Det lutherske standssamfunnet

Dette er helt merkelig, men den første som benytter begrepet "det lutherske standssamfunnet" utenom meg, er faktisk den hardbarkede hedningen Harald Fagerhus! Det var jeg som kom opp med dette begrepet, etter å ha sett den spektakulære forelesningen i to deler om de tyske bondeopprørene under Martin Luther, med uforlignelige Eva Schubert, eller Eva Supert, som jeg foretrekker å kalle henne.

I tillegg kommer fagerhus med to briljante kommentarer, dessverre fikk jeg ikke postet mitt tilsvar, da fb nektet meg dette, så poster dette etter Fagerhus sin kommentar.

"Det lutherske standssamfunnet opphørte gradvis fra midten av 1800-tallet gjennom en kombinasjon av økonomisk liberalisering, demokratisering og sekularisering. Oppløsningen skjedde ikke over natten, men ble drevet frem av fire hovedskritt:

– Opphevelsen av konventikkelplakaten (1842)

– Næringsfrihet og industrialisering med innføringen av lov om fri næringsvei (1851) og opphevelsen av laugene.

– Demokratiske reformer med innføringen av formannskapslovene (1837) og senere allmenn stemmerett.

– Gjennom det moderne gjennombruddet på slutten av 1800-tallet ble samfunnet preget av vitenskap og opplysning med tilhørende sekularisering. Dette reduserte kirkens politiske og sosiale dominans over enkeltindividet." - Harald Fagerhus

Dette var faktisk en god oppsummering! Alt dette var det haugianerne som dreiv fram, inklusive formannsskapslovene. Vårt fremste opprørerhus var bedehuset, inkarnasjonen av forsamlings-, ytrings- og bevegelsesfrihet. Alt dette har sine røtter i husandakten, en forordning innført av den nidkjære statspietisten Christian VI, hvor husbonden skulle samle folket på gårdene til husandakt. Slik begynte folk å samles, hvor de med dette også begynte å ytre seg, dette var røttene til den haugianske bevegelse. Perioden 1885-1905 var vårt La Belle Époque, kunstnerisk, religiøst og vitenskapelig. Hauge var reinkarnasjonen av bøndenes Luther, slik Luther fremstod før Weinsbergsmassakren, hvor han ble til adelens Luther. Velferdspietismen er verdenshistoriens mest suksessfulle velferdsprosjekt, før velferdsstaten overtok etter 1. verdenskrig og dyrtid. Velferdsstaten har Voltaire og meritokratiet som fundament, hvor Voltaire mente at meritokratene skulle overta for adelen. Den meritokratiske ide kom til Europa fra Kina med jesuittene, hvor Voltaire fikk sin utdannelse hos jesuittene i Paris. I praksis ble meritokratiet bare aristokratiet versjon 2.0, noe ikke minst Frankrike er det beste bevis på, med sin nomenklaturiske klasse. Velferdsstaten har derfor helt og fullt mistet velferdspietismens ånd, hvor bedriftene ble drevet som selveierdemokratier, slik vi så dette i Hauges bedrifter, samt ikke minst hos Sara Oust ved Vingelen kopargruve i Tolga, Norges første kvinnelige bedriftsleder og forkynner. Nå er vi tilbake i et nytt standssamfunn, hvor dette er langt verre enn det lutherske standssamfunnet, som Hauge, det moderne Norges viktigste person, hvor ingen kommer i nærheten, ihht. historiker Berge Furre, nedkjempet. Det eneste som kan redde oss, det eneste som kan føre oss tilbake til vår pietistiske arv, det eneste som kan realisere visjonene til Hans Nielsen Hauge og Sara Oust, er lommedemokratiet til humanøkolog Terje Bongard, NINA. Derfor er Bongards bok "Det biologiske mennesket" per i dag verdens viktigste bok, hvor bibelen nå befinner seg på en god 2. plass: 

Det biologiske mennesket - individer og samfunn i lys av evolusjon

Nedenfor er min kommentar for neste tilsvar:

"Pride har tre funksjoner: 1) Bryte ned kjernefamilien og tradisjonelle strukturer, som utgjør en konkurranse for statens allmakt. 2) Bryte ned mannlig maskulinitet, som staten frykter. 3) Gjøre kjærlighet til et valgfritt konsumentprodukt, med utgangspunkt i mangslungen, mannlig sexualitet, som er evolvert grunnet det store antall spermier, med stort spredningspotensiale."

Her må jeg korrigere meg selv litt, da det ikke var staten, men korporasjonene, som begynte arbeidet med å feminisere mannen, hvor dette nå er inkarnert i dagens "pride". Dette skjedde etter Woodstock '94, slik Jacob Whelan her mesterlig redegjør for. Stats-/markeds-duopolet kunne vel vært et mer passende begrep, da staten nå utelukkende er til for storkapitalen og en del av denne, og ikke på noe vis lenger tjener folket.

Dette er grunnen til at det nå er korporasjonene og staten i fellesskap, som pusher pride-bevegelsen.

Jeg er derfor dypt uenig i Fagerhus sitt syn på pride, men deler allikevel hans kommentar, da han ellers har en del interessant innsikt.

Storfamilien var et 1800-talls-fenomen, og var tidligere ikke like relevant for vanlige folk, som levde i føydalsamfunn. Storfamilien hadde i Europa størst betydning for aristokratiet, mens landsbyfellesskapet var det viktigste for folk flest.

Jeg vet jeg har en artikkel om dette, som jeg har tatt vare på, men klarer ikke å finne den igjen i farten.

Under pietismen var storfamilien en del av vennefellesskapene, som man kan kalle en utvidet storfamilie, eller individets sikkerhetsnett, som dessverre ble overtatt av velferdsstaten.

Med lommedemokratiet kan vi vinne tilbake det samme folkelige sikkerhetsnettet, som vi hadde under velferdspietismen!

"Pride er en internasjonal markering og feiring for rettighetene til skeive, og står for menneskers frihet til å elske den de vil og definere sin egen identitet. For mange symboliserer Pride-flagget (regnbueflagget) inkludering, likeverd og menneskers ukrenkelige verdi.

1) For å kunne forklare familiens oppløsning i dagens situasjon må man forstå hvilke funksjoner familien opprinnelig hadde, og hvorfor disse har endret seg. Det ser ut til at familien opprinnelig hadde i alle fall 6 grunnleggende funk­s­joner: Familien var
– en mekanisme for overføring av velstand gjennom arv,
– en reproduksjonsenhet,
– et arbeidsfellesskap,
– et omsorgs­fellesskap,
– tradisjons- og kunnskapsformidler, og
– en kontrakt mellom ætter/stammer.
Storfamilien, og ætten, utgjorde et sosialt, politisk, økonomisk og militært nett­verk. Man var «nødt» til å gifte seg for å overleve. Det var som regel en arbeids­deling mel­lom familie­medlemmene.

I forbindelse med den industrielle revolusjon – Norge ble industrialisert i perioden ca. 1850-1920 – endret familiens materielle grunn­lag seg. Befolk­nin­gen økte. Flere og flere flyttet inn i små leiligheter i byene. Stor­familien gikk i opp­løsning, og vi fikk en selvstendig­gjøring av kjerne­familien. (Kjernefamilien eksis­terte også i storfamiliens tid, men da som en del av denne.) Naboer, fag­forenin­gene, men også det offentlige, overtok deler av stor­familiens og ættens funksjon. Familien som arbeids­felles­skap gikk i opp­løsning, selv om arbeids­delingen innen familien besto. Arbeidet foregikk utenfor hjemmet. Kunnskaps­formidlingen ble profes­jonalisert, og ble overtatt av utdannings­­institusjoner.

Etter 2. verdenskrig skulle samfunnet bygges opp igjen, og staten fikk en sentral rolle. Familien, nabolaget og lokal­samfunnet ble tømt for oppgaver som ble overtatt av det offentlige. De sosiale og økonomiske nproblemene ble søkt løst gjennom et profes­jonalisert arbeids-, sosial- og trygdekontor­system. Intensjonen var god: Man skulle slippe å slite seg ut, men diktater fra staten for­hindret at folk i sam­arbeid løste sine problemer. Folk ble fratatt samarbeidet om sine felles beslutninger. Stat­ens oppsuging av stadig flere sosiale funksjoner begunstiget utviklingen av en tøyl­esløs, sneversynt individualisme og egoisme. I samme grad som forplik­telsene overfor staten vokste i antall, ble folk fritatt overfor hverandre.

Vi fikk utviklingen av toinntektsfamilier, særlig utover på 1970-tallet. Vi fikk en profesjonalisering av omsorgs­oppgavene i omsorgsinstitusjoner som barne­hager, alders- og pleie­hjem.

Dagens teknologi gir muligheter innen reproduksjonen som over­flødig­gjør den tradisjonelle familien som reproduksjons­enhet. (Prevensjon, abort, egg-, og sæd­donasjoner, surrogat­mødre, genteknologi osv.) Dette har gitt kvinner retten, og muligheten, til å velge om de vil bli mødre, selv om presset fra omverdenen for å danne familie fremdeles er der. Alenemødre blir ikke lenger stigmatisert og for­dømt i samme grad som tidligere; eller tvunget til å adoptere bort barna sine, slik mange måtte for bare en drøy generasjon eller to siden. Enslige forsørgere blir likevel ofte å finne i sosialstatistikken.

Personlige følelser blir viktigere siden den materielle avhengig­heten av familie­medlemmene minsker. Vi får utviklin­gen av serie­monogami og andre typer sam­livs­­former.

2) Frykter staten mannlig maskulinitet? Er det noen som har dyrket mannlig maskulinitet så er det tilhengerne av en sterk stat. Det så vi i Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland. Menn skulle gjøres til lydige soldater og ellers være familiens forsvarer og overhode. Saken er vel heller den at vi ikke trenger denne mannlige maskuliniteten lenger. Vi har hatt en teknologisk utvikling som har overflødiggjort den mannlige maskuliniteten. Før måtte man være sterk for å krige. I dag kan en kvinne sitte i en bunkers og trykke på en knapp som sender flere raketter mot ulike mål. Vi har arbeidsmaskiner som har overflødiggjort muskelarbeid. En kvinne kan trykke på en knapp eller dra i en spak og maskinen gjør jobben.

3) I og med at seksualiteten har løsrevet seg fra reproduksjonen takket være bedre prevensjonsmidler, selvbestemt abort og kvinnens økonomiske frigjørelse fra mannen så har nok kjærligheten blitt et valgfritt konsumentprodukt på godt og vondt. Jeg tror ikke det har utgangspunkt i mannens seksualitet, men at man erkjenner at også kvinnen har en seksualitet. (Det var mannlige homoseksuelle handlinger som var forbudt. Kvinnen hadde jo ingen seksualitet trodde man.) I dag kan kvinner bedrive sjekking på like fot med mannen." - Harald Fagerhus

Harald nevner faktisk seriemonogami, men tror han ikke innser at dette er et resultat av kvinners jag etter høystatus-menn, noe som gjør at stadig færre menn får reprodusere seg. Dette problemet ble vi kvitt med lommedemokratiet, hvor det ikke lenger ville være mannens ressurser og sosioøkonomiske status, som avgjorde kvinnens makevalg, men mannens karaktertrekk og talenter.

Kvinnelig og mannlig seksualitet er som natt og dag, og kan ikke sammenlignes! Dette er som alltid utmerket redegjort for i boka til kaptein Bongard!

Frankrike er det moderne meritokratiets hjemland, hvor meritokratene danner en nomenklaturisk klasse, som langt overgår hva vi fant i det gamle USSR. Kan noen være i tvil om at meritokratiet er aristokratiet versjon 2.0, etter å ha sett denne videoen?

For en skam, at vi har dette i vårt pietistiske land!

Vi har å gjøre med en kvakksalversk landsforræderstat, som i kjølvannet av Hans Nielsen Hauge, Sara Oust og de norske pietistene, ikke har noen som helst slags eksistensberettigelse!!!