Hurdal økolandsby tar form

I forbindelse med Bærekraftfestivalen i Hurdal 2015 var det åpen økolandsby med åpne hus. Jeg benyttet anledningen til et kort besøk, med kameraet over skulderen. Nedenfor følger et lite førsteinntrykk fra den nye delen av økolandsbyen.

(Skrevet søndag 28. juni 2015.)

Her er det, det nye Shelter-huset fra Aktivhus. Så mye til felles med den store klassikeren "Shelter" av Lloyd Kahn har det dog ikke, da de opprinnelige Shelter-husa var selvbyggerhus tvers igjennom. Her snakker vi om typehus, og typehus er et system som ligger under hva Christopher Alexander kaller for system-B.

Huset er svakt tradisjonalistisk, men vitner først og fremst om at designerne er livredde for å få merkelappen "tradisjonell", selv om det nok er dette de ønsker å være innerst inne.

Hva jeg savner mest er store takutstikk, som her er helt fraværende. Ja, jeg er klar over at dette ville gi fargesjatteringer i det ubehandlede granpanelet pga. forskjellig værpåkjenning, man ville altså fått en "broad boundary"-effekt under takutstikket. Men dette er helt naturlig!

"The Deep Truth of a Sheltering Roof"

Videre savner jeg hjørnekasser eller markerte hjørner. Flater eller elementer uten begynnelse og ende stresser hjernens sensoriske systemer, samt at i naturen har alle overganger en tydelig forbindende struktur, beskrevet av Salingaros. Usynlige hjørner er en konsekvens av modernismens avvisning av tradisjonen, hvilket betyr å avvise naturen.

Vindusomramming mangler. Muligens skyldes dette at man ønsker å benytte utvendig myggnetting som man setter inn i vindushullene som ei ramme utenfra? Myggen er jo som kjent et problem i Hurdal. Allikevel, "hullvinduer" er et uttrykk for maskinarkitektur og i konflikt med det alexandrinske mønster 225 og "broad boundaries", som nevnt ovenfor. Vindusomrammingene kunne gjerne vært malt i forfriskende farger. Den gang maling var dyrt malte man kun detaljene.

At vinduene vender innover er en fordel ifht. regn, særlig når takutstikkene er så små. Allikevel får jeg en følelse av at man ikke helt imøtekommer det 236'tte mønster om "WINDOWS WHICH OPEN WIDE".

Vinduene kunne gjerne vært rektangulære for å understreke den oppadrettede strukturen til huset. Smårutede vinduer ville gitt et bedre fraktalt uttrykk. Særlig på større vindusflater er dette viktig, da anti-fraktale flater trigger fluktmekanismene i sanseapparatet vårt.

Selv ville jeg savnet en liten balkong i andre etasje, særlig for å komme litt opp fra myggen. Men her står kanskje valget mellom denne eller et lite drivhus inntil veggen i første etasje?

Det skal være minimum 20-30 cm mellom bakkenivå og trekledning, selv om det er benyttet impregnert virke.

Fra baksiden er huset langt vakrere. Man slipper å se de sterile solfangerne, og har istedenfor et stort vakkert tretak med en "kompresjons-effekt", et biofilt kjennetegn som repeteres i naturen. Pipa fungerer også som et styrkende senter, selv om det mangler mye på å oppnå skjønnheten til de gamle teglsteinspipene, med sin røde glød lik ilden.

I det hele tatt burde husene hatt skikkelig gammeldagse teglsteinspiper. Hva tenker de å gjøre i år 2050, når den industrielle sivilisasjon er en saga blott og det har rustet hull på pipa? Da er eneste alternativ lokal teglstein produsert fra leire ved Vormas bredder. En annen bakdel er at man kan kun ha ett ildsted tilkoblet per pipe, pga friskluftsinntaket i pipa.

Innvendig var Shelter-huset en åpenbaring av hygge!

Jeg vil presisere, det var det lille Shelter-huset som var hyggeligst. I det lengre Shelter-huset føltes det litt for langt, men dette inntrykket vil trolig dempes noe med møblering. Dette hadde også store vindusflater uten småruter, noe som stresset sanseapparatet.

Men i det lille Shelter-huset var det simpelthen KOSELIG med stor K etc. Intimt er ordet! Vinduene var så små at fraværet av småruter ikke spilte så stor rolle, samt at de dype veggene gav dype vindusposter hvor man kunne plassere masser av fraktaliserende planter med mer. Helt i samsvar med "FILTERED LIGHT" og "DEEP REVEALS".

De myke veggene i kvitkalket, "pustende" gran hvor man eksponeres for treets mikrostruktur, er herlige!

Selv om takutstikkene mangler utvendig, har man innvendig til fulle utnyttet de mulighetene "det vernende taket" gir. Her bor man virkelig i taket, med hemser etc., pluss at den store takhøyden i de små rommene i andre etasje gir en sterk himmelvendt effekt.

Nede har man "LIGHT ON TWO SIDES OF EVERY ROOM", og i loftsstua kompenseres med et takvindu.

Kjøkkenkroken var lys og trivelig, men dessverre utstyrt med støyende kjøkkenventilatorer. Viftestøyen utendørs var hørbar, og det burde også her vært benyttet naturlig ventilasjon. Kjøleskapet virket godt innebygd, slik at kompressorstøy dempes. Kjøleskapdur kan være utrolig irriterende når man først blir var den. Legg merke til vinduet over kjøkkenbenken, i samsvar med mønster 199.

Det er også fint at vinduet ligger litt over oppvaskbenken, slik at man unngår vannsprut på vinduet, og det ikke blir så fristende å plassere alt mulig slags rot i vindusåpningen.

Husene er bygd opp av rektangler, hvilket er en stor velsignelse, først og fremst fordi dette gir så gode muligheter til å bygge opp "positive space" rundt dem og mellom dem, og allerede var mange i god gang med dette. Det er et faktum at så godt som alle verdens vakre bygninger er rektangler i grunnplan og komposisjoner av rektangler.

Husene skal være gruppert rundt tun. Hvor vellykket dette blir er for tidlig å få noe godt inntrykk av. Om de har benyttet seg av det 37'ende alexandrinske mønster, "HOUSE CLUSTER", slik man gjorde det i verdens første økolandsby, Crystal Waters Ecovillage i Australia, vites ikke.

Dette mønsteret er også utgangspunktet for Ross Chapins prisbelønte bok "Pocket Neighborhoods", en idé som støttes av vår fremste atferdsbiolog Terje Bongard. Får jeg gjort om Østre Toten kommunes håpløse vedtak om å krone Skreia med et suburbant helvete, for å erstatte dette med en økolandsby, vil jeg vektlegge å bygge opp denne som klynger av lommenabolag.

Husene virker ikke som å være plassert med hensyn til lysforurensning. På min lille befaring i landsbyen var jeg på nippet til å kjøpe et hus der, men da jeg fikk vite at det skulle bygges et hus rett imot med vindusflater i utsiktsretningen mot Hurdalssjøen, trakk jeg meg.

Å bli utsatt for blendende lys, f.eks. sterke vinduslamper, er svært ødeleggende. Derfor håper jeg det vil vektlegges et strengt lysregime, hvor alle sjenerende lyskilder dekkes til med en blendingsskjerm. Her finnes mange gode alternativ, som denne vinduslampa.

"MØRKETS ØY"

Utsikta oppe fra første byggetrinn av den nye delen av økolandsbyen er storslått, med utsyn til Hurdalssjøen, kirka og de dype skoger. Den store mobilmasta på toppen av Buråsen bak landsbyen synes heldigvis ikke, skjult bak tykk granskog. Buråstoppen bør erklæres som landsbyens "hellige fjell", i god Setrengsk ånd, hvilket vil si at denne masta må flyttes.

Bildet er fra vandringsleden ned mot den opprinnelige økolandsbyen, hvor fellesområdet for hele landsbyen ligger.

Å se privatbiler parkert ved siden av boligene oppe i landsbyen var trist, men forhåpentligvis vil disse metallmonstrene utestenges fra idyllen når alt er ferdig.

Konklusjonen er at dette kan bli et meget godt sted å leve med et strengt lysregime, en utestengelse av bilen, og frihet for landsbybeboerne til å personliggjøre husene sine. Som flotte vindusomramminger, ornamenterte vindskier, utskjæringer med mer. For en økolandsby uten ornamentering ville vært kriminelt!

De nyankomne alpakkaene var fremdeles nokså menneskesky, men også veldig nysgjerrige. Retten til å være omgitt av dyr burde fastslås i barnekonvensjonen. En viktig del av Alexanders visjon for en ny verden.

"A New Kind of World".

Økolandsbyen i Hurdal har tatt mange skritt i riktig retning. Nå gjelder det for resten av landet å følge etter!

Les også:

•  Hurdal økolandsby er ikke en lommelandsby
•  Er ornament kriminelt i Hurdal økolandsby?
•  Nesten tunbeboere i Hurdal økolandsby