We Can Build Compact Walkable Towns Instead of Suburban Wastelands
V/A-Anlegget i svartkvitt
Get link
Facebook
X
Pinterest
Email
Other Apps
Kvastad.
De siste årene har de gravd og gravd her i grenda, helt fra Kvastad til Rausteinshytta, og både Blåveissvingen og sæterstien til mine forfedre mellom Holmstadsveen og Hongsætra, har forsvunnet ut av historien, sammen med meget annet. Alle spor av permakultur er borte, og himmelporten til Totenåsen leder nå til modernistenes dekonstrutivistiske seierssymbol på Mjøslandets tak.
Samtidig har man gravd grythølet mitt stadig dypere og eklere, vi som skulle vært stolte kulturbærere av ei eng i ei grythe, hvor det syder og bobler av liv og skaperkraft, hvor vi hyllet husmannstroen og kulturelva vår, sammen med enga vår.
Men nei, hva som forventes er at jeg som nymoderne husmann og hatist, skal ligge helt musestille i bunnen av grythølet vårt, uten å ytre det knyst. For det progressive liberale tyranniet og dets tjenere vet alltid best!
Helst skal jeg ignoreres, selvsagt, slik Adobe nå boikotter Venezuela, da dette landet ikke lenger er politisk korrekt. Kreativitet skal forbeholdes middelklassen! Derfor er jeg i ferd med å kutte ut mitt siste Adobe-produkt, Lr Mobile, men fant ut at jeg ville gjøre litt med mine gamle jpeg-filer først, og kom til at dette prosjektet burde prosjekteres i svart-kvitt.
Filene kan lastes ned i full oppløsning hos Wikimedia her.
Alt ble bare rør.
Blåveissvingen, porten til himmelporten til Totenåsen, graves vekk og byttes ut med Lupinsvingen.
Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Amen!
Er dette Gjøa på Tjuvåsen som har kastet en neve kampestein etter Hoffkjerka?
Foam, foam, fra Finland du kom.
Hør, hør, fjell og berg er lik smør.
Et siste solgløtt.
Ja, dette skulle min husmanns-tippoldefar sett, her han gikk med totenarden sin, med kjerringa til hest.
Jeg hadde helt glemt hvor flott det er i Øvre Årdal, hvor Utladalen må være noe av det råeste norsk natur har å by på. Nordmenn har imidlertid i beste fall blitt en parodi, med nidstanga på Sløvåg kai i Gulen, som det perfekte symbol på nidlandet Norge. Uansett, blir vi jaget fra kværnenga vår, hvilket ville vært en lettelse, får vi ta en mellomstasjon i Øvre Årdal før det sørvestre Frankrike, hvor dette vil være et ideelt utgangspunkt for å avslutte Norge for godt. Øyvind Holmstad - Vestland River meeting of the Utladalen Valley, in Western Norway. Stock-bilde | Adobe Stock Tror dere ikke det, jeg hadde glemt helt av Øvre Årdal, hvor vi stoppet to ganger på ferieturen vår i 2024, begge gangene for å spise pizza. Og pizzaen var kjempegod, hvor vi ble mette alle sammen. I tillegg var vi innom biblioteket, som er det flotteste biblioteket vi har vært på noen gang, med enormt mye bøker, magasiner og en haug med splitter nye filmer på DVD. Slik at vi lånte med oss en stor bunke DVDer hjem,...
By Christopher Alexander . Original text at First Things . Rose trellis of Generalife. It has taken me almost fifty years to understand fully that there is a necessary connection between God and architecture, and that this connection is, in part, empirically verifiable. Further, I have come to the view that the sacredness of the physical world—and the potential of the physical world for sacredness—provides a powerful and surprising path towards understanding the existence of God, whatever God may be, as a necessary part of the reality of the universe. If we approach certain empirical questions about architecture in a proper manner, we will come to see God. It comes from realizing that the task of making and remaking the Earth—that which we sometimes call architecture—is at the core of any commonsense understanding of the divine. Only in the last twenty years has my understanding of this connection taken a definite form, and it continues to develop every day....
From the PLANETIZEN May 24, 2010 Nikos Salingaros presents the case for demolishing a modernist eyesore in Rome and replacing it with a high-density, mixed-use New Urbanist neighborhood. The Corviale building outside Rome is a social housing block that exemplifies the established Corbusian tradition of treating human beings as battery chickens. It was built during 1972-1982 as a single one-kilometer-long building. It is now estimated to house 6,000 people. Apologists who are nostalgic of Soviet-era social experiments continue to defend its paradigmatic modernist design on the grounds that every resident is EQUALLY oppressed in this inhuman environment, an ideal consistent with totalitarian notions of social equality. Apartments in the Corviale Building. (Photo courtesy of Flickr user Matteo Dudek) I am involved in an architectural revolution that is occurring today in Italy, and which may hopefully spread to the rest of Europe and the World . We are proposing tearing...
Comments
Post a Comment