Tuesday, November 30, 2021

Skjebnene til storebror og lillebror fra barneflokken til Ovren og Marthe i Overnengen

Meget pussig dette at inngruppa til Klaus, Even Helmer og Johan Albert, skulle føre til at Grythengen havnet i utgruppa. Mens hadde vi bevart Grythengen, slik at dette stedets fulle mening kunne realiseres gjennom hensikter, ville enga vår kunnet hatt slik utrolig stor betydning for så mange, på begge sider av Atlanteren.

Nå har himmelenga vår ikke lenger noen betydning for noen, og hvordan skulle den kunne ha det, når ikke en eneste av denne eldgamle kværnengas hensikter kan realiseres? Ja, da får den jo ingen betydning for noen, heller ikke for meg, derfor bryr jeg meg ikke om den lenger, da det er kun slik jeg kan bry meg om denne kjære enga i grytha, for skulle jeg bry meg, da ville jeg jo krenke vårt fedrealter, fordi da ville jeg late som om alt er greit, noe det ikke er, hvor jeg med en slik handling ville omgjøre Grythengen til en kulisse i kulturlandskapet.

Og ei kulisse, det kan ikke Grythengen være, da er det bedre å la herr Fossemøllens øyensten få gå til kvile og dø, sammen med minnene om fordums storhet.

Og du verden så mange minner fra Grythengen jeg har samlet dette året, år 2021, hvor det er 150 år siden Ovren Mikkelson reiste til Wisconsin, sammen med sin yngste sønn.

Hans eldste sønn ble tilbake, vår Herman, fordi han fikk Grythengen sammen med sin Mina. Hvor han omsider kunne bli møllermester i flomkværna vår i Olterudelva, for slik å bli herr Fossemøllen på helt ekte vis, etter sine snaue ti år i Fossemøllen ved Kværnumsstrykene i hans barndom.

Lillebror ble entreprenør i Stoughton, hvor han reiste flere av byens beste forretningsbygg, sammen med mange boligprosjekter. Hvem skulle trodd det, at smeden i Overnengen skulle bygge Stoughton!

Gleder meg til å lage foto-bok over bygningene til Augustinus i Stoughton, hvis det en dag igjen blir mulig å reise dit uten vaksine-pass.

Men hvordan blir det for etterkommerne av Ovren Mikkelson i Wisconsin å komme hit, når de får vite at alle drømmene, ja selve øyenstenen til storebroren til barna i Overnengen, Grythengen, er totalt knust?

Allikevel, vi må være dønn ærlige mot dem når vi finner dem, vi må fortelle dem at vi har ødelagt alt, at vi ikke lenger har noen ting å være stolte over, samt ikke minst at vi har blitt lik barn fostret av ulver.


Er det ikke rart, våre forfedre, og da særlig Even Helmer og Johan Albert, de identifiserte seg gjennom det fellesskapet som ble vår forbannelse. Ja, for hadde de tatt vare på Grythengen, da ville prosjektet deres vært en suksess, og Norge kunne fortsatt å være en nasjon med identitet.

Så det var med Grythengen alt falt og ble en forvrengning. Derfor er det nå slutt, menneskene ble onde, og det eneste man kan gjøre, er å la Grythengen dø.

Kun tårefotografiet står tilbake.

Selv identifiserer jeg meg voldsomt med det å måtte bære øyenstenen til storebroren i Overnengen til graven, dette er et meget tungt kors å bære, men det finnes ikke lenger andre valg enn å la kværnenga til Herman og Mina få kvile nå, da ikke lenger en eneste liten hensikt med denne enga kan realiseres, selv om det er intet sted man finner mer mening enn her.

Så hvordan det skal gå med Norge i fortsettelsen, det aner jeg virkelig ikke, da det ser ut til at alt av mening i vårt land bare fordufter!

Men jeg håper mange av de flotte bygningene lillebroren i Overnengen reiste i Stoughton fremdeles står, og at jeg kan få fotografere disse for ei flott foto-bok:-)

Fotografiet er fra Tretjønna på Totenåsen, et flott turmål, men nå var jammen barfrost-perioden over for i år også😢

No comments:

Post a Comment

Note: Only a member of this blog may post a comment.

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...