 |
| Tidligere, da dette var en sveitservilla med krysspostvinduer eller korsvinduer, var det fullt av venner her i finstua, som i så mange hjem her i Øverskreien. Nå er kun kjernefamilien tilbake, og snart forsvinner denne også, hvor individet står igjen alene. "Våre unge vokser opp i individualismen beinharde tid, historieløse, hodeløse, frie fra solidaritet, og virkelige mål for sine liv. Pengemakta er en iskald fyrste." - Hans Anton Grønskag -Wikimedia. |
Hans Olav Brendberg publiserte en meget tankevekkende artikkel i går!
Demokratiet er ei døyande styreform, sjølv om vi held på formene. Demokratiet er like ekte som monarkiet. Og er i ferd med å bli eit like tomt symbol. Makta har tatt nye former, og gjev oss eit grenselaust standssamfunn.
Selv er jeg meget stolt over våre forfedres kamp for å bryte ut av standssamfunnet, hvor de skapte en sterk motstand til bondestanden og geistligheta etter Balkehøgda, hvor vi nådde vestlig sivilisasjons fullbyrdelse her i steinrøysa nedenunder Totenåsen, og ikke i svartjorda over Balkehøgda. Men nå faller alt hva de gav oss i knas, hvor husmannstroens barn ikke vil vite mer av sitt opphav, og hvor våre nye herskere har opphøyd seg selv til vokterne av Ordet, hvor vi bare er legemet, som har å gjøre som hodet tenker.
Prestene hadde enerett på legitim ideologiproduksjon, og utøvde makt, ikke ved vold, men ved at alle oppfattet og behandlet dem som de eneste legitime fortolkere av religionen og forvaltere av livsritualene. I den norske enhetskulturen var det konsensus om den sosiale verdens mening. De strukturerende elementer i kulturen ble tatt for gitt, underbygget av den lutherske øvrighetstenkning som innebar at alle skulle bli i den stand Gud hadde satt dem, og være lydige mot sine foresatte. Geistligheten tilhørte den sosiale klasse (embetsstanden) som kontrollerte ideologien, eller samfunnet ideologiske struktur. Ved det moderne gjennombrudd mistet geistligheten, som religionens fortolkere, denne strukturerende funksjon.
I Norge inntok embetsaristokratiet den plass adelen og aristokratiet hadde ellers i Europa. Samfunnets enhet og stabilitet forutsatte at alle ble på sin plass. Moderniseringen innebar en oppsplitting av denne enhet, en vitenskapeliggjøring, en rettsliggjøring og en kunstnerliggjøring. Denne teori, som særlig er utviklet av Niklas Luhmann, supplerer den Kant-inspirerte, opplysningsfilosofiske forståelse av moderniseringsprosessen som en rasjonaliseringsprosess (Luhmann 1977). Luhmanns hovedtese er nettopp at modernisering innebærer en utdifferensieringsprosess, at samfunnet utvikler seg fra å være lagdelt til å være funksjonelt differensiert. Moderniseringsprosessene kan altså fra en side sett betraktes som 6 differensieringsprosesser, slik vi finner det beskrevet i de kjente modeller i moderne sosiologi, fra Herbert Spencer (1820-1903), Max Weber (1864-1920) og Georg Simmel (1858-1918) til Niklas Luhmann (1927-1998).
Det førmoderne samfunn var hierarkisk orientert, og kunne sammenliknes med et legeme, hvis hode styrte interaksjonen. Det moderne samfunn kan rettere sammenliknes med en hjerne, hvor det finnes en rekke selvstyrende områder, men hvor interaksjonen skjer mellom de ulike funksjonsdeler uten at man kan finne noe styrende sentrum. Dersom samfunnet utdifferensieres i en rekke selvstendige funksjonsområder, som det rettslige, det politiske, det økonomiske, det familiemessige og det religiøse, så innebærer dette, for å bruke hjernemetaforen, at det ikke finnes noe styrende sentrum. De ulike områder er sideordnede, og dermed brytes det førmoderne hierarki. Hvert enkelt system blir selvrefererende. Religionen mister rollen som premissleverandør når det teosentriske enhetssamfunnet erstattes av et differensiert, antroposentrisk samfunn. Luhmanns videre tese er at man dermed også mistet et felles referansepunkt. Representasjonstanken mistet sin plausibilitet, og kirken mistet sin funksjon som normgivende instans. Denne utdifferensiering var synlig i Norge i 1840-årene. Tidligere hadde kirken representert religionen, den offentlige religion som fungerte som garantist for den gamle ordning. Selv om ikke lenger Kongen var eneveldig, var han ennå konge av Guds nåde. I sin struktur var Norge fremdeles et enhetssamfunn, hvor Kongen, gjennom sine embetsmenn, styrte sitt folk som en god husfar. Slik ble intensjonen i Kongeloven, og forutsetningene for den hierarkisk oppbygde, konfesjonelle stat bevart.
- Vidar L. Haanes:
Det moderne gjennombrudd i Norge, frikirkeligheten og
lavkirkeligheten
Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap 2007, Vol 61 (1), s. 3-20 (pdf)
Denne pdf'en av Vidar L. Haanes har jeg tenkt å lese lenge, men det er så mye foto-relatert å sette seg inn i at den har blitt liggende. Med Brendbergs lille artikkel tenkte jeg imidlertid at nå måtte jeg bare sette meg ned, slik at jeg kunne få litt bedre forståelse for våre forfedres kamp for å avvikle standssamfunnet, slik at de kunne bli frie borgere. Nå har demokratiet mistet sitt innhold, det er bare noe vi smykker oss med, i likhet med kongehuset. Standssamfunnet er på full fart tilbake, bare det at våre nye herskere i mellomtiden har lyktes med å avsette Gud, for å sette seg selv på Guds trone. I samme slengen har de avviklet tradisjonene og erstattet disse med prosedyrer, dvs. deres prosedyrer, som de elsker å tre nedover hodene på oss, i motsetning til tradisjonene, som var våre forfedres verdighetsklær.
Haanes vektlegger individualismen i lekmanns-bevegelsen og setter til side allmenningene, som var det virkelig flotte med oppløsningen av standssamfunnet, og det er fordi vi nå har falt inn i en hjerterå individualisme, at standssamfunnet kommer tilbake. Men først og fremst hadde vi å gjøre med en allmenning, en delereligion, som ikke minst fant sitt uttrykk i fotefarene til M.J. Dahl. Åsfolket rundt Totenåsen hadde felles sangbok, musikklag, bedehus etc., her var det ikke forløperen til globalisten man fant i vennesamfunnet, da åsen knyttet folk sammen, hvor de utviklet en revitalisert, lokal delekultur, fundamentert i en fornyet kristendom.
Så hva vi fant her i Øverskreien brøt fundamentalt med den lutherske øvrighetstenkning, som innebar at alle skulle bli i den stand Gud hadde satt dem, og være lydige mot sine foresatte. Våre forfedre rett og slett pekte nese til storbøndene etter Balkehøgda, som hadde behandlet dem så dårlig under husmannsuvesenet, og de var nok fryktelig irriterte over at de ikke lenger kunne holde oss som om vi var kyr.
Luther er opphavet til mangt og meget, som jødehatet (holocaust), hellighatet (helicaust), samt standssamfunnet og husmannsuvesenet, så han har mye å svare for på dommens dag, og selv om han sikkert også gjorde mye bra, er jeg sannelig ikke sikker på hvor den fyren havner?
Med Hans Nielsen Hauge la vi omsider det lutherske standssamfunnet bak oss, og hva jeg tenker er at når vi brøt med Luthers syn på standssamfunnet, hvorfor da ikke også bryte med mannens hellighets-syn? Selv Karsten Isachsen mener at i fravær av det hellige blir våre liv utarmet. Kanskje på tide å erklære Totenåsens apostel som vår helgen, samt kulturelva vår fra Tjuvåsen som ei hellig elv, sammen med himmelengene?
I artikkelen av Haanes finner vi at de nye frikirkelige menighetene forlot haugianismens tungsinn utover 1800-tallet, og det er vel neppe så rart, da vi beveget oss fra opplysningstiden inn i romantikken. Ikke minst flokket de nye industriarbeiderne seg rundt baptismen, og det er selvsagt derfor baptistene står så sterkt på Raufoss, som er et gammelt industristed.
Øverskreien på Toten var nok av de siste stedene som ble nådd av den nye, standsløse kristendommen, hvilket kan henge sammen med at standssamfunnet satt tungt i her. Johan Albert Solhaug skriver at det kun var 5-6 "læsarar" i hele Øverskreien og distriktet forøvrig. Men det kan også hende de ikke kjente seg hjemme med haugianismen, industrifokusert og tungsindig som den var, og baptismen var for industriarbeideren, ikke for småbrukeren. Alt dette endret seg da Andreas Berg fikk hentet M.J. Dahl over fra Hurdal, en lettsindig rosenianer og småbruker som dem selv, en skøyer, spilloppmaker, gitarspiller og sanger, et sant barn av romantikken. Han vant hele Øverskreien, Lensbygda, Ytter-Kolbu og Hadeland, kort sagt alle grendene rundt Totenåsen på et blunk, så her var det kjærlighet ved første blikk.
Deretter tilbød de ham Holmstadengen, hvor han hadde vidt utsyn for sitt vidsyn, hvor han så like til Sverige og sitt åndelige opphav.
Med denne vår stolte, nyere historie, er det en tragedie at vi nå raskt mister alt hva våre forfedre vant, hvor vi er på full fart inn i et nytt standssamfunn, hvor våre nye herskere har frigjort seg fra guddommelig autoritet og tradisjonene, hvor de slik kan tillate seg å herske og herse med sine undersåtter akkurat som det faller dem inn, uten bånd til noe eller noen, hverken guddommelig, menneskelig eller historisk.
Jammen ble det fire fotografier denne morgenen også, og nå burde jeg vært ute igjen, da mjøsskodda har lagt seg tykk over landskapet. Men det kan bli litt overlast for en stakkars tårefotograf, motivene liksom bare strømmer inn gjennom kameralinsa, og det blir aldri tid til å gjøre noe skikkelig utav noenting.
Først satte jeg meg ned med kaffekoppen, så syntes jeg det var så fint lys på stabburet, og lurte litt på hvordan jeg kunne angripe dette motivet på en ny måte? Det ble til at jeg forsøkte meg med et abstrakt fotografi gjennom kammersvinduet.
Etterpå satte jeg meg ned med kaffekoppen igjen, men så fikk jeg syn for at det så så spennende ut med lyset på skogen borte på østkanten av Grythe-platået, at jeg stakk ut en liten tur. Da jeg kom fram var lyset borte bak skodda, men fikk øye på noen rådyr, samt at jeg ble kjempeglad over å se at alle traktoreggene her var kjørt vekk. Dette var en enorm stabel med traktoregg, slik at jeg var sikker om at de ville blitt liggende i årevis før de var fortært, så det var en stor overraskelse.
Da jeg kom inn igjen var kaffekoppen fremdeles lunken, nå er jeg på den andre koppen, og har dårlig samvittighet fordi jeg ikke er ute i landskapet sammen med min a7III. Men jeg må fortære dagens foto-nyheter og andre nyheter først, samt noen egg og kanskje en kaffekopp til, så får vi se hvordan alt er da?
"The big threat is that Americans and Westerners are destroying what remains of their own civilization and religion." - James Kalb
Ja, Kalb setter spaden på plass. Og fordi jeg ønsket å bevare restene av vår sivilisasjon og religion her i Øverskreien, skulle de jammen ødelegge meg også, alle sammen med unntak av en onkel. Og mine tidligere medaksjonærer så intet poeng i å understøtte en gammel tårefotograf, for at han skulle vandre omkring i Mjøslandet og dokumentere levningene av vår tapte sivilisasjon og religion. Nei, de skulle bare konsumere de. Konsumere, konsumere, konsumere, det er hva hele livet dreier seg om for husmannstroens barn, hvis apostel satte sin ære i å lappe sine slitte klær selv, og som gikk på selvslåtte såler med trenagler i. Jeg kan ikke forstå annet enn at de må ha blitt liberalister alle sammen. Og hva er en liberalist? Jo, her synes jeg vi finner en meget god definisjon i kommentarfeltet til Kalbs artikkel:
"The Liberal does not know who he is, does not know where he came from, where he is going, and no clue as to how to even get there." - Jonny
En liberaler vet ikke hvem han er, har ingen aning om hvor han kommer fra eller hvor han skal, og intet vett på hvordan å komme dit.
Ja, slik lever det frigjorte mennesket i vår vidunderlige nye verden!
Onkel kom med et skrift i dag forfattet av historieskriver Johan Albert Solhaug, grandas svar på Flavius Josephus, om husmannstroens første 60 år. Det var en kopi av et skrift han fikk av noen venner, som hadde kommet over dette under en loftsopprydding nylig. Her var flere overraskelser, ikke minst at det var Andreas Berg på gården Berg i Øverskreien, som hentet M.J. Dahl over fra Hurdal. Selv trodde jeg dette heller kunne ha skjedd etter oppfordring av August Holmstad, som ble så engasjert i misjonsarbeidet, men det er Berg vi skal takke. Får prøve å få tatt et fotografi av denne gården en dag:-)
Der har vi det! Og her på Toten har våre regjerende klasser vært fryktelig flinke, hvor de har utryddet husmannstroen, himmelengene, kulturelva mi, våre forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene, samt minnet om vår apostel.
Da har "Hårdåg i engen" blitt til "Dei siste fossemøllingar", da det jo er dette som er grunnen til at jeg er her, for å dokumentere livet til de siste fossemøllinger etter Olterudelva, en utdøende stamme med en utdødd kultur nedenunder Totenåsen. For det er ikke kun i dypet av Amazonas jungler man finner døende stammer, kulturer og religioner, det er bare det at vi lukker øynene for at det samme skjer i verdens mest inkluderende land, hvor vi nå er de siste av fossemøllings-ætta som ikke har latt oss inkludere. Derfor har storsamfunnet kommet til at vi må kveles til døde i det stille, for er man ikke inkludert, da er man ekskludert.
"Inclusiveness rejects and suppresses all non-liberal principles of authority. The rhetoric is familiar. Religious authority is bigoted and oppressive. Family authority is narrow, sexist, agist, ethnocentric, heterosexist, and interwined with particular religion. And authority based on history and tradition is exclusionary and racist. If you speak of Southern history, blacks do not like it. Meanwhile, the history of the American West is offensive to Mexicans and Indians, and New England history excludes Somalian immigrants, while including episodes that upset Quakers and Catholics. The only history that remains valid is the history that led to present-day liberalism. You can appeal to Western history and standards, if you want, but only if you identify "the West" with the advanced liberal order and its victory over all competitors." - James Kalb, "Against Inclusiveness", page 95
- Against Inclusiveness by James Kalb
Overskrifta på fortsettelsen av denne serien om livet her i enga, her på kanten nå på tampen, har jeg gjort på nynorsk, da jeg elsker nynorsk, men skriver helst på bokmål fordi jeg da slipper å tenke. For stabburs-poesien derimot er det bare en fordel å måtte tenke litt, mens i den daglige dagblogsrablingen tar dette for mye tid.
Grythengen lå helt i fred her ved Olterudelva i mange hundre år, fram til bureisningstida, som var inspirert av de amerikanske nybyggerne og var en del av opphevelsen av husmannsuvesenet. Johan Klaus, Even Helmer og Johan Albert tenker jeg at måtte være svært glade i hverandre, nærmest som om de var de tre musketerer, hvor de alle tre tilhørte storgården Holmstad og bøyde kne for sin felles apostel, hvor de levde sammenknyttet i troen. Derfor ville de bo tett sammen, slik at de kunne være sammen om troen og tradisjonene. Dessverre forsvant både troen og tradisjonene sammen med gardskoronaen, hvoretter himmelenga mi ble et offer for nordmenns villadrøm, som er kulturlandskapets mareritt.
Å fikse enga mi nå ville sikkert kommet på 50 millioner, og skulle man fikset hele grenda kunne fort beløpene kommet opp i 500 millioner, og dette er jo selvsagt utenkelig for de avanserte liberalistene nede i kommunen eller borte på Hamar, hovedstaden for vår nye innlandsregion. Nei, de vil heller nyte synet av kulturelva mi, som kaster seg så vilt ned fra Tjuvåsen, og minnes seieren over denne forferdelige trangsynte husmannstroen, hvor man knyttet autoritet til historien og særegen religion, hvor man over alle ting holdt seg men en apostel som var husmannssønn av opphav og ikke annet enn en skarve skomaker. Hva slags autoritet er vel det!?!
 |
| Bøndene etter Balkehøgda så på våre husmannsforfedre her i Øverskreien som om de var kyr, men så forlot de sin stand og pekte nese til sine tidligere herskere, hvor de ble frie borgere med egen apostel, religion, kultur, musikklag, bedehus, badehus og sangbok! -Wikimedia. |
Med Hans Nielsen Hauge la vi omsider det lutherske standssamfunnet bak oss, og hva jeg tenker er at når vi brøt med Luthers syn på standssamfunnet, hvorfor da ikke også bryte med mannens hellighets-syn? Selv Karsten Isachsen mener at i fravær av det hellige blir våre liv utarmet. Kanskje på tide å erklære Totenåsens apostel som vår helgen, samt kulturelva vår fra Tjuvåsen som ei hellig elv, sammen med himmelengene?
I artikkelen av Haanes finner vi at de nye frikirkelige menighetene forlot haugianismens tungsinn utover 1800-tallet, og det er vel neppe så rart, da vi beveget oss fra opplysningstiden inn i romantikken. Ikke minst flokket de nye industriarbeiderne seg rundt baptismen, og det er selvsagt derfor baptistene står så sterkt på Raufoss, som er et gammelt industristed.
Øverskreien på Toten var nok av de siste stedene som ble nådd av den nye, standsløse kristendommen, hvilket kan henge sammen med at standssamfunnet satt tungt i her. Johan Albert Solhaug skriver at det kun var 5-6 "læsarar" i hele Øverskreien og distriktet forøvrig. Men det kan også hende de ikke kjente seg hjemme med haugianismen, industrifokusert og tungsindig som den var, og baptismen var for industriarbeideren, ikke for småbrukeren. Alt dette endret seg da Andreas Berg fikk hentet M.J. Dahl over fra Hurdal, en lettsindig rosenianer og småbruker som dem selv, en skøyer, spilloppmaker, gitarspiller og sanger, et sant barn av romantikken. Han vant hele Øverskreien, Lensbygda, Ytter-Kolbu og Hadeland, kort sagt alle grendene rundt Totenåsen på et blunk, så her var det kjærlighet ved første blikk.
Deretter tilbød de ham Holmstadengen, hvor han hadde vidt utsyn for sitt vidsyn, hvor han så like til Sverige og sitt åndelige opphav.
Med denne vår stolte, nyere historie, er det en tragedie at vi nå raskt mister alt hva våre forfedre vant, hvor vi er på full fart inn i et nytt standssamfunn, hvor våre nye herskere har frigjort seg fra guddommelig autoritet og tradisjonene, hvor de slik kan tillate seg å herske og herse med sine undersåtter akkurat som det faller dem inn, uten bånd til noe eller noen, hverken guddommelig, menneskelig eller historisk.
Fikk lyst til å ta med denne flotte framføringen av Bob Dylan, som et lite avbrekk. Tror Bob og gitar-Dahl ville kost seg skikkelig sammen.
 |
| -Wikimedia. |
Jammen ble det fire fotografier denne morgenen også, og nå burde jeg vært ute igjen, da mjøsskodda har lagt seg tykk over landskapet. Men det kan bli litt overlast for en stakkars tårefotograf, motivene liksom bare strømmer inn gjennom kameralinsa, og det blir aldri tid til å gjøre noe skikkelig utav noenting.
Først satte jeg meg ned med kaffekoppen, så syntes jeg det var så fint lys på stabburet, og lurte litt på hvordan jeg kunne angripe dette motivet på en ny måte? Det ble til at jeg forsøkte meg med et abstrakt fotografi gjennom kammersvinduet.
Etterpå satte jeg meg ned med kaffekoppen igjen, men så fikk jeg syn for at det så så spennende ut med lyset på skogen borte på østkanten av Grythe-platået, at jeg stakk ut en liten tur. Da jeg kom fram var lyset borte bak skodda, men fikk øye på noen rådyr, samt at jeg ble kjempeglad over å se at alle traktoreggene her var kjørt vekk. Dette var en enorm stabel med traktoregg, slik at jeg var sikker om at de ville blitt liggende i årevis før de var fortært, så det var en stor overraskelse.
Da jeg kom inn igjen var kaffekoppen fremdeles lunken, nå er jeg på den andre koppen, og har dårlig samvittighet fordi jeg ikke er ute i landskapet sammen med min a7III. Men jeg må fortære dagens foto-nyheter og andre nyheter først, samt noen egg og kanskje en kaffekopp til, så får vi se hvordan alt er da?
 |
| Da jeg kom inn på de gamle Grythe-jordene fikk jeg først øye på tre rådyr, men disse hadde sett meg først, så de var allerede på veg inn i skogen. Helt på østkanten av Grythe-platået fikk jeg øye på fire rådyr til, og disse så jeg før de så meg, slik at jeg rakk å få kameraet i posisjon før de forsvant. -Wikimedia. |
 |
| Til høyre i bildet lå en enorm stabel traktoregg, jeg tror det kunne være flere hundre stykker, men nå har de klekket og traktorkyllingene forsvunnet, slik at jeg kunne fotografere denne flotte kulturmarka igjen. I bakkant skimter vi Grythenholmsvarden, hvortil jeg brukte å ri som barn, for å nyte det flotte utsynet over Mjøslandet. -Wikimedia. |
"The big threat is that Americans and Westerners are destroying what remains of their own civilization and religion." - James Kalb
Ja, Kalb setter spaden på plass. Og fordi jeg ønsket å bevare restene av vår sivilisasjon og religion her i Øverskreien, skulle de jammen ødelegge meg også, alle sammen med unntak av en onkel. Og mine tidligere medaksjonærer så intet poeng i å understøtte en gammel tårefotograf, for at han skulle vandre omkring i Mjøslandet og dokumentere levningene av vår tapte sivilisasjon og religion. Nei, de skulle bare konsumere de. Konsumere, konsumere, konsumere, det er hva hele livet dreier seg om for husmannstroens barn, hvis apostel satte sin ære i å lappe sine slitte klær selv, og som gikk på selvslåtte såler med trenagler i. Jeg kan ikke forstå annet enn at de må ha blitt liberalister alle sammen. Og hva er en liberalist? Jo, her synes jeg vi finner en meget god definisjon i kommentarfeltet til Kalbs artikkel:
"The Liberal does not know who he is, does not know where he came from, where he is going, and no clue as to how to even get there." - Jonny
En liberaler vet ikke hvem han er, har ingen aning om hvor han kommer fra eller hvor han skal, og intet vett på hvordan å komme dit.
Ja, slik lever det frigjorte mennesket i vår vidunderlige nye verden!
 |
| Hjemme igjen, eller hva som skulle vært hjemme, da alle røtter er kuttet. Grythengen endte opp som grendas nullpunkt, naboenga var Mjøslandets høydepunkt, hvoretter Vestby ble vårt sluttpunkt eller punktum, markert ved Olavs bortgang. I forgrunnen går gamlevegen, en allmenning hvor de som her vandret engang hadde alt til felles, en enhetskultur, det absolutte motstykke til våre nye herskeres ideal om multikulturalismen. Tror våre forfedre hadde det bedre jeg, sammensveiset som de var på alle vis. Inne igjen ventet kaffekoppen, vannet må kokes, det har vel trengt ned litt bakterier til råvannssjiktet nede ved Kapp etter alt regnværet, samt fra renseanlegget nede på Skreia, som vel fremdeles ikke er helt igang igjen etter brannen. Våningshuset er fullt av ved, både i kammerset, kontoret og finstua, etter at gamlefar kom med en tilhenger med ved forrige dagen, som jeg fikk kløyvd og stappet i poser og båret inn i går. Så nå slipper jeg å gå ut i skålen igjen på flere uker. -Wikimedia. |
 |
| Baking av vårrullpapir. -Wikimedia. |
 |
| -Wikimedia. |
 |
| Vårruller med hjemmedyrkede bønnespirer som fyll, og de smakte fortreffelig. -Wikimedia. |
 |
| Slåmaskina til bestefar, husker han hadde mye tull med denne bak på fergusonen sin, men så er det mye stein i enga vår også da. Har du ei eng med sandjord kan den nok være fin å ha, gamlefar mente jeg kunne be om 3500 kr. for den, men er du interessert får du komme med bud. Dette ville dekke utgiftene til en Samyang 18 mm. Oppdatering: Det var visst den lille slåmaskina til bestefar gamlefar mente man kunne få 3500 kr. for, en slik mellomting mellom slåmaskin og gressklipper. Så den vist her gis bort for henting. -Wikimedia. |
 |
| Tennene kan nok trenge en puss. -Wikimedia. |
 |
| Er det ikke pussig at fiskesuppe kan være så vakker etter å ha stått ute ei natt? Ice pattern on pot lid from soup after standing outside in wintertime. -Wikimedia. |
 |
| De belgiske kjempekaninene fortærer eplekvistene nesten raskere enn jeg klarer å kutte dem. -Wikimedia. |
Videre var det herr Solhaug selv som oppførte Betel i Lensbygda, som fremdeles er i bruk. Dette lå nok veldig fint til ved Riselva i sin tid, men har nå blitt nokså omringet. Solhøy bedehus i Hurdal derimot ligger like fritt og åpent som Balke kirke.
P.A. Holmstad er den samme som Per Post, som var pedell ved Skreiens bedehus, og han som hadde potetåkeren nederst i Grythengen etter elva. Når man ser på granene der forstår man at dette er en tid siden.
Sjarmerende er det også hvordan man holdt husmøter, hvor husene var smekk fulle. Nå er det ingen som besøker hverandre lenger, men så har vi da heller intet som samler oss. Selv er jeg fullstendig møkka lei av alt, og håper bare å finne et sted hvor jeg kan trekke meg mest mulig vekk sammen med kameraet, hvor jeg vier resten av livet til tårefotografiet og studiumet av levningene av våre forfedres kultur og landskap. For vi har blitt lik en stor flokk barn fostret av ulver, slik Kalb kaller mennesker uten tro og tradisjoner.
With all these things in mind, and given the growing inequality and moral and cultural incoherence of American society, why isn’t the best approach to all these concerns a general pause on immigration so that Americans can figure out what they can agree on and how they can best live together? The alternative is government by elites estranged from those they govern. That is increasingly what we have, but why accept and further the trend? - James Kalb
Våre forfedre klarte å leve sammen de, en kort stund. Vi får beundre dem for denne bragden!
 |
| Forfatter: Johan Albert Solhaug -Flickr. -Wikimedia. |
 |
| Forfatter: Johan Albert Solhaug -Flickr. -Wikimedia. |
 |
| Forfatter: Johan Albert Solhaug -Flickr. -Wikimedia. |
 |
| -Wikimedia. |
For what it’s worth, I don’t think the errors of Muslims are the big threat to America and Christianity. The big threat is that Americans and Westerners are destroying what remains of their own civilization and religion. If our governing classes didn’t want to merge America and Christianity into a global technocracy, it wouldn’t be so hard to deal with Muslim immigration and many other issues in a more sensible way. - James Kalb
”ett folk utan en religion är ett livsfarligt folk”
Så mjøsbarbarene, de er livsfarlige!
 |
| Da ble det seks fotografier denne morgenen også, tre på veg hjem fra Gjøvik og tre fra da jeg parkerte bilen ute på stabburstunet. Egentlig harmelig, da det er mye arbeide med redigeringen etc., og det er så mye man ikke får gjort. Her ser vi ei bjørk i Stysjin. -Wikimedia. |
 |
| Da jeg så opp mot Holmstadengen syntes jeg det var så flotte kontraster, både vekslingen mellom is og voll og sol og skygge, at jeg stakk opp på Holmstadjordene og tok et bilde. Her levde en hellig mann, dette er et hellig sted, og det samme er kulturelva vår. Men som gode lutheranere er det selvsagt ingen som vil innrømme dette, da Luther var streng på at kun Ordet er hellig, og at det ikke finnes hellige steder eller mennesker. Da jeg kjørte hjem fra Gjøvik i dag kom jeg til å tenke på at i arven etter Luther ligger to alvorlige konsekvenser, grunnet mannens jødehat og hellighat. Vi har begrepet holocaust, men jeg tror jammen vi bør innføre begrepet helicaust også, da vårt samfunn har som mål å utslette alt som er hellig, slik at vi kun står tilbake med et nakent, inhumant samfunnsmaskineri, i pakt med vårt mekaniske verdensbilde! -Wikimedia. |
 |
| Himmelengene, husmannstroen og kulturelva mi utgjør en hellig treenighet, men å hevde noe slikt er selvsagt å regne som helligbrøde av Ordets voktere, de meritokratære, fordi da er man identitær, og dette er det verste man kan være i verdens mest inkluderende land! Ellers har jeg begynt å beskjære epletrærne, til stor glede for de belgiske kjempekaninene våre, som viser seg å elske eplekvister, de svelger dem som skulle de vært spagetti. Glupske som ulver er de! -Wikimedia. |
 |
| Skyggestakitt. -Wikimedia. |
 |
| Da var ny dusk på plass på lua, og da denne serien har gått fra å dreie seg om livet i enga, til å følge de siste fossemøllinger inn i solnedgangen, vil vi fra nå av inkludere hele nærområdet til våre forfedre, som her ved pølsegrilling i Majerskogen i Lensbygda. -Flickr. |
 |
| Slik ser det ut på kontorpulten til Mjøslandts tårefotograf. Her som det liksom skulle vært hjemmekontor og orden i sakene. -Wikimedia. |
 |
| Her var duske-party i går på lørdagskvelden, da storesøster hadde mistet dusken på lua hun fikk av bestemor, og nå ser det ut til at de har forråd så det holder. -Wikimedia. |
 |
| Er det ikke pussig, denne jenta, hun bak puta, som liksom skal bli motedame når hun blir stor, har det blitt plent umulig å ta et bilde av, uten at hun enten rekker å gjemme seg, vende seg bort eller gjøre grimaser, før jeg får kameraet til øyet. Ellers ser jeg at Canon har kommet med EOS 850D, og dette gjorde meg litt nostalgisk, da det var med Canon 550D jeg tok opp igjen fotograferingen for ti år siden. Dette er et superenkelt kamera, men jammen hadde min 550D flotte jpeg-farger, og det er jpeg man må fotografere familien i, ellers blir det bare til at det hoper seg opp uredigerte bilder. Min 70D ble jeg egentlig aldri helt fornøyd med, samt at kameraet er altfor stort til å ta med på småturer, som hvis man skal på Salt&Pepper eller noe. Og smart-phone skal jeg aldri ha, så dette er ikke et alternativ! "Best Lenses for Canon EOS Rebel T8i" Derfor selger jeg min 70D og investerer i en 850D, hvor jeg beholder min gamle EF-S - optikk. Om jeg kjøper en 24 mm eller standard kit-linse får jeg se an, men tror det kan bli 24 mm, da denne er kjempehendig, og da den er f2.8 vil dette tilsvare omtrent 4 stopp stabilisering på samme brennvidde for kit-linsa. 24 mm tilsvarer 35 mm i fullformat, som er den tradisjonelle brennvidden for gatefoto, og innenfor det perspektivet det menneskelige øye ser verden i. Skal bli skikkelig nostalgisk, og veldig praktisk med dette kameraet, tror jeg😍 Copyright: PermaLiv AS |
 |
| Det var fine skyer i dag tidlig, så jeg tok med kameraet under skolelevering, men alt var blitt grått. Da jeg kom hjem tenkte jeg, hvorfor ikke gjøre det beste utav det, og heller prøve å fange gråtonene? Og jeg syntes jeg lyktes nokså bra. Hva vi her ser i abstrakte gråtoner er jordet øst i enga vår, med stabburskrattet i forgrunnen. -GP. -Flickr. |
I come home and find yours essay together with "KunstlerCast 325 — Chatting with Nir Buras, Architect and Urban Planner about Truth, Beauty, and the Future of Cities" just beside each other in my blog's feed. And now I read your wonderful essay at the same time as I listen to Kunstler's mind-blowing conversation. Amazing! - PermaLiv
Kjære følgere av PermaLiv, denne morgenen har to av mine største inspiratorer, Kunstler og Greer, publisert hvert sitt fantastiske bidrag til kampen mot all styggedommen som foregår, for det er jo dette som foregår, alt blir fryktelig stygt i disse dager. Og dette er to meget viktige stemmer for å forstå hvorfor!
Selvsagt vil jeg dele flere tanker om disse store tenkernes tanker, men først vil jeg innånde det hele i dype åndedrag, hvilket jeg håper PermaLivs følgere også vil.
42:30 inn i Kunstlers samtale: "Urbanism is about your experience as a person, and if you're not having a good experience, then you're not having good urbanism."
Den tenker jeg satt! Og jeg vil gjerne omskrive dette til min erfaring her i enga:
"Ruralism is about your experience as a person, and if you're not having a good experience, then you're not having good ruralism."
Amen!
Amen!
 |
| Ilden i enga og grenda mi har sloknet nå, det er kun i ovnen i kammerset flammene nå får rå, og før det i mange hundre år i grua her på kanten av Grythe-platået. -Wikimedia. |
James Kalb virker ikke overbegeistret over Martin Luther, og for å være helt ærlig begynner jeg å bli litt skeptisk til fyren selv.
Nedenfor følger noen utdrag fra artikkelen til Kalb, men PermaLiv anbefaler naturligvis å sette seg godt inn i teksten i sin helhet. Uthevet tekst er lagt til av PermaLiv.
Laymen have the right and even obligation to present these concerns. The issues matter a great deal, and not simply for churchly reasons. Our secular authorities are convinced they have the solution to all social and political problems, at least in principle, and can put it into effect through a global managed system that recognizes nothing human outside it, no authoritative God above it, no enduring human nature beneath it, and no significant history behind it other than the history of its own coming into being. Everything is a social construction, and they will do the constructing. - James Kalb
Ja, de skal stå for konstruksjonen, ikke jeg, ikke du, ikke grenda, ikke enga, og definitivt IKKE skammingen i engen!
The project is unfounded, overreaching, and destructive, and Catholics should oppose it. - James Kalb
Hva med husmannstroens barn? Skal de opponere mot vår vidunderlige nye verden? Nei, de skal visst ikke det. De skal bare opponere mot skammingen i engen, de. Fordi han erkjenner at det finnes noe menneskelig utenfor vårt markeds-teknokrati, fordi han tror det finnes en autorativ Gud over våre herskere, fordi han ser en evig menneskelig natur i gråsteinsjorda hvor våre forfedre sleit, og fordi han tror historien som sprang ut av denne gråsteinsjorda var svært betydningsfull, og IKKE noe å skamme seg over!
So if we are troubled by the trend toward a global society organized through and through on wholly secular and increasingly intolerant principles, and want to understand where the trend comes from, we should know something about his (Luthers) thought and deeds and their consequences. - James Kalb
Det begynner det å demre for meg at konsekvensene av Luthers tenkning er voldsomme, på godt og vondt, og dessverre nok stadig mer på vondt. Som Luthers påståelighet på at intet er hellig utenom Ordet. Og det er jo slik våre styrende i dag tenker, at intet er hellig, ikke Frøya, ikke Hovdetoppen, ikke himmelengene, ikke kulturelva mi, ikke vår apostel, kun Ordet er hellig. Og hvem er det som forvalter Ordet i dag? Jo, det er våre herskere. Minnes med gru teknokraten for byggsak i kommunen, og de hellige skjemaene han viftet med, som tom. kongen måtte bøye seg i støvet for, hevdet han. Ja, så disse skjemaene hans, de stilte nok selveste Moseloven i skyggen, slik jeg forstod, når det kom til hellighet. Man spøker ikke med Ordet i kommunen, nei!
The specifics are complicated. His thought wasn’t coherent, so people took from it what suited them. At bottom, though, denying the practical effectiveness of religion tended strongly to liberate secular affairs from religious concerns, and destroy the authority and the sacramental structure of the Church. And that, it appears, was the reason for the success of his rebellion. By insisting on the irrelevance of divine law to what men actually do, Luther enabled secular powers to shake off the authority of the Church, set themselves up as absolute within their domains, and incidentally enrich themselves and their supporters with the property that an ineffectual Church could no longer justify possessing. - James Kalb
Har Kalb rett, vil dette bety at det er Luthers fortjeneste at våre herskere har satt seg selv på Guds trone, at de har erstattet Skriften med Ordet, samt at de har utradert tradisjonene og historiens autoritet, til fordel for egne prosedyrer og egen autoritet. Hvor de tidligere beriket seg på å tilegne seg kirkegods, og i dag fellesgods.
Dette betyr ikke på noe vis at jeg avviser vår apostel og husmannstroen, som jeg fremdeles ser på som kristenhetens kreaturlige fullbyrdelse. Hva det betyr er at våre herskere har frastjålet våre forfedre alt hva de gav oss, samt at de har revet av oss våre verdighetsklær, disse Totenåsens apostel kledte opp våre husmannsfedre med.
 |
| Er stabburs-nykelen identitets-nykelen, eller er den identitær? -Wikimedia. |
Selv leser jeg nesten ikke aviser lenger, men det hender jeg får øye på noe som fanger interessen når jeg fyrer opp, så også i dag, hvor jeg skulle til å stappe en utgave av Vårt Land i ovnen. Da fikk jeg øye på en bokanmeldelse om boka "Identitær - En reise i Europas nye høyre" av Rasmus Hage Dalland. Anmeldelsen bar tittelen "Ulver i fåreklær", og det ligger nokså tydelig i dagen at identitær er totalitær, på samme vis som kitsch er klassisisme, og nye Rausteinshytta er anti-identitær, da den ikke har spor av identitet, og slik signaliserer av vi ulver i fåreklær ikke er velkomne der.
Nykelen til framtida er å finna i kva som er att etter fortida. - Bob Dylan
Det ser ut til at Bob Dylan er identitær, sammen med James Kalb og skammingen i engen. Ja, tenk det, han akker og bærer seg fordi han fikk vekslet inn sine industrielveverdighetsklær med verdipapirer, men gir verdipapirer identitet, slik som tradisjonene, hva James Kalb kaller hverdagsmenneskets verdighetsklær? Er ikke bare verdipapirer kontopenger eller tynn luft, mens verdighetsklær er rotfestet i historien, religionen og plassen?
Kalb mener den progressive liberalismen har sine røtter i reformasjonen, og som vi vet hevder Luther at kun Ordet er hellig, ikke plassen, troen og historien. Og hvem er det som forvalter Ordet i dag? Jo, byråkratene! Derfor er det min onkel, som er toppbyråkrat i kommunen, som er forvalter av det hellige sakrament, Ordet, i luthersk tradisjon, mens jeg, som ønsker å være kulturbærer i Grythengen, som forvalter av autoritetene historien, plassen og troen, er identitær, og derfor en kjetter mot den progressive liberalismen, som er en avansert form for reformert lutheranisme.
Vårt Land stiller spørsmål ved hva identitet er, og mener hele begrepet løses opp i løse luften ved nærmere inspeksjon, slik at vi alle er identitetsløse, så sant vi ikke har en karrière innenfor den avanserte, progressive liberalismen, eller identifiserer oss gjennom tankeløst forbruk, hvor vi underkaster oss forvalterne av Ordet, hvis autoritet det er helligbrøde å utfordre.
PermaLiv vil derfor være meget klar på at vi mener Norge har en norrøn identitet (Frøya), en samisk identitet og en kristen identitet, som tilsammen er norsk identitet. Kristen identitet kan deles opp i geistlig og lavkirkelig, slik vi finner det på Toten i spenningsfeltet mellom storbøndene etter Balkehøgda og fattigfolket i Øverskreien. Videre tror PermaLiv at lavkirkelig identitet kan deles inn i haugiansk identitet, som var industrifokusert, og husmannstroen, som var småbrukerfokusert, og som levde rundt Totenåsens duvende åser, hvor man fant Norges svar på Appalachene.
Fordi husmannstroen må være av det mest kreaturlige som har oppstått i kristenhetens 2000-årige historie, mener PermaLiv at det ikke er urimelig å hevde at denne er kristendommens kreaturlige fullbyrdelse, fordi, som Erich Auerbach hevder, er kristendommen i sitt vesen kreaturlig, dette er dens fremste kjennetegn. Derfor er husmannstroen, himmelengene og kulturelva vår fra Tjuvåsen en hellig treenighet, som nå er brutt, og Norge har derfor tapt sin kristne identitet.
Fordi, som Erich Auerbach har vist, at Europeisk kultur og identitet er et resultat av kollisjonen mellom det kreaturlige i kristendommen og det opphøyde i hellenistisk kultur, som gjorde Europeisk kultur unik, da denne kollisjonen best kan lignes med kollisjonen mellom Asia og det indiske subkontinentet, med Himalaya som resultat, har Europa en helt spesiell identitet, både historisk og geografisk, og denne identiteten bør vi hegne om og være stolte av, sammen med husmannstroen.
Slik tenker en ulv i fåreklær!
 |
| Videokveld i kammerset. EOS 70D - Retrony. Copyright: PermaLiv AS |
 |
| Petter kanin koser seg i februarsola. -Wikimedia. |
 |
| Stabbursskygger. -Wikimedia. |
 |
| Lørdagsfrokost. -Wikimedia. |
 |
| Grythengen på vestkanten av Grythe-platået, sett fra Stysjin, skogteigen ned mot Olterudelva. Ikke noe sted etter Olterudelva skråner dalsida så jevnt og fint ned mot elva som her, samt at Grythe-platået er unikt i Øverskreien, og derfor må være det første stedet med bosetning her siden svartedauden. Hvor gammel husmannsenga mi er, er det nok ingen som vet, men logisk sett må den være av de eldste husmannsplassene nedenunder Totenåsen. -Wikimedia. |
"Inclusiveness rejects and suppresses all non-liberal principles of authority. The rhetoric is familiar. Religious authority is bigoted and oppressive. Family authority is narrow, sexist, agist, ethnocentric, heterosexist, and interwined with particular religion. And authority based on history and tradition is exclusionary and racist. If you speak of Southern history, blacks do not like it. Meanwhile, the history of the American West is offensive to Mexicans and Indians, and New England history excludes Somalian immigrants, while including episodes that upset Quakers and Catholics. The only history that remains valid is the history that led to present-day liberalism. You can appeal to Western history and standards, if you want, but only if you identify "the West" with the advanced liberal order and its victory over all competitors." - James Kalb, "Against Inclusiveness", page 95
- Against Inclusiveness by James Kalb
Overskrifta på fortsettelsen av denne serien om livet her i enga, her på kanten nå på tampen, har jeg gjort på nynorsk, da jeg elsker nynorsk, men skriver helst på bokmål fordi jeg da slipper å tenke. For stabburs-poesien derimot er det bare en fordel å måtte tenke litt, mens i den daglige dagblogsrablingen tar dette for mye tid.
Grythengen lå helt i fred her ved Olterudelva i mange hundre år, fram til bureisningstida, som var inspirert av de amerikanske nybyggerne og var en del av opphevelsen av husmannsuvesenet. Johan Klaus, Even Helmer og Johan Albert tenker jeg at måtte være svært glade i hverandre, nærmest som om de var de tre musketerer, hvor de alle tre tilhørte storgården Holmstad og bøyde kne for sin felles apostel, hvor de levde sammenknyttet i troen. Derfor ville de bo tett sammen, slik at de kunne være sammen om troen og tradisjonene. Dessverre forsvant både troen og tradisjonene sammen med gardskoronaen, hvoretter himmelenga mi ble et offer for nordmenns villadrøm, som er kulturlandskapets mareritt.
Å fikse enga mi nå ville sikkert kommet på 50 millioner, og skulle man fikset hele grenda kunne fort beløpene kommet opp i 500 millioner, og dette er jo selvsagt utenkelig for de avanserte liberalistene nede i kommunen eller borte på Hamar, hovedstaden for vår nye innlandsregion. Nei, de vil heller nyte synet av kulturelva mi, som kaster seg så vilt ned fra Tjuvåsen, og minnes seieren over denne forferdelige trangsynte husmannstroen, hvor man knyttet autoritet til historien og særegen religion, hvor man over alle ting holdt seg men en apostel som var husmannssønn av opphav og ikke annet enn en skarve skomaker. Hva slags autoritet er vel det!?!
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.