 |
| -Wikimedia. |
Sunday, December 31, 2017
Friday, December 29, 2017
De nye allmenninger
Det er verken statssosialisme eller kapitalisme, eller en blanding av disse, som kan gi oss stabile, bærekraftige samfunn. Svaret ligger i allmenningene, med RID-modellen som det nye universalverktøyet for å ta kontroll på oss selv.
Fra artikkelen "2017: Året da Civita skulle kuppe revolusjonshistorien" av Pål Steigan:
Heldigvis er det slik at individet blomstrer best i inngruppa, eller for å si det slik, uten kollektivisme, ingen individualisme!
Imidlertid har vi nå oppdaget handikapprinsippet, muligens som den første sivilisasjon i universets historie, og har slik mulighet til å designe samfunn hvor vi kan ta kontroll på oss selv. Terje Bongard på NINA er sannsynligvis den første intelligente skapning siden Big Bang som har tenkt ut hvordan dette kan gjøres. Det handler da ikke om å endre på oss selv, men om å samarbeide med gode, gamle Homo Sapiens som best vi kan, med alle sine evolusjonære svakheter og feil.
Det er hverken statssosialismen eller kapitalismen som er svaret, men allmenningene (the Commons), hvor Tolfa er av de beste forbilder. Håper å kunne ta turen ned til sommeren, hvis jeg får leie ei klostercelle billig av Steigan? (max 10.000 kr for en måned, evt. en teltplass og mulighet for en arbeidskrok med internett i klosteret). Investerer trolig i en a7r3 på nyåret, og ønsker å dokumentere Tolfa-allmenningen for p2p-foundation og steigan.no.
RID (Representative Inngruppe-Demokrati)-modellen kan gi oss de ultimate allmenninger, hvor vi både kan frigjøres fra byråkratenes og kapitalistenes makt. Selvsagt i kombinasjon med en utdanningsrevolusjon om atferdsøkologi i skoleverket, slik at vi bedre kan forstå oss selv.
Trond Andresen skriver godt om dette:
“Analysene av de mislykka forsøkene på å skape sosalistiske samfunn er mange nå i forbindelse med det russiske revolusjonsjubileet. Man peker på at partiet blei diktatorisk, og sjøl velmente forsøk på opposisjon blei slått ned. Etter hvert blei også partiet korrupt, ikke bare diktatorisk. Dette gjelder i samtlige land som har forsøkt seg på revolusjonær sosialistisk maktovertaking.
Man framholder kritiske folk som Rosa Luxembourg som et alternativt ideal. Nå fikk hun jo aldri anledning til å prøve seg som statsleder under vanskelige forhold, men la gå. Jeg mener uansett at analyser og konklusjoner om “ettparti-systemet er årsaken”, “arven fra tsarveldet”, “partiet fikk for mye makt”, “makt korrumperer”, “arbeiderne blei parkert på sidelinja” etc. ikke er tilstrekkelig, sjøl om slikt er nødvendig.
For at menneskeheten skal kunne løfte seg opp av myra og skape stabile bedre samfunn som ikke degenerer, er det nødvendig med en opplysningsrevolusjon i forståelsen av menneskenaturen. Denne forståelsen må innebære en sterk bevissthet om våre betenkelige medfødte mentale trekk (som er evolusjonært utvikla). Evolusjonspsykologisk innsikt* i menneskenaturen må bli et viktig pensum i skolen.
I tillegg burde man kunne snakke åpent om både egne og andres oppførsel basert på slik innsikt. Dette blir jævlig vanskelig, men det er nødvendig. Det blir vanskelig fordi det innebærer et totalt brudd med tabuet om å sky unna det som noen norske filosofer kaller*** “mistankens hermeneutikk”. (Tabuet har sterk støtte fra blant andre Klassekampens redaktør**.)
Man må åpent kunne snakke om hverandres sannsynlige vikarierende motiver og baktanker. Ikke bare skal du akseptere at andre sier til deg at “jeg tror du egentlig har følgende mindre smigrende motiv for det du forsøker her”, du må også akseptere at andre sier slikt (sjølsagt med begrunnelse) til deg – for eksempel på et møte, ja til og med i andres påhør!
Og journalister må kunne snakke åpent om maktpersoners og rikingers “egentlige motiver” (slik journalister gjør seg i mellom i dag), og til og med spørre dem rett ut, f.eks. slik:
“Stoltenberg, mange vil betrakte din hjelpsomhet overfor USA ved å ta Norge med i Libya-krigen som en slags svenneprøve hos USA for å gjøre internasjonal karriere og bli NATO-sjef. Kommentar?”
Osv. Ganske uhemma og tydelig tale og spørsmål om
– spesielt – maktmenneskers motiver.
I et samfunn hvor slikt blir normalt, vil man kunne hindre at gode sosialistiske forsøk degenerer — og bare da!
Fra en engelsk powerpoint:
• On evolutionary psychology: Controversies exist, but it is now widely agreed that some problematic in-built mental traits were favourable in producing descendants in a stone age setting …
• … hard-wired into us by evolution over tens of thousands of generations. Evolutionary selection does not apply only below the neck.
• First, for balance, some nice traits: empathy, loyalty, self-sacrifice, caring for children, curiosity, sociality, cooperativity. All contributed to having descendants that could have further descendants.
• BUT: aggression, selfishness, narcissism (we want to be noticed), greed, climbing strategies (suck up to the alphas, dump on your rivals), intrigues, herd mentality, need to be right at any cost, hostility to the outgroup, manipulativeness and cheating.
• We have to recognize and face this to reduce the effects of this bad psychological baggage, not only be self-gratulatory about the good!
—
Vi er stinne av vikarierende motiver, og de er i virksomhet hele tida. Mange av dem er vi ikke klar over sjøl, fortrengning er en del av vår mentale bagasje. Og vi har diverse strategier for å hindre at de blir avdekka. En viktig strategi å er å bli blodig fornærma. En annen er å bli “djupt såra”. Og det finnes mange flere.”
Endelig fikk jeg tid til å lese Greers essay inngående, og undres om man kan kalle RID-modellen til Bongard syndikalisme uten profitt-motivet?
- Systems That Suck Less
I RID-modellen eier jo arbeiderne arbeidsplassen sin, ved at de selv bestemmer hvordan de ønsker å organisere seg og løse oppgavene sammen. Poenget er at man forsøker å finne en mest mulig ideell inngruppestørrelse for hver arbeidsplass, som Bongard anslår til +-25 individer, som var vanlig størrelse i steinalderen.
Det fine med RID-syndikalisme, hvis jeg kan kalle den det, er at man slipper profittmotivet, slik at man helt og fullt kan konsentrere seg om bærekraft.
Profit can be achieved in following ways:
- The workers get paid less than what products are sold for.
- The products are sold for more than their value.
- The products are made as cheap and with as short life span as possible to increase the turnover.
- You use as little money as possible on working conditions, just enough to not adversely influence production.
- Raw materials and resources are sourced as cheaply as possible and in large enough quantities to make them cheap.
- You use as little money as possible to deal with and dispose of waste.
Noen av disse punktene vil falle vekk med Greers syndikalisme, men med Bongards syndikalisme ville de alle falle vekk, hvilket må være å foretrekke.
Videre har man med Greers syndikalisme kun demokrati på arbeidsplassen, mens man med Bongards syndikalisme integrerer arbeidsplassdemokratiet i det lokale og det nasjonale demokratiet. Jo mer demokrati, jo bedre, derfor er Bongards syndikalisme også på dette punktet å foretrekke over Greers.
Et par tekstutdrag:
"Since 1945 the conventional wisdom across most of the world has insisted that there are two and only two possible systems of political economy: socialism on the one hand, capitalism on the other. That’s very convenient for socialists and capitalists, since it allows both sides to contrast an idealized and highly sentimental picture of the system they favor with the real and disastrous failings of the one they don’t, and insist that since the two systems are the only available options, you’d better choose theirs. This allows both sides to ignore the fact that the system they prefer is just as bad as the one they hate."
"I think that’s potentially within reach, even given the many other pressures on the United States and industrial society in general as we lurch through the opening phases of the Long Descent. If such a thing is going to be possible, though, the first step is to break out of the mental rut that insists that the only choice we’ve got is between capitalism and socialism, two systems that both unquestionably suck. Attention to the ownership of the means of production is one tolerably effective way to leave that rut and start exploring the vast and interesting spaces outside it."
“Byvsjije ljudi er et gammelt russisk uttrykk som betegner personer som har falt fra en (relativt) privilegert posisjon.”Ja, men da vet jeg hva jeg er, en “byvsjije ljudi”, etter det store bedriftskuppet på Toten 2017, hundre år etter bolsjevikenes “kupp”.
Heldigvis er det slik at individet blomstrer best i inngruppa, eller for å si det slik, uten kollektivisme, ingen individualisme!
“Jeg bruker metaforer fra biologiske systemer når jeg prøver å beskrive den modellen Bongard og jeg snakker om, slik nodene i hjernen er knyttet sammen av synapser kan kollektivene, inngruppene stå i forhold til hverandre og bygge relasjoner som styrker dem gjensidig og som går på kryss og tvers. Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.” - Ukjent opphav fra person i nettverket til Terje BongardVidere fra artikkelen:
«Det fortelles at den berømte vitenskapsmannen Pavlov skal ha blitt forskrekket over at Lenin betraktet de behavioristiske hundeeksperimentene hans som manual for sosial ingeniørkunst. «Mennesket kan korrigeres», skal Lenin ha svart: «Mennesket kan bli til det vi ønsker at det skal være».»Ja, er det noe vi nå vet er det at mennesket IKKE kan korrigeres. Litt kanskje med transhumanisme, men da all interaksjon mellom dyr og hos mennesker har sitt utgangspunkt i handikapprinsippet og vinner- og taperstrategier, er det ikke mye man kan gjøre. Den universelle gyldigheten til handikapprinsippet er mest sannsynlig årsaken til at vi ikke har funnet intelligent liv i universet, da sivilisasjoner blomstrer opp en kort stund og forsvinner, fordi de blir ofre for egen natur. Vi er i ferd med å lide samme skjebne.
Imidlertid har vi nå oppdaget handikapprinsippet, muligens som den første sivilisasjon i universets historie, og har slik mulighet til å designe samfunn hvor vi kan ta kontroll på oss selv. Terje Bongard på NINA er sannsynligvis den første intelligente skapning siden Big Bang som har tenkt ut hvordan dette kan gjøres. Det handler da ikke om å endre på oss selv, men om å samarbeide med gode, gamle Homo Sapiens som best vi kan, med alle sine evolusjonære svakheter og feil.
Pål Steigan: “Ja, vi tror ikke lenger på “det nye mennesket”, gjør vi vel? Det er gode gamle HS med alle sine svakheter som må prøve å samarbeide på en vettug måte. Terje B har skrevet fornuftig om dette.”Ellers har JMG et glimrende essay denne uka: - Systems That Suck Less
Det er hverken statssosialismen eller kapitalismen som er svaret, men allmenningene (the Commons), hvor Tolfa er av de beste forbilder. Håper å kunne ta turen ned til sommeren, hvis jeg får leie ei klostercelle billig av Steigan? (max 10.000 kr for en måned, evt. en teltplass og mulighet for en arbeidskrok med internett i klosteret). Investerer trolig i en a7r3 på nyåret, og ønsker å dokumentere Tolfa-allmenningen for p2p-foundation og steigan.no.
RID (Representative Inngruppe-Demokrati)-modellen kan gi oss de ultimate allmenninger, hvor vi både kan frigjøres fra byråkratenes og kapitalistenes makt. Selvsagt i kombinasjon med en utdanningsrevolusjon om atferdsøkologi i skoleverket, slik at vi bedre kan forstå oss selv.
Trond Andresen skriver godt om dette:
“Analysene av de mislykka forsøkene på å skape sosalistiske samfunn er mange nå i forbindelse med det russiske revolusjonsjubileet. Man peker på at partiet blei diktatorisk, og sjøl velmente forsøk på opposisjon blei slått ned. Etter hvert blei også partiet korrupt, ikke bare diktatorisk. Dette gjelder i samtlige land som har forsøkt seg på revolusjonær sosialistisk maktovertaking.
Man framholder kritiske folk som Rosa Luxembourg som et alternativt ideal. Nå fikk hun jo aldri anledning til å prøve seg som statsleder under vanskelige forhold, men la gå. Jeg mener uansett at analyser og konklusjoner om “ettparti-systemet er årsaken”, “arven fra tsarveldet”, “partiet fikk for mye makt”, “makt korrumperer”, “arbeiderne blei parkert på sidelinja” etc. ikke er tilstrekkelig, sjøl om slikt er nødvendig.
For at menneskeheten skal kunne løfte seg opp av myra og skape stabile bedre samfunn som ikke degenerer, er det nødvendig med en opplysningsrevolusjon i forståelsen av menneskenaturen. Denne forståelsen må innebære en sterk bevissthet om våre betenkelige medfødte mentale trekk (som er evolusjonært utvikla). Evolusjonspsykologisk innsikt* i menneskenaturen må bli et viktig pensum i skolen.
I tillegg burde man kunne snakke åpent om både egne og andres oppførsel basert på slik innsikt. Dette blir jævlig vanskelig, men det er nødvendig. Det blir vanskelig fordi det innebærer et totalt brudd med tabuet om å sky unna det som noen norske filosofer kaller*** “mistankens hermeneutikk”. (Tabuet har sterk støtte fra blant andre Klassekampens redaktør**.)
Man må åpent kunne snakke om hverandres sannsynlige vikarierende motiver og baktanker. Ikke bare skal du akseptere at andre sier til deg at “jeg tror du egentlig har følgende mindre smigrende motiv for det du forsøker her”, du må også akseptere at andre sier slikt (sjølsagt med begrunnelse) til deg – for eksempel på et møte, ja til og med i andres påhør!
Og journalister må kunne snakke åpent om maktpersoners og rikingers “egentlige motiver” (slik journalister gjør seg i mellom i dag), og til og med spørre dem rett ut, f.eks. slik:
“Stoltenberg, mange vil betrakte din hjelpsomhet overfor USA ved å ta Norge med i Libya-krigen som en slags svenneprøve hos USA for å gjøre internasjonal karriere og bli NATO-sjef. Kommentar?”
Osv. Ganske uhemma og tydelig tale og spørsmål om
– spesielt – maktmenneskers motiver.
I et samfunn hvor slikt blir normalt, vil man kunne hindre at gode sosialistiske forsøk degenerer — og bare da!
Fra en engelsk powerpoint:
• On evolutionary psychology: Controversies exist, but it is now widely agreed that some problematic in-built mental traits were favourable in producing descendants in a stone age setting …
• … hard-wired into us by evolution over tens of thousands of generations. Evolutionary selection does not apply only below the neck.
• First, for balance, some nice traits: empathy, loyalty, self-sacrifice, caring for children, curiosity, sociality, cooperativity. All contributed to having descendants that could have further descendants.
• BUT: aggression, selfishness, narcissism (we want to be noticed), greed, climbing strategies (suck up to the alphas, dump on your rivals), intrigues, herd mentality, need to be right at any cost, hostility to the outgroup, manipulativeness and cheating.
• We have to recognize and face this to reduce the effects of this bad psychological baggage, not only be self-gratulatory about the good!
—
Vi er stinne av vikarierende motiver, og de er i virksomhet hele tida. Mange av dem er vi ikke klar over sjøl, fortrengning er en del av vår mentale bagasje. Og vi har diverse strategier for å hindre at de blir avdekka. En viktig strategi å er å bli blodig fornærma. En annen er å bli “djupt såra”. Og det finnes mange flere.”
************
Er RID-modellen syndikalisme uten profittmotivet?
Endelig fikk jeg tid til å lese Greers essay inngående, og undres om man kan kalle RID-modellen til Bongard syndikalisme uten profitt-motivet?
- Systems That Suck Less
I RID-modellen eier jo arbeiderne arbeidsplassen sin, ved at de selv bestemmer hvordan de ønsker å organisere seg og løse oppgavene sammen. Poenget er at man forsøker å finne en mest mulig ideell inngruppestørrelse for hver arbeidsplass, som Bongard anslår til +-25 individer, som var vanlig størrelse i steinalderen.
Det fine med RID-syndikalisme, hvis jeg kan kalle den det, er at man slipper profittmotivet, slik at man helt og fullt kan konsentrere seg om bærekraft.
Profit can be achieved in following ways:
- The workers get paid less than what products are sold for.
- The products are sold for more than their value.
- The products are made as cheap and with as short life span as possible to increase the turnover.
- You use as little money as possible on working conditions, just enough to not adversely influence production.
- Raw materials and resources are sourced as cheaply as possible and in large enough quantities to make them cheap.
- You use as little money as possible to deal with and dispose of waste.
Noen av disse punktene vil falle vekk med Greers syndikalisme, men med Bongards syndikalisme ville de alle falle vekk, hvilket må være å foretrekke.
Videre har man med Greers syndikalisme kun demokrati på arbeidsplassen, mens man med Bongards syndikalisme integrerer arbeidsplassdemokratiet i det lokale og det nasjonale demokratiet. Jo mer demokrati, jo bedre, derfor er Bongards syndikalisme også på dette punktet å foretrekke over Greers.
Et par tekstutdrag:
"Since 1945 the conventional wisdom across most of the world has insisted that there are two and only two possible systems of political economy: socialism on the one hand, capitalism on the other. That’s very convenient for socialists and capitalists, since it allows both sides to contrast an idealized and highly sentimental picture of the system they favor with the real and disastrous failings of the one they don’t, and insist that since the two systems are the only available options, you’d better choose theirs. This allows both sides to ignore the fact that the system they prefer is just as bad as the one they hate."
"I think that’s potentially within reach, even given the many other pressures on the United States and industrial society in general as we lurch through the opening phases of the Long Descent. If such a thing is going to be possible, though, the first step is to break out of the mental rut that insists that the only choice we’ve got is between capitalism and socialism, two systems that both unquestionably suck. Attention to the ownership of the means of production is one tolerably effective way to leave that rut and start exploring the vast and interesting spaces outside it."
Thursday, December 28, 2017
Listen
In principle, just because a person is talking doesn’t necessarily mean they are contributing, or that they are the only one contributing. Most of the time in a group decision setting, listening is the best contribution we can make. It is through listening, not talking, that we develop understanding, compassion, and creative solutions.
Practical Tip: Bite your tongue, hold your horses, cool your jets. To listen, don’t talk. Don’t be distracted by planning your talk.
If I let you talk first while I listen, it gives me some practical advantages:
1. To hear where you are coming from helps me choose my words. You have likely provided me some new information that I can incorporate.
2. Once you’ve got your words out you are more likely to be open to hearing mine.
3. Not talking first gives me time to listen within, listen to my own thoughts and feelings.
I help the group’s decision process when I consider my inner thoughts, how I really feel about something, so that when my words are spoken they are aligned with inner truth.
– Craig Freshley
Practical Tip: Bite your tongue, hold your horses, cool your jets. To listen, don’t talk. Don’t be distracted by planning your talk.
If I let you talk first while I listen, it gives me some practical advantages:
1. To hear where you are coming from helps me choose my words. You have likely provided me some new information that I can incorporate.
2. Once you’ve got your words out you are more likely to be open to hearing mine.
3. Not talking first gives me time to listen within, listen to my own thoughts and feelings.
I help the group’s decision process when I consider my inner thoughts, how I really feel about something, so that when my words are spoken they are aligned with inner truth.
– Craig Freshley
Monday, December 25, 2017
Fra bedehusland til kjøpesenterland
Skal bedehuskulturen omsider få sin rettmessige plass i vårt historiske minne? I alle fall har Erlend Berge fått solid støtte for å reise land og strand rundt for å dokumentere restene etter denne unike kulturen, som folk flest ser ut til å se på som en slags kitsch-kultur, ala elg i solnedgang, som de helst vil glemme. Men nå blir det bok, og prosjektet har fått bred omtale hos NRK. Ikke verst!
Tror jammen jeg kaster meg på bølgen og lager mitt eget prosjekt for å dokumentere bedehusene etter Fellesmisjonen, som hovedsakelig holdt til i grendene rundt Totenåsen. Selv trodde jeg at jeg hadde støtte for min gjerning fra min tidligere bedrift, da det var akkurat denne typen prosjekter jeg ønsket å bedrive, sammen med at jeg kjørte litt rundt omkring med lastebilen. Men nei, de andre hovedaksjonærene bare himlet med øynene over slike tåpeligheter, og kastet meg ut fra fabrikken hvor jeg hadde deltatt i 38 år, etter en skitur sist vinter. Godt hjulpet av korrumperte medhjelpere i Bede Ho og Nordeania. Dette hadde jeg ikke fortjent! Jeg fortjente å bli tatt vare på og respektert for et blodslit de færreste fatter hva er, og å ende min karrière på en verdig måte, hvor jeg i større grad engasjerte meg for samfunnsrelaterte saker. Samtidig som jeg hadde et stabilt økonomisk fundament.
I 1974 ble det talt 2.621 bedehus i Norge. Lekmannsbevegelsen på 1700-tallet førte til vekkelser. Mange begynte å tro, og det ble for lite å samles hjemme hos folk.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte arbeidet med å bygge bedehus. De lignet på bolighus, men med spesielle vinduer, nesten som i kirker, og med navn som Bethel, Zion og Bethania.
Lekfolk eller predikanter, var ikke ordinerte prester. Men på bedehuset kunne de framføre sitt kristne budskap. Ingen stram regi som i kirken, og gjerne med et kjøkken, slik at forsamlingen kunne arrangere ulike typer aktiviteter. Alle hadde et hus som var sitt, og de lå tett, slik at folk kunne spasere til møtet, basaren eller juletrefesten.
I dag er flere bedehus omgjort til bolighus, restauranter og museer. Noen står til nedfalls.
Kristin Norseth er teologiprofessor på Menighetsfakultetet i Oslo. Hun forteller om en kultur vi er i ferd med å miste. Det haster å dokumentere den.
– Lekmannsbevegelsen har vært svært viktig. Ikke bare i norsk kirkeliv, men i norsk kulturliv og historie. Å dokumentere bredden i denne bevegelsen er usedvanlig viktig, sier hun.
 |
| -Wikimedia. |
Tror jammen jeg kaster meg på bølgen og lager mitt eget prosjekt for å dokumentere bedehusene etter Fellesmisjonen, som hovedsakelig holdt til i grendene rundt Totenåsen. Selv trodde jeg at jeg hadde støtte for min gjerning fra min tidligere bedrift, da det var akkurat denne typen prosjekter jeg ønsket å bedrive, sammen med at jeg kjørte litt rundt omkring med lastebilen. Men nei, de andre hovedaksjonærene bare himlet med øynene over slike tåpeligheter, og kastet meg ut fra fabrikken hvor jeg hadde deltatt i 38 år, etter en skitur sist vinter. Godt hjulpet av korrumperte medhjelpere i Bede Ho og Nordeania. Dette hadde jeg ikke fortjent! Jeg fortjente å bli tatt vare på og respektert for et blodslit de færreste fatter hva er, og å ende min karrière på en verdig måte, hvor jeg i større grad engasjerte meg for samfunnsrelaterte saker. Samtidig som jeg hadde et stabilt økonomisk fundament.
"Norge har gått fra å være bedehuslandet til å bli kjøpesenterlandet!"
Ikke heller har jeg opplevd særlig støtte for mitt arbeide for å dokumentere historien etter grenda til Totenåsens apostel, og i særdeleshet ikke fordi jeg har våget å sette spørsmålstegn ved den kulturen som erstattet bedehuskulturen, nemlig den suburbane konsumentkulturen fra Amerika, skapt av General Motors. Norge har gått fra å være bedehuslandet til å bli kjøpesenterlandet!
Med gremmelse konstaterer jeg at de få bedehusene som bygges i dag, ser akkurat ut som kjøpesentre. Et vitnesbyrd om at vårt land har lidd et totalt forfall.
Uansett tror jeg jammen at jeg vil søke litt støtte rundt omkring for prosjektet mitt. Først og fremst burde jo Nordeania gi en solid støtte for å dokumentere bedehusarven etter Fellesmisjonen, da de var så usedvanlig behjelpelige med å legge til rette for å få kastet meg ut av min bedrift. Så de skylder mye i avlat, skal de noensinne ha håp om å komme ut fra Skjærsilden.
 |
| Holmstadengen, den tidligere husmannsplassen hvor husmannssønnen M.J. Dahl fikk sitt bosted av holmstadslekta. Han stod for den største vekkelsen i grendene rundt Totenåsen noensinne, som her i Skreien, i Lensbygda, Kolbu, Moen på Hadeland, Skrukkelia og Hurdal. I vinduet til venstre satt Dahl og min oldefar i finstuggun og diskuterte grendepolitikk. I vinduet nedenfor hadde han sitt arbeidsværelse med fantastisk utsikt mot Mjøsa, hvor han samlet sangskatten "Pris Herren". Nede på endeveggen var kjøkkenet, hvorfra han så nedover grenda si og alle brukene som her var, og rett nedpå nabobruket Grythengen, hvor min oldefar, som også var husmannssønn, holdt til. Holmstadengen er nå en ødegard, men hvilken historie som her ligger! Mange har sikkert fått med seg høstens bokutgivelse "Norske ødegårder - historien om stedene vi forlot", med den anerkjente fotografen Pål Hermansen. Holmstadengen hadde absolutt fortjent et kapittel i denne boka. Men da den ikke ble med får jeg prøve å gjøre jobben selv, selv om jeg som fotograf ikke har mulighet til å komme opp på Hermansens nivå. Lærer jeg meg Photoshop og får nytt kamera kan det nok allikevel hjelpe litt, selv om det selvsagt er personen bak kamera som sitter med hovednøkkelen. Noen bilder har det da dog blitt, og når jeg ser på dem nå liker jeg særlig vinterbildene, som det er færrest av. Får se om det kan bli en ny skitur i nysne forbi stedet i vinter. Se flere fotografier fra Holmstadengen her. |
"Fraflyttede og forlatte steder har en egen tiltrekningskraft. De kan vitne om noe dramatisk, eller om noen som bare pakket sammen og reist sin vei. Aldri har så mange gårder blitt lagt ned som i vår tid. Ødegårder er steder der det ikke bor noen, der ingen ferierer. Langsomt overtar naturen husene og spor viskes ut. I denne boken tar forfatter Øystein Morten og fotograf Pål Hermansen deg med til forlatte gårder over hele Norge. Noen gårdsbruk ble forlatt i middelalderen, andre for bare noen år siden. Sammen vitner de om svunne tider, deler av vår norske historie. I tekst og bilder gir Norske ødegårder gripende glimt av fortidens liv." - Vigmostad & Bjørke
Relatert
Litt om PermaLiv AS sin misjon
Næringsfaglig vurdering ble ikke helt relevant ifht. innholdet av PermaLiv AS. Dette er langt mer
enn å utvikle en hobby, foto. De siste år har jeg hatt med kameraet i lastebilen for å dokumentere
steder og kirker for Wikimedia Commons, disse illustrerer nå hundrevis av Wikipedia-artikler
over hele verden, på en rekke språk. Imidlertid må jeg nå lære meg Photoshop, som er helt
essensielt for alt videre arbeid. Var på kurs i Abelvær i november, det var like før jeg reiste på
kurset jeg fikk krav om mer dokumentasjon, og alt dette lovet saksbehandler å ta hånd om mens jeg
var borte. Dette ble ikke gjort.
enn å utvikle en hobby, foto. De siste år har jeg hatt med kameraet i lastebilen for å dokumentere
steder og kirker for Wikimedia Commons, disse illustrerer nå hundrevis av Wikipedia-artikler
over hele verden, på en rekke språk. Imidlertid må jeg nå lære meg Photoshop, som er helt
essensielt for alt videre arbeid. Var på kurs i Abelvær i november, det var like før jeg reiste på
kurset jeg fikk krav om mer dokumentasjon, og alt dette lovet saksbehandler å ta hånd om mens jeg
var borte. Dette ble ikke gjort.
 |
| Jeg, min gamle Sprinter og mitt Canon 550d var et uslåelig team, og vi gjorde en svært viktig jobb i å dokumentere Norge for verdensleksikonet Wikipedia. Våre fotografier illustrerer nå hundrevis, hvis ikke tusenvis av artikler hos Wikipedia på en lang rekke språk. Imidlertid ble ikke vår innsats verdsatt av mine medaksjonærer i mitt gamle firma, som først vraket Sprinteren, og deretter meg. Vrakpanten på meg ble utstedt av banksjefen hos Nordeania på Lena, med pant i mine eierandeler, uten at jeg ble informert. Papirarbeidet tok revisoren hos Bede Ho på Gjøvik seg av med stor vellyst, da det ut fra kontrakta var tydelig de mente jeg var klar for vraking. Les mer: "Samfunnets institusjoner er flygende aper" |
Merkenavnet PermaLiv ble skapt i 2010, og jeg har sikret meg domenenavnet PermaLiv.com, som
jeg ønsker å utvikle videre. På Blogger ligger jeg mellom 500-5000 sidevisninger per dag, og har vært oppe i 67000 sidevisninger per måned. Et profesjonelt nettsted som er optimert mot søkemotorer
har derfor et godt potensial, som bør være interessant for annonsører innenfor spekteret
materialøkologi. Har allerede et omfattende materiale om materialøkologi, som sammen med
merkenavnet PermaLiv bør kunne være et godt grunnlag å bygge videre på. På sikt har jeg et ønske
om å utvikle meg til bygningsbiolog, godkjent av det tyske bygningsbiologiske instituttet
Baubiologie, som nå tilbyr kurs på engelsk.
gode tun. Har skrevet og oversatt flere artikler om/av den amerikanske tunbyggeren Ross Chapin,
som er verdens fremste tunekspert, og som har høstet stor internasjonal anerkjennelse for sine
prosjekter og bøker. Ross Chapin setter virkelig pris på mitt arbeide for å fremme hans ideer og å
oversette hans artikler til norsk, han vil kunne være en god referanse.
Eva Røyrane, som har skrevet bestselgeren Norges Låver, arbeider nå med et nytt bokprosjekt om
de norske klyngetunene. Hun har takket meg for mitt arbeide for å spre det glade budskap. Når
hennes bok kommer på markedet tror jeg tunfellesskapet vil oppleve en renessanse i Norge, og da
vil PermaLiv AS kunne ligge helt i forkant. I denne forbindelse ønsker jeg å lage til en
videopresentasjon om tunfellesskapet for mitt nye nettsted, gjerne med en hilsen fra Ross Chapin,
på en slik måte at jeg kan oppnå troverdighet som rådgiver og foreleser om de nye klyngetunene.
 |
| Jeg har lest Ross Chapins bok om gode tunfellesskap fra ende til annen, samt oversatt deler av denne og flere av Chapins artikler til norsk. På samme vis som Ross Chapin Architects er de fremste tunbyggerne i USA, er det PermaLiv AS som sitter på spisskompetansen for ekstraordinære tunfellesskap i Norge. Men så er da både jeg og Ross nesegruse beundrere av arkitekturfilosofen Christopher Alexander! |
boka Eva Røyrane arbeider med, og ønsker å få den oversatt på et av sine forlag for et amerikansk
publikum. Jeg og en venn arbeider for tiden med å oversette Greers essay for Kulturverk.
Jeg er en svært god venn av Terje Bongard, landets første og fremste humanetolog. Han også setter
stor pris på mitt arbeide for tunfellesskapet, og vil helt sikkert kunne skrive en anbefaling, evt. delta
i videopresentasjonen.
 |
| Over nyttår bærer det til NTNU i Trondheim for et lengre intervju med Terje Bongard for Mot Dag AS. |
Er en god venn av Michel Bauwens, stifter av P2P-Foundation. Han er velkjent i sitt fødeland
Belgia og ellers for sitt arbeide internasjonalt. PermaLiv AS ønsker et samarbeide med P2P-
Foundation, særlig med tanke på å dokumentere de sterke allmenningstradisjonene som rådde rundt
Totenåsen. Både i forhold til åsen som allmenning, men ikke minst vennesamfunnene predikanten
og husmannssønnen M.J. Dahl etablerte rundt Totenåsen, som var et svært lavkirkelig allmennings-
fellesskap, i stor grad bestående av tidligere husmenn.
 |
Michel Bauwens er den personen som har gitt meg den karakteristikken jeg setter aller størst pris på:
"En antiintellektuell intellektuell"
Kanskje stikker jeg innom hans residens i Thailand en dag?
|
anbefalt min blogg PermaLiv. Når jeg får lært meg Photoshop og nytt kamerasystem tenker jeg å
kontakte ham for å forhøre meg om det kan være mulig med et samarbeide mellom MdG og
PermaLiv AS.
Håper ellers å kunne utvikle meg til en såpass dyktig fotograf at jeg kan påta meg profesjonelle
fotooppdrag.
Mine mange tusen bilder hos Wikimedia Commons bør kunne organiseres med tanke på salg på
mitt nye nettsted, evt. i samarbeide med et mindre bildebyrå. Mange av disse vil kunne forbedres i Photoshop.
Dessverre kan jeg ikke sette opp noe budsjett før jeg passerer 50.000 kr. i omsetning og slik kan
registreres i momsregisteret. Å kjøpe PC og fotoutstyr i PermaLiv AS er ikke fordelaktig før jeg kan
få tilbakebetaling av moms, da dette vil tære på egenkapitalen, som skal benyttes til lønn
tilstrekkelig til å komme innunder folketrygden. Dessuten har jeg en meget god privat
reiseforsikring, som dekker stjålet utstyr. Å ha to forsikringer er bare dumt så lenge man ikke har
noen fordeler av dette.
Selvsagt er det svært viktig for meg å kunne komme innunder momsregisteret, dette vil være av
mine første mål.
PermaLiv AS sitt hovedfokus er å bygge samfunnsverdier, IKKE pengelønnsomhet. På sikt er
allikevel målet at PermaLiv AS kan være selvforsørgende, også ifht. lønn. Er imidlertid bevisst på å
leve en asketisk livsstil med minimalt forbruk, og trenger derfor ikke stor lønn.
Mvh,
Øyvind Holmstad
v/PermaLiv AS
Sunday, December 24, 2017
Uten plasser intet fellesskap
"IT TAKES A PLACE TO CREATE A COMMUNITY AND A COMMUNITY TO CREATE A PLACE." - PPSHvorfor har Norge så mange dårlige plasser? Og så få gode plasser? Fordi vi ikke lenger har noe fellesskap! Fordi vi har overlatt plasslagingen til teknokrater og profesjonelle! Men det er kun beboerne som kan skape ekstraordinære plasser, fordi de elsker sitt sted. Her har vi en negativ spiral, da stygge plasser avler stygge mennesker, som avskyr enhver plassmaker av hjertet. Disse menneskene har blitt like forkvaklet som plassene sine, og steiner de som ønsker å omdanne alle disse stygge andungeplassene til skinnende svaner. Fordi da vil de bli avslørt i all sin gru!
 |
| La oss gripe plassens muligheter i fellesskap. Bli en plassmaker du også. Ikke stein plassmakerne. |
Tunhjertet
Jeg ønsker å bo i et tunfellesskap omgitt av rauset, omsorg og tillit, hvor det delte rom står i sentrum. Hvor man ser seg selv som oss og ikke meg. Hvor det er vår livskvalitet som gjelder, ikke din og min. Hvor vi alle er plassmakere og hele tiden skaper en ekstraordinær plass i fellesskap. For i et tunfellesskap har man et tunhjerte. Hvis ikke har man intet der å gjøre!
 |
| Et tunhjerte banker for tunfellesskapet og gråter for de som har falt ned i et lommehull. Illustrasjon: Nevit Dilmen |
Saturday, December 23, 2017
God jul til Bongard og PermaLivs lesere
God jul til alle og spesielt til Terje Bongard! Veldig synd at hans bok i påkostet hardcover-versjon med glanset ark oppdatert til den nyeste forskningen, ikke ligger under juletreet i år, men håper dette lar seg gjøre til neste år!
Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon, har vært min styrke i det turbulente året som har gått, hvor jeg på sinnsvakt vis ble kastet ut av mitt firma av hva jeg trodde var inngruppa mi. Eneste viset jeg har klart å holde en viss avstand på er ved at jeg forstår alle strategiene som ble benyttet, samt egne og min kones reaksjoner i lys av handikapprinsippet og humanetologien.
Men det har da skjedd noe positivt også, og Mot Dag AS med Pål Steigan avslutter året med flott, ny nettavis. Over nyttår tenker jeg å ta turen til NTNU for et lengre intervju med Bongard, som jeg håper å kunne publisere her.
I siste liten fikk jeg med meg egenkapitalen inn i nytt firma, PermaLiv AS, og vil gjerne benytte anledningen til litt egenreklame😁
Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon, har vært min styrke i det turbulente året som har gått, hvor jeg på sinnsvakt vis ble kastet ut av mitt firma av hva jeg trodde var inngruppa mi. Eneste viset jeg har klart å holde en viss avstand på er ved at jeg forstår alle strategiene som ble benyttet, samt egne og min kones reaksjoner i lys av handikapprinsippet og humanetologien.
Men det har da skjedd noe positivt også, og Mot Dag AS med Pål Steigan avslutter året med flott, ny nettavis. Over nyttår tenker jeg å ta turen til NTNU for et lengre intervju med Bongard, som jeg håper å kunne publisere her.
I siste liten fikk jeg med meg egenkapitalen inn i nytt firma, PermaLiv AS, og vil gjerne benytte anledningen til litt egenreklame😁
Grekerne i forkant av utviklingen
Kommentar her.
Legg forresten merke til at i intervjuet med Douglas Rushkoff viser han at byvalutaene som utviklet seg i seinmiddelalderen alle var en form for demurrage, og knyttet opp mot lokal naturkapital, ikke luftige løfter for framtida.
Hvis da naturkapitalen er eid som allmenninger, vil man effektivt hindre utviklingen av klasser. Så vidt jeg forstår er det noe slikt Michel Bauwens ser for seg med sin «commons transition», der naturkapitalen er allmenninger som allmenningheten distribuerer/organiserer, og som danner grunnlaget for økonomien etter felles kjøreregler.
Slik jeg forstår det var det mange økonomier som fungerte nettopp slik i seinmiddelalderen, og som man enkelte steder i Europa fremdeles ser spor av, og som nå kanskje er i ferd med å utvikle seg på nytt i Hellas.
Se Commons Transition: http://commonstransition.org/
Ser vi nå en deflasjonær kollaps tror jeg det på utgangen av denne vil være vanskelig å etablere lommedemokratiet i etterkant, når vi ikke fikk det til i forkant. F. eks. vil vi da mangle datamaskiner, elektrisitet, satelitter og vitenskapsfolk til å kartlegge økosystemtjenestene, industribedrifter, universiteter, skoler, tog, biler og fly, med mer.
Derfor, lykkes vi ikke med å få opp lommedemokratiet, tror jeg det kan være lurt nå å studere de mange allmennings-økonomiene man fant i seinmiddelalderen. Er vi inne i et deflasjonært kollaps vil derfor grekerne ha en enorm fordel ifht. oss, da de ligger i forkant av utviklingen!
Alternativet er å falle tilbake i føydalsamfunnet.
 |
| Tolfa-allmenningen, hvor Mot Dag AS har hovedkvarter, er av de mest levende allmenninger som er tilbake i Europa. |
Friday, December 22, 2017
Mennesket - en organisk robot
Kommentar av Tarjei V. i diskusjonstråd.
Ifølge Wiki er Lorentzen ikke lenger leder for Norsk faglitterær forfatterforening, takk og lov.
Ellers er Norge på mange måter et intellektuelt u-land. Her holder vi oss med myter og forestillinger som passer den norske godheten, og enigheten. (Godheten kan diskuteres, og enigheten er ofte mer å ligne med en kataton virkelighetsfornektelse).
Ifølge Wiki er Lorentzen ikke lenger leder for Norsk faglitterær forfatterforening, takk og lov.
Ellers er Norge på mange måter et intellektuelt u-land. Her holder vi oss med myter og forestillinger som passer den norske godheten, og enigheten. (Godheten kan diskuteres, og enigheten er ofte mer å ligne med en kataton virkelighetsfornektelse).
Tenk bare: Ingen av Steven Pinkers bøker foreligger på norsk. Det samme gjelder Dennett, Hamilton, E.O.Wilson, Harris (både Sam og Judith!), Saad, Wright, Ridley – listen kan lett forlenges, og felles for dem alle er at de er sentrale i anglosfærens diskusjoner, ikke bare om menneskets natur, men om samfunnsspørsmål generelt, all den stund vår biologi underbygger alt vi er, og alt vi gjør. I norsk debatt er de fraværende, eller vaker i en randsone få får med seg. Særlig trist er jo dette med tanke på den eksplosive utvikling som for tiden finner sted innenfor genetikken, både mht eugenisk manipulasjon av menneskegenomet (ikke tvil: Kineserne kommer til å sette i gang dette så fort det er praktisk mulig, de holdes sjelden tilbake av tertefine etiske anfektelser) – men også mht hva den forteller oss om oss selv. Da tenker jeg på «genome wide association studies», og andre metoder som i større og større grad prikker inn forbindelsen mellom gener og adferd, også korrelert for etnisitet. Ikke bare er vi mennesker roboter i langt større grad enn vi liker å innbille oss, men kjønn og etnisitet er også helt grunnleggende premissgivere, ikke bare for fysiologiske og anatomiske egenskaper, men også for hvilken type adferd, og hvilke evner, vi legger for dagen. Dette er selvfølgelig en innsikt som flyr rett i ansiktet på globalistmangfoldtenkningen, som har som sin dypeste beveggrunn å *standardisere mennesket*, for derigjennom å flytte makt fra lokalt nivå, og opp til et globalt nivå, der den kan kontrolleres av de store korporasjonene.
I de nærmeste tiårs kulturkamp, kommer dette til å være kanskje den viktigste aksen for meningsbrytning, den er også allerede en stor del av årsaken til den voldsomme polariseringen vi ser i samfunnsdebatten, ikke minst i USA. Antifa og deres likesinnede insisterer på at alle ulikheter i samfunnet er et resultat av undertrykking, da særlig fra hvite mot ikke-hvite, fra menn mot kvinner, og fra s.k. cis-normative mot LGBTQJHDVS-whatever-personer. Landegrenser er en uting, og den dagen disse rives ned og det såkalte patriarkatet knuses, så ligger et utopisk lykkeland for våre føtter, hvor millenniers undertrykking og ulikhet omsider er en saga blott. Vi som skjønner biologi ser jo lett at dette innvarsler en katastrofe, og ikke en frigjøring. Det er en krig mot menneskenaturen som må gå galt. Det ironiske er at denne agendaen også er de store korporasjonenes agenda, det tror jeg få av de som pusher den innser. Takk igjen til steigan.no, hvor vi som har hjertet (for en stor del) på venstre side, kan komme og få lese oss opp på, og diskutere med, venstreside-stemmer som innser at nasjonalstater, grenser, lokalt styre, og fravær av demografiske og politiske revolusjoner ikke står i strid med, men faktisk er en forutsetning for, en samfunnsutvikling i progressiv retning, ikke minst med tanke på alminnelige arbeidsfolks vilkår.
Mht ovenstående artikkel, så er et poeng i denne sammenheng at automatisering, jfr Mikael Nybergs herværende artikkel fra 29.11, vil gi makthaverne enda en tommeskrue å sette på de mennesker som fremdeles jobber i manuelle yrker. Og mange teoretiske yrker også, for så vidt. Standardisering, overvåking og umyndiggjøring av arbeidstagere vil bare intensiveres, når de skal forholde seg til maskiner på alle kanter. Selv om vi mennesker også er maskiner, tenkende, følende, javisst, men biologiske maskiner, med helt klare grenser for adferd og samfunnsmodeller vi kan trives i. Men det er altså en ganske fremmed tanke Norge.
 |
| Det aller meste av menneskelige strategier er forhåndsprogramerte ut fra handikapprinsippet, som styrer all atferd på jorden og i resten av universet. -Wikimedia. |
Relatert
- Derfor er det så viktig å være kul. Det kan se ut som om mennesket heller er en organisk kopimaskin.
Thursday, December 21, 2017
Min asketer-lastebil
|
Fra min tid som amatørfotograf. Min aller lykkeligste tid var som sjåfør i en gammel Sprinter, sammen med min eos 550d, et flott amatørkamera. Som asket elsket jeg hver en lapp på kapellet. Ulykken begynte da en sløser kjøpte ny lastebil bak min rygg, da sløsere ikke tåler å se bøtelapper og rustflekker.
Imidlertid holder ikke sløsere ut med asketer heller, og etter en skitur i Øverbymarka forrige vinter ble jeg ikke bare kastet ut av min gamle lastebil, men også ut av fabrikken hvor jeg hadde arbeidet i 38 år, i ekte fyrstestil. Godt hjulpet av en Nordens bank, som overøste fyrsten med gjeldsotika med pant i mine eierandeler, uten at jeg ble informert. Fyrster og bankfolk ser ut til å trives godt sammen.
Det er selvsagt trist at jeg, min gamle Sprinter og 550d ikke fikk lov til å fortsette å dokumentere moderlandet, en mengde kirker og steder illustrerer nå wikipedia-artikler over hele verden fra vår ferd sammen. Vi var et flott team!
I siste liten fikk jeg imidlertid med meg aksjekapitalen inn i nytt firma, PermaLiv AS, men kan love at dette var på hengende håret. For asketer får ingen hjelp og rådgivning, og finanseliten var sikkert overlykkelige over å kunne kaste meg ned i skyggenes dal, da mitt hovedmål er å erstatte dem med inngruppas nådeløse kontroll.
Å bli sviktet av inngruppa er ikke hyggelig. Heller ikke er det trivelig å bli sendt ned til arbeiderklassen og underklassen som en annen kasteløs, eller dalit (må ikke forveksles med dahlit, følgere av M.J. Dahl, Totenåsens apostel), av fyrster og finansfolk. For en dedikert idealist og asket kjennes dette uhørt krenkende, og måten det skjedde på er hinsides enhver fornuft.
Å måtte bli profesjonell er ikke enkelt, samt langt mer anstrengende enn som fri og frank amatør. Men man får gjøre et forsøk ;-)
|
Stadig trekkes fram episoden med lastebilen for å dekke over kognitiv dissonans etter kuppet av min bedrift forrige vinter. Imidlertid er der intet som kan rettferdiggjøre dette kuppet, og det at en sløser kjøper ny lastebil bak en askets rygg, kan best sammenlignes med en ateist som gir blodoverføring til et Jehovas vitne uten samtykke.
Imidlertid fikk jeg stadig ros for min gamle lastebil, og folk syntes det var morsomt når jeg kom med varelast. Etter at jeg fikk ny lastebil fikk jeg kun flåsete kommentarer for denne sværpruppbilen.
Eneste fordelen var når jeg satt fast i rushen i tunnelsystemene under hovedstaden, hvor jeg kom ut halvdød med det elendige filtreringssystemet i den gamle lastebilen. Dette hjalp meg imidlertid ikke lenge, da jeg ble kastet ut fra min bedrift ikke lenge etterpå, og jeg holdt ut kun en tur hvor jeg istedenfor ble kvalt av sorg og skam over tapet av min bedrift.
«True empathy requires that you step outside your own emotions to view things entirely from the perspective of the other person.«
The Urban Farming Guys: Farmin’ in the HOOD 2
A very inspiring video on the end of the year!
Derfor blir det dyrket frukt og grønnsaker rett over Operatunnelen i Oslo
Relatert
Saturday, December 9, 2017
Et minne fra allmenningenes blomstringstid
Tiden da min oldefar levde var allmenningenes blomstringstid over
Totenåsen. Han var en husmannssønn, husmannsvesenet var en slaveordning vokst fram av den industrielle revolusjon, uten beskyttelse av tradisjonene. Disse
husmennene var nå frigitte og stolte småbrukere med allmenningsrett, en
del av de mange allmenninger som velsignet hans tid.
- Kulminasjonen av kristenhetens historie, den lutherske reformasjonen, den norske bedehuskulturen og bondekulturen
Hans religion, med husmannssønnen M.J. Dahl som deres apostel, var en allmenningsreligion uten verdslige autoriteter, selvorganisert av småkårsfolket rundt og på åsen. En sann delingskultur! Min venn Petros fra Freelab i Polen minnes sine samtaler med den tidligere presten i Hurdal, som fortalte ham om lekmannskristendommens stilling i Norge, som en av hans fineste og største aha-opplevelser fra sine reiser omkring i landet .
- In Search of the Commons
En annen allmenning fra min oldefars tid var grendas badehus ved Sagelven, hvor grendefolket samledes på lørdager for å rense kroppen, før de samledes på bedehuset for å rense sjelen på søndager.
Videre var mange av setrene på åsen sterke allmenninger, fiskeretten i allmenningene, vegene, meieriet nede ved Olterud, etc. Aldri, hverken før eller siden, har vel Norge opplevd en slik oppblomstring av allmenningene som i tiden under min oldefar. Han levde i en spesiell tid. Allmenningene over Totenåsen er av de vakreste oppblomstringer i norgeshistorien!
Som en sann allmenninger og personlig venn av Michel Bauwens, stifter av P2P-Foundation og kanskje verdens fremste frontfigur for allmenningenes tilbakekomst, kjenner jeg meg forpliktet til å utforske alle disse allmenningene over åsen. Mitt første essay om temaet tenker jeg å gi tittelen "Allmenningenes blomstringstid over Totenåsen".
Kanskje kan dette markere startskuddet for en større utforsking av denne allmennings-tiden? Selvsagt trenger jeg da et team bestående av kunnskapsrike mennesker i allmenningene, lekmannskristendommen, lokalhistorie etc.
Vi får se, vi får se...
- Kulminasjonen av kristenhetens historie, den lutherske reformasjonen, den norske bedehuskulturen og bondekulturen
Hans religion, med husmannssønnen M.J. Dahl som deres apostel, var en allmenningsreligion uten verdslige autoriteter, selvorganisert av småkårsfolket rundt og på åsen. En sann delingskultur! Min venn Petros fra Freelab i Polen minnes sine samtaler med den tidligere presten i Hurdal, som fortalte ham om lekmannskristendommens stilling i Norge, som en av hans fineste og største aha-opplevelser fra sine reiser omkring i landet .
- In Search of the Commons
En annen allmenning fra min oldefars tid var grendas badehus ved Sagelven, hvor grendefolket samledes på lørdager for å rense kroppen, før de samledes på bedehuset for å rense sjelen på søndager.
Videre var mange av setrene på åsen sterke allmenninger, fiskeretten i allmenningene, vegene, meieriet nede ved Olterud, etc. Aldri, hverken før eller siden, har vel Norge opplevd en slik oppblomstring av allmenningene som i tiden under min oldefar. Han levde i en spesiell tid. Allmenningene over Totenåsen er av de vakreste oppblomstringer i norgeshistorien!
Som en sann allmenninger og personlig venn av Michel Bauwens, stifter av P2P-Foundation og kanskje verdens fremste frontfigur for allmenningenes tilbakekomst, kjenner jeg meg forpliktet til å utforske alle disse allmenningene over åsen. Mitt første essay om temaet tenker jeg å gi tittelen "Allmenningenes blomstringstid over Totenåsen".
Kanskje kan dette markere startskuddet for en større utforsking av denne allmennings-tiden? Selvsagt trenger jeg da et team bestående av kunnskapsrike mennesker i allmenningene, lekmannskristendommen, lokalhistorie etc.
Vi får se, vi får se...
 | ||
| Stabbur bygget av min oldefar under allmenningenes blomstringstid over Totenåsen. Denne arven, som Petros fra Freelab i Polen gledet seg slik over å oppdage, ser jeg det som min plikt å utforske og å dele, nasjonalt som internasjonalt, gjennom P2P-Foundation. Mitt lodd skulle vært som retrovativ kulturbærer av dette stedet og denne arven. Men mitt lodd ble meg fratatt av Servoglobus og den anti-rurale suburbane kulturen fra USA, implementert av etterkrigsgenerasjonen. Som erstattet allmenningenes blomstringstid med rå materialisme og individualisme. Istedenfor ble jeg den utstøtte. Først fra min rurale arv, så fra min industriarv, som gikk tilbake til middelalderen ved Kvernumsstrykene i Lenaelva, og fem slektsledd tilbake ved Kloppen. Forbannet være vår fortapte tid! |
Friday, December 1, 2017
Arkitekten, naturen & underkastelsen
Av Peter Olsson,
Ekonomistuderande, Handelshögskolan. Se: www.arkitekturupproret.se.
”Min klient har inte bråttom”, ska den legendariske arkitekten Antonio Gaudí ha sagt angående att hans kanske mest kända byggnad, Sagrada Familia, skulle ta närmare 150 år att genomföra. Men vad menade han egentligen? Och vad skiljer dåtidens arkitekter från nutidens?
Det kan låta främmande för många idag, men klienten som han talade var varken någon byggherre, politiker eller kund i traditionell mening. Enligt Gaudí utformades arkitekturen nämligen för, och var en hyllning till, Gud. Genom att inspireras av naturen, Guds verk, med dess mjuka kurvor och böjliga former, så gjorde man den ”rätta” arkitekturen enligt Gaudí. Synsättet var dock, trots att han själv var religiös, i grunden inte hans eget. Dåtidens tillit till naturens ingenjörskonst och effektivitet var nämligen stor.
Idag, i en annan och klart mer sekulär tid, är det sällan arkitekter talar om att hylla Gud. Tankesättet att vi bygger för något större än oss själva är dock högst närvarande. Guden av vår tid är dock inte Herren själv utan guden för vår tid är just, vår tid. Man hör ofta arkitekter tala om att ”vi måste låta arkitekturen spegla vår tid”. Man talar om det med självklarhet, som att vad som symboliserar vår tid är en objektiv sanning. En naturlag som måste följas. Detta synsätt kallas historicism och bygger på en tro att historien är förutbestämd. Det är en av de viktigaste pelarna i den modernistiska ideologin. Denna syn har dock kommit att kritiseras allt mer och sågas bland annat grundligt i boken Historicismens elände av Karl Popper.
Hur vår tid ser ut kan väl inte ha undgått någon då den mer eller mindre sett likadan ut sedan modernismens intåg för cirka 70 år sedan. Den är nästan uteslutande kantig, detaljfattig, asymmetrisk och byggd i kalla material som betong och glas. Vår tid står alltså i tydlig kontrast till Gaudís idéer om naturens mjuka och böljande former.
Tilliten till naturens design var dock inte bara specifik för Gaudís tid, den behövde inte heller hänga ihop med tron på Gud. Naturen har, mer eller mindre medvetet, präglat i princip all arkitektur fram till modernismens intåg. Anledningarna att inspireras av naturen är nämligen många.
Under 70-talet genomförde makarna Kaplan studier av hur vistelse i vildmarken i Norra Michigan i USA påverkade ett antal personer. Slutsatsen var att naturen har så kallat återställande effekter. En vistelse i naturen kan ge mental avkoppling, kraftpåfyllning och återhämtning. Enligt Kaplan & Kaplan beror detta på att naturen stimulerar den så kallade ”spontana uppmärksamheten”. Denna typ av uppmärksamhet skiljer sig från den ”riktade uppmärksamheten”, som vi använder i vardagens beslutsfattande, planering, minneshantering med mera. För att klara av sådant arbete behöver vi helt enkelt rikta vår uppmärksamhet och stänga ute resten av all den information som pockar på vår uppmärksamhet. Denna process är väldigt energikrävande och kräver återhämtning för att mental utmattning skall undvikas.
Den spontana uppmärksamheten utgör friskhetsfaktorn i systemet. Den gör att vi kopplar bort den riktade uppmärksamheten och motverkar mental utmattning. Det kan ske i naturen och ger oss en sorts ”vaken vila”.
Arkitekturupproret har även tidigare lyft flertalet undersökningar som visar estetikens påverkan på såväl vår fysiska som mentala hälsa. Forskning visar att vi generellt föredrar traditionell arkitektur som med sina varierade former, proportioner och material ofta anknyter till naturens design framför den ofta kantiga, hårda och detaljfattiga modernistiska arkitekturen. Det finns också en mycket omfattande studie från Universtity of Warwick som antyder att arkitektur som upplevs som vacker har samma positiva hälsopåverkan som naturens skönhet.
Fördelen med att utgå från och inspireras av naturens design och former är alltså många – inte minst i dagens samhälle där stressnivån är hög och allt fler flyttar till större städer.
Fördelen med att ”spegla vår tid” är desto otydligare. Det vanliga argumentet är att det är viktigt att man kan läsa av vilken tid olika byggnader är uppförda i. Arkitekturupproret ifrågasätter dock meningen med detta. Som Albert Svensson skrivit i en tidigare artikel bör staden inte byggas för en liten grupp bebyggelseantikvariskt intresserade skall kunna se dess ”årsringar” och ”läsa av staden” som byggnader vore föremål på en utställning.
Framförallt är det väl så att dessa årsringar uppstår även om vi inte aktivt strävar efter det. Anledningen till att musik från 60-talet låter annorlunda än den inspelad på 80-talet är inte för att musikerna bestämt sig för att försöka tolka sin tid. Det beror snarare på att de spelade den musik som de själva tyckte om, som andra under den tiden tyckte om och med de instrument och den teknik som var tillgänglig då.
Genom att bygga vad folket som lever i vår tid efterfrågar med de material, den teknik och den kunskap som finns tillgänglig så speglas tiden av sig självt, det är inget vi behöver tolka eller aktivt eftersträva. Att arkitekturen ser annorlunda ut i olika tider är snarare en naturlig konsekvens av en allt större ackumulerad kunskap, utvecklad teknik och trender.
För att skapa omtyckt och vacker arkitektur är det viktigt att vi drar lärdom av historien. Det behövs en djupare förståelse för vad som gör att människor skattar viss arkitektur högre än annan. Att människan vänjer sig vid byggnaderna efter 40-50 år är inte bara en ytlig, utan också en felaktig analys vilket historien har visat. En lärdom vi kan dra av de lösningar som våra förfäder presenterat är just att våga söka inspiration i naturen. Naturen blir nämligen aldrig omodern.
Ekonomistuderande, Handelshögskolan. Se: www.arkitekturupproret.se.
”Min klient har inte bråttom”, ska den legendariske arkitekten Antonio Gaudí ha sagt angående att hans kanske mest kända byggnad, Sagrada Familia, skulle ta närmare 150 år att genomföra. Men vad menade han egentligen? Och vad skiljer dåtidens arkitekter från nutidens?
 |
| Sagrada Familia i Barcelona, av Antonio Gaudí. Bygget påbörjades 1882 och beräknas stå klart 2026. Många menar dock att det är en alltför optimistisk beräkning och att det kommer ta längre tid än så. |
 |
| Inom grekisk mytologi talade man om Kronos som tidens gud. Om det är han som bestämmer vad som speglar vår tid är oklart. |
Hur vår tid ser ut kan väl inte ha undgått någon då den mer eller mindre sett likadan ut sedan modernismens intåg för cirka 70 år sedan. Den är nästan uteslutande kantig, detaljfattig, asymmetrisk och byggd i kalla material som betong och glas. Vår tid står alltså i tydlig kontrast till Gaudís idéer om naturens mjuka och böljande former.
Tilliten till naturens design var dock inte bara specifik för Gaudís tid, den behövde inte heller hänga ihop med tron på Gud. Naturen har, mer eller mindre medvetet, präglat i princip all arkitektur fram till modernismens intåg. Anledningarna att inspireras av naturen är nämligen många.
 |
| ”Inget är konst, om det inte är från naturen”, ska Gaudí ha sagt. Även om han kanske var mer extrem än andra i sitt synsätt så har arkitekturen alltid mer eller mindre funnit inspiration av naturens former, proportioner och färger. På bilden syns San Miguel De Allende, Mexico. |
Den spontana uppmärksamheten utgör friskhetsfaktorn i systemet. Den gör att vi kopplar bort den riktade uppmärksamheten och motverkar mental utmattning. Det kan ske i naturen och ger oss en sorts ”vaken vila”.
 |
| Makarna Kaplan undersökte hur människor påverkades av att vistas i naturen i North Michigan, USA. |
Fördelen med att utgå från och inspireras av naturens design och former är alltså många – inte minst i dagens samhälle där stressnivån är hög och allt fler flyttar till större städer.
Fördelen med att ”spegla vår tid” är desto otydligare. Det vanliga argumentet är att det är viktigt att man kan läsa av vilken tid olika byggnader är uppförda i. Arkitekturupproret ifrågasätter dock meningen med detta. Som Albert Svensson skrivit i en tidigare artikel bör staden inte byggas för en liten grupp bebyggelseantikvariskt intresserade skall kunna se dess ”årsringar” och ”läsa av staden” som byggnader vore föremål på en utställning.
 |
| Detta med att ”vår tid måste synas” blir ofta övertydligt. Denna byggnad uppfördes nyligen mitt i Göteborgs gamla välbevarade stenstad strax intill Avenyn. Arkitekt är Gert Wingårdh. |
Genom att bygga vad folket som lever i vår tid efterfrågar med de material, den teknik och den kunskap som finns tillgänglig så speglas tiden av sig självt, det är inget vi behöver tolka eller aktivt eftersträva. Att arkitekturen ser annorlunda ut i olika tider är snarare en naturlig konsekvens av en allt större ackumulerad kunskap, utvecklad teknik och trender.
För att skapa omtyckt och vacker arkitektur är det viktigt att vi drar lärdom av historien. Det behövs en djupare förståelse för vad som gör att människor skattar viss arkitektur högre än annan. Att människan vänjer sig vid byggnaderna efter 40-50 år är inte bara en ytlig, utan också en felaktig analys vilket historien har visat. En lärdom vi kan dra av de lösningar som våra förfäder presenterat är just att våga söka inspiration i naturen. Naturen blir nämligen aldrig omodern.
 |
| Park Güell. Gaudí fann inspiration i den spanska naturen och hans verk utgör idag en viktig del av Barcelonas själ. |
Taper- og vinnerstrategier
Trond Andresen:
Dag Hessen er ute med ny bok: "Vi. Samarbeid fra celle til samfunn". Har noen lest den?
Jeg har bare lest anmeldelse i Klassekampen og portrettinntervju med Hessen i Aftenposten. Mitt inntrykk er at han ønsketenker. Jeg forstår ham slik:Meg:
"Hvis vi bare snakker nok om at mennesket -- begrunnet i en vitenskapelig, evolusjonsbiologisk forståelse -- primært er altruistisk, empatisk og samarbeidende, så vil vi i større grad bli slik, og dette er bra for samfunnet."
Jeg benekter sjølsagt ikke at dette (heldigvis) er en vesentlig del av vår evolusjonært utvikla mentale bagasje.
Men sammenlign dette med en nesten motsatt oppskrift (min), som også er evolusjonært begrunna: Vi må lære om, innse og snakke om våre problematiske mentale trekk, og la det være tillatt - noe som i dag er uhørt - å snakke åpent til hverandre om når man mener å kunne se slike trekk i virksomhet. Dette er helt nødvendig for å skape et bedre samfunn.
Hva Hessen kan ha rett i er at snakker vi mye om vinnerstrategier, som å være generøs, gi andre rett etc, vil disse strategiene bli mer attraktive. De kan derfor bli enklere å velge i en sammenheng hvor man blir sett, og taperstrategier vil nok lettere bli lagt merke til og fordømt i et samfunn hvor man framsnakker vinnerstrategiene. Så kombinasjonen av Andresens og Hessens strategier er nok det ideelle, hvor man både framsnakker vinnerstrategier samtidig som man snakker og er ærlige om taperstrategier. Uansett vil selvsagt aldri taperstrategiene forsvinne, de vil dukke fram igjen så snart settingen og fokuset endrer seg.
 |
| Generøsitet er en mye brukt vinnerstrategi og benyttes gjerne av dyr og mennesker med høy sosioøkonomisk status. Man kan gjerne hjelpe mennesker opp, så lenge de ikke når høyere enn seg selv. Å gi andre mennesker rett, hjelpe andre mennesker, dele av sin overflod, omsorg for de svake etc., er sterke og attraktive handikappsignaler. Folk og dyr med lavere rang tenderer derimot mer mot taperstrategier, som at man ikke skal tro man er noe, ikke gi andre mennesker rett, holde nye ideer nede, angripe de som er annerledes, med mer. Bildet viser en alfa-araberskrikertrost som tvangsforer en av sine undersåtter. Den israelske biologen Amotz Zahavi studerte denne sosiale flokkfuglen i Negevørkenen i 40 år, hvilket ledet til oppdagelsen av handikapprinsippet og med dette en revolusjon innenfor atferdsøkologien, mennesket iberegnet. Alfred Russel Wallace forutså oppdagelsen av handikapprinsippet. Illustrasjonen er hentet fra “Det biologiske mennesket” av Terje Bongard, s. 62. |
IGD = Maksimal lykke
Her fant jeg igjen en kommentar fra 2014 på bloggen min, dessverre har jeg ikke notert ned hvem som skrev det:
Takk til den for tiden anonyme bidragsyteren til disse visdomsord. Skal se om jeg får rede på opphavspersonen etterhvert. En lykke at jeg kom over det i arkivene!
Det er IGD-nettverket som MÅ bli system 3.0, som erstatter først føydalismen så kapitalismen, hvor vi kan leve som frie, kreative og skapende mennesker i nettverk i små arbeidskollektiv-celler, som bygger relasjoner og utveksler kunnskap på samme vis som hjerne-synapsene. Hvilken herlig metafor! Hvilken frigjøring! Hvilket lykkesamfunn, til erstatning for profittsamfunnet!
“Føydalisme er ikke noe godt begrep, siden det var uløselig knyttet til nettopp adelskapet. Jeg bruker metaforer fra biologiske systemer når jeg prøver å beskrive den modellen Bongard og jeg snakker om, slik nodene i hjernen er knyttet sammen av synapser kan kollektivene, inngruppene stå i forhold til hverandre og bygge relasjoner som styrker dem gjensidig og som går på kryss og tvers. Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.”- Et føydalsamfunn uten føydalherren
Takk til den for tiden anonyme bidragsyteren til disse visdomsord. Skal se om jeg får rede på opphavspersonen etterhvert. En lykke at jeg kom over det i arkivene!
Det er IGD-nettverket som MÅ bli system 3.0, som erstatter først føydalismen så kapitalismen, hvor vi kan leve som frie, kreative og skapende mennesker i nettverk i små arbeidskollektiv-celler, som bygger relasjoner og utveksler kunnskap på samme vis som hjerne-synapsene. Hvilken herlig metafor! Hvilken frigjøring! Hvilket lykkesamfunn, til erstatning for profittsamfunnet!
“Problemet er at dette skjer i et kapitalistisk samfunn der målet ikke er maksimal lykke, men maksimal profitt.” – Pål Steigan
 |
| "Jeg bruker metaforer fra biologiske systemer når jeg prøver å beskrive den modellen Bongard og jeg snakker om, slik nodene i hjernen er knyttet sammen av synapser kan kollektivene, inngruppene stå i forhold til hverandre og bygge relasjoner som styrker dem gjensidig og som går på kryss og tvers." |
Føydalismen bedre enn nyliberalismen
Eilev Groven Myhren:
Hei! Tusen takk! Nei, kjenner ikke til dette. Noen sitater ville vært kjærkomment. Kjenner nok selv langt bedre til Greer enn Marx. Er ingen intellektuell, har stått det meste av mitt liv i flishaugen, med noe redusert helse som resultat. Men lever og ånder. Essayet av Greer kan du lese her.
Selv vil jeg hevde at den engelske føydalbonden ikke var prostituert, slik som den moderne arbeidsmarkedstaker-prostituerte, men en tradisjonsbærer. Ikke det at alle tradisjoner er bra, eller ikke kan bli bedre, men den kapitalistiske arbeidsmarkeds-prostitusjonen er i alle fall IKKE noen god erstatning.
Min respekt for Marx er styrket 😉
Interessant nok er det Marx som går god for dette argumentet. Går ut frå at du kjenner til det. I hans analyse står den gamle føydalismen fram som betre enn den nyare liberalismen (sjølv om dette og var klassebasert). Det handlar om ordna arbeidstilhøve og brukbare levekår.Meg:
Hei! Tusen takk! Nei, kjenner ikke til dette. Noen sitater ville vært kjærkomment. Kjenner nok selv langt bedre til Greer enn Marx. Er ingen intellektuell, har stått det meste av mitt liv i flishaugen, med noe redusert helse som resultat. Men lever og ånder. Essayet av Greer kan du lese her.
“Det handlar om ordna arbeidstilhøve og brukbare levekår.”Som Greer hevder hadde den engelske føydalbonden nettopp dette, faktisk i langt større grad enn mange i dag. Har oversatt et parti av Greers tekst som viser hvor ordnede forhold føydalbonden kunne ha:
”Det er så mye forvirring rundt ordet føydalisme at et konkret eksempel trengs. Jeg vil låne en mindre karakter fra en av min barndoms favorittbøker. La meg introdusere deg for Higg, sønn av Snell. Hans navn kunne like gjerne vært Michio, Chung-Wan, Devadatta, Hafiz, Diocles, Bel-Nasir-Apal, eller Mentu-hetep, fordi den føydalismen som utvikles i kjølvannet av samfunnets kollaps er bemerkelsesverdig lik omkring i verden og gjennom tiden, men jeg vil her holde meg til Higg.
Han var en bonde, en fri bonde, ville han fortalt deg med stolthet, og ikke en simpel undersått. Hans far døde en tid tilbake av hva folk da kalte for “alveslag”. I vår tid har vi forkortet det til slag, og han kom i den beste av sine to ulltunikaer til domssetet for den lokale baronen for å delta i en seremoni som spiller en nøkkelrolle i føydalsystemet.
Denne er en verbal kontrakt utført i nærvær av vitner: i dette tilfellet baronen, landsbypresten, et par eldre riddere som tjener baronen som rådgivere, og ei gruppe med eldre landsbyboere som husker enhver detalj av lokal sedvanelov med en verbal nøyaktighet felles for lærde analfabeter. Higg plasserer sine hender mellom baronens og repeterer det tradisjonelle løftet for lojalitet, instruert av presten; baronen svarer på likeledes formelt vis, og de to er bundet for livet i et forhold mellom den føydale og føydalherren.
Hva dette betyr i praksis er alt annet enn vagt. Som baronens mann har Higg en livslang rett til å bo i sin fars hus og benytte hans hage og grisebinge; å dyrke en viss spesifisert andel av landsbyens jord; å fø ei melkeku og dens kalv, en okse, og tolv sauer på landsbyengene; å samle, på fjorten spesifiserte helgensdager, så mye ved han kan bære på sin rygg på en tur fra skogen nord for landsbyen, men kun greiner og falne trær; å fange to dusin voksne kaniner fra boene på sin side av bekken, men strengt forbudt å fange noen nedenfor mølledammen; og, som belønning for en tjeneste hans oldefar en gang utførte for baronens oldefar ved en bjørnejakt, å ta alt som samles opp ved demningen over bekken mellom den første lyden av kirkeklokkene og kveldsklokkene på St. Æthelfriths dag hvert år.
I bytte mot disse godene, er Higg bundet til et likelydende sett av plikter. Han vil arbeide på baronens åkrer, så vel som på sine egne og hans naboers, i vår- og høstonn; hans sønn vil hjelpe til med å se etter baronens kyr og får så vel som resten av landsbyens dyr; han vil gi tiende av sin avling hvert år som støtte til landsbykirken; han vil understøtte baronen med ubetalt arbeid på åkrene eller med den store steinen de reiser ved siden av den gamle herskapsboligen, i tre uker hvert år.
Hvis baronen går til krig, samme om det er et raid på et annet baroni eller som et svar på en sammenkalling av den halvt mytiske skapningen, kongen, i den fjerntliggende byen London, vil Higg ta på seg sin lærvest og en gammel jernhjelm, ta en kraftig kniv og lauvingskniven han vanligvis benytter til å samle ved disse fjorten helgendagene, og følge baronen på slagmarkene i opptil førti dager.
Ingen av disse godene og pliktene kan forhandles med. Alle Higgs forfedre har holdt sitt land under de samme betingelsene siden tidenes morgen. Hver eneste av hans naboer holder samme sett av føydale retter fra baronen mot tilsvarende plikter.
Higg har hørt om markeder. Et holdes årlig på St. Æthelfriths dag i kongens by Norbury, 54 kilometer borte, men han har aldri vært der og vil kanskje aldri reise så langt hjemmefra i sitt liv. Han vet også om penger, og har til og med sett en sølvpenny en gang, men vil leve hele sitt liv uten noensinne å ha kjøpt eller solgt noe for penger, eller vært engasjert i en økonomisk transaksjon bestemt av loven for tilbud og etterspørsel.
Ikke før århundrer seinere, når føydaløkonomien begynner å brytes ned og mellomledd nok en gang begynner å plassere seg mellom produsent og konsument, vil dette endres — og det er nettopp poenget, for føydale økonomier er hva som oppstår i et samfunn som har lært om farene ved mellomledd på det harde viset og begynner å bygge en økonomi hvor slikt ikke skjer.” – John Michael Greer
 | |
| (Portrait of Ikeda Yoshinori the 12th (the last feudal lord of Tottori clan)) |
Selv vil jeg hevde at den engelske føydalbonden ikke var prostituert, slik som den moderne arbeidsmarkedstaker-prostituerte, men en tradisjonsbærer. Ikke det at alle tradisjoner er bra, eller ikke kan bli bedre, men den kapitalistiske arbeidsmarkeds-prostitusjonen er i alle fall IKKE noen god erstatning.
Min respekt for Marx er styrket 😉
Kun når mennesket er SETT
…som alt sammen endte opp i et korrupt byråkratihelvete. Hvorfor? Fordi mennesket er korrupt. Det er kun når mennesket er SETT av inngruppa at det ikke korrumperes. Derfor ser Terje Bongard ingen annen løsning enn InnGruppe-Demokratiet (IGD), noe han fremdeles står fast ved, faktisk sterkere enn noensinne. Men han er lei av å stange hodet i teflonveggen!
Det glade budskap er at vi NÅ har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv!
– Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv
Denne artikkelen ble publisert i det herrens år 2014, året da Norges forskningsråd vraket MEDOSS. Med dette vraket de oss selv!!!
Vi kunne vært godt i gang med revolusjon 2.0 nå, basert på våre medfødte følelsers bruk og formål. Eller som Steigan sier det:
“Dessverre er grunnlaget for å foreslå bærekraftige samfunn basert på å forstå de medfødte følelsenes bruk og formål, og deres plassering i hjernen. Når dette fornektes blir det bare synsinger igjen.” – Terje BongardDen russiske revolusjonen var et godt forsøk, men den strandet fordi dens initiativtakere ikke forstod de medfødte følelsenes bruk og formål, og deres plassering i hjernen.
Det glade budskap er at vi NÅ har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv!
– Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv
Denne artikkelen ble publisert i det herrens år 2014, året da Norges forskningsråd vraket MEDOSS. Med dette vraket de oss selv!!!
Vi kunne vært godt i gang med revolusjon 2.0 nå, basert på våre medfødte følelsers bruk og formål. Eller som Steigan sier det:
“Ja, vi tror ikke lenger på “det nye mennesket”, gjør vi vel? Det er gode gamle HS med alle sine svakheter som må prøve å samarbeide på en vettug måte. Terje B har skrevet fornuftig om dette.” – Pål Steigan
Et føydalsamfunn uten føydalherren
Du har helt rett i at kommunismen ikke har fungert. Det har derimot føydalismen, og hva Steigan og Bongard foreskriver er egentlig en form for føydalisme, hvor man føyer seg for inngruppa istedenfor føydalherren.
Les forøvrig Greers essay;
- Dark Age America: The End of the Market Economy
Nå som markedsøkonomien er i ferd med å ta kvelertak på seg selv, vil vi etter en overgangsperiode med diverse krigsherrer og fascisme falle tilbake i føydalsamfunnet. Hva Steigan og Bongard tilbyr oss er å hoppe bukk over krigsherre-epoken og rett inn i et føydalsamfunn, men uten føydalherren og føydalsamfunnets tradisjonelle forbannelser.
Ved å føye oss for inngruppa og inngruppekreftene kan vi forhåpentligvis få det forholdsvis bra i en ressursknapp verden, kanskje til og med unngå en ny mørketid, i alle fall i vårt hjørne av verden.
Kanskje kan inngruppe-demokratiet og -samfunnet med tida også manifistere seg som en slags tradisjon, og fungere så bra at det langsomt sprer seg utover verden med Norge som utgangspunkt, gjennom den kommende middelalderen. Om lag slik kristendommen gjorde det under den forrige.
|
| La oss erstatte føydalherren med inngruppa! (Portrait of Ikeda Yoshinori the 12th (the last feudal lord of Tottori clan)) |
Oppfølgende kommentar
Føydalisme er ikke noe godt begrep, siden det var uløselig knyttet til nettopp adelskapet. Jeg bruker metaforer fra biologiske systemer når jeg prøver å beskrive den modellen Bongard og jeg snakker om, slik nodene i hjernen er knyttet sammen av synapser kan kollektivene, inngruppene stå i forhold til hverandre og bygge relasjoner som styrker dem gjensidig og som går på kryss og tvers. Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.
Mitt svar
Det har du nok rett i, å føye seg har en negativ klang. Ordet kommunisme er også knyttet opp mot diverse sosialistiske skrekkvelder, men dessverre har vi ikke det gode engelske ordet «commons» i norsk språk, ordet kommunisme klinger tross alt bedre enn «allmenningheten». Med det har isme-endingen som jeg heller ikke liker, så jeg håper det kan utvikle seg et helt nytt norsk begrep med tida.
«Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.»
Dette er det så utrolig viktig å få fram! Folk er flasket opp med tanken på at man kun kan få utløp for ambisjoner og at ambisjoner trives best, i en konkurransesituasjon. Det triste er at disse ambisjonene altfor ofte går utover fellesskapet. Noe vi ikke minst ser i arkitekturen, der de mange moderne bygningene skriker ut arkitektens ambisjoner og ønske om å synes.
Christopher Alexander mener at arkitekturen skal foregå som en form for adaptiv morfogenese, der man bygger et «pattern language» i bunn ut fra dybdeintervjuer og aktiv deltagelse fra beboere, brukere og berørte. Han er også klar på at straks profittmotivet kommer inn, går det hele galt.
«This is, of course, a rampant nod to commercialism, which, if we did not live in such a commercial era, would be seen for what it is. The life of a community cannot be held hostage, by a person or corporation who seeks to make money and profit from the construction of its streets and buildings. The streets and buildings are part of the neighborhood’s life blood, the city’s life blood, and they must be interwoven with the activities and life of the people themselves. Anything less leads inevitably to drug abuse, crime, teenage violence, anomie, and despair – the very earmarks of modern urbanism.» – Christopher Alexander
Så de ambisjonene som finner sitt uttrykk gjennom utgruppe-konkurranse er som regel tvers igjennom motbydelige og direkte skadelige for fellesskapet.
De ambisjonene som kommer til uttrykk gjennom et inngruppe-nettverk er derimot styrkende for fellesskapet, da det ikke tillates at disse går på tvers av nettverkets felles interesser. Så istedenfor å synes ved å gjøre seg selv til en form for reklameplakat, aller best tydeliggjort gjennom dagens stjernearkitektur, søker man status og respekt gjennom å bidra til fellesskapet og inngruppa.
Slik man ser det hos araberskriketrosten i Negevørkenen.
Arbeidsmarkedstaker-prostituert
La det først være klart, å produsere varer og tjenester innenfor et kapitalistisk marked er dypt krenkende, og enhver arbeidsplass i dag utgjør en fare for våre etterkommere. Selv som lege har man en lønn generert ut fra skatt generert ut fra profittmotivet. Kun en lønn som er demokratisk bestemt med utgangspunkt i tilgjengelige økosystemtjenester, kan forsvares på et etisk grunnlag.
Med oppløsningen av den engelske feudalallmenningen ble bondebefolkningen tvunget til å selge sin arbeidskraft på markedet, og det var slik kapitalismen oppstod. Arbeidsmarkedet slik vi kjenner det i dag er en rein kapitalistisk oppfinnelse, og utgjør kjernen av kapitalistisk ideologi. Å måtte selge seg selv på dette viset er naturligvis akkurat det samme som prostitusjon.
Dette er selvsagt en hovedgrunn til at jeg forbanner Fyrsten, som kastet meg ut av bedriften min etter 38 års slit, for at jeg skulle selge meg selv som en underkuet arbeidstaker-prostituert. Men jeg lar meg ikke kue, og sammen med Mot Dag AS skal jeg vie meg til å rive ned hele dette kapitalistiske bordellet, for å erstatte djevelskapen med det bongardske InnGruppe-Demokrati!
En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida. – Terje BongardEllers er det slik at det kapitalistiske arbeidsmarkedet er utgangspunktet for kapitalismen, da kapitalismen oppstod med oppløsningen av de engelske feudalallmenningene, som J.M. Greer mener var et relativt godt parti. Greer hevder den engelske feudalbonden hadde et bedre liv, med flere fridager, enn den gjennomsnittlige moderne amerikanske gjeldsslave.
Med oppløsningen av den engelske feudalallmenningen ble bondebefolkningen tvunget til å selge sin arbeidskraft på markedet, og det var slik kapitalismen oppstod. Arbeidsmarkedet slik vi kjenner det i dag er en rein kapitalistisk oppfinnelse, og utgjør kjernen av kapitalistisk ideologi. Å måtte selge seg selv på dette viset er naturligvis akkurat det samme som prostitusjon.
Dette er selvsagt en hovedgrunn til at jeg forbanner Fyrsten, som kastet meg ut av bedriften min etter 38 års slit, for at jeg skulle selge meg selv som en underkuet arbeidstaker-prostituert. Men jeg lar meg ikke kue, og sammen med Mot Dag AS skal jeg vie meg til å rive ned hele dette kapitalistiske bordellet, for å erstatte djevelskapen med det bongardske InnGruppe-Demokrati!
At this point, in addition to competing in a market for consumers, tenants were obliged to compete in a market for access to land. In the system emerging out of the particularly English invention of a land-rent market, farmers were subjected to a “systematic need to lower the costs of production in order to prevail in price competition.” Those who failed to compete in this market found themselves dispossessed of all but their own capacity to perform labor, which they flocked to cities to sell, or else to starve.– Markets in the Next System
This, and not the availability of markets, is the essence of capitalism, the engine motoring in its depths. From this imposition, and thus this dispossession, capitalism sprang to life. Now the masses were at the mercy of a job market to obtain the means to reproduce themselves socially. Now the process of production was systematically subordinated to market imperatives: “competition, accumulation, and profit-maximization, and hence a constant systemic need to develop the productive forces.”
These imperatives, in turn, give capitalism its ability (and charge it with the necessity) to relentlessly expand in unprecedented ways and degrees. “It can and must,” as Wood insists, “constantly accumulate, constantly search out new markets, constantly impose its imperatives on new territories and new spheres of life, on all human beings and the natural environment.”
 |
| Er du en arbeidsmarkedstaker-prostituert? Foto: Juliana da Costa José Juhu |
Subscribe to:
Posts (Atom)
Featured Post
Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen
Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...
-
From the PLANETIZEN May 24, 2010 Nikos Salingaros presents the case for demolishing a modernist eyesore in Rome and replacing it with a ...
-
By Christopher Alexander . Original text at First Things . Rose trellis of Generalife. It has taken me almost fifty years to unde... -
Det er ikke snakk om at vi blir i Norge, før man har fått ned vindkraftverket over Odalen! Fordi kan man ikke gå tur over Tjuvåskampen, da f...
