 |
| Avskyelig svineri på gamlevegen over Grythengen😬 Her skulle dølagampen Rauen II stått😍 Hvis han da ikke gikk og beitet nede i Grythenghågån, som var vestre del av Grythågån, med et vidunderlig vakkert kulturlandskap. Nå står der istedenfor en stor, raud Toten-bunker, i et meningsløst subeksurbania, hva Øverskreien har blitt. Hvor all rural kultur er utslettet, på samme vis som at all urban kultur er utslettet i Houston. Hvor den samme typen bilmennesker dominerer begge steder. Øyvind Holmstad (myportfolio.com) |
Hvorfor grende-design er viktig (og hvorfor jeg hater Øverskreien, Totens rurale svar på Houston).
"I live in the suburbs in the midwest and it's horrible. You have to drive everywhere, there is no one outside, everyone hides in their houses, there is no sense of community and it's very isolating and lonely. I just came back from a trip to Berlin Germany and loved it. I could walk everywhere and there was lot's of public transportation. I was able to walk to museums, restaurants, bookstores, a shopping mall and cafes." - @cushingpushing
Måtte bare ta med denne videoen, med denne herlige kommentaren, fordi det å leve i en suburb i midtvesten, det er jo akkurat som å leve i ekstremsubeksurbania i Grythengen det. Her er ingen utenfor, alle gjemmer seg i husene sine, det er svært isolasjonistisk og ensomt.
Dessuten vet vi jo det at Mjøslandet, den vestlige sivilisasjon og USA gikk til grunne sammen med Grythengen, ikke noe problem å argumentere solid for dette, hvis man har litt historie- og landskapsforståelse.
Men du verden for et liv det ville vært her, hvis vi fikk leve i fred her. Med fullt av pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, flokker av Wisconsinites ved festsletta øverst i Stysjin, for å overvære det store Grytheng-spelet, full fart i herr Fossemøllens mølle ved stenelven Grýta, søndagsskole ved den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, barna lekende i Stysjinbekken, Rauen II beitende i Grytheng-hågån, "Toner på Stabburstunet" til tonene fra husorglet til Nils Lindstad i Husmannstroens katedral, sammen med harpegitaren til oldefar, hvor vi serverte ferske vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor, bugnende av grønnsaker i dråget nedover Stabbursjordet, vannet av ila øverst i jordet, slik bestefar gjorde, historieinteresserte som kom for å se på jordhytta mellom Grytheng-hågån og Potetåkeren til Per Post, for å lære om hvordan husmannsfolket levde her på 1800-tallet, bestemorskringler bakt fra egg i hønseburet bak låven, ja slik kunne vi fortsette og fortsette.
Ja, og jeg må fortsette litt til, fordi vi glemte jo filosofistien til Even Helmer, som gikk fra kjørbrua over festsletta øverst i Stysjin og videre ned skåvegen til filosofibjørka hans ved elva, som han fredet for etterslekten.
Hvorfor skal filosofibjørka til oldefar ha mindre betydning, enn filosofieika til prins Eugen i den kungliga Djurgården ved Stockholm? Tross alt ble jo vår vestlige sivilisasjon avsluttet under denne bjørka, gjennom den nyromantiske seinpietismen, slutten av vår tredje pietistiske bølge, etter at haugianerne brøytet veien ut av standssamfunnet gjennom husandakten, som var den brekkstanga de trengte, etter at danskekongen, som var statspietist, gav bøndene rett til å samle husfolket til husandakt på gårdene sine, fordi han trodde dette ville være oppbyggelig for hans rike. Men der tok han feil!
Det lutherske standssamfunnet var forresten en konsekvens av Weinsbergsmassakren, det var etter denne, at Luther vendte seg imot bøndene for fullt, og ble en kraftig forsvarer av at alle hadde å kjenne sin stand, for å innrette seg deretter, da dette var Guds ordning av samfunnet.
Det var først med den nyromantiske seinpietismen her ved stenelven Grýta, at bøndene vant sin endelige seier, med det lutherske standssamfunnet lagt i grus.
Må også nevne den lille hoppbakken til gamlefar i grustaket hans, ovenfor skåvegen han utbedret i dalsida ovenfor Valbydalen som konfirmant, denne ville vi satt i stand igjen, til minne om hoppkulturen her.
Samt at vi ville åpnet opp Stabburstunet hver lørdag kveld om vintrene, for at alle i Skreia urbane landsby kunne komme hit, for å la seg fylle av det sublime under stjernehimmelen i mørke vinternetter, slik seg hør og bør for en nyromantiker.
Fordi mens nasjonalromantikerne lot seg fylle av det sublime under naturens storslåtthet, lot nyromantikerne sjelen fylles av det sublime i naturens enkelthet. Vårt forbilde Jacob Gløersen, en del av Lysaker-kretsen, er en fremragende representant for denne tankegangen, og en inspirasjonskilde for fadografiet.
Med stenelven Grýta, det nyromantiske våningshuset til tippoldefar i planketømmer og sveitser-dragestil, sammen med stabburet til oldefar, som ramme.
Alt dette kunne de ekte urbanistene fra Skreia urbane landsby fått lov til å komme hit for å oppleve. Istedenfor bor de nå i og omkring Grythengen, i Stuejordet, i Grythenghågån, i Jordbæråkeren, i Stysjin og ellers rundt omkring i gardskoronaen, hvor de bare durer omkring med alskens kjøretøy, fyller opp gardsplassene, husene og uthusene sine med skrot og juggel, og stirrer på store hjemmekinoer, i et meningsløst, tomt intet, hvor alle urbane og rurale kvaliteter er kvalt, alt landskap er utslettet, hver eneste biokulturelle kobling er revet fra hverandre, hvor stillheten og mørket har forlatt oss, og hvor det ikke lenger finnes noe grunnlag for å ha en tro, her som den nyromantiske seinpietismen slo ut i full blomst.
Så ja, det blir litt vemodig å feire 150-års jubileet for enga vår!
The Problem
The industrialized nations made a terrible mistake when they turned to the automobile as an instrument of improved urban mobility. The car brought with it major unanticipated consequences for urban life and has become a serious cause of environmental, social, and aesthetic problems in cities. The urban automobile:
- Kills street life
- Damages the social fabric of communities
- Isolates people
- Fosters suburban sprawl
- Endangers other street users
- Blots the city’s beauty
- Disturbs people with its noise
- Causes air pollution
- Slaughters thousands every year
- Exacerbates global warming
- Wastes energy and natural resources
- Impoverishes nations
The challenge is to remove cars and trucks from cities while at the same time improving mobility and reducing its total costs.
The Solution
The urban automobile can only be supplanted if a better alternative is available. What would happen if we designed a city to work without any cars? Would anyone want to live in such a city? Does it make social, economic, and esthetic sense? Is it possible to be free of the automobile while keeping the rapid and convenient mobility it once offered?
Public transport is typically a disagreeable and slow substitute for the car. It needs to become a pleasant experience and should attain the average speed of a car in light city traffic. This can be achieved using proven technology, but densely-populated neighborhoods are a prerequisite for rapid mobility and economical public transport. Fortunately, dense cities can also offer a superior quality of life.
We should build more carfree cities. Venice, the largest existing example, is loved by almost everyone and is an oasis of peace despite being one of the densest urban areas on earth. We can also convert existing cities to the carfree model over a period of decades.
Design Goals
The design of cities is driven by three principal needs:
- High quality of life
- Efficient use of resources
- Fast transport of people and goods
Design Standards
The fulfillment of these needs in a carfree city gives rise to the following design standards:
Rapid Transport
Provide fast access to all parts of the city. In a city of one million it should be possible to get anywhere in considerably less than an hour. Passengers should never have to transfer more than once.
Nearby Stations
Both in consideration of time and of the limited mobility of small children, the elderly, and the infirm, nearby transport halts are required. The design standard is a five-minute walk.
Nearby Green Space
Green space should be available within a five-minute walk of virtually every front door.
Four-Story Buildings
Buildings should generally be limited to a height of four stories because higher buildings appear to be harmful to the people who must live in them. (See A Pattern Language for a detailed discussion of this point.)
Economical Freight Transport
City economies depend on fast, economical freight transport. A city which intends to keep trucks off its streets must make workable provisions for freight transport.
Going Carfree
The carfree city can be built. Venice is proof enough.
The four billion inhabitants of the developing world seem eager to adopt Western patterns of car use. They should be advised of the costs and encouraged to think about better solutions. Can the planet carry the ecological burden? The developed nations cannot deny developing nations the use of technology and resources that are used in the developed nations. Since most of the world’s cars are found in the developed nations, they must take the lead in designing and building carfree cities.
Carfree cities probably must become the norm by the end of the 21st Century, due to energy constraints. We should begin now to prepare for the change, which is an opportunity to build urban environments superior to any ever known.
 |
| Hell on Earth! |
With integrating the car into our lives we cannot live integrated lives anymore, and this way we lose our integrity. Or to summarize the task from the point of view of Wendell Berry:
Here we can see the radical nature of Berry’s vision. Our entire economy, our very culture of work, leisure, and home is constructed around the idea of easy mobility and the disintegration of various aspects of our lives. We live in one place, work in another, shop in another, worship in another, and take our leisure somewhere else. According to Berry, an integrated life, a life of integrity, is one characterized by membership in a community in which one lives, works, worships, and conducts the vast majority of other human activities. The choice is stark: “If we do not live where we work, and when we work, we are wasting our lives, and our work too.”
Den engang vidunderlige, gangbare urbane landsbyen Skreia, hvor Even Helmer, Johan Albert og M.J. Dahl hadde næringsklynga si, i herr Fossemøllens mølle, har vi nå naturligvis også kjørt i grøfta, hvor dette har blitt et hjernedødt, anti-urbant autoavhengig landskap, på linje med Houston. Her ser vi imidlertid hva Skreia skulle ha vært, en bilfri markedsby:
Måtte bare ta med denne også, av Peter Davies, fordi å kjøre gjennom Grythengen, inngangsportalen til grenda vår, har blitt akkurat som å kjøre inn til en hvilken som helst amerikansk forstad, et totalt auto-avhengig landskap begge steder, neddynket i utdaterte suburbane typologier, befolket av hjernedøde auto-avhengige mennesker.
Så dette digger de, alle omkring her, alle i kommunen, hele Øverskreien, hvor det verste de kan tenke seg er å leve som ekte urbanister i en skikkelig markedsby nede på Skreia, med solide bymurer, for å unngå urban spredning ut i kulturlandskapet, som er som kreft.
Nei, de skal på død og liv leve sine autoavhengige liv i et autoavhengig landskap i og omkring kværnenga til Herman Evensen Fossemøllen og pietistenga til Even Helmer Hermansen Holmstad, her ved stenelven Grýta.
"I was just having a conversation about this with a friend yesterday. We were walking around a lively neighbourhood in town, the restaurants/ patios were full and it was totally lively. And we are SO grateful that we don't live in car strapped suburbia. You're right, it's UGLY, void of life, joy or anything interesting." - @mard9802
"You're right, it's UGLY, void of life, joy or anything interesting."
Så slik endte Grythengen opp til 150-års jubileet for vår tid her i kværnenga vår, stygt, tomt for liv, glede eller noe interessant. Dette fordi man har klart å rive fra hverandre alle biokulturelle forbindelser her, på disse 150 årene. Hvor man har erstattet den magiske brønnen nedenfor kjørbrua med et stort, stygt pumpehus, for at ekstremsubeksurbanittene skal kunne sette inn kjøretøyene sine med barberskum og spyle dem med kvinende høytrykksspylere, for å fylle opp grunnen med kjemikalier. Og hvor Stysjinbekken har slått lag med overflatevannet, og nå renner i plastrør.
Er det virkelig noen som tror at vi vil la våre barns barn få oppleve å ikke få oppleve å leke i Stysjinbekken, slik som barna til Nils og Eli Grythestuen, på 1700-tallet? Nei, en slik skjebne unner vi selvsagt ikke våre barnebarn.
Og våre barn fikk heller ikke lov til å gå på søndagsskole, fordi vi ikke kunne ta dem med til den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, hvor to bekkeørreter svømte rundt i 12 år, for å fortelle dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde som aldri går tørr, ikke engang under tørrsommeren 1947.
Det var selvsagt på grunn av denne kilden, og denne brønnen, at stua for kværnfolket på Grythengen ble plassert nettopp her, mest trolig til demningen og flomkværna her var ferdig, i 1723.
Nå borte!
På Toten har folk misforstått Jane Jacobs fullstendig, hvor de tror poenget er å ha øynene i de grønne enger i Grythengen. Resultatet er at vi ikke orker å gå ut i jordene våre noen steder, det være seg Stuejordet, Stabbursjordet eller andre jorder, hvor vi istedenfor å dyrke grønnsaker, nå må plante til med trær, for å forhåpentligvis oppnå et visst privatliv med tiden.
Nei, alle disse folka skulle hatt øynene på gata nede i Skreia urbane landsby, slik at barna kunne leve trygge og gode liv der, slik som i Amsterdam.
Så kanskje blir løsningen for oss også å flytte til Amsterdam, til syvende og sist?
Ah, her i Grythengen er visst jeg en såkalt "Soccer-Dad", motstykket til den amerikanske "Soccer-Mom", ei mor som kjører sine barn omkring på aktiviteter i suburbia dagen lang. Men kona har ikke førerkort her i ekstremsubeksurbania, så da må jeg jo kjøre henne også!
Så nå må vel feministene være fornøyde, for som "Soccer-Dad" i Grythengen, har man det like travelt som er taxi-sjåfør i London.
Og vi som helst bare skulle vært her og dyrket grønnsaker, drevet med plukkhogst på Totenåsen med Rauen II, og ellers tatt oss av alle som ønsket å komme hit for å oppleve kulturarven vår. Det være seg pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, "Wisconsinites" til det store Grytheng-spelet på festsletta øverst i Stysjin, tilhørere til Toner på Stabburstunet, etc.
Relatert
"As a result of this, the Peak Oil movement pretty much went away. A few people continued to pay attention, pointing out that “fracking” never made any money, actually losing investors around a trillion dollars, would never have really taken off if it weren’t for interest rates close to zero (which are now over) and absolutely horrible for the environment, poisoning the groundwater and causing earthquakes. But the once lively movement to get Americans out of their energy-squandering single-family houses and individual cars and into energy-efficient buses, trams and apartment buildings went pretty much nowhere. In any case, over time it got infested with old hippies from pothead communes, ayahuasca visionaries, permaculture peddlers, druids elves and goblins, catastrophic climate change enthusiasts and the rest of the environmentalist three-ring circus." - Dmitry Orlov
"Er det kanskje en grunn til at Norges storhetstid for kunst var for over 100 år siden? Hadde Ibsen virkelig sittet på Deichman Bjørvika og skrevet Et dukkehjem i dag? Hadde Grieg komponert Holbergsuiten på Tjuvholmen? Tvilsomt. De store menneskene som gjennom tiden har benyttet den estetiske dimensjon har hatt vakre omgivelser." - Marius Løkken
I Grythengen for vel 100 år sida opplevde vi "Peak Universe" under den nyromantiske seinpietismen, ikke minst grunnet det vakre våningshuset i planketømmer og sveitser-dragestil. Nå mister jeg alle kreative evner bare jeg ser ut av vinduet, og stiller jeg meg opp på Stabburstunet, kollapser jeg fysisk, mentalt og intellektuelt, grunnet de heslige omgivelsene.
"Om du tenker på en vakker by utenfor Norge så vil kanskje mange nevne Venezia, Roma, Firenze, Paris og Praha. Hvorfor det? Jo, fordi vi mennesker er opptatt av det vakre." - André Seljestad Knudsen og Embla Eskilt Hagalisletto
Grythengen og grenda mi er nå monotoni og kjedsomhet satt i system, grunnet at man har revet fra hverandre absolutt alle biokulturelle forbindelser, ja faktisk hundrevis av biokulturelle forbindelser bare her i enga vår, de har ikke latt det bli igjen en eneste, bitte liten biokulturell kobling. Den eneste forbindelsen her er den gjennom fiberkabelen, ellers er alle forbindelser brutt, både mellom mennesker, til historien, til landskapet og til Gud.
Det beste man kan gjøre for sine barn i dag, er dessverre å lære dem opp til å avsky Toten maksimalt, slik at de aldri vil finne på å bosette seg i denne dystopien, som voksne. Ja, faktisk hele Mjøslandet, da Prøysens rike er intet uten stenelven Grýta, og stenelven Grýta er intet uten kværnenga Grythengen.
Dessuten bør man lære dem til å elske de vakre, ovenfor nevnte Europeiske byer, så får man tro de velger å bosette seg i en av disse. Da blir det hyggelig å besøke barn og barnebarn!
“Not So Big” A Really Big Deal, by Sarah Susanka (Vi må ikke alle bo i enorme Toten-bunkre, det være seg i Skreia ikke-urbane landsby eller i det maltrakterte kulturlandskapet i og omkring Grythengen)
Forskere vil ha global database for bildekk for å redusere forurensning (Bildekk er den største kilden til mikroplast i naturen, med gangbare markedsbyer ville vi sluppet dette problemet. På Toten raser folk rundt i kulturlandskapet dagen lang, på veg fra sone til sone.)
No quiet place: Scientists say you can hear silence - study (Her i Grythengen skal lyden av stillhet være øredøvende!)
