Fagernes eller Biarritz?
 |
| Abstract winter photography around the Tretjønna Lakes, part of the Totenåsen Hills, Norway, February 2025. Stock-bilde | Adobe Stock |
Det ble hverken Fagernes eller Biarritz ved den Baskiske Kyst, da baskerland ødela hele sitt gode navn og rykte, med verdens mest forbaskede kelner ved The Pavillon Royal campsite.
Og i Valdres har de endelig også tilintetgjort hele Valdres med Begnavassdraget, med skjendingen av Storåne.
Slik at det ble ikke noen korsfarertilværelse for oss i Nouvelle-Aquitaine, med kommandosentral i Domme, del av Dordogne, Frankrikes siste skanse.
Men denne skansen har de ingen mulighet til å holde, uten meg og jentene med på laget, svulstige videoer om tapt storhet hjelper ikke.
Derfor er Europas siste håp Sighișoara, Vlad Tepes sin fødeby, men dette også kun hvis de får med meg og jentene på laget:
Gjør de ikke det, er alt håp ute for Europa, hvor den vestlige sivilisasjons aller siste håp er USA, men kun hvis Marco Rubio blir USAs neste president. Taper Marco Rubio, er absolutt alt håp ute for vår vestlige sivilisasjon, som toppet seg her i Grythengen, med jubelenga til Even Helmer.
***
Naturkvalitetene våre kan ikke kompensere for denne urbane forsøplingen, hvor nå også våre naturkvaliteter ofres for vindkraftsindustrien😶
Vi traff på igjen våre venner fra Valdres i helga, og de stortrives i Valdres et steinkast fra Fagernes. Selv venter vi på at det skal dukke opp en gudløs jesuitt i dress på Stabburstunet, for å jage oss til Valdres, da det kan være godt med en miljøforandring. Dessuten er jo dette bare et Grythøl nå, takket være disse gudløse jesuittene til Voltaire, som fikk sin utdannelse hos jesuittene, som brakte meritokratiet til Europa fra Kina. Hvor da Voltaire mente at meritokratene skulle erstatte adelen, da disse med fornuften og sine store kunnskaper, i likhet med de kunnskapsrike jesuittene, som det kinesiske hoff aldri kunne få nok av, ville gi oss det perfekte, rasjonelle og opplyste samfunn, i opplysningstidens ånd.
Biarritz har jeg ikke lest meg opp på, da jeg har tenkt at dette bare var en pregløs badeby, hvor vi avslutter turen vår i Nouvelle-Aquitaine med tre netter på en altfor dyr campingplass her, under en furulund like ved stranda, et steinkast fra byen.
Men etter å ha sett på denne byvandringen nå, må jeg si meg imponert, hvor det for meg synes som om Biarritz slår Fagernes langt ned i støvlene, når det kommer til urbane kvaliteter.
Adrian Vila, som PermaLiv har fulgt tett de siste sju årene, streker igjen under hvor viktig det er å elske det man fotograferer. Derfor er det helt avgjørende å bosette seg i et område, hvor man elsker å fotografere. Finner vi dette i Nouvelle-Aquitaine?
Situasjonen i USA er ille, men i Norge er det 10 ganger verre, da alt liksom bare er svidd av her. Valdres er kanskje siste skanse, men man har da dette ufattelige hytte-helvetet der oppe, et ekstremsuburbia, som bare brer seg utover fjellheimen, lik suburbene utenfor Houston.
Som historiemaleri er Grythengen 10 ganger viktigere enn Paris, hvor historiemaleriet vårt oversvømmes av subeksurbanitter, mens Paris oversvømmes av muslimer og WOKE.
Så verden har blitt et uhyggelig sted. Kanskje kan man trekke seg tilbake et sted i Nouvelle-Aquitaine? Vi får se? Hvis vi i det hele tatt kommer oss dit ned, med alle de varslede streikene?
