Øverskreien - fra norrlandsk pietisme og nyromantikk til et «Mad Max»-samfunn

https://permaliv.myportfolio.com/work

"– Og det samme skjer i dag. Man snakker om de vaksinerte og de uvaksinerte. Hanna Arendt hadde spunnet vilt rundt i sin grav. Dette er strake veien til fascisme. Så her berøres selve nerven i vår sivilisasjon; skal vi ha en sivilisasjon, eller ei? Eller kanskje et «Mad Max»-samfunn, der den sterkestes rett gjelder." - Pål Steigan

– Skal vi ha en sivilisasjon, eller ei? | Intervju med Pål Steigan

Denne julekvelden skal jeg og jentene lage til jul, da kona er på jobb, men jeg sov godt den tiden jeg sov, så klarer vi å få svoren på ribba hard, skal dette gå bra. For sikkerhets skyld kjøpte jeg to ribber, i tilfelle det skulle gå galt med den første. Går det bra, steiker vi den andre i romjula.

Uansett, pussig å feire jul her i Grythengen i vissheten om at det var nettopp her den vestlige, kristne sivilisasjon nådde sin ultimate topp, lik toppen av Mount Everest, gjennom den norrlandske pietismen i symbiose med nyromantikken, ledet an av min oldefar og apostelen i naboenga.

Og nå har alt falt sammen og ligger i grus, hvor de gamle og stolte slektene, forenet av sine forfedres tro, landskap og historie, har blitt lik oikofobe orker. Steigan uttrykker situasjonen så godt, hva vi står igjen med er et «Mad Max»-samfunn, hvor alt er snudd på hodet i løpet av få tiår.

Samtidig har PermaLiv gjennom 2021 funnet igjen hele vår historie, samt blitt til en av verdenshistoriens beste tårefotografer. Hvor vi hele tiden utdyper vår forståelse av historiens krinkelkroker. Som i går, hvor jeg tilfeldigvis leste en artikkel i bladet Historie, siste utgave for 2021, om alkoholens historie i Norge.

Middelalderens øl hadde en konsistens omtrent som graut, med en såpass lav alkoholprosent at alkoholproblemer ikke utgjorde noe samfunnsproblem.

Her fikk jeg vite at det var først utover på 1700-tallet vi fikk alkoholproblemer, fordi før denne tid var ølet så svakt at det ikke førte til avhengighet, men var en ren nærings- og tørstedrikk. Utover 1700-tallet fikk man nye bryggeri-teknikker, som økte alkoholprosenten i ølet, samt at nye former for alkoholholdig drikke ble innført, som hjemmebrent. Med industrialiseringen utover 1800-tallet og storstilt kommersiell alkohol-produksjon tok det hele helt av, hvor alkoholen fløt og kostet så godt som ingenting. Samtidig hadde vi ikke noen drikkekultur, i motsetning til sørover i Europa, hvor man i årtusener hadde drukket vin, som hadde en større alkoholprosent enn vårt hjemlige hverdagsøl.

Vi må regne med at alkohol-problemet ikke var noe mindre i Øverskreien enn andre steder, kanskje heller tvert imot, da fattigdommen og slitet her i steinrøysa i skyggesida på Toten var stor, hvor det var mange sorger å slukne.

Så dette var nok også, i tillegg til den forferdelige læreren i Olstad grendeskole, en del av “den mørke tiden” som Johan Grythengen skreiv om i sine memoarer, før vår apostel ble hentet over åsen fra Østlandets perle, et begrep skapt av Theodor Caspari, etter et tips fra Andreas Berg.

Og det er klart det, med disse voldsomme alkoholproblemene, ble pietismen sett på som en velsignelse og en redning av mange, hvor vi da altså ble velsignet med den norrlandske pietismen, en form for rokokko kristendom, som her fant et særegent utløp sammen med nyromantikken, en motreaksjon på rasjonalismen og rivningen av de mange stavkirkene tidligere på 1800-tallet. Hvor det nye våningshuset i Grythengen var besmykket med dragehoder!

Innlegget illustreres av tre fotografier fra hjemmet til vår apostel i naboenga, tatt lille julaften, mannen som kom hit med den norrlandske pietismen i samspill med nyromantikken, hvor man gikk fra å slokne sine sorger i flaska, til å synge sammen i de tusen hjem fra “Pris Herren”. Samt ikke minst at han fikk jaget den psykopatiske barneplageren i Olstad grendeskole til Langtvekkistan, en velgjerning min oldefar her i Grythengen aldri syntes han kunne gjøre godt igjen. Men han gjorde nok det som søndagsskolelærer sammen med sin gode venn Klaus Sundby, hvor de fartet rundt søndagen lang og holdt søndagsskoler rundt omkring, for at barna i Øverskreien og Lensbygda skulle kunne få den gode skoleopplevelsen de selv aldri fikk.

Hvor vi nå ikke lenger har noe som helst tilbake av verdi å overbringe våre barn!

Alt som står tilbake for dem er et riv ruskende vanvittig «Mad Max»-samfunn!

Relatert

2022 - et fortvilelsens år

I en post-human verden

Oikophobia - selvhat til sitt eget

Da søndagsskolen kom til Øverskreien

Fra colonus til husmann til bedehusland

Fantes "det lutherske standssamfunnet"?

Totenarden fra smia til Ovren Mikkelson i Overnengen etter Ovren Mikkelsons veg

En tur i Holmstadjordet og plassen til de første holmstadinger

Skjebnene til storebror og lillebror fra barneflokken til Ovren og Marthe i Overnengen

Has America Lost Its Faith?

Gol stavkirkes kopi