Biophilia and Healing Environments, a 10-part series in Metropolis. Available together as a booklet both on paper, and online, published by Terrapin Bright Green LLC, New York.
Anbefalt lesning for alle som bryr seg om våre byer og tettsteder. Av min gode venn og støttespiller Nikos A. Salingaros.
Our biology should dictate the design of the physical settings we inhabit. As human beings, we need to connect with living structures in our environment. Designers thus face the task of better incorporating healing strategies into their work, using factors that contribute to the biophilic effect. 17th, 18th, 19th, and some 20th century architecture show the healing traits of biophilia. After that, architects ignored complex human responses to the built environment in their enthusiasm for the supposed mechanical efficiencies of the industrial approach to placemaking. Design that uses biophilia considers the inclusive, “bottom-up” processes needed to sustain our health. When ornament is coherent with the rest of a structure, it helps connect people to their environment, and creates a positive, healing atmosphere. Biophilia shows how our evolutionary heritage makes us experience buildings viscerally, and not as intellectualized abstractions. This thinking juxtaposes the focus on innovative form for its own sake with biophilic design.
A clever video explaining Salingaros' message to us.
Vi kan se at de som har minst adgang til grønne arealer innen et område på 210 x 210 meter fra der de bor – altså ganske tett på – har størst risiko for schizofreni, sier Kristine Engemann, postdoktor ved Institut for Bioscience.
Vi burde legge mer til rette for dyrene i byene våre, mener forskere. De gir råd om hvordan vi kan ta vare på rev, piggsvin, humler og flaggermus som lever side om side med oss.
Hvorfor oppgav Klaus sitt Sundby allerede i 1922, for hundre år siden i år?
Uansett, vi skåler for den gylne tiden de tre musketerer fikk sammen her på kanten av Grythe-platået, med et glass rabarbrasaft fra rabarbraen her i Grythengen. Som nok ble plantet av Herman og Mina i sin tid, da det først var med sukkeret man begynte å benytte rabarbra til annet enn som medisinplante.
Det har blitt mange fotografier siden sist, også fra hovedstaden, hvor det i dag nok ville vært en stor flokk grythengere, var det ikke for de flotte bedehusbenkene på Skreiens bedehus. Dette ville vært meget bedre, hvor de stolte kunne kommet på besøk til sitt fedrealter Grythengen om somrene.
Men slik gikk det ikke, nå er Grythengen borte, tæret vekk, hvor alle forbindelser mellom natur og kultur, såkalt biokultur, er brutt.
Og med dette er kulturelva vår død, sammen med vår tro og vår historie.
I år er det 100 år siden Klaus Sundby flyttet fra Sundby og de tre musketerer (Klaus, Even Helmer og Johan Albert) ble oppløst. Hvorfor han flyttet fra Sundby kun 20 år etter at han opparbeidet gården sin, har jeg ikke funnet noe om? Det er ikke opplyst om at det har vært tvangssalg, så det er neppe økonomiske problemer, dessuten ville det jo vært underlig at storbonde August Holmstad skulle la søstra si Amalie, kona til Klaus og vel niesa til Mina her i Grythengen, gå på tvangsauksjon.
Videre er det en gåte hvorfor han kalte plassen sin Sundby, da dette betyr en plass mellom to sund, hvor et sund er et stykke vann som er så smalt at man kan svømme over. Men er det noe det er lite av i Øverskreien, så er det sund. Kanskje er det bare et motenavn, vi har jo Stora Sundby gods i Sverige, hvor de muligens var glødende rosenianere, i likhet med Klaus?
Klaus kom fra Listuen, dette skulle jeg gjerne visst hvor var, og i fellesmisjonsboka s. 10 er han oppført som en av stifterne av Fællesmissionen på Romedals bedehus i 1899. Dette var for øvrig et nydelig bedehus i sveitserstil, i likhet med våningshuset i Grythengen, men er nå revet.
Utsendingene til stiftelsesmøtet i 1899 fra Toten østre var:
Helmer Holmstad, August Holmstad, M.J. Dahl, Klaus Listuen, Johan Grythengen.
Som dere kan se kalte Johan seg på denne tiden for Johan Grythengen, derfor stemmer det ikke at vi alle skulle hett Holmstad var det ikke for Solhaug. Nei, hadde det ikke vært for brevet fra Klaus til Johan i 1898, ville det i dag vært en flokk med grythengere i hovedstaden istedenfor.
Marie Andersdatter Holmstad skal ha sagt at hun fikk så lite i medgift, at hun ville beholde etternavnet, men dette var kun for egen del. Herr Opsahl har fortalt min far at Herman kalte seg Fossemøllen hele livet. Så her i husmannsstua i Grythengen, her ser det faktisk ut til at Marie Holmstad, Herman Fossemøllen, Helmer Holmstad og Johan Grythengen, holdt hus.
Det var nok først og fremst grunnet alle bedehusbenkene at Klaus sendte bud etter Johan, som på denne tiden virket som bygningssnekker i Kristiania. I boka "Bedehusland" kan man se disse benkene i de eldste, bevarte bedehusinteriørene, og disse var like flotte som kirkebenker, så det er ingen grunn til å tro at ikke Klaus tenkte å gjøre en like god jobb.
Fru Faret har fremdeles en av disse opprinnelige bedehusbenkene stående hjemme hos seg, hvor hun setter barnebarna på denne benken og belærer dem om tiden på Skreiens bedehus, da hun var ung.
Hva jeg tenker er at Grythengen skulle vært som denne bedehusbenken til fru Faret, hvortil alle kunne fått komme og blitt belært om historien vår, og da ikke minst om tiden under Bedehuslandet. Hvor vi skulle holdt toner på Stabburstunet, hvor jentene mine spilte viser fra Nordens store åndelige trubadur Oscar Ahnfeldt på harpegitaren til oldefar, hvor husorglet til Nils var satt opp igjen i stabburet eller Husmannstroens katedral, og hvor vi serverte nystekte vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor, for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen.
Her skulle også vært store flokker av besøkende fra etterkommerne til Ovren Mikkelson i Wisconsin, hvor de skulle vært proppfulle av stolthet over Grythengen, elvebruket storebroren til mannen som bygde Stoughton, Augustinus Overnengen, satset på. Ja, hele Stoughton og hele Wisconsin skulle gledet seg over suksessen Grythengen, hvor vennskapsbånd ble knyttet over Atlanteren gjennom felles identitet.
Her skulle vært søndagsskole hver søndag i stabburet, hvor fru Faret kunne komme på besøk med benken sin, for å fortelle barna om sin oppvekst på Skreiens bedehus. Deretter skulle vi gått ned til den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, som ikke engang gikk tørr under tørrsommeren 1947, for å fortelle dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde som aldri går tørr.
Etter toner på Stabburstunet skulle vi tatt med de besøkende for omvisning ved Grotholmrkverni, som var hovedgrunnen til at høvdingen på Grotholmr etablerte Ur-Grothir under folkevandringstiden. Her er fint å kværne, sa han, akkurat passe bratt ned til elva, hvor vi dyrker opp den fruktbare jorda på Grothir-platået, samt den godt drenerte jorda nedover Holmrstadjordi, slik at vi kan ha korn å male. Ikke minst for forsyningssikkerheten til bygdeborgen Borgen, men også øl, masse øl, som den gang var tykt som velling, og var datidas frokostblanding. Og her skulle følget fra Stabburstunet fått smake både grythenggraut og grythengøl, stappfullt av antioksidanter!
Her skulle vi dyrket grønnsaker etter draget i Stabbursjordet, slik bestefar gjorde det, vannet av ila øverst i jordet. Vi skulle dyrket samme type grønnsaker som under folkevandringstiden, hvor langhuset lå akkurat der våningshuset nå står, hvor folka bodde mot Stabbursjordet og dyra stod mot brønnen.
Og i Grythenghågån, der skulle Rauen II gått og beitet, slik at han kunne bli sterk og frisk for hogst på åsen til vinteren med bukk og geit.
Om somrene skulle vi hatt dans på dansesletta øverst i Stysjin hver lørdag kveld, hvor grendefolket kunne samles til lystig lag, slik som i århundrene forut.
Samt ikke minst skulle vi gått filosofistien til oldefar fra kjørbrua til filosofibjørka hans ved Olterudelva, eller Strevets elv, hvor pilegrimsvandrerne etter Dahlsleden kunne få sitte og meditere over Strevets tro, til klukkingen fra elva.
Og om vinteren skulle vi stått på kjørbrua og nytt stjernehimmelen over kulturelva vår, slik man gjorde det under nyromantikken, med dragehodene på plass igjen på mønene til våningshuset vårt.
I Stysjinbekken skulle jentene mine lekt, slik barna her i denne eldgamle kværnenga vår, har lekt de foregående 1500 år.
Alt dette kalles for grytheng-retter, kokt i grytha i enga, putrende på varm groth-stein fra groth-jorda vår.
Men så gikk alt til Helvete, folk har blitt dønn psykopater, og fru Faret kan likeså godt kappe opp bedehusbenken sin og fyre den opp på peisen til vinteren, for slik å kunne nyte den siste ild fra en tid som var langt varmere enn vår. For her i Grythengen, her fryser vi i sjelen, og himmelenga vår har gått fortapt.
Hvor alle gleder seg, med unntak av skammingen i engen og fru Faret.
Ross Chapin, skaper av de berømte lommetunene, som i stor grad dannet fotomaterialet til bestselgeren "The Not so Big House" av Zarah Susanka, delte et nytt foto fra "the Third Street Cottages" i dag. Tenk å være aldrende arkitekt og å ha etterlatt seg så mye skjønnhet og så mange vakre nabolag!
Selv arbeidet jeg intenst i mange år både for å fremme de chapinske lommetunene, men også for å gjøre Skreia som en helhet til en urban landsby vi kunne være stolte over. Med gru observerer jeg at jeg er totalt overkjørt, og hva som kommer istedenfor. Ikke ei eneste levende gate, ikke et eneste samlende lommetun!
Her er et bilde vi fant, ikke av bestefar men fra nettet, som illustrerer hvordan geita og bukken ble lagt oppå hverandre, når bestefar og oldefar skulle på tømmerkjøring på åsen. Geita med svingbommen ligger da under, mens den større bukken er lagt oppå. Bukken hang da etter geita under tømmerkjøring i en kjetting. Men far husket de kjørte tømmer ned Oksbakklia da han var ung, og da benyttet de kun geita, slik at tømmeret hang ned i bakken og var med og bremset. I tillegg var det lagt på et høylass som mat til gampen. I dette høylasset lå bestefar og koste seg med en skinnfell over seg, mens gampen dro ham utpå åsen under stjernehimmelen.
De var ofte flere sammen som reiste utpå åsen om morgenen, det var tidlig, i tre-fire-tida. Da stod bestefar klar med gampen her ute på tunet og ventet, så hektet de seg på hverandre ettersom følget gikk fra gård til gård oppover mot åsen.
På åsen overnattet de i kvilehytter for tømmerkjørerne, mens hestene stod på stallen.
Skulle noen ha et tilsvarende fotografi av bestefar Bjarne Holmstad på tømmerkjøring, er det fint om dere kan låne ut dette til min far Helmer Holmstad, slik at jeg kan avfotografere det og publisere denne teksten på nytt, med bestefar ved tømmene.
Dessverre var jeg ikke klar over forholdet mellom geita og bukken, da jeg fotograferte tømmersledene i vinter, slik at jeg ikke fikk fotografert dem riktig sammen. Og nå har jeg stuet dem så godt vekk, at jeg ikke orker å ta dem fram igjen selv. Men skulle det komme en tre-fire kraftige karer for å bære dem rundt for meg en vinter, slik at jeg kan konsentrere meg om fotograferingen, er det fint.
Det er mulig jeg også har liggende et lunningsdrag for tynning, men dette får jeg ta med gamlefar for å finne utav seinere i sommer.
Se flere fotografier av geita og bukkene til bestefar og oldefar hver for seg her i Grythengen, i min portefølje hos Adobe. Klikk i et bilde og bla deg deretter framover eller bakover med piltasten, for en manuell lysbilde-framvisning.
Da fikk jeg endelig avfotografert den gamle barnevogna i uthuset, og det viser seg at gamlefar faktisk lå i denne vogna for 80 år siden. Jeg trodde den var selvlaget, men far trodde den var kjøpt, da det var slik barnevognene var før i tiden.
Den er fotografert på gamlevegen, da Helmer sikkert ble trillet her etter vegen av bestemor under krigen. Jeg skal prøve å få tatt noen flere bilder av den utover sommeren, før jeg triller den ned i telthuset til høsten, så får den stå der så lenge det er plass. Deretter havner den i friluftsmuseet ved elva.
Far bekreftet også at Rauen hadde de da de bodde i Nedre Nygardsætra, da på Nordre Gårdløs hadde de nok ikke egen hest. Men han kom på en gang hvor de bodde på Gårdløs i Kolbu, hvor en folunge hadde kommet inn i stua og vekket oldefar Johannes Lindstad under middagskvilen. Han var på besøk, det var etter en søndagsmiddag en varm sommerdag med dører og vinduer vidåpne.
Uansett er det da helt sikkert at Rauen, som døde under tømmerkjøring i Bjørnåsstua, gikk mellom Nygardsætra og Grythengen over Nygardsæterdammen, hvor det var kjørveg for hest.
Det har også blitt et par fotografier av de gamle jerngrytene, disse kunne far fortelle at de kokte grismat i, denne bestod av kokt geitrams med byggmjøl. Geitrams har som kjent mye næringsrik stivelse, og denne geitramsvellinga satte grisene stor pris på.
Rauen fikk sørpvelling, som var skolmer fra kornet blandet opp med byggmjøl, men dette tror jeg ble rørt ut i kaldt vann.
En gang husket far at de også kokte såpe i grytene nede ved der pumpehuset nå ligger, de blandet i aske og litt av hvert, men han tror eksperimentet ble mislykket, da han ikke kunne huske de gjorde det flere ganger.
Kanskje tenkte de å starte såpeproduksjon for salg i butikken til Harald nede ved Kvastad?
Grytene har fremdeles sot under bunnen fra ilden.
Videre har jeg misforstått litt, da jeg trodde den lille tømmersleden her var for tynning, men det var den ikke kunne far fortelle, da dette var geita. Bak geita hang bukken i en kjetting, dvs. de store sledene. Geita var for manøvreringsdyktighet, mens bukken tok opp hovedparten av tyngden fra tømmeret.
Skal se om jeg finner en illustrativ video etter hvert, hvor man får en introduksjon av tømmerkjøring før i tiden.
Se fotografier av grytene, geita, bukken, og etter hvert kanskje også flere bilder av denne flotte barnevogna, i min portefølje hos Adobe. Klikk i første bilde fra en av albumene, og bla deg deretter bakover med piltasten, for å nyte de nyeste bidragene.
Da har jeg passert 3000 godkjente bidrag hos Adobe Stock Photo (tirsdag 28. juni 2022), hvor fotografiet ovenfor er nr. 3000, kanskje ikke det mest spennende, av vannet nedenfor Hunderfossen kraftverk.
Mens jentene var på Hunderfossen familiepark, fant jeg meg en liten dam ved Hunderfossen camping, hvor jeg slo meg til med campingstol og termos. Etterpå gikk jeg en liten tur med min X-T200 fra kraftverks-dammen og nedover et stykke.
Og vet dere hva, kameraet har faktisk en form for "back button focusing"! Og jeg kan også redigere råfiler til jpeg i kameraet! Så nå er jeg så fornøyd med min Fujifilm X-T200 med min nye 27 mm pannekake-linse på 💖
Dessverre ser det ikke ut til å bli noen X-T300, da dette kameraet var ment for å ta opp kampen mot mobiltelefonene, samt mot Sonys billigmodeller, en kamp Fujifilm nå ser ut til å ha tapt. Så dette var utrolig synd, men jeg får glede meg med min X-T200 så lenge den varer :-)
Videre har vi syklet hele Skreiabanen fra Skreia til Holotjernet ved Bøverbru, parsellen fra Bøverbru til Reinsvoll ser ut til å ha forsvunnet, men dype Holotjernet er en utrolig flott plass å avslutte sykkelturen på, med en kald dukkert.
Det ble også en skikkelig åstur, i alle fall for meg, da jeg gikk meg bort og nok gjorde en lang runde om myrene utover mot Kolbu. Heldigvis ble jentene igjen sammen med gamlefar ved Vålsjøen, hvor de koste seg og badet. Uansett skal jeg være glad fordi jeg slapp å gå barføtt, da det nok var like før sandalene kollapset, og etter en tørk i sola falt de rett og slett fra hverandre.
Men bilder ble det i massevis, gå inn på albumene Home II eller All II, klikk i et fotografi og bla deg BAKOVER med piltasten, for å se de nyeste bildene fra turene våre hittil i sommer😎
Absolutt fantastisk, faktisk den beste av Sam Vaknin til nå, kanskje den beste analysen av verdenssituasjonen noensinne.
Situasjonen i Norge er ti ganger verre enn i resten av verden, og her i Grythølet vårt 100 ganger verre igjen. Det at mennesker i Norge kjenner seg "lykkelige", skyldes kun ubegrenset konsum, hvilket er en falsk lykke.
Jammen godt man har kameraet, ellers ville det vært flaska eller hagla, fordi dette er ille, og verre blir det😬 Stakkars våre barn!
Verre nå enn under Svartedauden, ingen tvil om det. Dessuten er det, som Vaknin påpeker, slik at vi intelligente, reflekterte og empatiske mennesker, undertrykkes og stilles på sidelinja, mens idiotene, narsissistene og psykopatene tar over styringa.
Nøkkelen til suksess er verdens undergang!
Selv om Albert Camus har seilt opp til å bli min favoritt-filosof i en absurd verden, må jeg si meg imponert over Spinoza, han er jo som et ekko av humanøkolog Terje Bongard og arkitekt-filosof Christopher Alexander 😃
Selv om Grythengen har lidd et totalt biokulturelt havari, hvor alle koblinger mellom natur og kultur er revet fra hverandre, har vi mange spennende kaker.
"Bokens tema er hvordan virkeligheten tolkes gjennom den litterære fremstilling eller «etterligning». Boken tar oss med på en reise i europeisk litteratur med en veldig bredde – fra Homer til Virginia Woolf. Auerbach tar utgangspunkt i små, sentrale partier av forskjellige diktverk gjennom historien, som han nærleser så spennende at vi ser det kjente med nye øyne."
Å si at Erich Auerbach i Mimesis tar utgangspunkt i bortglemte tekster, blir nok litt feil. Heller at han tar utgangspunkt i små bruddstykker av tekst, som for andre kan virke uviktige, men som allikevel blir de mest sentrale, grunnet Auerbachs evne til nærlesning. Kanskje korrigerer jeg dette neste gang?
Uansett viser det seg mer og mer at Grythengen er et sentralt, om enn aldri så lite bruddstykke av teksten om vårt land, som man gjennom Auerbach sin nærlesnings-metode kan lese nærmest hele vårt lands historie inn i, ved å bygge lag på lag utover.
Ps! Dahl holdt selvsagt til i Holmstadengen. Holmstadstuen derimot mistenker jeg at var Skomakerstuen før de begynte med skomakeri der, samt at Dahl ikke tok opp igjen skomaker-gjerningen i Holmstadengen for ikke å gå skomakeren i Skomakerstuen i næringen.
Ps2! Det Indiske subkontinentet krasjet naturligvis ikke inn i Sahara, men Asia!
Syrin ved stabbursveggen.
Nei jøye meg, Alan Macniven skulle jeg gjerne hatt hit en tur, og her er jammen kontakt-informasjonen hans også:
Det er som han sier, de gamle stedsnavnene overlever det utroligste, og det er som om man gjennom disse eldgamle navnene kan lese landskapet og historien.
Det er også som han sier, vikingetiden er på enden av den historien vi kan se, og dette er som å se gjennom frostet glass, hvor man må arbeide virkelig hardt for å få øye på detaljene.
Selv er jeg nå ikke lenger i tvil om at Grythe og Holmstad er underbruk av Grythenholm, dette kan man lese både utav ordene og landskapet, hvor Grythengen må ha vært det opprinnelige Grythe, og Holmstadjordet det opprinnelige Holmstad. Hvor da altså Grotholmr er ei slette med mye grothstein, slik stein det også er mye av her ved Ur-Grothir.
Grythengen ble etablert av høvdingen på Grythenholm for å dyrke opp jorda på Grythe-platået, samt for å drifte kværna her. Kværnanleggene i Grythengen tror jeg har en rik og mangslungen historie, som bør kartlegges.
Jeg ser det også som sikkert at det har stått et langhus her våningshuset i Grythengen nå står, med dyrene i halvdelen mot brønnen, og folka i halvdelen mot dråget i Stabbursjordet, hvor de dyrket grønnsaker og vatnet av ila øverst i jordet, slik bestafar også gjorde det.
Holmstad eller Holmrstadir ble etablert på den lille holmiren øverst i Holmstadjordet, for å dyrke opp den godt drenerte jorda nedover mot Grythengen.
Krigergården Grotholmr ble til grunnet sin strategiske beliggenhet, og ikke grunnet jordvegen, da jorda der oppe er den dårligste i Øverskreien. Det var her i den fruktbare jorda etter Olterudelva de dyrket bygg til øl, graut og flatbrød, og kornet ble malt på kværna i Grythengen.
Grotholmr hadde ansvaret for å holde vakt over Mjøsa og gjennom Torsæterskaret, samt for å tenne Grythenholmsvarden og for forsyningssikkerheten til bygdeborgen Borgen. Denne borgen hadde ingen strategisk betydning, men var et sted hvor man gjemte vekk kvinner og barn, mens krigerne ble tilbake nede på Grotholmr.
Olterudelva er fra ølte eller elte, som betyr strev. Her fikk strevets tro råde, slik at dette er ei hellig elv, samme hva Luther skulle mene.
Skullerud er fra Skulu og har ingenting med noen rud-gard å gjøre, men betyr en plass med vidt utsyn.
Byvegen er ikke en veg, men en plass ved vegen, og har sikkert også gammelnorske røtter. Overnvegen forbi Byvegen er derfor etter alt å dømme lassgammel.
Steingarden ved potetåkeren til Per Post må være lagt opp av Per Post, og dannet derfor den nye grensa etter at Even Helmer og Johan Albert byttet Verkstedvollen og Grythenghågån mot hverandre, etter at de flyttet sine virksomheter ned til Skreia.
Derfor må Grythengen i 1875 ha strukket seg ned til Linna, hvor vi kan anta at Herman Evensen Fossemøllen tok initiativet til Olterud sag.
Danse- og festplassen her i grenda må ha ligget øverst i Stysjin, hvor vi snart skulle ha feiret St. Hans og hatt lystig lag med St. Hans - bål, slik man hadde det etter Svartedauden og frametter. Før denne tid samledes nok hele Øverskreien på høvdingegården Grotholmr til midtsommerfest.
For å si det rett ut, det er helt merkelig hvordan folk gir blaffen i all denne historien, og ikke ønsker å bidra til å få detaljene på plass, gjennom frostet glass, til 150-års jubileet for Grythengen og 1500-års jubileet for Grothengi i år 2025.
Så da får jeg ut igjen og bygge mørkevern, til hånende blikk fra historieløst, ureflektert og rotløst blæh!
Når jeg er ferdig med dette, kanskje kontakter jeg Alan Macniven, og kommer han, kanskje får pipa da ei annen låt:-)
Jeg trodde at virksomheten til Dahl spredte seg til Kolbu fra Øverskreien litt etter litt, men ser at Dahl etter egne notater holdt 125 møter i Kolbu allerede i 1893, året etter at han først kom til Øverskreien. Dette kom nok mye av at han hadde et utmerket samarbeide med en Blegen, som var prest i Kolbu kirke, som her er avbildet. Blegen døde for øvrig sommeren 1893, så dette ble et kort men godt samarbeide.
Det var Asbjørn Rødningsby som husket M.J. Dahl som slik en munter fyr fra juletrefest på Skreiens bedehus, hvor han riktig koste seg og gjorde ablegøyer med barna, mens de gikk rundt juletreet.
Ser at Dahl ikke kun var inspirert av Rosenius, men også av en amerikaner ved navn Dwight L. Moody. Moody var visst godt kjent i Sverige, og det hendte Dahl ble sammenlignet med Moody i sin væremåte og stil, hvilket han skal ha satt umåtelig pris på.
Det er pussig hvordan det kun er bruddstykker som fester seg i bevisstheten, hvor jeg nå ser i lok.wikien at Per Post eller Per Holmstad, pedell ved Skreiens bedehus, var kjøpmann. Så han har nok da først (eller seinere) vært postmester ved Granli, eller at han har tatt med post-funksjonene til nærbutikken sin, med post i butikk. Hvor dette kan ha vært, i Olterud eller ved Kvastad, er ikke oppgitt. Kanskje var det i kårhuset på Olterud gård, hvor Even Helmer har overtatt denne virksomheten, hvoretter Per Holmstad tok over postvirksomheten ved Granli, og slik ble til Per Post?
Jeg ser også at jeg ellers har husket feil, da det ikke var Arthur Bjørtomt som var med M.J. Dahl på vandring oppover Namdalen og inn i Norrland, nei dette var namdølingen Martin Hognes! Så det var Hognes, og ikke Bjørtomt, som Dahl gikk i senk. Jeg syntes da også det var litt underlig at Dahl skulle ha gått Bjørtomt-kara i senk.
Videre spiste nok Dahl mye fin ørret fra Olterudelva med nypotet til, da Hognes skriver følgende:
"Neste morgen stod Dahl ute på gårdsplassen da Hedström kom tilbake med feit, fin fjellrøye. Da omfavnet han Hedström i begeistring, og det bar inn på kjøkkenet for å steike fisken i smør og rømme."
Da Dahl var så glad i fisk, kan vi nok derfor anta at det var Dahl selv som opparbeidet Nygardsæterdammen i sin tid. Jeg husker enda at den fineste ørreten i elva, den fant vi i Nygardsæterdammen, uutgrunnelig dyp som denne dammen var da.
Så også at Bjarne Holmstad flyttet fra Kolbu i 1948, dette måtte vel da være til Nedre Nygardsætra.
Dessverre kom jeg ikke til å nevne at Skulu trolig egentlig bare betyr "fritt skue" eller "vidt utsyn", og skal uttales med tynn l, da jeg ikke tror man benyttet tykk l før Svartedauden. Skullerud er nok da som sagt kun enda en feil fortolkning av det danske embetsverket. Skulu ligger på en flott holmir, og som vi vet elsket man under folkevandringstiden å etablere gårdene sine på holmirer, eller sletter i skrånende terreng.
Jeg ser også at Røyse opprinnelig het Skullerudsætra, eller Skulusætra, og var setra til Skulu. Herfra hentet Helmer og Albert konene sine, Otilie ble bare kalt for Tilla.
Et teppe av kvitveis over potetåkeren til Per Post ved Dahlsledens begynnelse våren 2022.
Først noen korreksjoner om søndagsskolen og Olstad grendeskole, deretter hovedstykket om potetåkeren til Per Post, før vi avslutter med en vandring etter Dahlsledens innledning.
Beklager at det ble litt mye støy fra elva, bør nok lage til en versjon to ved anledning, hvor jeg trekker meg lengre opp fra elva.
Ps! Even Helmer og Johan Skullerud hadde selvsagt søndagsskole i Lensbygda på to steder hver søndag, da man ikke kan ha søndagsskole på hverdag.
Vanvittig fint kveldslys i graset etter gamlevegen over jordene i Vestby i våres, våren 2022😍 Ja, og vi har sannelig igjen enda et minne, det tenkte jeg over først nå, fordi da far gikk etter gamlevegen over tunet i Vestby som barn, da hendte det han ble bedt inn på verdens beste sviskegraut av Mina😋
Jeg ble så stygg sist, at jeg fant ut at jeg måtte gjøre opp igjen "stabburstrappa", og jeg tror jeg gjorde et bedre inntrykk denne gangen. Det at jeg kom litt mer på avstand, slik at detaljene ikke kommer så godt fram, hjalp nok mye.
"Han var fødd akkurat same år som dei to musikkgigantane Wagner og Verdi, var presteson frå ein liten tettstad Gullarp i Skåne og den yngste av tri brør (forfedrane var av ei gamal dansk adelslekt). I utgangspunktet var Oscar huga på å verta prest óg, men i nokso ung alder lærde han å spela gitar og vart med tida ein fullenda virtuos på dette instrumentet. (Ei stund hadde han dessutan interesse for instrumentmaking, - det er iallfall stadfesta i ymse kjeldor at kjennemerket hans, ein 10-strenga gitar, er konstruert av han sjølv. Vel, han hadde endå ein gitar – den sokalla «harpegitaren» laga av Otto Selling.)"
"Rabarbra er en forholdsvis ung dyrkingsplante, men den har raskt blitt en av grønnsakene det er mest populært å dyrke selv. Denne grønnsaken begynte å bli dyrket på 1600-tallet som medisinplante. Men det var ikke før 1700- og 1800-tallet at den begynte å bli brukt til mat, når sukker ble mer vanlig og billigere på markedet."
Kanskje var det da Herman og Mina som plantet rabarbraen her også?
En liten guiding i og omkring Stabburstunet i Grythengen, helt uten "Talking Head", 6. juni 2022. Ps! Det var gamlefar, ikke bestefar, som lå sammen med kompiser i vinduet i kvisten og dro i lommebok i scene for de som gikk over Stabburstunet da han var barn. Vinduet kunne åpnes på denne tiden. Han hadde det også som soverom en periode, og da husker han det var så hyggelig å lytte til svalene eller "sulua", som hadde bygd reder oppunder gesimsen.
"Mottoet deres var «Ora et labora» – å be og arbeide. Det skulle oppta mesteparten av dagen. Å minimere snakking var generelt ønskelig. Tankene skulle vendes mot gud."
Nesten som under pietismen, dette:-) Men det er lenge siden!
Ja, ja, grytheng-sivilisasjonen vår er det i alle fall ikke igjen mye av, og det å leve som sivilisert menneske i Grythengen, det har blitt plent umulig nå.
Jeg starter nå opp en serie guidinger sammen med min Fujifilm X-T200, som er et bedre vlogger-kamera enn min a7III.
Jeg legger også inn videoene i Rumble, men av praktiske grunner poster jeg dem fra YouTube her på PermaLiv.
Fotografiet er tatt med samme kamera i dag, om det kommer inn hos Adobe finner vi ut til uka.
"Man blir veldig engasjert når man begynner å få puslespillbitene på plass i slektsforskningen. Har du funnet registrering av dødsfallet? Hos Fredrik står det: "døde af den asiatiske cholera" under døde i kirkeboken, og det var registrert side opp og side ned av døde med samme dødsårsak både denne dagen og dagene før og etter. Det var på høsten 1833, da den første bølgen av kolera i Kristiania slo til." - Grace Romsland
Det er derfor gode muligheter for at Marthes første mann døde av kolera i Fossemøllen 29. desember 1836. I jula samles mange, slik at tidsforløpet stemmer, hvor Herman Evensen Fossemøllen den første ble smittet under julefeiringen, og hvor det etter et kort sykeleie ikke ble noe godt nytt år.
Vinduet ved kjøkkenet i Holmstadengen, hvor M.J. Dahl skuet nedover grenda si til morgen-kaffen hver dag i 36 år, hvis han ikke var på vandring med sin bibel og harpegitar, etter inspirasjon fra Nordens store sjelesørger Rosenius, og Nordens store trubadur Ahnfelt. Hvor Dahl ble en slags blanding og miniversjon av disse omkring Totenåsen, samt i Namdalen, hvor han var på turne som Toten-Dahl hver sommer i 50 år.
Hvem det var som husket Dahl fra juletrefest på Skreiens bedehus, husker jeg ikke, men skal se om jeg husker å spørre far ved anledning.
Det eneste far husker av Dahl selv, var at han stod ute på trappa i Gårdløs og slo lens en morgen, slik det var skikk og bruk på den tiden.
Da var boka om M.J. Dahl opplastet til nettbiblioteket, men det ble en merkelig lisens, man må visst være vitenskapelig ansatt ved norske universiteter eller høyskoler for å få tilgang til den. Heldigvis kom jeg over ei brukt bok på nettet samtidig som jeg kontaktet Nasjonalbiblioteket, så skal nok få lest den allikevel.
Martin Kløvrud husket ikke far så mye om, men han mintes Martin var med og hermetiserte kjøttkaker da de bodde på Nordre Gårdløs, og da var det alltid ei kjøttkake det ikke ble plass til i boksen. Da sa han: "Nei, denne ble det ikke plass til gitt", så stappet han kjøttkaka i munnen. Da kniste barna godt, mens bestemor Nelly så litt strengt på ham. Far minnes Martin som en hyggelig fyr med godt lag med barn.
Min far snakket også en gang med en som husket M.J. Dahl som en som gjorde mange ablegøyer med barna, særlig når det var juletrefest på Skreiens bedehus, da hadde barna det kjempemorsomt sammen med Dahl, mens de gikk rundt juletreet. Så kanskje hadde Martin og Dahl litt det samme lynnet, og det var derfor det ble Martin Kløvrud som skreiv ned memoarene etter ham?
Her er også et bilde av Dahl i Hurdal, selv trodde jeg lenge han var høy og tynn, men han ser heller liten og kraftig ut. Jeg tror Dahl var en fin blanding av Oscar Ahnfelt og C.O. Rosenius, da han både var omvandrende trubadur med harpegitar, slik som Ahnfelt, som kalles Nordens åndelige trubadur, samt Rosenius, som kalles Nordens sjelesørger. Hans arbeide med å utgi blader, som Evangeliets kraft, var sikkert inspirert fra Pietisten, som Rosenius gav ut. Så Rosenius, Ahnfelt og Sandell, det var litt av en trio!
Boka kan lastes ned fra følgende lenke, for de som er forskere ved høyskoler og universiteter, er du ikke det, kanskje finnes fremdeles et brukt eksemplar å få kjøpt på nettet: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2022050948533
Vi skulle gå en ny og spennende runde i dag (søndag 29. mai 2022), men så ble det bomtur, da vi bare fulgte skiltingen opp mot Startjernsetra, hvor vi skulle gått rett fram mot Fløyta. Derfor ble det en annen runde enn den vi tenkte, men vi prøver på ny frisk seinere i sommer, når gamlefar får kvilt kneet sitt litt, da dette sviktet halvveis opp lia. Heldigvis hadde jeg med lommekniv med sag, hvor jeg fikk saget til en fin kjepp til ham, slik at han fikk stavret seg ned igjen. Denne spikket han videre på mens han ventet på oss, og den var riktig flott da vi møttes igjen, så denne staven blir nok med når vi satser på ny frisk:-)
Vi tok en god rast med kaffe og vafler, slik at gamlefar fikk kvilt litt før han gikk ned igjen, mens jeg og jentene fortsatte videre opp og ned igjen til Startjernsetra. Oppe på toppen var det riktig fint og det minte meg om Tjuvåskampen, hvor man hadde en uforlignelig utsikt innover Svarttjernsdalen og barskogreservatet der, slik at bomturen i så måte ble en fulltreffer.
På Startjernsetra har jeg ikke vært siden jeg og far rei over der med Bellman og Sonja for omtrent 40 år siden, da husker jeg det var fint å komme dit, men nå er idyllen ødelagt av hytter, i likhet med Hersjøsetra, slik at det ikke er igjen noe som helst av seterstemning. Skal man ha god, gammeldags seterfølelse, må man nok til Knaisetra, som ligger rett sør for Totenåsen.
Ned igjen om Gåstjerndalen var det også flott å gå, så vi fikk en fin tur og fine bilder. Det fikk vi imidlertid ikke på nevnte ridetur, hvor far knipset i veg, men da vi kom hjem viste det seg at han hadde glemt å sette film i kameraet.
Men det hadde jeg ikke glemt i dag, hvor jeg "fremkalte" åtte utvalgte fotografier, som jeg satser på at kommer inn hos Adobe utover uka.
Mens vi gikk og vandret på åsen i dag, tenkte jeg på hvor underlig det er at det ikke lenger finnes mulighet til å utøve noen form for kultur i enga vår, da alle forbindelser mellom natur og kultur, såkalte biokulturelle koblinger, er brutt.
Det eneste man kan gjøre nå er å vandre, å fotografere og å dokumentere. Ja, det er selvsagt godt at man kan gjøre dette, men det hele er naturligvis et substitutt for ekte kulturøvelse. Og enda pussigere er dette når man tenker på den enorme historien, den uforlignelige kulturen og det vanvittige landskapet Grythengen er en del av.
Nå har alt dette mistet sin verdi, fordi hele poenget med vår eksistens i universet er å knytte biokulturelle koblinger, hvor vi i stedet for har revet dem fra hverandre. Selv føler jeg det er som om vi har mistet kulturversjonen av "The Great Barrier Rief" utenfor Australia, som vi jo snart også mister.
Så mennesket av vår tid er i sannhet en destruktiv skapning!
Ja, ja, da er jeg endelig i gang med vår X-T200, tok sin tid, likte ikke kit-linsa så satte kameraet på hylla, men fikk til slutt bestilt en 27 mm pannekake-linse, som jeg måtte vente over 6 måneder på. Dette kom over påske, og til 17. mai begynte jeg å famle meg fram, så det har blitt litt både og. Det eneste jeg virkelig savner er "back button focusing", egentlig et "must" for landskaps-fotografi, men får fokusere manuelt de gangene jeg benytter kameraet til landskap. For mest er dette for å ha et kamera som er så lite at man kan ha det i lomma når man er på rusletur med familien, så får det slenge inn et landskaps-foto nå og da, i Fujifilms flotte film-simuleringer.
Forresten, etter at printer-midlene mine forsvant til politiet, har jeg kommet til at jeg lar vår store kyst-fotograf Olemartin Evensen fra Abelvær ta seg av printingen.
Så ønsker du et av PermaLivs fotografier, ta kontakt, så tar jeg kontakt med Olemartin. Jeg tror rett og slett jeg tar det dobbelte av hva Olemartin tar, så sant du blir fornøyd med printen og innrammingen, hvis ikke betaler du bare Olemartin.
"Fotograf Olemartin Evensen: Det gjør jeg, om ikke bildene er for store. Store bilder har lett for å bli ødelagt (knust glass) i posten. Har sendt bilder opp mot 70x50 og så langt har det gått bra 🙂 Kvantumsrabatt må det vel bli en råd med...."
Så sant jeg har råfila, sender jeg Olemartin Evensen fra Abelvær ei 16 bits TIFF-fil for utskrift, hvis ikke skal det veldig mye til at man får kvalitetsforringelser med JPEG-filer også, slik Sean Bagshaw forklarer det her.
For vår Fujifilm X-T200 fotograferer jeg mest i Adobe RGB, men delvis også i RAW.
Uansett synd dette kameraet ikke har "Back Button Focusing", så det blir nok fortsatt min a7III som blir min foretrukne følgesvenn når jeg er på fotojakt alene. Men når jentene er med blir det helst vår nye, lille X-T200.
Det grønnes i Grythengen, mens verden visner for våre føtter. Kun en reformasjon av parlamentarismen gjennom RID-modellen kan bringe vår sivilisasjon på føttene igjen. Allikevel skal vi ikke glemme våre forfedre, hvor pietismen var den siste virkelig store seieren for allmenningene, hvor fiaskoen i kjølvannet av det forfeilede tyske bondeopprøret ble til suksess gjennom pietistenes ikkevolds-strategi.
Fotografiet er fra grusvegen nedenfor låvegrava, vegen går her slakt opp, mens den tidligere gikk opp mye brattere lenger nede på vollen, fra den gang man hadde hestesko med pigger.
Før dette gikk vel vegen opp i krysset nedenfor Blåveissvingen, som nå er Lupinsvingen, hvor den andre vegen vel da gikk inn mot kværna i Grythengen.
Nate Hagens, lenge en av mine favoritter.
"@Jan Klaas The RID-Model or Representative In-group Democracy is a new form of parliamentarism developed by Terje Bongard in 2010, and he almost got research founds in 2014, but was rejected. He will soon publish a longer article in English though on the model. The model is based on working in-groups on a tribal level, where democracy and production is united, so that we can take full democratic control on the economy and extraction of resources. Each group is self-organizing, sending its own representant up in the RID-hierarchy. Seen by the in-group narcissists, psychopaths and egoists in general will be revealed, so that they will not come to power.
Utrolig bra serie av Erik Plahte om vekst-paradigmets begredelighet, som på glimrende vis underbygger RID-modellens nødvendighet.
Selv ser jeg på RID-modellen som det tyske bondeopprøret versjon 3.0, hvor pietismen på 1800-tallet var versjon 2.0. Pietismens innflytelse som allmenning har nå dessverre mistet fotfestet i befolkningen, derfor er det nødvendig å bevege seg inn i de ultimate allmenninger gjennom lommedemokratiet til Terje Bongard.
Minnet om pietismens storhetstid bør dog få leve videre i Grythengen ved Strevets elv, hvor strevets tro fikk blomstre. Hvor pietismen var ikke-volds-versjonen av det tyske bondeopprøret, som dessverre sporet av og vi fikk det lutherske standssamfunnet. Opprinnelig, før slaget ved Weinsberg, var Luther positiv til pietismens verdier og et langt mer radikalt allment presteskap.
Så alle pietister, foren eder og støtt kaptein Bongard!
Traktorvegen mellom Holmstadsveen og Olterudelva begynner å få sti-karakter, fikk man knyttet sammen denne med Nygardsæterstien, ville man igjen fått en fin sti å gå etter til åsen også fra denne sida av elva.
På veg ned igjen traff jeg på Trond, grunneier etter denne traktorveg-stien, og han syntes dette var en god ide, og ble gjerne med både for oppmerking og rydding. Så det var hyggelig, at den første personen jeg presenterte mine tanker for, syntes dette var en god ide.
Kunne vi på toppen av det hele fått skikkelig kultursti helt nede fra jordet til Per Post og videre oppover, samt fått i stand igjen kryss-forbindelsen mellom Nygardsætra og Holmstadengen, ville vi kunne fått til et imponerende sti-nettverk her etter Strevets elv, som PermaLiv mener er den egentlige betydningen av Olterudelva.
Nygardsæterstien til Totenåsen
Søndag 15. mai gikk jeg Nygardsæterstien for første gang, og den var knallfin, skikkelig dypt ned til Olterudelva. Kan synes som om dette var hovedvegen til åsen fra Nygardsætra tidligere. Jeg gikk fra Kronborgsætra over Olterudelva, derfra er det ca 500 m opp til stien, dette stykket burde gås opp og merkes, da det er fint å gå fra Kronborgsætra opp til elva. Særlig nå som den gamle sæterstien til Nedre Hongsætra er ødelagt. Nygardsæterstien kommer opp ved Øvre Hongsætra. Videre var det mye trefall over første del av stien, så slik det er nå anbefales at man begynner ved Øvre Hongsætra og går nedover, særlig hvis man har med barn.
De to tingene som bør gjøres er da å knytte sammen den fine skogsvegen ned til Olterudelva fra Kronborgsætra med Nygardsæterstien, samt å rydde de nedre deler av Nygardsæterstien for trefall.
Ordentlig tøft ville det blitt hvis man fikk i stand igjen kjørvegen mellom Nygardsætra og Holmstadengen også, fordi da ville man kunne gå en god runde. Brua over Nygardsæterdammen har jo falt helt sammen.
Og enda mye tøffere ville det blitt hvis man på toppen av det hele fikk sti helt nede fra jordet til Per Post nederst i Grythengen, opp dalen etter kjørvegen til Holmstadjordet, og derfra opp til Holmstadengen og over Vestby til traktorveg-stien fra Holmstadsveen.
Satser på å få til alt dette til 2030. Uansett må man alltid huske slagordet til Sigmund Kvaløy Sætreng: “Det er vegen som er målet!”
Sauene i Øverby ser ikke ut til å trenge noen A-Ford for å komme seg utpå åsen;-)
På søndag (15. mai 2022) fikk jeg enda et minne av min far, da de var her og passet jentene mens jeg gikk en tur etter Nygardseterstien, som jeg ikke har gått før. I denne anledning kom far under middagen inn på at bestefar brukte å kjøre sauene i Grythengen til Fostadvollen i sin A-Ford. Bestefar Bjarne plukket da ut setene i Forden og fylte den med sauer, hvor mange det kunne være plass til husket ikke far, men det var nok maks 10 stk. Fostadvollen skal ha vært en sætervoll litt nedenfor parkeringsplassen ved Oksbakken, noe på oversida av vegen. Kan ikke huske at det er noen voll der nå, men skal undersøke nærmere ved anledning. Fostadvollen står det ikke noe om på nettet, men tipper at Fostadsætra kan ha ligget der en gang i tiden? Legger ved et fotografi fra turen, av sauene i Øverby, som ikke ser ut til å trenge noen A-Ford for å komme seg utpå åsen;-)
Selv har jeg mange gode minner fra Stysjin-bekken, som nå er borte, og har blitt forvandlet til ei gjørme-myr nedenfor telthuset. De prøvde å få den tilbake, men dette varte bare en kort stund. Der den kom opp på Stuejordet har jeg lagt ei steinrøys.
Ellers var jo den magiske brønnen nedenfor kjørbrua selveste sjela i Grythengen da, på samme vis som Grythengen var Øverskreiens sjel.
Men vi får forsøke å ivareta minnene.
Etter mange tilbakeslag økonomisk, praktisk og mentalt, har jeg begynt å komme i tvil om jeg klarer å produsere noe som helst til 150-års jubileet vårt for Grythengen i 2025, da Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad kom hit ned i 1875.
Av denne grunn har jeg kommet til at det beste er å begynne å delegere dette arbeidet. Jeg er derfor takknemlig hvis noen kan påta seg å samle gamle historier, minner og fotografier fra Grythengen.
Disse bør samles i et hefte. Tittel kan være ganske enkelt, som "Minner, historier og fotografier fra Grythengen - i anledning 150-års jubileet 2025".
Jeg tenker da på nevøen til bestefar, som tilbrakte mye tid her i sin barndom, og som slapp to bekkørreter i brønnen nedenfor kjørbrua her, som fikk svømme rundt her i 12 år, før de nådde et tragisk endelikt. Forresten gikk brønnen i Grythengen aldri tørr, ikke engang under tørrsommeren 1947, hvor gardene omkring her måtte hit for å hente vann.
En annen historie er badedammen ved demningen til Olterud sag, der var det ei lita strand og far fortalte de som barn lå der og spiste hvetepuff, som var forløperen til popcorn. Popcorn hadde de hørt om, men aldri smakt, slik at de måtte nøye seg med hvetepuff, sikkert kjøpt fra landhandleriet til Harald Holmstad like ved.
Så kan man tenke, denne demningen var da ikke i Grythengen, men jeg mener den var det, da slik jeg har forstått det gikk Grythengen ned til Linna da Herman fikk stedet i 1875. Kanskje var det også Herman som tok initiativet til Olterud sag, da jeg mener å ha lest at dette var et sameie mellom 8 personer, og at saga ble startet opp i 1885.
På samme vis blir det med dølagampen Rauen, som ble syk og døde under tømmerkjøring i Bjørnåsstua sør på Totenåsen med bestefar like etter krigen, en hendelse som gikk dypt innpå han. En hendelse kun indirekte relatert til Grythengen, men jeg synes også disse bør med, da Rauen også var en del av Grythengen.
Eller katta min far hadde med i en eske til ei hytte på Laupen, hvor en maur beit den i øyet, hvoretter den ble helt vill og fløy til skogs. Allikevel, selv om den hadde vært nedi esken og ikke sett noe av vegen, kom katta tilbake til Grythengen etter noen dager.
Geografiske hendelser bør også med, slik som da Olterudelva endret leie øverst i Grythengen på 1950-tallet, da følte de det som om de hadde fått nytt land helt gratis.
Videre husker far godt første gang bestefar hadde fått tak i ei Pippi-bok, da stod han på kammerset og leste og dramatiserte, mens barna lå på gulvet på kjøkkenet og rullet seg i latter, for noe slikt hadde de aldri hørt før.
Eller da bestefar akkurat hadde fått limt gitaren sin, så ble storesøster så sint på sin yngre bror at hun slo gitaren av all kraft i hodet på min far, hvoretter den ble fullstendig knust.
Det kan også være helt enkle minner, som da bestefar fortalte far at som barn hadde han engang fått i oppdrag av Even Helmer å kjøre et melkespann ned til Olterud meieri, hvor sparken hadde gått gjennom skaren og all melka var rent ut. Da hadde visst bestefar vært svært lei seg.
Så alle slike minner og historier, små som store, i og omkring Grythengen, håper jeg noen kan påta seg å samle inn til 2025. De bør da reise rundt og samle inn fra mine tanter og onkler og andre som kan ha noe å bidra med.
For egen del fortsetter jeg med mine egne, pretensiøse prosjekter, men om jeg kommer noen veg vet jeg ikke. Jeg har ambisiøse arbeidstitler, som:
"150 år i Grythengen og 1500 år med Grothengi"
De 1500 årene kommer av at jeg tror Grythengen kan ha blitt anlagt av høvdingen på Grotholmr under folkevandringstiden, merovingertiden eller tidlig vikingetid. Grotholmr er det gammelnorske navnet for Grythenholm, hvor groth er fra jord med mye middels grov stein, mens holmr er fra en såkalt holmir, som betyr ei slette i en skråning. Grotholmr betyr derfor ei slette med groth-stein i jorda, mens Grythengen er ei eng med mye groth-stein i jorda, hvilket jeg kan bekrefte.
Grythe ble til under fordanskningen, da man ikke har groth-jord i Danmark, og det danske embetsverket derfor trodde Grothir betydde ei gryte eller Grythe. Samme med holmirer, da i Danmark er det nokså flatt, slik at de trodde Holmrstadir var en holme og begynte å skrive Holmstad.
Min personlige teori er at husmannsplassen Grythengen var det opprinnelige Grothir, og at husmannsplassen Holmstadjordet var det opprinnelige Holmrstadir, begge underbruk under kriger- eller høvdingegården Grotholmr, som jeg tror kan ha hatt ansvaret både for å tenne Grythenholmsvarden, samt for bygdeborgen Borgen.
Har jeg rett, kan mjøl ha blitt malt på kværna i Grythengen som en del av forsyningssikkerheten til bygdeborgen Borgen, men alt dette er selvsagt fremdeles nokså luftige teorier.
Av andre prosjekter jeg arbeider med er at jeg fotograferer steinrøysene etter Olterudelva, som jeg håper å kunne samle i foto-boka:
"Steinrøysene etter Strevets elv"
Dette er da altså groth-stein, og Strevets elv mener jeg å kunne utlede fra Olterudelva, da min teori er at olte er avledet av elte, som i nynorsk betydning også betyr strev. Slik at min mening er at Olterud betyr en nyrydningsgard med mye strev.
Ellers håper jeg også med tiden å få til ei bok om tipp-tipp-oldefar fra Overnengen, som ble døpt Even Michelsen Karsrud og nok var sønn av smeden på Karsrud ved Raufoss, men som endte sine dager som Ovren Mikkelson i Cambridge, Wisconsin. Hans livsreise er meget fascinerende!
Videre har jeg håp om å få til en minnesti etter Olterudelva i anledning 150-års jubileet, her er det to store utfordringer, gjørmemyra etter det nye V/A-anlegget nedenfor telthuset, samt alt nedfallet av trær ved det gamle elveleiet.
Så de som ønsker å hjelpe til med dette eller annet, er hjertelig velkomne!
Velkommen til Olteruddalen for skogs-fotografering, kjære Cathinka, du med din Pentax og jeg med min a7III.
Men ikke mye fred og ro i Stysjin-skogen min gitt. Her kan man verken nyte nattemørket, stjernehimmelen eller stillheten lenger. Og da særlig ikke etter filosofi-stien til oldefar fra kjørbrua i Grythengen til filosofi-bjørka hans ved Strevets elv, som Even Helmer fredet for etterslekten.
Ja, og danse- og festplassen vår øverst i Stysjin da, her hvor man møttes til lystig lag i lyse sommerkvelder fra Ur-Grothir og Ur-Holmrstadir, og etter hvert flere andre småplasser, med mindre det var stor fest på moder-gården og selveste høvdingegården i Øverskreien, Grotholmr.
Tenk at man har ødelagt alt dette! Hvilket sykt samfunn vi lever i! Hvorfor kunne ikke jentene mine få lov til å fortsette å danse på danseplassen i Grythengen til evig tid? Slik man har gjort det i de 1500 foregående år!
Og Stysjin-bekken, den er også borte, hvor barna i langhuset i Grythengen lekte under folkevandringstiden. Nå knusk tørr. Sammen med den magiske brønnen, som ikke engang gikk tørr under tørrsommeren 1947.
Så man har rett og slett gravd og bygd i filler alle sanne verdier i Grythengen, slik at disse malplasserte menneskene kan få leve her i en enorm, anti-pietistisk komfort, hvor de koper på Netflix på gigantiske flatskjermer over stueveggene, der hvor det før brukte å henge vers fra Skriften malt på silke med den skjønneste Toten-kalligrafi, av gravør Marthe Opsahl fra Lensbygda.
"Cathinka: Ja, men da likner du på meg, for vi flyttet fra Gjøvik rett før de tok Hovdetoppen, og tenkte å flytte tilbake. Men så tok de Hovdetoppen da, og etterpå fortsatte de rundt omkring. Vi bor nå på et småbruk vi også, i 2025 har vi vært her i 150 år, og jeg håpet å kunne feire jubileet med en viss verdighet. Men folk omkring her er rett og slett forferdelige, og det har slekta blitt også, så fatter ikke hva som skjedde? Rundt her hogg de all den vernende skogen etter jordene, og de setter kjempe-hjemmekinoer i vinduene som dundrer innover Stabburstunet vårt og nedover Stysjin, som vi kaller skogen nedover langs elva. Og de omkring her har med bikkjer, hvor harebikkjegnålet virkelig går en på nervene. Og stadig flyr folk uti enga vår for å skjelle oss ut. Så vi bor enkelt og greit i Helvetet på jord! Men vi har Olteruddalen, så stikker ofte nedi der. Samt at jeg har tre herlige jenter, som dessverre må vokse opp i disse anomiske, oikofobe og psykopatiske omgivelsene. Videre er det hyggelig inne i våningshuset, så sant man ikke ser ut. Min a7III fikk jeg i 2018, kjøpte den i 50-års gave til meg selv. Ta gjerne med din Pentax, vet Pentax-brukere ofte har et spesielt kjærlighetsforhold til sine kameraer, og kom hit en tur, så stikker vi nedi Olteruddalen på skogsfotografering:-) Kan hente deg på Lena, hvis du har lyst til å komme på besøk." - PermaLiv
Straks jeg forlater våningshuset og går ut i de engang så grønne enger, hvor man for lenge siden kunne finne kvile og få ny kraft, flyr nå folk uti denne eldgamle himmelenga vår fra alle kanter, for å gaslighte meg. Heldigvis gir professor Sam Vaknin i denne videoen noen gode råd for å kontre dette. Dessuten tar vi oss en tur på påskeleir på Livoll hvert år, for å få en realitets-sjekk, samt at de stakkars jentene mine kan få en forståelse av hva et normalt samfunn er, samt hva kultur-mennesker er, slik her var tidligere under den nordiske pietismen.
Samtidig så uendelig trist å måtte plante til denne gudsforlatte kværnenga vår med skog, fordi dette har jo vært ei levende eng i 1500 år nå, men nå et subeksurbant ødeland fullt av anomiske mennesker og meningsløse Toten-bunkre, som ikke hører til her eller bygger opp om Grythengens mening på noe som helst slags vis.
"It means that the new should always grow out of respect for what is there now, and what was there before." - Christopher Alexander
Og samtidig like trist at man ikke plantet til med tett granskog allerede for 50 år siden, slik at jeg kunne fått avsluttet min slekts tid her i enga vår i fred.
Hvor det ikke minst er nitrist å være den som må avslutte det hele, særlig når man tenker på hvordan Marie nå for 150 år siden satt ved vevstolen sin i Holmstad og ni-vevde, mens hennes Herman jobbet vettet av seg nede i Fossemøllen, for å opparbeide midler til å få kjøpt Grythengen.
Var de enda blitt med Ovren Mikkelson til Wisconsin!
Kommer de fra sør og nord, fra vest og øst, for å hjelpe til i Grythengen?
Her ble det helt feil, skulle bare sagt Sørum, fordi det var Inger Karin Sørum Johnsrud som takket fordi jeg tok vare på historia. Men kan ikke å redigere video, så får gjøre opp igjen videoen seinere. Uansett, tusen takk for Inger Karin Sørum Johnsruds takk :-)
"Inger Karin Sørum Johnsrud Takk for at du tar vare på historia, Øyvind!👍 Og takk for at du deler!👍😊 Egil og jeg var pedeller på Skreiens bedehus i 10 år, 1972 -1982, så dette var artig å høre. Takk takk!👍👏"
Gamlevegen over Vestby, husmannsplassen Vestby har jeg dessverre enda ikke klart å lokalisere.
Tenk at Herman og Marie heller ville leve i den eldgamle kværnenga Grythengen, enn med den spektakulære mjøsutsikta fra Vestby, vanskelig å fatte i dag.
Enda vanskeligere å begripe er det at de syntes ei framtid i Grythengen, var mer forlokkende enn ei ny framtid i Wisconsin og det forjettede land.
Uansett underlig å tenke på at nå for 150 år siden satt Marie ved vevbommen sin i Holmstad og vevde dag og natt, mens Herman arbeidet natt og dag nede i Fossemøllen, for å opparbeide midler til å få kjøpt Grythengen.
For øvrig gledet min far Helmer seg alltid til å gå over tunet i Vestby i sin barndom, fordi da brukte Mina å be ham inn på verdens aller beste sviskegraut😜
Berte var Marie Andersdatter Holmstad og Herman Evensen Fossemøllens første barn sammen, hvor de tilbrakte første år i sitt ekteskap i Overnengen, før de flyttet til husmannsplassen Vestby, som ikke er identisk med dagens Vestby, i 1865. Husmannsplassen Vestby, som var under Holmstad, har jeg dessverre ikke klart å lokalisere.
I 1871, samme år som Ovren Mikkelson sammen med to barn emigrerer til Wisconsin, flytter Herman og Marie ned i Holmstad. Dette var nok da fordi de hadde fått lovnad om Grythengen av Halvor Grythe, da fossemøllingen Herman var interessert i vannvegen her, og jeg tror det var Herman som tok initiativ til Olterud sag i 1885, da Grythengen med Grythenghågån på denne tiden strakk seg helt ned til Linna.
I de årene de var i Holmstad, arbeidet de opp midler til å kjøpe Grythengen, frie fra pliktarbeidet i Vestby. Marie satt nok da og vevde dag og natt, mens Herman vil jeg tro hadde fått seg godt betalt arbeide nede i Fossemøllen. Tross alt bar han jo navnet til Marthe Overnengens første mann, som døde i Fossemøllen i romjula 1836, trolig under en arbeidsulykke.
I 1875 hadde Herman og Marie opparbeidet seg det beløpet Halvor Grythe hadde satt for Grythengen, hvor de flyttet ned i Grythengen samme år. I 2025 er det derfor 150 år siden Herman og Marie kom hit ned i Grythengen, sammen med Even Helmer Hermansen Holmstad, som ble født under deres tid i Holmstad, kanskje i samme stua som seinere ble til Skreiens bedehus.
Så dette er noe å tenke på fram mot 150-års jubileet, at Herman og Mina heller ville satse på Grythengen enn å bli med over til Wisconsin og det lovede land, og at de heller ville leve her enn i Vestby, med den utrolige utsikta til Mjøsa som er der oppe.
Samt at vi bør minnes de fire årene Herman og Mina jobbet dag og natt under tiden i Holmstad, for å spare opp midler til å få kjøpt Grythengen.
“Pris Herren” har sterke innslag av den musikalske arven etter Nordens store åndelige trubadur Oscar Ahnfelt, med sitt utvalg av sanger samlet av Totenåsens trubadur eller Ahnfelt-kopien M.J. Dahl, som begge var kjent for sine harpegitarer og bærende stemmer.
Bildet er fra stabburstrappa i Grythengen, og her på trappa satt nokså sikkert Totenåsens store trubadur sammen med min oldefar, begge husmannssønner og begge med det lutherske standssamfunnet liggende knust under sine føtter, takket være pietismens ikkevolds-strategi, hvor enga og grenda vår var velsignet under den kongelige nordiske pietisme, hvor Ahnfelt i sin tid sang svenske-kongen til tårer, og oppnådde kongens velsignelse.
Personlig tror jeg det er Oscar Ahnfelt vi skal takke for at det ikke brøt ut krig mellom Norge og Sverige i 1905, da denne ble forhindret grunnet stor folkelig motstand i Sverige, etter PermaLivs mening en følge av den nordiske forbrødringen som fulgte i kjølvannet av Ahnfelts omfattende trubadur-virksomhet.
Pietismen - det tyske bondeopprøret versjon 2.0
Det tyske bondeopprøret kan ses som en forløper til pietismen, hvor pietistene valgte en ikkevolds-filosofi for å nedkjempe standssamfunnet.
To fine artikler om middelalderen, hvor det viser seg at Luther opprinnelig var forståelsesfull til det tyske bondeopprøret, men hvor han etter slaget ved Weinsberg vendte seg mot bøndene, hvor han i kjølvannet av dette ble en varm forsvarer av standssamfunnet, eller hva vi kanskje kan kalle “det lutherske standssamfunnet”.
Pietismen kan man si var en videreføring av det tyske bondeopprøret, men hvor man valgte en ikkevolds-strategi, mer likt Gandhis filosofi. Dette opprøret, som vi kan kalle for “bondeopprøret versjon 2.0”, slo til slutt ut i full blomst under hva jeg kaller “den kongelige nordiske pietisme”, anført av trekløveret Ahnfelt, Sandell og Rosenius.
Den kongelige nordiske pietisme, eller den tredje av 1800-tallets pietistiske bølger over Norge, kom til Øverskreien og hit til grenda anført at Totenåsens trubadur M.J. Dahl, som stod i en direkte tradisjon etter Nordens åndelige trubadur Oscar Ahnfelt.
Det var først med pietismen at føydalsamfunnet og det lutherske standssamfunnet, med røtter tilbake til det romerske “coloni”, keiser Diocletian og det tredje århundrets kriser for Romerriket, at standssamfunnet ble endelig nedkjempet.
"The Battle of Leipheim, as it came to be known, was a devastating defeat, but it was not decisive. In retaliation, peasant haufens from Odenwald, Limpurg, Hohenlohe, Neckar and Neckarsulm joined together to form the Heller Haufen (Bright Band) under the leadership of Jack Rohrbach. On 16 April they attacked the town and castle of Weinsberg. There were several nobles in Weinsberg, more than 70, including Ludwig, the Count of Helfenstein, who was the governor of the Würtemberg province. However, most of their retinues were away, fighting with the Imperial forces in Italy. Realizing their defense was futile, after a short amount of fighting they surrendered; despite this, Rohrbach had them all executed. Count Ludwig, thirteen other nobles and their servants, 24 in total, were made to run a gauntlet of peasant soldiers, being stabbed continually as they ran until, finally, the relief of death put an end to their torture." - Kelly DeVries
På samme vis som Inger Faret har en av bedehus-benkene etter Johan og Klaus i stua, tar vi med oss stabbursdøra når vi finner oss et nytt sted, hvor vi kan få leve i fred med tåre-fotografiet.
Flere tåre-fotografier over etterlevningene av vår kultur og enga vår her:
Er det ikke fantastisk, Inger Faret har en av bedehus-benkene Johan Grythengen og Klaus Listuen laget til for Skreiens bedehus i 1898, stående hjemme i stua si! Og på denne benken setter hun barnebarna sine, og belærer dem om Skreiens bedehus og sine minner fra denne tiden 💖Ja, det er heldige barnebarn det, med ei slik bestemor 😂
Men dette forklarer litt mer hvorfor Klaus skreiv brev til Johan i 1898, hvor han dreiv som bygningssnekker i Christiania, med bønn om å komme hit for å hjelpe ham med innredningen til bedehuset. For det å lage til alle disse benkene, det må ha vært litt av en jobb!
Uansett knall morsomt at en av disse bedehus-benkene er bevart, og attpåtil i bruk for å undervise barn og barnebarn i kulturarven vår. Ja, det får man si!
"In an age of commercialism, bureaucracy, propaganda, and multiculturalism, as well as social media that separate us from each other by connecting us equally to everyone everywhere, our tradition as Americans is rapidly disintegrating. What its remnants offer is not a life worth choosing." - James Kalb
Egentlig har Inger Faret her tatt en Albert Camus, denne franske filosofen som påpeker at det eneste man kan gjøre i et absurd samfunn, er å gripe det absurde for slik å tvinge mening utav det, for på denne måten å bevise sin vilje og det at man ikke kun er et produkt av nihilismen.
Fordi etterlevningene etter den kongelige nordiske pietisme, som jeg nå har begynt å kalle den tredje pietistiske bølge, er ikke lenger verdt å leve for. På samme vis som etterlevningene etter hva som var Grythengen, heller ikke er verdt å leve for.
Derfor tar vi med stabbursdøra når vi reiser herfra, så kan vi ha denne i stua, hvor barnebarn og oldebarn kan få gå gjennom denne, om lag som i det magiske klesskapet i Narnia, for slik å vende tilbake til det magiske Grythengen og den magiske grenda til Totenåsens trubadur.
For det var trubadur M.J. Dahl var, en evangelisk trubadur i tradisjonen etter Oscar Ahnfelt.
Dragene til hestetrommelen etter oldefar brant opp under brannen i mørkevernet, men heldigvis var ikke ilden så sterk at selve trommelen smeltet.
Nå har jeg også fått ei bot på 5000 kr for uaktsomhet med aske, men hvem var det som var uaktsomme her, jo, det var villa-folket med hjemmekinoene sine. Så det var de som skulle fått denne bota, som jeg hadde tenkt å benytte til printer for utskrift av PermaLivs fotografier. Så får vi da tro at politiet har noe mer samfunnsnyttig å benytte disse midlene til, enn å dokumentere kulturarven i Øverskreien. Denne bota er for øvrig eneste påskjønnelse vi har fått fra det såkalte norske "samfunn", som takk for vår innsats.
I tillegg er disse villa-folka, som har for-villa seg hit, så uforskammet frekke at de mener jeg kan kjøpe dem ut. Nei, de får pakke sammen rasket sitt selv, så får de heller betale krigsskade-erstatning til Grythengen, slik at vi kan få satt i stand igjen kulturarven vår.
Først og fremst har samfunnet plikt til å sette i stand igjen den magiske brønnen vår, slik at den blir like magisk som den var da høvdingen på Grotholmr etablerte Ur-Grothir her ved Strevets elv omkring år 500 e.Kr.
Videre skal alle rør graves opp og alle kabler fjernes, da vi her skal leve off-grid og off-pipe, ikke engang en eneste liten fiberkabel skal vi ha inn til Grythengen.
Nei, nå får samfunnet snart lære seg å skille mellom urban og rural kultur!
Se flere fotografier fra maltrakterte Grythengen og dysfunksjonelle Skreia her:
Hun forsvarer ikke arkitekturen i Bjørvika, hun kritiserer den. Men hun trekker frem det at kompakte, urbane byer har fordeler. Inkludert å skåne dyrkbar jord.
Den dysfunksjonelle og arealkrevende byutviklingen er modernismens oppfinnelse. Arkitekturopprøret har siden starten tatt til orde for å vende tilbake til den klassiske europeiske bystrukturen med kvartaler og sammenhengende gater.
Denne typen byutvikling har flere fordeler. Den forebygger ensomhet, gir bedre folkehelse, er klimavennlig. Og som forfatteren påpeker i denne artikkelen, beskytter den matjorden.
Den tradisjonelle kompakte byen er med andre ord noe som også folk som bor på landet bør være tilhengere av." - Saher Sourouri, Arkitekturopprøret Norge
"Dette har du så rett i, og jeg er så forbannet sint fordi man bare bygger og bygger ut mine forfedres herlige urbane jernbane-landsby på Skreia med kjempestore villaer innover i Hveemsåsen, hvor man ikke har ei eneste levende gate, samt at man bare kjører bil nedi Skreia sentrum for å handle. Irvine, California, skal være verdens mest bilbaserte by, men i dag tror jeg ikke Skreia kommer langt etter. Dessuten har man samme fenomenet her oppe i Grythengen, hvor man har plassert masse meningsløse villaer omkring i denne eldgamle kværnenga, hvor disse menneskene bare sitter inne i stuene sine og ser på Netflix på hjemmekinoer som dekker så godt som hele stueveggen, hvor de bare kjører nedi Skreia for å handle, og de verken kjenner til eller bryr seg om den historien og kulturarven som Grythengen er del av. Dessuten har de nå også gravd i filler brønnen vår med det nye V/A - systemet, hvor det nå står et stort og stygt pumpehus og pumper vann fra 230 meters dybde i Mjøsa, opp til 420 meter over havet her vi bor nå. Denne brønnen var grunnen til at Grythengen ble etablert av høvdingen på Grotholmr eller Grythenholm for 1500 år siden, da det var den sikreste kilden, hvor de andre gardene omkring her måtte hit for å hente vann under tørrsommeren 1947. Ja, og kværna her, den må også være fra folkevandringstiden. Og dette er bare bitte litt av all den vanvittige historien jeg har avdekket her i Grythengen siden vi kom tilbake hit fra Gjøvik i 2018. Men nå er alt ødelagt, gravd i filler og bygd ned. Ville det ikke vært bedre for disse menneskene å leve i levende urbane miljøer nede på Skreia, så kunne vi holdt i hevd en levende rural kultur her i Grythengen, så kunne de heller kommet på besøk hit for å oppleve kulturarven og kulturlandskapet vårt i levende live?" - PermaLiv
"Dette er en dobbelt garasje, dimensjonert for lastebil, bygget tidlig i 1950-årene. Over garasjen var det både et trelastlager og et lager for større ting som kolonialbutikken til Harald Holmstad solgte. Fryseriet drev far, det hadde ikke noe med butikken å gjøre. Folk kunne leie stor eller liten fryseboks, og det var selvbetjent. Storhetstiden for fryseriet var også 50-årene. Hvor lenge det var i drift, husker jeg ikke.
Johan Albert døde i 1952. Den bilen som kjørte i Olterud-elva var senere. Tror det var en A-Ford. Far m.fl. satte den i stand igjen. Den ble kalt Moses («tatt opp av vannet»)." - Arne Solhaug
Vil bare legge til at det var to jegere som skulle på åsen, som kjørte bilen i elva. Ja, og A-Forden ble satt i stand igjen som en liten lastebil med kasse på planet.
Det var også slik at Harald Holmstad leide lokaler:
"Ja, det stemmer. Butikk og litt lager i 1., lager i kjelleren, leilighet i 2. og to soverom i 3. På slutten ble det laget et eget melkeutsalg i 1. med inngang i enden av bygningen. Når Harald flyttet til Skreia, husker jeg ikke. Tror det var midt i 60-årene?" - Arne Solhaug
Harald solgte også fløyte og melk fra tappekraner, samt visstnok verdens beste prim!
Det var en heiseanordning opp til 2. etasje i lagerbygningen.
Tenk det, gitaren oldefar Johannes Lindstad laget til for seg selv, det er ikke en dobbelt-halset gitar det, men en harpegitar! Og det var ikke gitaren til apostelen i Holmstadengen som var hans forbilde, nei, det var gitaren til Oscar Ahnfelt, som man vel egentlig kan kalle Skandinavias første rockestjerne, eller i alle fall ei megastjerne, etter datidens forhold.
Så M.J. Dahl, han stod i en direkte tradisjon etter Oscar Ahnfelt, og var egentlig bare en liten Ahnfelt.
Selv har jeg ikke bitt meg merke i Oscar før, men det er bedre seint enn aldri, for dette var en mann som satte sine spor.
Ja, og det var jo ikke bare oldefar og M.J. Dahl som benyttet harpegitar, det var dette som var tingen i alle musikklag, hvor man selvsagt hadde Oscar Ahnfelt i tankene, på samme vis som rockebandene på 1950-tallet så opp til Elvis Presley.
Så nå falt mye på plass, og det er nok ikke da først og fremst Rosenius vi skal takke for den tredje av pietismens vekkelsesbølger, som skyllet over vårt land på 1800-tallet, for dette skal vi takke Oscar Ahnfelt for!
"Dessutan er Oscar Ahnfelt kalla for ein av dei fyrste store reisande songevangelistar, religiøse trubadurar."
"So, heldt Ahnfelt fram å syngja, spela, preika og skriva nesten til livet tok slutt. Han reiste rundt ikkje berre i Sverige, men etterkvart ogso i Noreg og Danmark."
Jammen var det forskjell på pietismens barndom og avslutning i Norge, hvor Hauge begynte under danskekongen og ble forfulgt og fengslet, mens den ble avsluttet under svenskekongen til kongens velsignelse, takket være Oscar Ahnfelt! Ja, det er jo vanvittig dette, hvordan en enkel trubadur sjarmerte kongen i senk med sine nådegaver.
Videre var jo haugianerne opptatt av arbeid og industrireisning, mens for rosenianerne var det hele sentrert rundt trubadur-virksomhet, hvor man vandret rundt med harpegitarer istedenfor strikkepinner. Og jeg tror jammen man kan sammenligne bedehusene med dagens rockeverksteder jeg, hvor disse opprørske pietistene samledes til sang og musikk, hvor de praktiserte sitt radikale, allmenne presteskap, hvor det gamle lutherske standssamfunnet var kjørt rett i grøfta. Og dette alt sammen med kongens velsignelse!
Så det var på tide jeg omsider fikk øynene opp for Oscar Ahnfelt, fordi denne mannen har gitt meg et fornyet syn på den pietismen som rådde her i grenda og rundt Totenåsen.
Kommer jeg meg over til Rustad bedehus en gang, sammen med min a7III, er det helt klart at harpegitaren til oldefar skal være med. For slik å lenke bildene opp mot Oscar Ahnfelt, primus motor for bedehusbevegelsen og pietismens herlige svensk-norske avslutning i vårt land.
Videre er det interessant å knytte denne rosenianske glad-pietismen opp mot nyromantikken og bureisningstida, som var samtidige fenomener, og som interagerte med hverandre.
Uansett, mot en slik bakgrunn blir det enda morsommere å fotografere Rustad bedehus med sitt spennende interiør, for jammen var bedehusbevegelsen en tid vi kan være stolte over, full av opprør, samhold og livskraft som den var.
I dag totalt misforstått. Men ved å hente fram igjen Oscar Ahnfelt, bør det gå å få endret denne oppfatningen.
"Det vart til og med sende eit klagemål til Kongen med von at han skulle forby Ahnfelt sin aktivitet. Men kong Carl XV (som sjølv aldri hadde høyrd Ahnfelt sin song før) ville ikkje ta noko avgjersle før at han kunne undersøkja den saka nærmare, - med andre ord, å danna seg si eiga uppfatning um den kontroversielle trubaduren. Derfor baud kongen Ahnfelt til audiens på slottet. Då bad Ahnfelt Lina Sandell um eit nytt songdikt for honom. Ho skreiv i all hast «Vem klappar så sakta i aftonens frid…» som i nynorsk umsetjing klang slik: «Kven bankar so varleg i kveldsstille fred…». Og den songen med eigen melodi framførde Ahnfelt ved audiensen. Songen til Ahnfelt ganske trefte nok kongen rett inn i hans eigen situasjon. Det fortelst, iallfall, at kongen vart so djupt rørt av den songen. Og det einaste han gjorde, rakk han Ahnfelt handa og sagde med tåror i augo: «Du lyt syngja og spela so mykje du vil, i båe rika mine!». Og i 1858 vart konventikkelplakaten lagd bort i Sverige (i Danmark vart den lagd bort i 1839, i Noreg i 1842)."
Det ser ut til at harpegitaren kan bygge på en sterk svensk tradisjon fra såkalt "Swedish lute", slik at harpegitaren da ikke er et importert amerikansk fenomen, men en videreutvikling av svensk folkemusikk, se nederst i artikkelen:
Den religiøse trubaduren, pietisten og superstjernen Oscar Ahnfelt skapte en sterk kulturell og åndelig forbrødring mellom våre to naboland, og kanskje er det hans fortjeneste at det ikke brøt ut krig mellom Norge og Sverige i 1905, da denne ble forhindret grunnet stor folkelig motstand.
Her er et fantastisk fotografi fra Overnengen!
Vet dere hva, jeg tror den lille bygningen rett ovenfor kjørbrua, var smia til Ovren Mikkelson jeg. Så da var den ikke der jeg trodde. Her er nå bare ei stor fylling, så ikke rart jeg ikke fant den.
Videre tror jeg det lille huset opp mot vegen må ha vært husmannsstua til Even og Marthe, hvor Herman Evensen Fossemøllen vokste opp.
Er det ikke rart, men keiser Konstantins fornavn Flavius var fra en av hans forfedre, som var en frigitt slave, og som tok sitt navn fra sin herre.
Dette blir på akkurat samme vis som med Ovren Mikkelson, den tidligere Even Michelsen Overnengen, som tok sitt nye navn i Wisconsin etter sin tidligere herre på herregården Ovren.
Så dette er underlig, hvordan Romerrikets skikker har holdt seg intakte helt inn i vår tid.
Brødrene Harald og Bjarne Holmstad. Som vi ser tok ikke bestefar Bjarne rådet fra Martin Kløvrud;-)
Martin på spark nedover mot Betania i Kolbu, hvor Bjarne står og røyker sammen med noen venner:
"Det står ikke noe i Bibelen om at man skal røyke."
Hvor Bjarne munnrapt svarer:
"Det står ikke noe om at man skal kjøre spark heller."
Ellers har vi da fått bekreftet av Åse Skullerud at det var i de seinere lokalene til Mistereggen ved Kværnum, at Harald Holmstad holdt til som kjøpmann til slutt.
"Han flyttet fra Solhaugverste’ i 1960, mener jeg. Bestemor og bestefar bodde i over butikken der. Kjøpte da Oppset av kjøpmann Arnesen. Mistereggen kjøpte av bestefar i 67/68. Han drev også butikk i Kvastad og bodde da der før han begynte i Solhaugverkstedet." - Åse Skullerud
Adresse-platene til M.J. Dahl og trykkeriet hans i knutepunkts-næringsklynga han dreiv sammen med Even Helmer og Johan Grythengen nede ved Skreia stasjon.
Så den norrlandske pietismen stod sterkt rundt Totenåsen, som dere kan se, da det var mange tusen adresse-plater i kartoteket til Dahl.
Dahl reiste opp gjennom Namdalen inn til Norrland hvert år i femti år, hvor Martin Kløverud forteller at da Dahl kom inn på gårdstunene i de norrlandske skoger, da greip han fatt i den første og den beste, og danset rundt på tunet.
Fordi Norrland, dette var de norrlandske pietistenes hellige land!
"No, it all fell apart after the third wave of Pietism in Norway, and NOTHING could fill the shoes of the Pietist movement. The third wave of Pietism was quite different from the first wave though, coming from the deep forests of Northern Sweden, or Norrland, our Holy Land at that time." - PermaLiv
Professor Sam Vaknin har faktisk helt rett, etter den tredje pietistiske bølgen, den norrlandske, bare kollapser vi, en kollaps som bare akselererer og mangler sidestykke i verdenshistorien.
Det eneste man kan gjøre nå, er å raske sammen så mye historie man klarer, både gjennom ord og fotografi, for så å gjemme seg vekk som best man kan, for dette er Ragnarok!
Er det ikke rart, Grythengen, som var lik en spydspiss for avslutningen av pietismens storhetstid i Norge, har kollapset totalt inn i et dystopisk, svart hull, som det virker umulig å unnslippe.
Ingen må tro annet enn at vi intet heller ønsker enn at stassleden til Even Helmer, Johan Grythengen og apostelen i Holmstadengen skal kunne trekkes av Rauen II. Men før så kan skje, er det mye som må på plass!
Dølagampen Rauen I døde under tømmerkjøring med bestefar i Bjørnåsstua sør på Totenåsen like etter krigen.
Grythengen er et sted for røde dølagamper, akkurat som modergården Grotholmr er et sted for islandshester. Her skal vi verken se eller høre annet enn røde dølagamper!
"At a foundational level, this ambitious project of regeneration requires us to RESIST or stop destruction, repair harm, and reimagine our world, our communities, and the systems upon which we depend."
Dette er stas-sleden til Even Helmer, Johan Grythengen og M.J. Dahl i Holmstadengen, med hvilken de ankom staselig hver morgen til knutepunkts-næringsklynga si ved Skreia stasjon, i perioden 1917-1937, hvor Dahl hoppet av i 1931. Her dreiv Johan trevarebedrift, Dahl dreiv Fællesmissionens trykkeri, og Even Helmer en mellomting mellom Narvesen og landhandleri, hvor de reisende stakk innom for å kjøpe niste til togturen ut i den store verden, det være seg til Eina, Gjøvik eller Christiania.
Akkurat hvor knutepunkts-næringsklynga deres lå, vet jeg ikke med sikkerhet, skulle gjerne visst dette. Videre er jeg ikke helt sikker på at Even Helmer dreiv i samme lokaler som sin bror og sin apostel, men vil anta dette, så nært knyttet sammen dette trekløveret var i ett og alt.
Før de flyttet ned til Skreia, dreiv Even Helmer landhandleri i nedre del av kårhuset på Olterud gård, Johan Grythengen holdt til ved den gamle kværna i Grythengen, der bildet er tatt, og M.J. Dahl holdt vel til i kontoret sitt i Holmstadengen.
Trykkeriet ved Skreia stasjon trykket vel da helst sangboka "Pris Herren" og Evangeliets kraft, som hadde flere tusen abonnenter på Indre Østlandet og innover i Namdalen.
Så vil kanskje noen undres, hvorfor setter jeg ikke i stand igjen stassleden til disse tre noble herrer? Vel, det er fordi Rauen II ikke står i låven sin. Men hvorfor bygger jeg ikke ny låve da? Jo, det skal jeg si, dette er fordi Rauen II skal drikke av den magiske brønnen, slik Rauen I gjorde det. Ikke snakk om at vi gir pumpehus-vann fra mudderet på Mjøsas dyp til Rauen II, III, IV og Rauen XVI, fordi Grythengen ble etablert av høvdingen på Grotholmr under folkevandringstiden nettopp fordi brønnen her var magisk, da den aldri gikk tørr, ikke engang under tørrsommeren i 1947!
Dessuten skal Rauen II beite i Grytheng-hågån, og det er ikke snakk om at vi bygger ny låve, før vi har fått tilbake Grytheng-hågån, sammen med den magiske brønnen, gardskoronaen vår, danseplassen til jentene mine øverst i Stysjin, samt ikke minst filosofistien til oldefar fra kjørbrua til filosofibjørka hans ved Olterudelva.
Videre skal vi ha tilbake jordbæråkeren vår, slik at vi kan servere nystekte vafler med nyrørt jordbærrøre til toner fra "Pris Herren" på Stabburstunet, akkompagnert av husorglet til Nils Lindstad i Husmannstroens katedral.
Ja, og dette var bare litt av hva vi skal ha tilbake, før vi bygger ny låve til Rauen II og stassleden til trekløveret ved Skreia stasjon.
Hva er det folk tror, at vi som kulturbærere av Grythengen er bare dritt?
Storgarden Sogstad på Toten, hvor Ovren Mikkelsons første kone Karen vokste opp i husmannsplassen Sogstadstuen. Hun døde i barsel 21 år gammel.
Ser i oppsummeringen nedenfor at jeg også i forrige "Magical Photography" har surret litt med årstall, men det kommer seg litt for hver runde:-) Kan allikevel ikke gå tilbake hele tiden for å korrigere feil, da dette vil ta for mye tid, da jeg ikke har 2000 ansatte til å hjelpe meg til å holde styr på ting, slik Bill Gates har.
Uansett viktigst at man har tall og fakta klart til man evt. får noe på trykk engang. Allikevel synd at det hele tiden ser ut til å surre seg sammen litt i underbevisstheten. Men det er mye å tenke på og å holde styr på, så det er vel ikke så rart;-)
Tenk det, nå har jeg fulgt hele historien framover til Ovren Mikkelson og hans etterkommere, mens jeg har glemt å følge den bakover, hvor det viser seg at Ovren Mikkelson eller Even Michelsen Karsrud vokste opp som sønn av smeden ved gården Karsrud på Raufoss, like ved Korta skole!
De bosatte seg ved Kjæserud like ved Karidalen, etter Nøklebergsvegen. Denne vegen har jeg kjørt forbi mange ganger, men har aldri tenkt på svinge opp der, da det aldri kunne falle meg inn at tipp-tipp-oldefar Ovren Mikkelson levde her sammen med sin første kone. Her døde da Karen i barsel, hvor hun fødte Karl Christian Evensen Kjæserud. Hun døde 31. Desember 1833, 21 år gammel.
Kjæserud ser ut til først å ha vært en gard, før den ble kjøpt opp av Sogstad, hvoretter den muligens ble en husmannsplass? Så om Even og Karen levde her som husmenn eller bønder, det kan jeg ikke si noe om nå.
Deretter døde Herman Evensen Fossemøllen den første 29. desember 1836, trolig under ei arbeidsulykke i Fossemøllen i Kværnumsstrykene, hvor Marte Andersdatter Fossemøllen ble enke.
På et eller annet vis fant da enkemann og enkekone Even og Marthe sammen, hvor de fødte Herman Evensen Fossemøllen den andre 24. oktober 1838. Han giftet seg med Marie Andersdatter (Mina) i Holmstad, hvor de da til slutt bosatte seg her i Grythengen.
Marte Andersdatter Fossemøllen ble født på gården Tandberg i 1807, som ligger litt bortenfor Nettum og Faarlund ved Bilitt. Denne gården har jeg aldri vært ved, men jeg har ofte sett mot den, så jeg vet hvor den er, men har ikke visst at det var her Marthe ble født. I Geni står at hun ble født Hveem-Mellom, men både slektsforsker Herman Nettum og Toten emigrant bekrefter at hun ble født på Tandberg, mens hun da må ha vokst opp på Hveem-Mellom, som vel da må være de tre gardene mellom Hveem Vestre og Hveem Østre, hvor Hveem-Mellom da ser ut til å ha blitt delt i tre, kanskje mellom tre brødre?
Geni hevder også at Even Michelsen Karsrud ble født ca 1803, mens slektsforsker Herman Nettum slår fast at han ble født i 1778.
Så for å oppsummere:
Even Michelsen Karsrud ble født på Karsrud ved Raufoss som sønn av smeden på gården, hvor Even ble opplært i smedyrket. Deretter giftet han seg med Karen fra Sogstadstuen, hvor de bosatte seg i Kjæserud, hvor Karen døde i barsel i 1833.
"1871/138
Even Michelsen Overn, f. ca. 1798. Bruker av Fossemøllen 1838-44, husmann Overengen 1847-71. Gift 21. aug. 1833 med Karen Kristiansdatter Kjæsarud, hun dør i barselseng samme året. Gift på nytt 2. mai 1838 med Marte Andersdatter Fossemøllen. To av barna fra annet ekteskap, reiser samtidig, se 1871/135,136. En datter, Helene Marie var allerede i Amerika, se 1869/447. Datteren Karine utvandrer i 1876, se 1876/17.
Reiste fra Ø. Toten. Med dampskipet ”Hero” 26. mai. Til Edgerton. Frakt: 45 Spd. 60 s. (emi4-p448)"
2. mai 1838 giftet han seg med enkekone Marthe i Fossemøllen, hvor de kaller opp sin første sønn sammen etter Marthes avdøde mann Herman Evensen Fossemøllen, trolig for å sjarmere fossemøllings-slekta. Etter seks år i Fossemøllen bosetter Even og Marthe seg i Overnengen, hvoretter Even emigrerer til Cambridge, Wisconsin i 1871, 73 år gammel. Her tilbringer han 16 gode år sammen med fire barn og en stor flokk barnebarn, hvor han dør 89 år gammel.
Ps! Even ser ut til å ha giftet seg med begge sine koner etter først å ha satt barn på dem, hvor de var hhv. 5 og 4 måneder på veg ved ekteskapsinngåelse, etter PermaLivs kalkuleringer.
Marthe dør i Overnengen 20. juni 1867, 59/60 år gammel, hvoretter hennes datter Helene emigrerer til USA i 1869, sammen med sin mann Jens Andreassen Engeland.
Even og Marthes yngste sønn sammen, Augustinus Overnengen, blir en av Stoughtons store sønner og kanskje byens største entreprenør, hvor han oppfører mange prominente forretningsgårder og boligprosjekter. Alle fra Overnengen ser ut til å ha blitt dedikerte metodister, trolig grunnet den skandinaviske metodistkirken i Cambridge.
Even og Marthes eldste sønn sammen, Herman Evensen Fossemøllen, velger da å satse på vannvegen i Grythengen, som PermaLiv kaller for Fossemøllen II, heller enn å bli med til Wisconsin.
Men nå er altså Grythengen borte, man har rett og slett klart å bygge ned og grave i filler alt her, hvor alle verdier i denne prosessen har forsvunnet. Allikevel er det underlig at vi nå, som alt er tapt, har fått tilbake hele vår historie.
I Wisconsin tar da Even Michelsen Karsrud, seinere Fossemøllen og Overnengen, det meget tøffe navnet Ovren Mikkelson, etter herregården Ovren, hvilket viser at han hadde det godt som husmann i Overnengen.
