Friday, September 29, 2017

Begjær er grunnlaget for kapitalismen

Forunderlig oppriktig artikkel!

- Hvorfor er gresset alltid grønnere på den andre siden?
Tross religiøse forbud og filosofiske overveielser, begjærer vi fortsatt. Og begjæret gir fortsatt opphav til konflikt. I dag er det en konflikt som særlig foregår inne i oss selv, sier Jensen.

Konflikten i moderne mennesker oppstår fordi vi på den ene side forsøker å temme vår hang etter naboens ting. På den annen side blir vi hele tiden oppfordret om å begjære det vi ikke har.

Moderne mennesker driver for eksempel på med dietter og trening i et forsøk på å tøyle begjæret, mener Jensen.

Samtidig lever vi i et kapitalistisk samfunn der vi hele tiden blir oppfordret om å spise og drikke, begjære og forbruke. Vi skal ha lyst på nye ting og kjøpe dem. Uten forbruk velter fundamentet under vårt moderne samfunn.

– Begjær er grunnlaget for kapitalismen, sier Jensen.
Ja, menneskets begjær er uendelig, og vi forbruker som om verden var flat og grenseløs.
There are other beliefs that go with this religion of success:
  • Wind and solar will save us.
  • Electric cars will make transportation possible indefinitely.
  • Our world leaders are all powerful.
  • Science has all of the answers.
To me, this story is pretty much equivalent to the article, “Earth Is Flat and Infinite, According to Paid Experts,” by Chris Hume in Funny Times. While the story is popular, it is just plain silly. - Gail Tverberg
De som har lest DBM vet at prangende forbruk er jålefuglenes strategi, som fungerer best i evolusjonens femte lag, utgruppa. Kapitalismen opererer innenfor evolusjonens femte lag. Imidlertid trives mennesker aller best innenfor evolusjonens fjerde lag, inngruppa. Her kan menneskets begjær tøyles!
Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.

Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre (som i et lommenabolag). Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk.  – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111
- Terje Bongard om våre manglende følelser for vår lille jord, podcast hos NRK. Vi har møtt verdensveggene, det er ikke mer natur å ta av, men vi føler det ikke. Vi føler kun for å produsere kapital, pengefølelsen!

Les mer om Terje Bongards selveierdemokrati her.

Jålefuglen mennesket er en svartelistet art!

Våre to valg

Innenfor et kapitalistisk system er eksternalisering av kostnader påbudt, det er ikke et valg, samme hvor etisk høyverdige selskapene påberoper seg å være. Eksternalisering er en del av kapitalismens vesen, eneste måten å bli kvitt problemet på er en avskaffelse av kapitalismen, da den ikke kan reformeres.

Konklusjonen i artikkelen er jeg uenig i. Hvorfor i all verden skal man forsøke å løse problemet ved å sette kapitalen under kontroll, istedenfor å avskaffe det virkelige problemet, kapitalismen? Dette vil bli en evig, utmattende kamp vi er dømt til å tape, grunnet kapitalismens indre dynamikk.

J.M. Greer er kanskje den som aller best har påvist denne inkonsekvensen.

– THE EXTERNALITY TRAP, OR, HOW PROGRESS COMMITS SUICIDE

Oppsummert av Greer:

a) Every increase in technological complexity tends also to increase the opportunities for externalizing the costs of economic activity;

b) Market forces make the externalization of costs mandatory rather than optional, since economic actors that fail to externalize costs will tend to be outcompeted by those that do;

c) In a market economy, as all economic actors attempt to externalize as many costs as possible, externalized costs will tend to be passed on preferentially and progressively to whole systems such as the economy, society, and the biosphere, which provide necessary support for economic activity but have no voice in economic decisions;

d) Given unlimited increases in technological complexity, there is no necessary limit to the loading of externalized costs onto whole systems short of systemic collapse;

e) Unlimited increases in technological complexity in a market economy thus necessarily lead to the progressive degradation of the whole systems that support economic activity;

f) Technological progress in a market economy is therefore self-terminating, and ends in collapse.

Som sivilisasjon har vi derfor to valg:

1) Fortsette med et kapitalistisk system og begå selvmord. Kanskje kan man drøye selvmordet litt ved å forsøke å bremse kapitalismens indre dynamikk en smule, men skal man først begå selvmord er det like greit å få det unnagjort.

2) Avskaffe kapitalismen som system og erstatte det med selveierdemokratiet til Terje Bongard. Kostnad? I overkant av 50 millioner NOK.

Ser vi en solnedgang eller en soloppgang for vår sivilisasjon?

Original kommentar.

5-åringer er dyktigere enn arkitekter

5-åringer er nok meget dyktigere enn arkitekter med 5 år på arkitektskolen. Her er hva min datter tegnet da hun var 5 år:

Tegnet av en 5-åring.

Grunnet lenge på hva tegningen i nedre høyre hjørne er, men det er selvsagt ei sandkasse med et spann i. Ved siden av står nok ei større, utendørs potteplante.

Tegningen over huset må skulle forestille fjelltopper i det fjerne.

Det runde vinduet burde nok vært i gavlen, men kanskje var taket ferdig fargelagt da hun kom på dette, slik at hun tok en spansk en ;-)

Les om makkverket til topputdannede svenske arkitekter, som selvsagt kommer til å overdrysses med en mengde priser:

- Villervallastaden, del 2

Tegnet av en med 5 år på arkitektskolen. Be heller en femåring om å tegne huset ditt!

Wednesday, September 27, 2017

Årets julegave: Steigans lille røde

Bestill fra Ford forlag.

Kommentar
.

Vi har rosabloggere, og vi har rødbloggere. Hvor de førstnevnte er deilige og dumme, er sistnevnte farlige og djerve. Aldri hadde jeg trodd en rødblogger kunne overgå rosabloggerne, men nå har underet skjedd i selveste rosaland. Måtte det ikke bli et blaff!

At Steigan gjør som erkedruiden og publiserer sine essay og artikler i bokform, er storartet. J.M Greer konkluderer med Steigan i at kapitalismen er selvutslettende.

– THE EXTERNALITY TRAP, OR, HOW PROGRESS COMMITS SUICIDE
a) Every increase in technological complexity tends also to increase the opportunities for externalizing the costs of economic activity;

b) Market forces make the externalization of costs mandatory rather than optional, since economic actors that fail to externalize costs will tend to be outcompeted by those that do;

c) In a market economy, as all economic actors attempt to externalize as many costs as possible, externalized costs will tend to be passed on preferentially and progressively to whole systems such as the economy, society, and the biosphere, which provide necessary support for economic activity but have no voice in economic decisions;

d) Given unlimited increases in technological complexity, there is no necessary limit to the loading of externalized costs onto whole systems short of systemic collapse;

e) Unlimited increases in technological complexity in a market economy thus necessarily lead to the progressive degradation of the whole systems that support economic activity;

f) Technological progress in a market economy is therefore self-terminating, and ends in collapse.
Greer ser for seg at resultatet av historiens første globale sivilisasjon vil ende i historiens første globale mørke middelalder.
“I’m not particularly in favor of the collapse of our civilization into a new dark age; I just see it as inevitable, given the idiotic choices of the recent past.” – John Michael Greer
Det mest idiotiske valget har vært å holde fast ved kapitalismen, monsteret som steg ut av vår industrielle sivilisasjon, med sin spede begynnelse på den engelske landsbygda på 1700-tallet. Seinmiddelalderen var derimot ei kulturell og lokaløkonomisk blomstringstid, som opplysningstidens filosofer og tenkere valgte å disfavorisere i egen selvforherligelse.

Det har vært en glede å følge Steigan siden jeg ble klar over ham etter radiosamtalen mellom ham og Bongard hos Verdibørsen i 2012. Men mens Bongards stemme har stilnet, runger Steigans stemme høyere enn noensinne. Allikevel vil jeg ikke klandre Bongard, han er kun et menneske, og han har forklart oss hvorfor kapitalismen framkaller det verste i mennesket, samt at han har vist oss vegen ut av den hengemyra vi har kjørt vår sivilisasjon nedi.

Å bygge et bedre samfunn blir meningsløst så lenge vi holder oss med et kapitalistisk system, dette vil alltid bli ett museskritt fram og 1000 kjempeskritt tilbake. Derfor må vi først bli kvitt det kapitalistiske åket, så får vi ta fatt på oppgaven med å bygge en bedre verden for oss selv og våre barn i etterkant.

Derfor er det så viktig at Steigan mørbanker kapitalismen og det predatoriske markeds-/stats-duopolet, dag ut og dag inn, til dette tohodete monstret faller sammen av utmattelse, og allmenningene kan tre fram fra dets skygge og gjenerobre verden.

I tillegg ser det jammen ut for at Steigan kan være i stand til å transformere Tolfa til en post-kapitalistisk utopi, som kan gjøre Transition Towns – bevegelsen grønn av misunnelse!

Løp og kjøp folkens. Dette er årets julegave!

Mot et allmenningsorientert demokrati

La oss gjøre Tolfa til et fyrlys for Europa og allmenningheten!

Foto: Ra Boe

Kommentar.

Veldig bra sammenligning med sopp og soppmycel, som nå er funnet 740 meter nede i svensk grunnfjell.

Korporasjonenes hovedkontorer kan sammenlignes med soppens fruktlegemer, som bare er en liten del av den egentlige soppen, som de trenger for å formere seg. Mens korporasjonenes egentlige struktur er "pengemycelet", som har infiltrert alle deler av samfunnet.

Begrepet «markedsorientert demokrati» er treffende, da et ekte demokrati er allmenningsorientert. Vi holder oss med et såkalt politisk demokrati, som ironisk er styrt av markedskreftene. Dette må erstattes med et økonomisk demokrati, hvor demokratiet kontrollerer økonomien, og ikke motsatt som i dag, hvor økonomien kontrollerer demokratiet.

Overgangen til et økonomisk demokrati er ikke noe hokus-pokus. Det krever 4 års utredning til en prislapp til i overkant av 50 millioner kroner, deretter en forberedelsesfase på 4 år, hvoretter et økonomisk demokrati innføres over natta. Med tilstrekkelig planlegging kan dette foregå like smertefritt som da svenskene innførte høyrekjøring 3. september 1967. Grunnen til at et økonomisk demokrati må bli likt for alle på en gang, er at man ikke kan ha hauker og duer flyvende om hverandre. Vi må alle bli duer, og haukene vingeklippes.

I vårt samfunn er det nesten ingen som forstår hva allmenningene er lenger, grunnet markedsmycelets inntrengen i alle deler av samfunnslivet og våre hjerner. Men dette tenker det nystartede mediaselskapet PermaLiv AS å gjøre noe med. Trolig reiser Permalivs utsending til Visayas-regionen i Filippinene, for å dokumentere livene til slum- og bondebefolkningen i dette mangslungne øyriket. Når dette oppdraget er utført har Permalivs bolde utsendte ambisjoner om en periode i Tolfa, for å dokumentere allmenningene i en av Europas siste allmenninger, for slik å løfte fram denne byen som et fyrlys for Europas nye allmenninger. Det er Tolfa som er Europas håp!

Kommentar 2.

La oss huske på at David Bollier benytter begrepet det predatoriske markeds-/stats-duopolet. Markedet har nå infiltrert alle deler av staten med sitt pengemycel, og kontrollerer statsstrukturene, slik at man kan snakke om et duopol. At det er predatorisk betyr at dette tohodete monstret predaterer på allmenningene. Dette er vannreserver, det menneskelige genom, kulturarven, jordbruksland, kunnskap med mer.

Staten har således blitt en slave av markedskreftene, mens statens egentlige oppgave er å være allmenninghetens slave. Staten har ingen rett til å kontrollere allmenningheten på noe som helst slags vis, den har heller ingen rett til å påtvinge oss sine “tjenester”, men skal være tilrettelegger og tjener for allmenningene, slik at allmenningheten kan organisere seg selv.

Imidlertid er det beste at staten oppløses i allmenningheten, hvilket kan bli en realitet med Bongards selveierdemokrati, også kalt anarkoparlamentarisme og lommedemokrati. Innenfor RID-Modellen vil vi alle kunne si som Napoleon: “Staten, det er jeg det.” Imidlertid bør vi ha et demokratisk sinnelag og si: “Staten, det er oss det”. Hvor oss er allmenningheten!

Grythengen på Toten mandag 25. september 2017

Stabburet til oldefar representerer siste rest av Kronborgsætergrendas genius loci. Denne vakre bygningen skulle vært et kulturstabbur, men må nok nøye meg med kulturklosteret i Tolfa. Dette fordi det norske samfunnet verdsetter den ensomme subeksurbane bunkeren i kulturlandskapet høyere enn kulturbærerne og gårdstunet.

Gamlefar hadde vært og kjøpt ny epleskreller og stakk innom etter noen vinterepler.

Et av vintereplene som skal gjennom den nye skrellemaskina.

Eple fra de to andre epletrærne i hagen.

Nedfallsfrukt. I gamle dager kunne man levere disse på nærbutikken og få eplemost i betaling.

Herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns døtre fikk ikke leke mye i sandkassa ved Grythengen denne sommeren. Egentlig skulle dette vært deres hjem, men herr Fossemøllens øyensten ble ofret til Servoglobus og det subeksurbane.

Grendas splitter nye bedehus, hvor det er tilbedelsen av Servoglobus, modernitetens gudinne, som står i fokus.

THE PROBLEMS WITH OUR INDUSTRIAL WATER SYSTEM TODAY


René J. Bakke forklarer permakulturen, den suburbane kulturens motstykke, hvor Servoglobus er forbannet og man lovpriser Gaia, vår jord. En mann som er en sann bærer av ekte rural kultur, en av det rurale Norges siste håp. Måtte han lykkes!

Egentlig skulle jeg vært godt igang med å lage til en kulturvandring for grenda mi nå, med informasjonstavler, nettsted og brosjyre. Men jeg kan ikke lede grendevandrere forbi dette ondskapens hus, der det står som et gravmonument over en tapt grendekultur, opphøyet på en pidestall, hvor det håner tunet på Grythengen, grendas velkomstsportal.

Trafikkfarlig er det også. Var pumpehuset plassert på nedsida av krysset, slik jeg ønsket, ville man ikke stengt for sikten. Biler kan komme raskt ovenfra, og er det glatt er det ikke lett å stoppe.

Her på nedsida av krysset skulle pumpehuset stått, helst gravd inn i bakken og overdekt med torv. Om de øverst oppi ved Kronborgsætra skulle komme til å få litt dårligere vanntrykk om morgenen noen ganger, fikk ikke hjelpe.

Et trist syn, bekken under brua mi er fremdeles knusk tørr, selv om det har regnet i hele september. Så ingen tvil om at vannåra forsvant da de grov over vegen sist vinter. Her var fullt av bekkeblom og maigull om våren, og selv gjennom den verste tørrsommer stod det dammer under brua.

Kommer til å be kommunen om at de legger en vannslange inn til bekken som kan renne i sommerhalvåret fram til ila kommer tilbake. Tenk at her skal man pumpe råvann til bekken min fra 230 meters dyp i Mjøsa til grenda oppunder Totenåsen, hvor vannet har kommet opp av bakken i all tid.

Pussig å tenke på at saksbehandleren i kommunen bøllet med skjemaene sine gjennom hele vinteren, for så å kreve at jeg måtte hyre et konsulentfirma for å utrede skjermingshaugen min, den som ble prosjektets eneste suksess. Men at bekken min kunne forsvinne, nei det ble ikke konsekvensutredet, og i ettertid har jeg ikke hørt det kvekk. Heller ikke etter bekken min vil det kvekke lenger uten frosk og vann.

Brua er foresten et 62 cm bredt container softflor fra da vi bygde opp fabrikken, som jeg mistet etter en skitur sist vinter. I sannhet en helvetetsvinter!

Ellers mimret jeg og gamlefar, vi oppsummerte våre karrièrer fra han begynte på Snippen snekkerverksted ved Tømta i Hurdal til 2,5 kr timen, og jeg i Holmstad Trevare AS til 12 kr timen, fram til jeg brått ble kastet ut av fabrikken min av Fyrsten.



"'Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske." – Sigmund K. Setreng, forhenværende Øverskreiing, Elvetid, s. 102

Vær ikke redd for kapitalismens implosjon – Vær entusiastisk over å bygge et nytt system

– Don’t Be Scared About The End Of Capitalism–Be Excited To Build What Comes Next


Fra artikkelen:

“Jason Hickel and Martin Kirk: These are fast-changing times. Old certainties are collapsing around us and people are scrambling for new ways of being in the world. As we pointed out in a recent article, 51% of young people in the United States no longer support the system of capitalism. And a solid 55% of Americans of all ages believe that capitalism is fundamentally unfair.

But question capitalism in public and you’re likely to get some angry responses. People immediately assume that you want to see socialism or communism instead. They tell you to go and live in Venezuela, the current flogging-horse for socialism, or they hit you with dreary images of Soviet Russia with all its violence, dysfunction, and gray conformity. They don’t consider that you might want something beyond caricatures and old dogmas.

These old “isms” lurk in the shadows of any discussion on capitalism. The cyber-punk author William Gibson has a term for this effect: “semiotic ghosts”–one concept that haunts another, regardless of any useful or intended connection.

There’s no good reason to remain captive to these old ghosts. All they do is stop us having a clearheaded conversation about the future. Soviet Russia was an unmitigated social and economic disaster; that’s easy to dispel. But, of course, not all experiments with socialist principles have gone so horribly wrong. Take the social democracies of Sweden and Finland, for example, or even postwar Britain and the New Deal in the U.S. There are many systems that have effectively harnessed the economy to deliver shared prosperity.But here’s the thing. While these systems clearly produce more positive social outcomes than laissez-faire systems do (think about the record-high levels of health, education, and well-being in Scandinavian countries, for example), even the best of them don’t offer the solutions we so urgently need right now, in an era of climate change and ecological collapse. Right now we are overshooting Earth’s carrying capacity by a crushing 64% each year, in terms of our resource use and greenhouse gas emissions.

The socialism that exists in the world today, on its own, has nothing much to say about this. Just like capitalism, it relies on endless exponential GDP growth, ever-increasing levels of extraction and production and consumption. The two systems may disagree about how best to distribute the yields of a plundered Earth, but they do not question the process of plunder itself.”

Så kommer en del med mange løsningsforslag, men la oss innskrenke det hele til Bongards selveierdemokrati, som er det aller beste alternativet og endemålet for vår sivilisasjon.

“Capitalism has become a dogma, and dogmas die very slowly and very reluctantly. It is a system that has co-evolved with modernity, so it has the full force of social and institutional norms behind it. Its essential logic is even woven into most of our worldviews, which is to say, our brains. To question it can trigger a visceral reaction; it can feel like an attack not just on common sense but on our personal identities.

But even if you believe it was once the best system ever, you can still see that today it has become necrotic and dangerous. This is demonstrated most starkly by two facts: The first is that the system is doing little now to improve the lives of the majority of humans: by some estimates, 4.3 billion of us are living in poverty, and that number has risen significantly over the past few decades. The ghostly responses to this tend to be either unimaginative–“If you think it’s bad, try living in Zimbabwe”–or zealous: “Well, that’s because there’s not enough capitalism. Let it loose with more deregulation, or give it time and it will raise their incomes too.”

One of the many problems with this last argument is the second fact: With just half of us living above the poverty line, capitalism’s endless need for resources is already driving us over the cliff-edge of climate change and ecological collapse. This ranges from those that are both finite and dangerous to use, like fossil fuels, to those that are being used so fast that they don’t have time to regenerate, like fish stocks and the soil in which we grow our food. Those 4.3 billion more people living “successful” hyper-consumption lifestyles? The laws of physics would need to change. Even Elon Musk can’t do that.

It would be a sad and defeated world that simply accepted the prebaked assumption that capitalism (or socialism, or communism) represents the last stage of human thought; our ingenuity exhausted. Capitalism’s fundamental rules–like the necessity for endless GDP growth, which requires treating our planet as an infinite pit of value and damage to it as an “externality”–can be upgraded. Of course they can. There are plenty of options on the table. When have we humans ever accepted the idea that change for the better is a thing of the past?Of course, transcending capitalism might feel impossible right now. The political mainstream has its feet firmly planted and deeply rooted in that soil. But with the pace of events today, the unimaginable can become the possible, and even the inevitable with remarkable speed. The path to a better future will be cut by regular people being curious and open enough to challenge the wisdom received from our schools, our parents, and our governments, and look at the world with fresh eyes.

We can let the ghosts go. We can allow ourselves the freedom to do what humans do best: innovate.”

Et meget bra innlegg som oppfordrer oss til å være entusiastiske over kapitalismens implosjon. Den skandinaviske velferdsmodellen allierte seg med den gamle formelen kapitalisme+vekst=demokrati. Dette fungerte i etterkrigstiden, hvor profittratene var skyhøye. Nå dør fundamentet vårt demokrati er bygd på, og det er på høy tid å erstatte dette med et nytt fundament bygd på atferdsøkologien!

The Tseringma Pilgrimage, 1971: An eco-philosophic ‘anti-expedition’

1 Jan 2015    Nils Faarlund

Nils Faarlund up in the Totenåsen Hills, above Lake Skjeppsjøen. In the background you can glimpse Lake Mjøsa.


The idea behind an eco-philosophic ‘anti-expedition’ to Tseringma came up in the spring of 1969, when professor of philosophy Arne Naess and his assistant Sigmund Setreng camped at Nagarkot, not far from Kathmandu. They were relaxing after a car drive from Oslo, Norway, to Varanasi, India, to attend a conference on Gandhian non-violence.
From the vantage point of the former hill station, the Himalayan giants from Annapurna to Chomo Langma—also known in the Western hemisphere as Mont Everest—appear as a breathtaking panorama. Equipped with his experience in high altitude mountaineering since leading the Norwegian expedition to Tirich Mir in 1950, Arne’s attention was soon drawn towards the grand Gauri Shankar. This impressive mountain was once recognized as the highest mountain in the world, probably because it dominates the view from the vicinity of the capital. Although it has lost this status, it holds a prominent position in Hindu as well as Buddhist culture as the abode of worshiped deities.
To the Sherpas, who live in small villages at the foot of the snow-covered holy mountains of Himalaya, Gauri Shankar is the most sacred mountain. In their language it is known as Tseringma. While studying the Tibetan Buddhist philosophy behind the Sherpa’s admirable way of life, Arne and Sigmund had become acquainted with the renowned friendliness the Sherpas had towards fellow humans and Wild Nature. Before leaving Nagarkot, they concluded without hesitation that they had to return to Nepal as soon as possible to get in touch with the remarkable Sherpas and enjoy the marvellous rock and ice on a mountain of such symbolic importance, as well as study a culture unparalleled in its relationship with Wild Nature.
Sigmund and I were college mates with a mutual fancy for jazz and mountaineering. Thus he turned up to enthusiastically share experiences from his Asian odyssey soon after returning home. It was music to my ears when he expressed his desire to revisit the Sherpas and the sacred summits of Tseringma. Since I had left my position as a research officer in biochemistry and microbiology in 1967 and become a full time professional in mountaineering, I was ready to leave at short notice! But severe threats towards our beloved mountain landscape at home urged Sigmund and me to give priority to a campaign to defend Mardoela, the fourth highest free falling waterfall in the world. Meanwhile, having said goodbye to his position as a philosophy professor at the University of Oslo, Arne followed an invitation to work and lecture at the University of Berkeley. Read on...

A Time for Retrovation (en tid for retrovasjon)

Introduction in Norwegian:

Noen ganger skriver erkedruiden et essay jeg blir fullstendig forelsket i. Denne ukas essay er et av disse. Nettopp fordi det viser hvordan jeg tenker og hvordan Grythengen kunne vært, var det ikke fordi stedet har blitt kvalt av det suburbane helvetet og tilhørende helvetesteknologi. Nå runger mobilsamtalene over de grønne enger. Bort til filosofihytta kommer jeg ikke uten å bli et nervevrak. Over det hele ligger totenbunkerne og stirrer ned på stedet, gjennomstrømsteknologien går på kryss og tvers og lager åpne sår gjennom skogen, låven skal erstattes med et pumpehus, og kubikkvis med plast skal graves metervis ned i bakken. I det fjerne kverner en monoton, mekanisk evighetsstøystøy, som konkurrerer med elva og vinden i løvet om oppmerksomheten.
"Not so. The word I’ve coined for the strategy under discussion, retrovation, is obviously backformed from “retro” + “innovation,” but it’s also “re-trove-ation,” re-finding, rediscovery: an active process of searching through the many options the past provides, not a passive acceptance of some bygone time as a package deal. That’s the strategy the Lakeland Republic puts to use in my narrative, and those of my readers who know their way around the backwaters and odd corners of history may find it entertaining to figure out the sources from which I lifted this or that detail of Retrotopian daily life. The rhetoric of progress, by contrast, rejects that possibility, relies on a very dubious logic that lumps “the past” together as a single thing, and insists that wanting any of it amounts to wanting all of it, with the worst features inevitably highlighted."
Erkedruiden introduserer et nytt, genialt begrep; retrovation eller retrovasjon på norsk, en tilbakevending til gamle, lokale teknologier i fornyet form. Intet ville frydet meg mer enn å bygge opp igjen herr Fossemøllens ruindam over Olterudelva, for så å installere en liten generator til eget bruk. Nede ved der skolvhjulet satt, hvor Johan Solhaug hadde sin første trevare, ville jeg etablert et lite verksted drevet med direkte vannkraft. Et godt komposttoalett ville vært en selvfølge, istedenfor denne idiotiske loopen med å ta opp vann fra Mjøsas dyp for så å føre gråvannet ned igjen til Mjøsa.

Elvebruket Grythengen er ikke lenger knyttet opp mot Olterudelva, men til Mjøsas dyp, symbiosen mellom elva og stedet er brutt

Dessverre ble det ikke slik. Uendelig trist, og jeg våkner ofte med mareritt over Grythengens skjebne. Ingen bryr seg om herr Fossemøllens øyensten, stedet synes ikke engang nedenfra bygda. Allikevel er jeg overbevist om at denne lille husmannsplassen var et av de viktigste brukene på Toten, som grendeportal til en av landets mest særegne grendekulturer. Slik døde grenda, og med dette mistet Øverskreien sin historie og identitet. Etter dette er ikke lenger Toten verdig å kalles Totscana.

Men det er enda mulig å rekonstruere grenda mi, det er kun viljen det skorter på, viljen til å oppgi drømmen om framskrittet, viljen til å styrke våre røtter!

En retrovativ visjon fra James Howard Kunstler - av erkedruidens store inspiratorer

"One way out of this quandary would be to substitute the word “activity” for “growth.” A society of human beings can choose different activities that would produce different effects than the techno-industrial model of behavior. They can organize ten-acre farms instead of cell phone game app companies. They can do physical labor instead of watching television. They can build compact walkable towns instead of suburban wastelands (probably even out of the salvaged detritus of those wastelands). They can put on plays, concerts, sing-alongs, and puppet shows instead of Super Bowl halftime shows and Internet porn videos. They can make things of quality by hand instead of stamping out a million things guaranteed to fall apart next week. None of these alt-activities would be classifiable as “growth” in the current mode. In fact, they are consistent with the reality of contraction. And they could produce a workable and satisfying living arrangement."
- Slowly, Then All at Once

Var jeg og Grythengen blitt verdsatt og ivaretatt som kulturbærere ville nå vannkraften på nytt strømmet gjennom skolvhjulet her ved den første Solhaug trevarefabrikk.

Flickr.

A Time for Retrovation

By John Michael Greer. Original text here.

It's been a little more than a year now since I started the narrative that wrapped up last week. The two weeks that Peter Carr spent in the Lakeland Republic in late November of 2065 ended up covering a little more ground than I’d originally intended, and of course the vagaries of politics and culture in the twilight years of the American century got their share of attention on this blog. Now that the story’s told and the manuscript is getting its final revisions before heading off to the publisher, I want to talk a bit about exactly what I was trying to do by taking an imaginary person to an imaginary place where things work better than they do here and now.

Part of it, of course, was an attempt to sketch out in detail the practical implications of a point I’ve been exploring on this blog for a good while now. Most people in today’s industrial society believe, or think they believe, in progress: they believe, that is, that human history has a built-in bias that infallibly moves it from worse things to better things over time. These days, that belief in progress most often attaches itself to the increasing complexification of technology, and you get the touching faith in the imminence of a Star Trek future that allows so many people these days to keep slogging through the wretchedly unsatisfactory and steadily worsening conditions of the present.

Faith does not depend on evidence. If that statement needs any further proof, youcan get it by watching the way people respond to technological failure. Most of us these days know perfectly well that every software “upgrade” these days has more bugs and fewer useful features than what it replaced, and every round of “new and improved” products hawked by the media and shoveled onto store shelves is more shoddily made, more loaded with unwanted side effects, and less satisfactory than the last round. Somehow, though, a good many of the people who witness this reality, day in and day out, still manage to insist that the future is, or at least ought to be, a paradise propped up by perfectly functioning machines. That the rising tide of technological failure might be something other than an accidental roadbump on the way to utopia—that it might be trying to tell us something that, by and large we don’t want to hear—has not yet entered our society’s darkest dream.

It so happens that in very many cases, older, simpler, sturdier technologies work better, producing more satisfactory outcomes and fewer negative side effects, than their modern high-tech equivalents. After most of two years taking apart the modern mythology of progress in a series of posts that became my book After Progress: Reason and Religion at the End of the Industrial Age, and most of another year doing the more pragmatic posts that are being turned into a forthcoming book tentatively titled The Retro Future, I decided that the best way to pursue the exploration further was to imagine a society very much like ours that had actually noticed the declining quality of technology, and adjusted public policies accordingly. That was the genesis of Retrotopia: the attempt to show, by means of the toolkit of narrative fiction, that deliberate technological regression as public policy didn’t amount to a return to the caves—quite the contrary, it meant a return to things that actually work.

The form that this exploration took, though, was shaped in important ways by an earlier venture of the same kind, Ernest Callenbach’s Ecotopia. I don’t know how many of my readers realize just how dramatic a change in utopian literature was marked by Callenbach’s solidly written tale. From the days of Thomas More’s novel Utopia, which gave the genre its name, utopian literature worked with the contrast between the world as it is and an ideal world as imagined by the author, without any connection between the two outside of the gimmick, however worked, that got a viewpoint character from one to the other. More’s Utopia was a critique of the England of Henry VIII, but there was never any suggestion on More’s part that England might be expected to turn into Utopia one of these days, and nearly all the utopian tales that followed his embraced the same approach.

With William Morris, things began to shift. Morris was a socialist, and thusbelieved devoutly that the world could in fact turn into something much better than it was; during the years that his commitment to socialism was at its height, he penned a utopian tale, News from Nowhere, which was set in a future England long after Victorian capitalism had gone gurgling down history’s sewer pipe. (Later on, in the pages of his tremendous fantasy novel The Well at the World’s End, he wove a subtle but pervasive critique of the socialist views he’d championed—socialism appears there in the stark and terrible symbolic form of the Dry Tree—but that’s a subject for a different post entirely.)

News From Nowhere was quite the controversial book in its day, not least because the socialist future Morris imagined was green, agrarian, and entirely free of the mechanized regimentation of humanity that played such a huge role in the Marxist imagination then as now.  Still, the historical thread that linked Morris’ utopia to the present was very thin.  The story was set far off in the future, and Morris skimmed lightly over the process that led from the dark Satanic mills of Victorian England to the green and pleasant land of his imagined socialist England.

That was where Callenbach took hold of the utopian narrative, and hammered it into a completely new shape. Ecotopia was set barely a quarter century in Callenbach’s own future. In his vision, the states of Washington, Oregon, and the northern two-thirds of California had broken away from the United States in 1980, and the usual visitor—journalist William Weston, from what’s left of the United States—came to pay the usual visit in 1999. Over the nineteen years between independence and Weston’s visit, the new nation of Ecotopia had entirely reshaped itself in the image of the Whole Earth Catalog, adopting the technologies, customs, and worldview that San Francisco-area eco-radicals of the 1970s dreamed of establishing, and here and there actually adopted in their own lives.

It really is a tour de force. One measure of its impact is that to this day, when you ask people on the leftward end of things to imagine an ideal future that isn’t just a lightly scrubbed version of the present, dollars will get you organic free range doughnuts that what you’ll hear is some version or other of the Ecotopian future: wind turbines and solar panels, organic farms everywhere, and everyone voluntarily embracing the social customs and attitudes of the San Francisco-area avant-garde circa 1975 in perfect lockstep. While I was writing Retrotopia, until some of my readers got the hang of the fact that I don’t crowdsource my fiction, I fielded any number of comments and emails insisting that I really ought to incorporate this or that or the other aspect of the Ecotopian future into my narrative. I didn’t take offense at that; it was pretty clear to me that for a lot of people nowadays, Ecotopia is literally the only alternative to the status quo that they can imagine.

We’ll get to the broader implications of that last point in a moment. Just now, I want to talk about why I didn’t write a mildly retro version of Ecotopia. I could have; it would have been easy and, frankly, quite entertaining to do that. I’ve imagined more than once writing a tale about somebody from our world who, via some bit of science-fictionish handwaving, is transported to an alternate America in which Ronald Reagan lost the 1980 election, the Three Mile Island nuclear power plant underwent a full-scale Fukushima Daiichi meltdown with tens of thousands of casualties, and the United States had accordingly gone careening ahead toward the sustainable future we almost adopted. I may still write that story someday, but that wasn’t what I chose to do this time around.

Partly, of course, that was because Ernest Callenbach was there already forty years ago. Partly, though, it’s because not all the assumptions that undergirded Ecotopia have worn well in the decades since he wrote. It’s become painfully clear that renewable energy sources, valuable and necessary though they are, can’t simply be dropped into place as a replacement for fossil fuels; huge changes in energy use, embracing issues of energy concentration and accessibility as well as sheer quantity, will have to be made as fossil fuels run out and we have to make do with the enduring power sources of sun, wind, water, and muscle. It’s also become clear, painfully or amusingly as the case may be, that the notions that Sausalito intellectuals thought would save the world back in the 1970s—communal living, casual pansexuality, and the like—had downsides and drawbacks that nobody had gotten around to noticing yet, and weren’t necessarily as liberating and transformative as they seemed at the time.

Ecotopia also fell headlong into both of the standard pitfalls of the contemporary liberal imagination. The first of these is the belief that a perfect society can be attained if we can just abolish diversity of ideas and opinions, and get everyone to believe what the affluent liberal intelligentsia think they ought to believe. That’s why I put ongoing controversies between conservative and restorationist blocs into the story.  It’s also, on another level, why I put in repeated references to religious diversity—thus there are people running for public office in the Lakeland Republic who end an oath of office with “So help me Jesus my Lord and Savior,” just as there are military officers there who spend every Sunday at the Greek Orthodox cathedral in Toledo, and politicians who attend the Atheist Assembly.

The second pitfall, which follows from the first, is the belief that since you can’t get “those people” to have the ideas and opinions you think they ought to have, the proper response is to hole up in a self-referential echo chamber from which all unacceptable views are excluded. Ecotopia assumes implicitly that the United States, and by inference the rest of the world’s nations as well, are utterly irredeemable; the nation of Ecotopia thus barricades itself inside its borders and goes its green and merry way, and the climax of the story comes when William Weston decides to stay in Ecotopia and become one of the good people. (He had a significant other back home in the USA, by the way; what she thought of his decision to dump her for a San Francisco hippie chick is nowhere mentioned.)

We’ll be discussing both those pitfalls at length in future posts, not least because they bid fair to exert a massive influence on contemporary politics, especially but not only in the United States. The point I’d like to make here, though, is just how deep the latter habit runs through the liberal end of our collective imagination. I’m thinking here of another powerful and morally problematic work of fiction to come out of the same era, Ursula K. LeGuin’s haunting story “The Ones Who Walk Away From Omelas.” The core of the story is that there’s a splendid city, Omelas; its splendor depends on the infliction of suffering on one helpless person; now and again, people get upset by this, and leave the city. It’s stunningly well written but evades a crucial question: does walking away do anything to change the situation, or does it just let the ones who walk away from Omelas feel morally superior?

That was one of the reasons why the conclusion of Retrotopia didn’t feature Peter Carr chucking his Atlantic Republic passport and moving in with Melanie Berger. Instead, he caught the train back home, having committed himself to the challenge of trying to move his own country in the direction that the Lakeland Republic has already taken, in the full knowledge that he might not succeed. I had the entire last scene in mind from the beginning of the project, partly as a deliberate challenge to that aspect of Ecotopia, partly because that sort of leap into uncertainty seems much more relevant to our present predicament. We don’t know, any more than Carr did, what lies behind the clouds that hide the future.

Of course the primary difference between Ecotopia and Retrotopia was that my narrative was meant to explore a very different approach from Callenbach’s. He was trying to propose a new, avant-garde, cutting-edge future—it’s often forgotten that the kind of thing Callenbach was talking about really was seen as the next great wave of progress in the 1970s, before the current fad for schizoid withdrawal into a cybernetic Neverland took that title away from it in the 1980s. I’m trying to explore the possibility that going back to what worked is a better idea than plunging forward along a trajectory that leads to no place any sane human being would want to go. He was talking about innovation, while I’m talking about retrovation: the strategy of using the past as a resource for problem-solving in the present.

Retrovation used to be utterly unthinkable in modern industrial societies. At the moment, it’s making the transition from utterly unthinkable to unspeakably heretical—thus another term for it I introduced in a post a while back, the heresy of technological choice—but a lot of people still can’t get their minds around it at all. When I’ve proposed steampunk technology as one model for the future, I’ve inevitably fielded a flurry of comments insisting that you can’t possibly have Victorian technology without child labor and oppressive gender politics—and of course while I was writing Retrotopia, quite a few readers assumed as a matter of course that the tier system in the Lakeland Republic governed every detail of daily life, so that you weren’t allowed to have anything belonging to a post-1830 technological suite if you lived in a tier one county.

Not so. The word I’ve coined for the strategy under discussion, retrovation, is obviously backformed from “retro” + “innovation,” but it’s also “re-trove-ation,” re-finding, rediscovery: an active process of searching through the many options the past provides, not a passive acceptance of some bygone time as a package deal. That’s the strategy the Lakeland Republic puts to use in my narrative, and those of my readers who know their way around the backwaters and odd corners of history may find it entertaining to figure out the sources from which I lifted this or that detail of Retrotopian daily life. The rhetoric of progress, by contrast, rejects that possibility, relies on a very dubious logic that lumps “the past” together as a single thing, and insists that wanting any of it amounts to wanting all of it, with the worst features inevitably highlighted.

I’ve long since lost track of the number of times I’ve been told that rejecting the latest new, shiny, and dysfunctional technology, in favor of an older technology that works, is tantamount to cheerleading for infant mortality, or slavery, or living in caves, or what have you. I’ve sometimes thought that it might be entertaining to turn that around—“if you won’t use a cell phone, you must be in favor of bringing back a balanced global climate!”—or simply taking it in directions a little more absurd than it’s gone already—“if you prefer rail travel to air travel, why, you might as well just restart the Punic Wars!”  In either case, the point that might be made is the silliness of the progress-worshippers’ insistence that the past, or the present, or for that matter the future, is an all-or-nothing deal.

That’s also why, to return to my narrative for a moment, I made a point of showing that the sexual mores of people in the Lakeland Republic didn’t correspond to how people behaved at some point in the past—or, more to the point, the mythical notion of how people behaved in the past that’s been circulated by certain pseudoconservatives in recent decades. Thus industrial magnate Janice Mikkelson is a lesbian with a lovely wife, Peter Carr happens to see two young men who’ve just gotten married on their way to their honeymoon, and when Peter and Melanie go out for dinner and an opera, the evening ends in her bedroom. I know that was uncomfortable for the social and religious conservatives among my readers, but it had to be there, for two reasons.

On the one hand, as a moderate Burkean conservative, I see absolutely no justification for imposing legal restraints on what consenting adults do in the privacy of their own bedrooms, or for that matter in that dimension of the public sphere that pertains to marriage licenses—and, after all, this is my utopia and I’ll permit what I want to.  On the other hand, just as I put devoutly religious people into the story to discomfit the sort of doctrinaire liberals who believe that nobody should follow traditional religious teachings, I put married gay and lesbian people into the story to discomfit the sort of doctrinaire conservatives who believe that nobody should follow contemporary sexual mores. In both cases, the point I hoped to make is that the Lakeland Republic, with its policy of retrovation and its relative comfort with a diversity of ideas and lifestyles, hasn’t gone “backward,” or for that matter “forward,” but off in a direction all its own—a direction that can’t be defined in terms of the monomaniacally linear fixations of the worshippers of progress.

And of course that’s the crucial point, the most important thing that I hope my readers got out of the narrative. At the heart of most of the modern world’s insoluble problems is the faith-based claim that human history is a straight line with no branches or meanders, leading onward and upward from the caves to the stars, and that  every software upgrade, every new and improved product on the shelves, every lurch “forward”—however that conveniently floppy word happens to be defined from day to day by marketing flacks and politicians—therefore must lead toward that imaginary destination.

That blind and increasingly untenable faith, I’ve come to think, is the central reason why the only future different from the present that most people can imagine these days, if it’s not Ecotopia, is either a rehash of the past in every detail or some kind of nightmare dystopia. These days, as often as not, that even extends to science fiction, once our society’s most effervescent cauldron of novel futures. While writing an essay on the genre for a new magazine of science fiction and fantasy, Mythic, it occurred to me—and not for the first time—how few recent works of science fiction seem to be able to portray a future society that isn’t either a straight-line extrapolation from the present, complete with all its most parochial features, a carbon-copy rehash of some specific society of the past, or a smoking wasteland.

Not all that many decades ago, SF authors routinely spun future societies as radically different from ours as ours is from, say, the ancient Maya, but such visions are rare now. I don’t think that’s accidental.  To borrow a metaphor from Retrotopia, when you’ve driven down a blind alley and are sitting there with your bumper pressed against a brick wall, the only way forward starts by backing up—but if you’ve been convinced by your society’s core ideological commitments that “backing up” can only mean returning whole hog to the imaginary, awful past from which the ersatz messiah of progress is supposed to save us, you’re stuck. There you sit, pushing uselessly on the pedal, hearing the engine labor and rattle, and watching the gas gauge move steadily toward that unwelcome letter E; it’s no surprise that after a while, the idea of a street leading somewhere else starts to seem distinctly unreal.

Other futures are possible. Retrotopia isn’t the only option, though I have to say it strikes me as a much more pleasant choice than what we’ve got now, and retrovation isn’t the only tool we need to get us out of that blind alley, though I suspect it’s more useful than a good many of the more popular items in our contemporary toolkit. Still, time will tell—and if my narrative irritates some of my readers enough to get them working on their own, radically different visions of a future that breaks free of the blind alley of linear progress, all the better.
Wikimedia

Wednesday, September 20, 2017

Litt om vegen videre for PermaLiv AS

Bohol.

Etter at jeg etter en skitur sist vinter ble kastet ut av min bedrift på et svært realpolitisk og traumatisk vis, etter 38 års innsats, er mitt nye firma PermaLiv AS snart på plass. Av gode nyheter er at Pål Steigan i det nystartede mediaselskapet Mot Dag AS er positiv til et framtidig samarbeide med PermaLiv AS.
Hei

Takk! Jeg setter veldig stor pris på dette, og er sikker på at vi vil kunne få et slikt samarbeid til å fungere. Du er sikkert også interessert i å se på mitt kulturkloster-prosjekt i Tolfa etter hvert. Vi tar dette skritt for skritt.

hilsen
Pål
Av PermaLivs påtenkte prosjekter er en artikkelserie fra Visayas-regionen på Filippinene, med hovedvekt på Bohol og Cebu, ikke minst de sterke livene til de mange sluminnbyggerne i Talisay City.

Et problem har vært å finne en god skole for jentene mine. Det er flere meget gode internasjonale skoler i Cebu City, men dette er en kaotisk by hvor jeg ikke klarer å bo permanent. I tillegg koster de mellom 100 til 200-tusen kroner per år per barn, så de er nok mest tiltenkt rike forretningsmenn på internasjonale oppdrag med familien.

Nå håper jeg imidlertid å ha funnet en god og rimelig internasjonal skole på Bohol, denne er mitt siste håp for oppdrag Visayas:
Sto. Niño International School

Good pm sir. Yes, we are very much open to accomodate your child. We will assess your child upon enrollment. Yes, we have teachers here who are willing to follow her tightly or tutor her.

There are apartments nearby where you can live. So far, the airport is not yet done and we are a little bit far from it.. For more inquiries, please do not hesitate to message us in our fb account. Thank you and God bless.
Så nå gjenstår det å sende svigermor ut dit en tur for å se om det hele holder mål?

Holder de hva de lover blir neste skritt å finne ut om norske myndigheter kan støtte skolegangen økonomisk? Videre håper jeg å finne gode sponsorer for prosjektet. Med en sterk anbefaling fra Mot Dag AS tror jeg dette kan la seg gjøre. Nærliggende vil da være å få til en sponsoravtale med de norske rederiene som rekrutterer mannskap på Cebu. De bør være interessert i å løfte fram regionen hvorfra de henter det meste av sin besetning i et artikkel- og bokprosjekt.

Etter hva jeg forstår kan bedrifter på utenlandsoppdrag kjøpe utstyr, som kamerautstyr, uten å måtte betale moms og avgifter av dette ved hjemkomst. Trolig satser jeg videre på Canon og deres 5dm4 (de sterke fargene passer godt til fargeklatten Filippinene), pluss en ny fullformat zoom-serie fra Tamron som dekker spekteret 10-200 mm, fordelt på tre linser. Selv med mva-fradrag vil 5dm4 bli 6000 kr billigere i innkjøp i Cebu City enn i Norge, pluss at man får to års garanti på Filippinene. Stativet blir trolig kinesiske Leofoto.

Et lite skår i "gleden" er de to hybrismonstrene i Washington og Pyongyang. Man får holde et lite øye med dem, og eskalerer de kan det hende oppdraget bør forskyves noe.

Allikevel tror jeg oppdraget bør utføres før den nye internasjonale flyplassen på Bohol kommer i drift, da denne nok vil medføre en bratt økning av prisnivået både for bolig og utdanning. Sør-Koreanerne er ville etter Filippinene, og med denne flyplassen vil det utvilsomt komme mange nye direkteruter mellom Seoul og Bohol. Da kommer denne vakre øya til å drukne fullstendig i koreanere, et materialistisk og overlegent folkeslag, som har lite til felles med filippinerne. Imidlertid er de kvinnelige koreanerne glade i å få med bleike nordeuropeere på selfies fra turiststeder, da dette nok gir stjerne i boka på sosiale medier. Om man er aldri så stygg ser ikke ut til å bety noe, bare man er tilstrekkelig bleik.

Jonas Bendiksen i interessant intervju om hvordan han arbeidet i slummen, til inspirasjon for mine artikler fra Talisays fattigkvarterer.

Talisay City med sine 300.000 innbyggere. Egentlig en forstad til Cebu City.

To barn og en gammel mann på Österlånggatan

To barn ser inn i et butikkvindu mens en gammel mann krysser gata på  Österlånggatan i Gamla stan.

Two children looking into a window while an old man crosses the street at Österlånggatan in Stockholm.

Wikimedia.

Dette bildet har blitt mitt mest populære, med 1425 sidevisninger. Må være noe dypt i fotoet vi lengter etter, trolig autentisitet.

Monday, September 18, 2017

PermaLiv AS som samarbeidsparner for Mot Dag AS


Etter 38 år i en industribedrift på Toten ble jeg plutselig kastet ut av denne etter en skitur sist vinter. I siste liten fikk jeg med meg verdiene mine over i nystartede PermaLiv AS. Fra å være lykkelig amatør må jeg derfor nå prøve å utvikle meg til profesjonell, noe som kan synes overveldende. For tiden holder jeg på med å bestemme meg for kamerasystem, lære meg Lightroom og utvide min forståelse av fotografiet.

I denne prosessen vil jeg svært gjerne samarbeide med Mot Dag AS, som jeg håper kan hjelpe meg til å utvikle mine skriveferdigheter, samt mine fotografikunnskaper. Video har jeg mindre interesse for.

Jeg har interesse for allmenningene og har hatt kontakt med Michel Bauwens hos P2P-Foundation de siste ti år. I denne sammenheng kunne jeg gjerne tenke meg å ta med familien til Tolfa for en periode, for å dokumentere allmenningene i denne byen og i Sør-Europa. I samarbeid med Mot Dag AS håper jeg å kunne publisere mine artikler om allmenningene hos Dere, samt å kunne få hjelp til korrektur for engelske versjoner hos P2P-Foundation. Målet vil være å oppnå en tilstrekkelig grad av høykvalitets artikler til at disse kan publiseres som ei bok om allmenningene og framtidas allmenninghet.

Videre har jeg de siste sju år hatt interesse av å øke forståelsen for Terje Bongards selveierdemokrati. Med hjelp av Mot Dag AS håper jeg å kunne publisere en serie om Bongards selveierdemokrati, hvorfor dette er så mye bedre enn Høyres, og hvordan dette kan hjelpe oss til å få kontroll over oss selv. Også denne artikkelserien er målet at skal kunne publiseres i bokform.

Et tredje prosjekt er å tilbringe en tid på Filippinene, hovedsaklig Cebu og Bohol. Her har jeg mange kontakter, og jeg ønsker å kunne levere artikler fra slumområdene i Talisay City og landsbygda i Cebus innland og på Bohol. I slummen lever mange sterke personligheter, og mye grunnet de mange kirkene og kapellene, av hvilke mange er bygget av sluminnbyggerne selv, har disse menneskene tross sin fattigdom en stor grad av verdighet. På landsbygda lever mengder av småbønder som fører et enkelt landbruk nærmest uten moderne hjelpemidler, hvor carabao-kua fremdeles er viktigste hjelpemiddel. Landskapet er like vilt og vakkert som på Vestlandet, med høye fjell og dype daler, med et intakt kulturlandskap. Mine artikler herfra håper jeg å kunne publisere hos Mot Dag AS, selvsagt i et kontinuerlig samarbeid for hele tiden å øke kvaliteten, og hvor disse kan resultere i et bokprosjekt.

Et fjerde prosjekt er om det rurale Norge og suburbaniseringen av landsbygda, med utgangspunkt i grenda mi på Toten, og hvordan vi kan vinne tilbake en ny rural kultur med utgangspunkt i permakulturen og det beste i vår kulturarv. Disse artiklene håper jeg å kunne publisere hos Mot Dag AS, med bokprosjekt som endelig mål.

Utover dette er PermaLiv AS også interessert i å samarbeide med Mot Dag AS på oppdragsbasis. Jeg forstår selvsagt at Mot Dag AS må drives mye på et idealistisk og frivillig basis. Mitt mål er ikke å tjene penger på Mot Dag AS, men å kunne utvikle meg til profesjonell, for slik å kunne skaffe meg et levebrød som forfatter, foredragsholder og fotograf.

Mvh,
Øyvind Holmstad,
Gjøvik

Positiv tilbakemelding fra Mot Dag AS


Hei

Takk! Jeg setter veldig stor pris på dette, og er sikker på at vi vil kunne få et slikt samarbeid til å fungere. Du er sikkert også interessert i å se på mitt kulturkloster-prosjekt i Tolfa etter hvert. Vi tar dette skritt for skritt.

hilsen
Pål

Saturday, September 16, 2017

God estetik gör oss lyckligare och mer sociala

God estetik gör oss bland annat lyckligare och mer sociala. Detta beskrivs i den nya boken Heart In The Right Street som bygger på ett mycket stort antal vetenskapliga studier. Boken har släppts av brittiska CREATE streets som är ett oberoende forskningsinstitut med fokus på den byggda miljön.

Gamlebyen i Drøbak.

Våra städer byggs inte med kunskap. Den fysiska miljö som påverkar oss alla, såväl fysiskt som psykiskt, utformas istället av subjektiva ideologier och dogmer. Något som vi har kunnat visa tidigare. Nu har CREATE streets, ett oberoende forskningsinstitut med fokus på den byggda miljön, släppt boken Heart In The Right Street. Den bygger på ett stort antal vetenskapliga studier och bekräftar mycket av det vi skrivit tidigare om estetikens viktiga roll, hur den påverkar oss och vad människor tycker om att se. Bokens slutsats är att estetisk utformning är mycket viktigt.

Estetik kan vara något mer än en diffus tidssymbol, vilket det ofta reduceras till av såväl arkitekter som politiker som byggherrar. Vacker arkitektur och klok design kan göra oss såväl lyckligare som mer sociala. Allt detta enligt vetenskapen. Jag kommer här att sammanfatta bokens innehåll och slutsatser under sex punkter. För fullständiga referenser till respektive studie och mer utförliga förklaringar till hur man har kommit fram till respektive slutsats, rekommenderas antingen att man köper boken eller läser CREATE streets egna sammanfattning här.

Les videre hos Arkitekturupproret...

Det nye pumpehuset i Øverskreien, et eksempel på en svært ulykkelig arkitektur. Dette ondskapens hus fyller menneskesinnet med angst, fortvilelse, depresjon, raseri og apati.

Vis a vis pumpehuset står dette stabburet som en representant for stedets opprinnelige genuis loci. Spenningen mellom stabburet og pumpehuset er som mellom ying og yang, Kristus og Anti-Krist, kultur og modernitet, ruralt og suburbant.

Måtte de som satte opp dette pumpehuset få en hard dom på dommens dag, fordi dette var velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel.

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...