er av våre viktigste verdier!
"Noen ganger slår det oss - redselen for å miste!
Å måtte føle på tapet av noe vi hadde og aldri mer får igjen.
På samefolkets dag kveiler tankene rundt dette.
Tanker om tap og verdi. Et tre, hva er det verd? En bekk, et fjell – og hva med et hellig fjell?
Er det verdiløst for den som ikke ser helligheten i det - enda man vet det er hellig for en annen?
For å føle tap, må man ikke først kjenne til verdi? Og hvem bestemmer verdi?
Tanker om ansvar. Å rope høyt om verdi der de som bestemmer ikke ser annet enn verdiløst.
Tanker om respekt. For natur, dyr, mennesker, for den minste vekst. For kultur, musikk, historie - for alt som går fra generasjon til generasjon. For å leve i ett med dette.
Tanker om redsel. For å tape noe med uendelig verdi og miste det for alltid. Redsel for at de som bestemmer ikke hørte skriket om verdi før alt var tapt. At ingen hørte skriket.
Tanker om tro på menneskeheten. Om håp. Om å endelig se verdi." - Solveig Aunsmo
I Grythengen har vi mistet alt som kunne gjort livet verdt å leve, samt tapt alle verdier. Kun tåre-fotografiet og stabburet etter oldefar står tilbake. Derfor er alt vi nå kan gjøre å avslutte denne eldgamle kværnenga vår, og dette synes jeg vi bør gjøre med stil!
Da det ikke finnes noe igjen å kjempe for, eller å være glad i, da alt av verdi er ødelagt, er det eneste som står tilbake å finne seg et sted hvor man kan få leve i fred med tåre-fotografiet, med stabburet etter oldefar som galleri.
Minnestien etter Olterudelva der den entrer potetåkeren til Per Post. Denne stien skal bli en del av både Dahlsleden rundt Totenåsen, samt ikke minst Ovren Mikkelsons - runden på Toten.
En ting til, Minnestien etter Olterudelva i Grythengen må også på plass til minnejubileet 2025. Denne blir en del av både Dahlsleden og Ovren Mikkelsons - runden, som blir en runde på Toten hvor vi vandrer i fotsporene til Ovren Mikkelson og hans kone Marthe.
Nå MÅ alle stå på, vi kan ikke kontakte etterkommerne etter Ovren Mikkelson i nåværende situasjon, vi må ha noe skikkelig å tilby dem. Mine venner på Grotholmr er venner med Stoughtons fremste ekspert på slektsforskning fra Toten, så nå har vi dem, da han finner dem. De trenger litt tid til å forberede seg til 2025, så det er viktig at vi snart får orden på ting, slik at vi kan kontakte dem med litt stolthet.
Det blir forferdelig travelt nå fram mot 150-års jubileet i 2025, håper alle nå forstår at jeg og jentene ikke har mulighet til å klare alt dette alene i nåværende situasjon :-)
Holmstadsveen, hadde gledet meg til å ta turen opp dit igjen til uka for å fortsette dokumentasjonen av kulturlandskapet der, men nå ser det mørkt ut. Uansett, tåre-fotografiet må gå sin gang, hvis ikke har man jo ikke tilbake noe å leve for.
I dag var det skikkelig trist å stå opp, mørkevernet ligger flatt og jeg ser rett ned på pumpehuset igjen. I tillegg var vestveggen langt mer skadet enn jeg trodde, da alle vinduene sprakk, og veggen må skrapes ned og males på nytt. Den var nymalt, og jeg tenkte å male nord- og østveggen til sommeren.
Jeg gruer meg også til å få denne TV'en innover stabburstunet igjen, den ødelegger tunet, gårdens hjerte, helt. Så dette blir et forferdelig år, alt arbeidet har vært forgjeves, samtidig som vårt fedrealter nå fortoner seg som mer fortapt enn noensinne. Alt er bare goldt og øde her nå. Mørkevernet gav en beskyttende følelse ute på tunet og når man satt i finstua. Uansett var det greit nok over kulturelva vår, til TV'en kom.
Fotografiet ovenfor er fra Holmstadsveen, hvor man kunne se Mjøsa hele sju steder. Det ble tatt tidligere i uka, og jeg tenkte å fortsette å dokumentere kulturlandskapet omkring Holmstadsveen neste uke.
Så dette får man si var et stort tilbake-steg for jubileumsåret vårt i 2025, hvor det er 150 år siden Herman og Mina kom ned i Grythengen. Hadde tenkt å kontakte etterkommerne etter Ovren Mikkelson i Wisconsin nå snart, for å invitere dem over til 2025, men så er det tilbake til start.
Nå må virkelig alle stå på og få alt i orden til 2025 nå, slik at vi får avsluttet vårt fedrealter på en god måte. Det nytter jo ikke å videreføre noe som helst her, da all mening og alle verdier er borte, hvor ingen hensikter lenger kan realiseres, men vi må allikevel forsøke å avslutte denne epoken med verdighet. Derfor må all historie dokumenteres i ei skikkelig jubileumsbok med foto-utstilling.
Kulturlandskapet i Wales er fantastisk, akkurat nå har jeg mest lyst til å reise dit sammen med min a7III.
Mitt siste fotografi før brannen i mørkevernet natt til lørdag 12. februar 2022, av en Lønnealele ved Lena, som det også riktig gløder i fra den gylne kveldssola. Heldigvis brant ikke huset opp, for da ville alle råfilene mine gått med. Nå må jeg intensivere arbeidet med å få lagt dem i en bankboks.
Tross alt hadde vi knall-flaks, kun ei rute sprakk da brannvesenet sprutet skum på vest-veggen, ellers gikk alt bra.
Så jubileumsbok og jubileumsutstilling til 150-års jubileet for Ur-Grothir eller Grothengi er det fremdeles håp om :-)
Ja, ja, da brant mørkevernet mitt opp😒 Dette skyldtes at da jeg tømte aska på nedsida av mørkevernet midt på dagen, stod vinden på nordfra, så da må det ha blåst ei gnist inn i høyet, som har ligget og ulmet. Kona våknet 00:30, og da var det hele i lys lue, hvor alt brant opp på noen få minutter. Vinden hadde heldigvis snudd, slik at nå var det kraftig vind rett sørover, ellers ville huset gått med.
Jeg tømte brannapparatet, deretter begynte jeg å spyle, så kom Dag og tok over slangen, mens jeg fortsatte med å måke snø innpå mørkevernet. Kona ringte brannvesenet, de kom raskt og skumla hele greia samt vest-veggen. Ei rute sprakk i styret, ellers gikk alt bra.
Så dette var hell i uhellet, ellers ville alle bildene mine gått med, som jeg enda ikke har fått overført til en egen harddisk for å legge i sikker bankboks.
Mørkevernet skal opp igjen så raskt råd er, men nå blir det kun presenning i midten med bakhon på sidene, de som vil være med på 150-års jubileet i 2025 får bli med, enten for å bygge mørkevern eller å plante trær. For her skal plantes så mye trær som mulig, selv om vi selvsagt aller helst ønsker å finne et sted hvor vi kan trekke oss helt vekk med tåre-fotografiet.
Så forbasket er det, med all den vanvittige historien som ligger her, at man hele tiden skal forstyrres i arbeidet med jubileums-bok og jubileums-utstilling. Men det er heldigvis enda igjen et par år til 2025, så man får krysse fingrene og håpe man kommer i mål.
Uansett, bildene, jentene, kaninene og huset er reddet, så da får man være glad til at man slapp med ei sprukket rute.
Turen på søndag, til Veslekolltjernet ved Vesterås, dropper vi. Det er visst morsdag også, og vi trenger å samle oss nå.
Takk til brannvesenet, de var veldig hyggelige!
Fotografi av månen i ne tatt over Øltrielva eller Grotholmrelvi. For før Svartedauden tror jeg Olterudelva ble kalt for Grotholmrelvi, mens etter Svartedauden ble den til Øltrielva, etter gården Ølterud, som ved fordanskningen av språket gjennom embetsmennene ble hetende Olterud.
For i dag gikk det med ett opp for meg at olte er fra ølte eller elte, hvilket betyr et strev.
Så det at Olterudelva betyr "ei strevets elv", dette synes jeg er veldig fint. Derfor er det selvsagt også enda tristere at Olterudelva vår aldri kan bli ei kulturelv igjen, med tapet av Grythengen, Øverskreiens rurale hjerte og fødested, slik at vi aldri igjen kan hylle våre forfedre, vår historie og kultur etter elva vår.
Forresten fikk jeg til å oppdatere albumene mine hos Adobe igjen i dag, det var noe fælt øltri det også, men det gikk til slutt😂
Dette skulle Ovren Mikkelson, som dreiv Fossemøllen i Kværnumsstrykene i snaut ti år, ha sett! For noen vanvittige kværnanlegg romerne laget til, det er bare å ta av seg hatten i ærefrykt👏
I dag, fredag 28. januar 2022, slo det meg plutselig at Olterud, det må da være utledet av elte, eller ølte, som jeg tror man sa på Toten før i tiden. Og når jeg slår opp i nynorsk-ordboka for elte, da ser jeg jammen at et synonym til elte er å streve, slik at Olterud egentlig betyr "Streverud". For det måtte jo være noe strev å rydde seg gård i groth-jorda i Øverskreien, full av groth-stein som den er. Med fordanskningen av språket ble ølte med tiden til olte, hvor man etter hvert mistet forståelsen av navnet Olterud. Men jeg kjenner meg overbevist om at betydningen er elte i betydningen et strev.
Og dette vil jo da si at Olterudelva egentlig betyr "ei strevets elv", kanskje sa man tom. at "dætta var noe fryktli øltri", i betydningen av at det var et forferdelig slit? Slik at Øltrielva kanskje er den aller beste måten å uttale Olterudelva på😌For etter Øltrielva, der var det mye strev, slik at jeg nå synes elva vår har et meget godt navn💘
Ellers kom jeg også i tanker om at krigergården på Grotholmr kan ha vært ansvarlig for bygdeborgen Borgen ovenfor Skjeppsjøen, og at oppdyrkningen av Grothir og Holmrstadir med oppbygningen av kværna i Øltrielva ved Grothengi, kan ha vært en del av det forsynings-ansvaret høvdingen på Grotholmr hadde?
For kanskje hadde man på Grotholmr ansvaret for å holde gode reserve-lagre av korn, mel og øl, for å forsyne befolkningen med mat når de måtte forskanse seg på Borgen? Hvor da kværna i Grythengen ble bygget opp som en del av denne logistikken.
For når man ser hva romerne fikk til, ja da skal det jammen ikke forundre meg om kværnanlegget i Grothengi stammer helt fra folkevandringstiden.
Grythenholmsvarden eller Grotholmrvardi sett fra Toten Gjestegård.
Til sommeren må jeg prøve å finne igjen Grotholmrsætri, samt å gå stien fra Grotholmr opp til Grotholmrvardi, hvor springeren sprang for å tenne varden i ufredstid.
Særlig ble jeg fornøyd med bildet fra Blå benk etter Gym-runden i Majerskogen:-) En stor takk til varabrannsjef Lars og alle de flotte benkene hans!
Da har jeg studert kartet til ut.no, som er meget bra, over området omkring Grotholmr. Forunderlig at verken Grotholmrvardi eller Grotholmrsætri er nevnt noe sted, men Grythenholmssætra må ligge et sted mellom Holosætra og Grythesætra, får lokalisere denne til sommeren.
På kartet ser man den unike utløperen hvor vi tente vardeilden 4. januar 2022 på Grythenholm, helt klart det har vært en høvdinge- og/eller krigergård her, man ser også at stien bakenfor Grythenholm leder rett opp mot Grythenholmsvarden.
Ingen tvil om høvdingegården på Grotholmr ble anlagt på dette stedet av strategiske grunner, og at høvdingen der oppe ville utpeke Grythengen som utgangspunkt for oppdyrkningen av Øverskreien, da dette samlet sett er den beste plassen for dyrkning og kverning av korn, rett og slett en unik beliggenhet ved Olterudelva. Kværna ved Olterudelva stammer derfor fra tidlig vikingetid. Trolig var det også nødvendig med en høvdingegård for å kunne bygge opp et såpass svært anlegg.
Videre oppdaget jeg at fra Holmstadsveen skal det gå en mindre sti nærmere Olterudelva vel halvveis opp til Nedre Hongsætra, og der denne slutter ser det ut til å gå en tilsvarende sti på andre sida av elva fra Nygardsætra, slik at man bare kan krysse elva og fortsette på denne stien til Øvre Hongsætra.
Så kan det være at man allikevel kan gå på sti opp til Totenåsen uten å måtte følge denne forferdelige skitrasemotorvegen i sporene etter den gamle sæterstien? Dette blir førsteprioritet å finne utav til våren!
Men nå må jeg ned og rydde videre i området for kværnanleggene i Grythengen, slik at terrenget ligger åpent for videre utforskning til sommeren. For det må da være storartet dette, at PermaLiv har gjenoppdaget en gammel høvdingegård, funnet igjen betydningen av Grythe og Holmstad, samt ikke minst det at Grythengen er Øverskreiens rurale utgangspunkt!
"I found a genealogist in Stoughton, Wisconsin, who is an expert on Norwegian genealogy from Toten where I live. Will contact him during the year. Now hoping to find many millionaires among my great-great-great-grandfather Ovren Mikkelson's descendents, who want to finance and support my many upcoming photo-books on our common history:-)" - PermaLiv
Siden vi kom tilbake hit til Grothengi eller Ur-Grothir i 2018, har jeg funnet igjen så mye historie at det er nok til 1000 foto-bøker. Nå gjelder det bare å finne noen som ønsker å støtte alle disse foto-prosjektene, hvor jeg krysser fingrene for at Ovren Mikkelson har etterlatt seg en drøss med dollar-millionærer i Wisconsin, som er super-glade for å få tilbake sin historie, og mer enn gjerne drysser sine dollar over PermaLiv😊
Pussig å tenke på at jeg nå kun er en epost eller telefonsamtale fra en av Stoughtons fremste eksperter på slektshistorie på Toten, hvor jeg vil tro de er glade for å få vite mer om mannen som bygde Stoughton, nemlig Augustinus Overnengen👏 Lillebroren til storebroren fra barneflokken til Marthe og Even i Overnengen, som valgte å bli igjen her i Grythengen, Herman Evensen Fossemøllen, med sin Mina fra Holmstad💕
Gruer meg litt også, føler jeg bør være enda litt klarere og bedre forberedt før jeg kontakter dem. Men det må bli i løpet av 2022👍
Torsæterskaret, som i vikingetiden trolig bare ble kalt for Skali, da "dæ æs ti Skali" var et vanlig uttrykk for værskifte på Toten før i tiden.
Grythenholmsvarden eller Grotholmrvardi kan vi se til høyre i bildet, Grythenholmssætra har sitt navn etter denne, mens Holosætra har sitt navn etter Holokampen litt bakenfor.
Det var på Grotholmrvardi man tente varden på Grotholmr ved angrep sørfra over Totenåsen gjennom Skali, eller ved angrep over Mjøsa. Krigerne på Grotholmr, med sine svært små krigerhester, utgjorde vel da førstelinje-forsvaret.
Klarte å oppdatere albumene mine hos Adobe igjen i dag, dette her blitt fryktelig vanskelig, men nå ser det bra ut med mange nye fotografier fra Toten og Mjøslandet. Klikk i første fotografi i et album og bla deg deretter BAKOVER med piltasten, for å ta inn de nyeste bidragene, for dette er fotografi av ypperste verdensklasse:
"Ah, so the word for stomach in Norwegian, "maga", is derived from Mago! As Mago filled our "maga", so we didn't have to starve:-)" - PermaLiv
Er ikke det pussig, at ordet mage er derivert fra en berbisk forfatter som skreiv om jordbruk i Kartago for omkring 2200 år siden😵
Men nå, nå har i grunnen hele jordbrukshistorien i Øverskreien gått tapt, ved at kværnenga Grythengen har gått tapt. For det var jo med utgangspunkt i Grythengen at høvdingen på Grotholmr begynte å dyrke opp Øverskreien i sin tid, da dette var det beste stedet både for dyrkning og kværning. Hvor Olteruddalen kan lignes med Rihndalen. Så det ser mer og mer ut til at all historie i Øverskreien går gjennom Grythengen, det være seg jordbrukshistorie, kirkehistorie eller stilhistorie. Derfor, uten Grythengen som et levende historiemaleri i kulturlandskapet, kan ikke Olterudelva være ei kulturelv, og da blir vi ingenting.
Ordet for slette ble imidlertid misforstått da vi kom til nyromantikken, da Holmr under denne tiden var et populært guttenavn i Norge, men selvsagt ikke på Island. Og nå har dette ordet kommet tilbake til oss fra Island, da det ikke var en Holmr som kom og etablerte Holmstad, men vikinghøvdingen på Grotholmr som utpekte den flotte holmiren eller sletta øverst i Holmstadjordet til det nye Holmrstadir, vis a vis holmiren på Grotholmr😁
"...hagiography, a text about the life of a saint." Hagiography was a new word for me, the biography of the life of a saint:-) - PermaLiv
Apostelen i Holmstadengen var vel minst like mye en helgen som Don Quixote, så da var det altså ingen biografi, men en hagiografi Martin Kløvrud skreiv om M.J. Dahl. Tro om jeg noen gang får lest denne hagiografien? Ikke mye jeg veit om Martin Kløvrud annet enn at han var fra Valdres, samt en morsom historie fra da Kløvrud kom med spark nedover bakkene til Betania bedehus i Kolbu, hvor bestefar Bjarne stod og røykte sammen med noen venner:
Martin Kløvrud: "Det står ikke noe i bibelen om at man skal røyke."
Bjarne Holmstad svarer munnrapt: "Det står ikke noe i bibelen om at man skal kjøre spark heller."
Så da var de skuls😁
Ellers var de neppe særlig store hestene oppe på krigergården Grotholmr, islandshestene som går der i dag er nok mye større.
Så da kan jeg forstå at det ble sagt om vikingekrigeren Rollo, som erobret Normandie, at han var så svær at ingen hest kunne bære ham. Kanskje var tross alt ikke Rollo stort tyngre enn en gjennomsnittlig feit nordmann i dag, hvis krigerhestene den gang ikke var stort større enn kalver?
Men i Grythengen, her skulle vi verken hatt islandshester eller krigerhester, men røde dølagamper, til minne om Rauen som ble syk og døde under tømmerkjøring ved Bjørnåsstua sør på Totenåsen, hvor bestefar Bjarne lå på tømmerkjøring.
Så en rød dølagamp etter Kloppvegen her en dag, og dette var et svært imponerende syn, så kan forstå at bestefar aldri helt kom over denne hendelsen med Rauen.
Nei, her i Grythengen, her vil vi verken se eller høre annet enn røde dølagamper, her skulle gått Rauen I og II og III i all evighet!
Stokkender ved Mjøsa.
Vikinghøvdingen ved Grotholmr hadde som oppgave fra den lokale småkongen å vokte hans rike fra angripende småkonger over Mjøsa, samt småkonger sørfra over Torsæterskaret, som på denne tiden kun ble kalt for Skali.
Ved fare ble Grotholmrvardi tent, hvor alle våpendyktige menn samlet seg for raskest mulig å slå tilbake den angripende småkongen.
Aows har blitt min fremste fotografiske inspirasjon, hvor han stadig minner meg om at det siste som er tilbake å leve for, det er fotografiet. I skrivende stund sitter jeg på kammerset og ser ut på stabburet etter oldefar, hvilket er det eneste miljø-psykologisk nærende man kan foreta seg her i enga nå, straks man går ut på tunet, samt ikke minst i de engang så grønne enger, rives sjelen ut med rota, lik ei visdomstann hos tannlegen.
For tiden ser jeg på en dokumentar om Al Andalus og maurerne, og all den skjønnheten de skapte av vann. Slik her en gang var i Grythengen, et vannets paradis, lik maurernes vann-paradis, refleksjoner av det himmelske Paradis på jorden. Nettopp slik skulle Grothengi eller Ur-Grothir vært, for på lignende vis som den islamske sivilisasjon nådde høyden i Al Andalus, slik nådde den vestlige, kristne sivilisasjon en topp her i Grythengen.
Og nå er den sikreste brønnen i Øverskreien borte og erstattet med et dypt satanisk pumpehus, Stysjin-bekken, hvor barna til kværn-folket her i enga har lekt i kanskje så mye som 1500 år, fra tiden hvor muslimene erobret Al Andalus, er uttørret. Ila nedenfor låven til Klaus, eksisterer den lenger?
Og dette på den plassen hvor vi trolig finner det eldste og mest intakte kværnanlegget på Toten og kanskje i hele Mjøslandet, Grotholmrkværni ved Grotholmrelvi, etablert av høvdingen på Grotholmr i tidlig vikingetid, sammen med Grothir og Holmrstadir.
For dette er jeg usikker på, om høvdingen på Grotholmr etablerte Grothir, Grothengi og Holmrstadir som tre separate enheter fra begynnelsen, eller om Grothengi egentlig er Ur-Grothir?
Muligens er Ur-Grothir eller Grothengi eldst, hvor Grothir og Holmrstadir ble etablert som avleggere av Grothengi?
Uansett, kun fotografiet står tilbake, så nå gjelder det å dokumentere all historie, 1500 år med kværn-historie og 150 år med min ætts historie her i Grothengi, før vi pakker ned stabburet og gjemmer oss vekk som best vi kan fra vårt komplett gale, oikofobe og anomiske samfunn!
Dette var rart det, nå sitter jeg og ser på en dokumentar om Sutton Hoo - skatten i England, hvor jeg skal søke opp ordet for rune-alfabetet, da dette er nevnt, det er futhark, hvor jeg ledes videre til Stabu-skatten, som jeg kanskje har hørt om, men glemt.
"Spydodden vart funnen i ein låg, vid gravhaug som vart undersøkt i starten av 1890-åra. Det vart avdekt i alt fire graver. Sentralt i haugen låg to mannsgraver med rikt våpenutstyr. I utkanten av haugen vart det funne to kvinnegraver. Brannskadene på utstyret syner at lika har vore brende i tråd med den tids gravskikk. Det rike krigarutstyret tyder på at dei gravlagde var av høvdingklassen. Spydspissen med runeinskripsjonen er 28 cm lang og av jarn. Han er av ein søraust-europeisk type og høyrer i dag til Universitetets Oldsaksamling i Oslo." - Wikipedia
Så den flotte alleen ovenfor, det er Stabu-alleen! Denne har jeg to fotografier av hos Adobe:-)
Til alt overmål ser jeg at det er Øvre Stabu som har kjøpt Holmstadengen. Men så tenker nå jeg da, disse på Stabu, de kan nok ingenting om den norrlandske pietismen, mannen som bodde der og hans vennskap med oldefar her i naboenga, de aner nok ikke at Holmstad er utledet fra det gammelnorske ordet holmir, som betyr slette, trolig ei mindre slette, og at Holmstadenga eller Holmstadjordet trolig var det opprinnelige Holmstad, og at dette navnet stammer fra hva som mest sannsynlig var den tidligere høvdingegården Grotholmr, så da er vi skuls;-)
Hva jeg tenker er at denne utgravningen også var med på å inspirere oldefar til å bygge våningshuset her i Grythengen i dragestil, sammen med den flotte, nyromantiske villaen ved Hammastad i Vestbygda.
Uansett, jeg gleder meg til å utforske området omkring Grotholmr bedre til sommeren, sammen med min a7III. For når man ser opp dit fra bygda, ja da må det bare ha ligget en høvdingegård der i tidlig vikingetid, så strategisk dette stedet ligger til. Kobler man dette opp mot Grythe og Holmstad, som er utledet av de samme gammelnorske ordene for groth (jord med grov stein) og holmir (slette), sammen med at minnet om Grythenholmsvarden har overlevd til vår tid, samt at kværna i Grythengen ser ut til å kunne være omkring 1000 år gammel, og det at man ikke hadde glemt det gammelnorske navnet på Grotholmr eller Grythenholm da gården ble bygget opp igjen som en av de siste i Øverskreien etter Svartedauden, ja alt dette, det peker kun mot en ting, en glemt høvdingegård.
Slik at mitt etternavn, det er meg da tildelt av en ekte vikinghøvding!
Ja, ja, nå får jeg se videre på dokumentaren fra England om Sutton Hoo - skatten, anglosakserne og vikingene, legger den inn nedenfor:-)
Sutton Hoo - skatten i England ledet meg på forunderlig vis til Stabu - skatten på Toten.
"I might just discovered a new viking chieftain farm, Grotholmr, here I live at Toten, Norway. I now stay at Grothr by Olterudelva River, and I believe the mill ruin here is from that time, about 1000 y.o., I can see this from the elevation of the mill from the river.
Grothr means soil with much larger stones, and holmr is from holmir, a smaller plane in old Norse. Holmrstadir is the neighboring place to Grothr, and my name Holmstad is from this. Holmrstadir and Grothr were then places under Grotholmr, here they should grow barley and grain it in the mill for the main cheftain farm Grotholmr.
The name of the war fire place above Grotholmr, Grotholmrvardi, has survived all the way until today." - PermaLiv
I 2025 har vi vært 150 år og 7 generasjoner i Grythengen eller Grothengi, hvilket tilsvarer vel 10% av den tiden som har gått siden vikinge-høvdingen på Grotholmr etablerte kværnenga Grothengi sammen med Grothir og Holmrstadir her ved Grotholmrelvi.
Derfor synes PermaLiv det nå er på høy tid å reflektere litt over hva det har blitt til av denne eldgamle enga vår nå opp mot det store 150-års jubileet!
Samt ikke minst å forsøke å nøste litt opp i disse lange historiske linjer!
***
Hallo! Vet dere hva! Da jeg kjørte opp igjen fra Bilitt nå nettopp og så opp mot Grotholmr, søndag den 9. januar 2022, da slo det meg plutselig, det er Grythengen som er Grythe eller Grothir!
Selvsagt er det slik, akkurat som med Holmrstadir ble Grothir til Grothengi, da man seinere ville bygge opp igjen garden ute på Grythe-platået for å ha utsyn utover bygda. Men det er her man hadde den sikreste brønnen, det er her det var greiest med låve, her var man nær elva og bekken og kværna, så det er klart, man ville etablere seg her først. Seinere ble garden flyttet av forfengelighetsgrunner, man ville gjerne synes fra bygda og ha utsyn over Mjøsa og mot Balke kirke. For Grythe eller Grythengen ble naturligvis etablert lenge før Balke middelalderkirke!
Så ja, Grythengen er Ur-Grythe👌
En fabelaktig artikkel om miljøpsykologi, og det attpåtil i Arkitektnytt!
Selv har jeg jo stått i bresjen for denne kampen siden 2008, med en rekke artikler rundt omkring, ikke minst her på PermaLiv, så det er morsomt å se at min innsats omsider bærer frukter. Men selv om PermaLiv er en av pionerene, er det selvsagt de som har stått i spissen enda lengre tid, som Audun Engh, Jan Gehl og Jan Bojer Vindheim.
Og nå er vi da altså tilbake her i Grythengen, i dag i sannhet Grythølet, etter å ha blitt jaget vekk fra lommehullet vårt i Gjøvik, som skulle vært en lommekrok. Dette trodde jeg skulle vært ei eng i ei grythe, men så fant jeg da altså ut på nyåret at Grythe er en avledning av det gammelnorske ordet groth, som betyr jord med mye grov stein i, så der røyk den metaforen. Allikevel en flott metafor!
"Blant forskingen psykologen lener seg på er arbeidet til den canadiske miljø- og nevro- psykologen Colin Ellardis. Han har skrevet bøker som «Where Am I?» (2009) og «Places of the Heart» (2015). I en artikkel på det amerikanske nettstedet Aeon hevder Ellardis at det finnes en sammenheng mellom fasader, gateliv og stress."
Colin Ellardis var merkelig nok helt ny for meg, ser han har et nettsted, som heldigvis gikk inn i nyhets-feeden til PermaLiv.
Ja, hvor er jeg? Dette har jeg viet tiden til siden vi kom tilbake hit i 2018, hvor jeg stadig blir forbløffet over hva jeg finner ut. Tenk det, på nyåret oppdaget jeg at Grythengen, eller Grothengi, ble etablert på ordre fra vikinge-høvdingen på Grotholmr under småkongetiden ca år 750, sammen med Grothir og Holmrstadir her ved hva som da var Grotholmrelvi. Så ikke bare det at mitt fornavn Øyvind er av norrøn opprinnelse, men mitt etternavn er meg tildelt av en mektig vikinge-høvding!
Så Grythengen har en nærmere 1500-årig historie her ved Olterudelva, hvor min slekt da har vært her i vel 10% av denne tiden. Dessverre, det at Herman og Mina kom ned hit i 1875, har vært en absolutt katastrofe for denne lassgamle kværnenga vår, hvor alt nå er revet i fillebiter!
Faktisk orker jeg nesten ikke å gå ut av kammerset, fordi det eneste miljøpsykologisk nærende her nå, det er å sitte inne på kammerset og se ut på stabburet etter oldefar.
Så over til en artikkel av Tollef Hovig, min favoritt-økonom:
Vi er nå inne i kapitalismens alderdom, hvor finansnæringen er i ferd med å miste sin rolle som mellomledd, hvor istedenfor produksjonskapitalen holdes kunstig i live ved direkteinnsprøytninger fra sentralbankene, kamuflert som miljøpolitikk.
Dette fikk meg til å tenke, kan det være mulig å redde Grythengen ved å promotere himmelenga vår som et grønnvaskings-prosjekt for kapitalen? For å redde enga vår sammen med grenda si, dette vil koste milliarder. Men nå som motstanden mot vindkraften og den meningsløse elektrifiseringen av sokkelen er så stor, vil sikkert kapitalen begynne å se seg om etter andre prosjekter for å reinvaske denne kunstige kapital-innsprøytningen fra sentralbankene. Selvsagt en vanvittig ide, men hvorfor ikke, da fotografiet allikevel er vegen?
Neste gang tilsvarende kapital-innsprøytninger fra sentralbankene kan bli nødvendig, kan bli allerede i 2024-26, ser vi av Hovigs artikkel. Så her gjelder det å smi jernet;-)
Til slutt en video om nasjonalsosialismen av Stephen Hicks, som fikk meg til å tenke på hvordan oldefars prosjekt stod i motsetning til Hitlers prosjekt, hvor Hitler forente det nasjonale med herremoralen til Friedrich Nietzsche, mens Even Helmer forente det nasjonale med slavemoralen gjennom nyromantikken og den norrlandske pietismen her i Øverskreien, sammen med det radikale presteskapet, i et endelig oppgjør med standssamfunnet, sementert av keiser Diocletian i kjølvannet av det tredje århundrets mange kriser for Romerriket.
Så selv om oldefars prosjekt ikke var så stort som Hitlers, tror jeg jammen at han var Hitlers absolutte motpol, hvor han gjorde stor suksess ved å forene den kristne slavemoralen med det nasjonalromantiske. Friedrich Nietzsche skulle måttet spise hatten sin hadde han fått vite hva Even Helmer Hermansen Holmstad fikk til!
Dette her som stod igjen i stabburet fra Halvor Gryte, det er visst bare en helt vanlig kornsåld det, noe man brukte å ha på gårdene. På Toten sa man forresten "søll", og dette er en enmannssøll, eller her enkvinnessøll, med en pinne i den ene enden som kviler i forgreiningen på gardsepletreet. Man benyttet også såld for å sikte grus og for fjerning av ugressfrø.
Ellers ble jo plutselig enga vår mye eldre da, da vi nå kan slå fast med nokså stor sikkerhet at Grythengen, eller Grothengi, stammer fra tidlig vikingetid. Dette forklarer også hvorfor kværnanlegget ved Olterudelva, som den gang nok ble kalt for Grothholmrelvi, ligger et par meter høyere enn hva som synes naturlig, fordi siden dette anlegget ble anlagt ca år 750 har elva gravd seg ned et par meter. Dette rimer godt med at Olterudelva er ca 10.000 år gammel fra istiden, hvor den da på disse vel 1000 årene som har gått siden kværnanlegget ble bygd opp, har gravd seg nedover snaut to meter.
Ja, så dum jeg har vært, jeg har bare tenkt praktisk, og derfor regnet med at Grythe var den eldste gården i Øverskreien, og har ikke tenkt strategisk. Tenker man strategisk er det helt klart at det var Grotholmr eller Grythenholm som var høvdingegården i Øverskreien, denne ligger på ei lita slette eller holmir på en utløper, hvor man hadde full oversikt både til høyre og venstre og nedover mot Mjøsa, samt at med motbakke på tre sider var gården lett å forsvare.
Høvdingegården på Grotholmr hadde selvsagt også i oppgave å forsvare Skreiskaret for angripende småkonger sørfra, i tillegg til å holde oppsyn over Mjøsa. Ved fiendtlig aktivitet ble Grythenholmsvarden eller Grotholmrvardi tent!
Skreiskaret ble trolig kun kalt for Skali, da man før i tiden hadde uttrykket "Dæ æs ti Skali", hvilket betydde at det brygget opp til uvær.
Grythe eller Grothir ble sammen med kværnenga Grothengi og Holmrstadir etablert ved Grotholmrelvi for å forsyne høvdingegården Grotholmr med korn og øl, da fortrinnsvis fra bygg her i Øverskreien. På Grothplatået var det flatt og fint og godt for kornet i tørrsomrer, mens nedover Holmrstadjordi var det god drenering, slik at kornet ikke mugnet i fuktige somrer.
Holmrstadir ble etablert på den lille holmiren øverst i Holmrstadjordi, hvor man så rett over til høvdingegården Grotholmr, slik at man kunne følge med på hva som skjedde der borte. Det var nok der man samledes til fest, festsletta øverst i Stysjin ble først etablert etter Svartedauden, hvor Grotholmr mistet sin strategiske betydning.
Grothir, Grothengi og Holmrstadir ble derfor grunnlagt som en samlet enhet på oppdrag fra høvdingen på Grotholmr.
Typisk groth-stein fra den groth-jorda vi finner her på Grythe-platået, denne røysa ligger helt øst på platået vårt.
Sannsynligvis er Grythe-platået for stort til å kalles en holmir, dette fant man øverst i hva som i dag er Holmstadjordet, inn mot dalsida, derfor ble Holmstad etablert der.
Min nye teori er derfor at krigergården Grythenholm var høvdingegården i Øverskreien, hvor Grythe, Grythengen og Holmstad ble etablert samtidig, for å tjene hovedgården.
Den holmiren Grythenholm lå på ligger dessuten på en liten slags åsrygg eller utstikker, slik at man her hadde fullt utsyn til begge sider nedover bygda, i tillegg til utsynet over Mjøsa.
Så jeg tror jammen jeg har rett, Grythenholm var en strategisk plassert krigergård, hvor man i tillegg til å ha ansvaret for å tenne Grythenholmsvarden, også hadde ansvaret for førstelinjeforsvaret ved angrep fra Mjøsa.
Vet dere hva jeg tror nå, etter å ha tenkt videre på saken fra forrige "Magical Photography", jo, jeg tror rett og slett at Grythenholm er den eldste gården i Øverskreien, og at denne ikke ble etablert for jordvegen, men av strategiske grunner, hvor man her fant en krigergård!
Der ute på Grythenholm hvor vi tente seiersvarden i går tirsdag 4. januar 2022, tror jeg det må ha stått en vaktpost hele tiden under småkongetiden, hvor han har speidet etter angrep fra småkongen på andre sida av Mjøsa. Ved angrep har han da varslet springeren, som sprang i all hast for å tenne vardeilden oppe på Grythenholmsvarden, for deretter å varsle kamptroppene, som så kastet seg på hestene for å møte fienden.
Grythe, Grythengen og Holmstad er da avleggere fra krigergården Grythenholm, og ble anlagt samtidig for å skaffe korn og øl til denne gården. Fordi i vikingetiden og middelalderen var øl hovednæringskilde, hvor ølet hadde en konsistens omtrent som graut, og altså var noe man spiste og ikke drakk. Ølet var videre så alkoholfattig at det ikke ble benyttet til fest, da drakk man mjød.
Grythe og Grythengen fikk da navn etter første del av Grythenholm, og Holmstad etter siste del. Som vi fant ut i forrige utgave, er Grythe en avledning av det gammelnorske ordet groth, som betyr jord med grov stein, hvilket vil si at dette er en plass med mye grov stein i jorda. På Grythe fikk man i oppgave å dyrke opp Grythe-platået, mens i Grythengen skulle man drifte kværna, det var her kværnfolket holdt til helt siden småkongetiden.
Holmstad er som vi fant ut avledet av holmr eller holmir, som på gammelnorsk og den dag i dag på Island betyr slette, helst ei mindre slette, som oppe på hva som seinere ble kalt husmannsplassen Holmstadjordet, men før dette Holmstad, hvor de hadde i oppgave å dyrke opp den næringsrike og godt drenerte jorda nedover langs Olterudelva.
Oppe på Holmstadjordet finner vi da ei mindre slette, akkurat som på Grythenholm. Seinere ble Holmstad flyttet ned til der Holmstad ligger nå, hvor Holmstadjordet ble til en husmannsplass. Grythengen ble en husmannsplass under Grythe.
Grythenholm ble først bygget opp igjen lenge etter Svartedauden, hvor denne krigergården da ikke lenger hadde noen strategisk betydning, og heller ikke hadde noe jord å skryte av. Forresten pussig at man nå har begynt med islandshester her igjen, som vel da var den hesterasen krigerne på Grythenholm benyttet da de styrtet nedover Øverskreien i full galopp, for å møte den angripende småkongen fra andre sida av Mjøsa.
