Litt om pietisten, gründeren og musikeren Nils Thelaussen Lindstad fra Toten

Men over til noe positivt, da jeg fikk fikk nøstet ytterligere litt opp i historiens vev denne nyttårskvelden 2021, for jeg fikk vite at Sullands kone, som driver Sulland bil, har Nils Lindstad til oldefar, tippoldefaren min. Og det er nå rart, for akkurat da vi flyttet ut fra lommehullet vårt i Gjøvik, flyttet det inn ei svært hyggelig dame i nabohuset som het Sulland, så hun må da ha hatt Nils Lindstad til tippoldefar, akkurat som meg.

Dette fikk meg til å tenke litt videre på Nils, ja jeg husker at da bestemor bodde her, da hang det et stort bilde av Nils på veggen i finstua her jeg sitter nå, jeg husker at han hadde stort kvitt skjegg og hår og runde briller, ja faktisk så han akkurat ut som julenissen, det er vel derfor jeg husker Nils så godt.

Fra Geni ser jeg at Nils Thelaussen Lindstad ble født på Slagsvold og bar kallenavnet "Maurbo", dette må vel ha vært fordi han var som en maur og dreiv på med alt mulig rart, fordi de var jo så oppfinnsomme og nevenyttige, samt ikke minst kunstneriske disse lindstadingene. Ja, dere skulle sett håndskrifta til en lindstading dere, denne er akkurat som håndskrifta til munkene som satt og skreiv av Bibelen i middelalderen. Selv skriver jeg ikke dagbok fordi jeg ikke orker å lese min egen håndskrift i etterkant, så hva er da poenget?

Videre går det rykter om at før han flyttet til Lindstad i Øverskreien, hadde Nils en gård i Smågarda på Vestre Toten, som han spilte vekk under ei fyllekule.

Men vi skal ikke klandre Nils for dette, fordi som jeg skreiv tidligere, 1800-tallet var alkoholens og pietismens århundre, hvor pietismen ble ønsket velkommen i kjølvannet av alkoholens herjinger. Ja, fordi det var pietistene som bekjempet alkoholen, ikke kirken, da prestene i statskirken var like bedrukne som resten av befolkningen. Så etter å ha blitt ødelagt av alkoholen i Smågarda, ble Nils frelst og en glødende pietist da han kom hit til Øverskreien, hvor han byttet ut lommelerka med "Pris Herren" på innerlomma.

Etter å ha spilt bort garden sin i smågarda på Vestre Toten, havnet Nils Lindstad i Øverskreien, ja kanskje søkte han seg nettopp hit, fordi han hadde hørt at her stod pietismen sterkt, hvor han ønsket seg lengst mulig vekk fra fyllehullet i Smågarda?

På Lindstad i Øverskreien fikk Nils en ny start i livet som pietist, hvor han kastet lommelerka på skraphaugen og stolt begynte et nytt liv med "Pris Herren" på innerlomma.

Fotografiet er fra Holmstadengen, hvor hans apostel holdt til, hentet over åsen fra Østlandets perle etter et tips fra Andreas Berg.

For virkelig å kunne prise Herren, satte Nils i gang å bygge sitt eget husorgel i det lille snekkerverkstedet sitt i Lindstad, dette ligger vel nå nedpakket i ei kasse på det nye kaldt-lageret til Mjøsmuseet på Øverby. Og jeg tenker selv englekoret i Himmelen stilnet for å lytte jeg, da Nils dro i gang husorglet sitt i stua på Lindstad med apostelen sin fra Holmstadengen ved sin side, med sin dobbelthalsede gitar og mektige, rungende stemme, sammen med resten av disse nyfrelste, "norrlandske" pietistene i Øverskreien, så mange det var plass til i stua til Nils, og sikkert enda noen flere.

Gamlefar må ha mye Lindstad-blod i årene, da han kjøpte seg trekkspill som 11-åring og bare begynte å spille uten å kunne noter eller noe som helst, noe han fremdeles ikke kan.

Selv har jeg nok ikke igjen en eneste dråpe Lindstad-blod, da jeg er totalt umusikalsk og skriver så stygt at jeg ikke orker å lese min egen håndskrift. Derfor er jeg helt avhengig av teknologien som et mellomledd mellom meg og verden for å kunne uttrykke meg, det være seg tastaturet eller kameraet.

Hvor mye gamlefars første trekkspill kostet husker jeg ikke, skal se om jeg husker å spørre ved anledning, selv om jeg ble fryktelig glemsk etter å ha trukket visdomstennene.

Uansett, hadde gamlefar vært helt ekte lindstading, da ville han selvsagt ha bygget trekkspillet sitt selv!

Seinere lærte bestemor Nelly Lindstad å spille på husorglet til Nils som barn, og jeg vet hun ble noe bestyrtet over at Mjøsmuseet aldri satte opp igjen husorglet hans, men bare lot det ligge i ei kasse. Kanskje kunne man ha hentet fram igjen og fått satt opp igjen dette husorglet, kanskje i et lite kapell sammen med et eksemplar av "Sange om veien" (forløperen til "Pris Herren") og "Pris Herren", som skal inneholde flere sanger som ikke finnes andre steder.

"Allerede ved århundreskiftet hadde M.J. Dahl samlet mange sanger privat og gitt ut sangbok; “Sange om vejen”. I 1912 ble sangutvalget utvidet til 417 sanger, og navnet på boka endret. Tittelen hentet han fra Salme 107,1: “Pris Herren”. På Fellesmisjonens årsmøte i 1920 ble det vedtatt at Fellesmisjonen skulle stå som eiere av boka, etter tilbud fra Dahl. Boka ble ganske umiddelbart revidert og utgitt på nytt. Prisen var 2 kroner og 25 øre for billigste utgave."

"Det har aldri vært utgitt noen notebok til “Pris Herren”. For at sangene ikke skal gå tapt, og for å gjøre dem mer tilgjengelige, har det nå i flere år vært trykket noter i hvert nummer av “Evangeliets Kraft”. Alle notene er nedtegnet av Lars Sørumshagen. På grunn av at sangene har vært sunget uten notebilde, har det utviklet seg forskjellige varianter av melodiene omkring i bygdene. Ingen av sangene har opplysninger om hvem som er forfatter eller komponist.

Om sangutvalget skal beskrives, vil det være riktigst å betegne det som enkle evangeliske sanger, som kaller til oppgjør og omvendelse, og som peker på Jesus som frelser og venn. Det kan understrekes at det i den første utgaven er fire sanger som innledes med: “Jeg har en venn…”. Himmelsanger er det også flere av."

Moren til bestemor Nelly Gustava Lindstad, Gunda Gustavsdatter Østby, døde ung av tuberkulose, derfor vokste bestemor opp sammen med sine besteforeldre Nils Thelaussen Lindstad og Johanne Paulsdatter Buruld i Lindstad, hun ble gift med bestefar Bjarne Holmstad her i Grythengen. Johannes, til daglig bare kalt Johs, giftet seg aldri igjen.

Etter flere år i det lille snekkerverkstedet sitt i småbruket Lindstad i Øverskreien, kjøpte Nils sammen med sine sønner det mekaniske verkstedet Nøysomheten ved Kloppen, før dette hadde det vært mølle her, men mølledriften opphørte etter en brann. Jeg tror også det var et lite sagbruk her da de kjøpte stedet? Den nye virksomheten kalte de Kloppen Trævarefabrik.

Etter hvert ble Johs Lindstad med Kloppen, mens Thorvald begynte med konfeksjons-fabrikk i Lindstad-gården på Lena, som nå heter Sulland Mote. Her hadde Thorvald et lite fiolin-verksted i kjelleren, som han koste seg med på si. Muligens bygde han også dobbelthalsede gitarer her sammen med sin bror Johs? Uansett var Fellesmisjonens predikanter kjent for sine dobbelthalsede gitarer, og disse kom kanskje herfra?

Bernhard bygget hus og verksted ved Lindstad, her laget han skrutrekkere med trehode til salgs over hele landet, sykkelen Trygg samt sykkelmopeder.

Det var litt om pietisten, gründeren og musikeren Nils Lindstad, født 15. April 1858, død 10. Mai 1950, 92 år gammel. Så ønsker man å bli gammel, er det sikkert ingen dum ide å bli pietist. Og jeg tror ingen av pietistene i Øverskreien syntes dette var et trist og undertrykt liv, der de satt i den lille stua til Nils og lyttet til husorglet hans. Nei, jeg tror Nils ikke angret et sekund på at han byttet ut lommelerka med "Pris Herren"!

Sjette generasjon etter Nils Lindstad og sjuende generasjon etter Ovren Mikkelson foran Husmannstroens katedral. Her ser det på forunderlig vis ut til å ha kunnet dukke fram noen Lindstad-gener igjen, så hvor disse kan ha ligget på lur, er vanskelig å forstå?

Egentlig skulle jeg helst ha satt opp igjen husorglet etter Nils her, for å servere vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor på Stabburstunet, til toner fra "Pris Herren", men det nytter ikke lenger.

I sommer fant vi forresten igjen ei jordbær fra jordbæråkeren til bestemor, så hvordan den har overlevd alle herjingene etter V/A-anlegget og det hele, det fatter ikke jeg?

Uansett, nå tar lupinene over!

https://permaliv.myportfolio.com/