Walking the Lake Mjøsa Land XVIII

Måtte til Gjøvik i dag også, da de har bakvendtland-karneval i barnehagen. Fikk lyst til å ta et bilde av utsikta døtrene mine har vokst opp til, og jeg fikk med sandkasse-lønna de har lekt under også. Virkelig synd at denne byen skulle ende opp som Mjøslandets Sodoma!

Etterpå reiste jeg ned til Biltema kafé, ikke like koselig her som i Drengestua, men det får holde med en vaffel med brunost i dag. Ovenfor her ser man rett opp på Hovdetoppen, eller rettere sagt er man oppe på Hovdetoppen ser man rett ned hit til Biltema, etter at de snauhogde skogsbadet sitt der oppe. For gjøvikenserne er jo så fryktelig glade i Biltemaet sitt, hører de skryter av at "nå har vi æilt på Gjøvik, mæ Innlæinnets støste Biltema". Så her i byen er de nok langt stoltere av å ha fått et av Norges største Biltema, enn hva de er av villmarksfjellet sitt, slik at de bare måtte snauhogge Hovdetoppen, slik at de kan ta inn det flotte synet av Biltema og Kallerud med den storslagne pipa til byens nye forbrenningsanlegg!

Så er du en ukultivert ork som hater skogsbad og ikke orker tanken på å kunne rense din skitne sjel, er Gjøvik midt i blinken for deg!

-Wikimedia.

Mjøsa sett fra Fredheim skole på Gjøvik.

-Wikimedia.

Slik ser Hitra ut nå, og snart hele kysten av MidtNorge. Landskapenes poesi og kraft er borte. Det er som en stor gravlund. - Erlend Leirdal

Dette sitatet fra Nei til vindkraftverk på Frøya, fikk meg til å stikke rett ut her på Fredheim skole, hvor jeg tok et bilde fra parkeringsplassen av Mjøsa nordover, slik at jeg kunne ha noe å illustrere sitatet med. For det var like før Mjøslandet mistet sin poesi, nå har det dessverre mistet sin kraft, men noen gravlund fikk vi ikke oppe på Totenåsen Skyline.

Hadde vi fått det, kunne jeg ikke blitt Mjøslandets tårefotograf, men nå kan jeg i det minste uttrykke min sorg, slik tåreprofeten Jeremia gjorde det over å ha mistet sitt land, hvor han gråt sin nød i klagesangene.

Enga og grenda mi har mistet sin poetiske kraft, sammen med mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene. De som klarer å leve med dette, har ingen poesi og kraft i sitt hjerte.

Først Hitra, så resten av kysten og innlandet, med unntak av Totenåsen Skyline. For bøndene etter Balkehøgda tør nok ikke engang den aller mest brutale vindkrafts-mafiaen å prøve seg på igjen💪

Olterudelva River in February.

-Wikimedia.

Nei, dette er ikke et fotografi jeg ville tatt med i en utstilling ved Drengestua kafé. Tar det allikevel med som en tidsskildring her, da det har regnet i hele dag, landskapet er stort sett snøfritt midt i februar, Lenaelva går snart over sine bredder og Mjøsa er stappfull. Vanligvis er Mjøsa godt nedtappet på denne tida av året.

-Wikimedia.

Kom på at jeg ville ta med denne flotte videoen av Alan Schaller, da fotografiet ovenfor hadde jeg håpet kunne blitt bra i svart-kvitt, men så ble det bare helt stusslig uten litt grønt oppe i Lensbygda. Svart-kvitt er meget vanskelig😕

Da ble det cafe-besøk i dag igjen, på Drengestua kafé ved Gjøvik gård, mens eldstejenta er på bowling. 70 kr. for hjemmelaget sjokoladekake med påfyll på kaffen er ikke noe å klage på:-)

-Wikimedia.

Her ble det faktisk en liten Rembrandt under høyre øye, og jammen er det antydning til at jeg kan se litt sympatisk ut også.

-Wikimedia.

Opp trappa er det kunstutstillinger, og der kan alle som vil leie et rom for ei uke, mener å huske at dette kommer på litt over 3000 kr. Så blir det ikke UFO-landing på Hovdetoppen, er det godt mulig jeg tar ei uke her med tida, for å presentere mine fotografier fra Mjøslandet.

-Wikimedia.

Ute på tunet er det skikkelig trivelig, og her er "Toner fra tunet" hver lørdag om sommeren, et gratis arrangement hvor lokale kulturkrefter får mulighet til å by på seg selv.

Dessverre kommer UFO'en på Hovdetoppen til å bli liggende svært dominerende over Gjøvik gård. Jeg grøsser😱

-Wikimedia.

I dag fikk jeg tid til å ta en tur innom gamle Kjelstad kafé på Lena, nå Mett&Go, og her var helt fullt slik at jeg måtte sitte på barstolene ved vinduet. Ikke like spennende å følge gatelivet her som på Gjøvik kafé nederst i Storgata, men fikk øye på noen fine fotografier i vinduene på andre sida av vegen.

Dessverre har jeg enda ikke fått noen medlemmer i min Sony Alpha C1 - klubb, men hørte betjeningen snakke om at de planlegger å innrede i kjelleren, og der vil det kunne være ideelt å møtes, slik at man slipper refleksjoner i dataskjermene.

Kaka er ei suksess-terte fra Holmstad Hjemmebakeri, og den var en stor suksess.

-Wikimedia.

Mjøslandets tårefotograf på kafé-besøk sammen men sin a7III, hans siste kamera(t).

-Flickr.

Et av fotografiene fra gamle Lena jeg oppdaget på andre sida av gata. Kafeen jeg satt i er bygningen bakerst der det står Bakeri. Hovedbygningen er gamle Narumsgården, som de selvsagt klarte å rive for å erstatte den med et sjelløst kjøpesenter. Hvorfor i all verden kunne de ikke la denne stå, som en del av kjøpesenteret? Ja, totningene, de har vært flinke til å utslette egen identitet!

-Wikimedia.

Dette bildet av gamle Lena sentrum ble jeg først godt fornøyd med, fordi det er så skarpt, men så oppdaget jeg at noen har tegnet med tusj etter tidligere Skreiabanen utenpå vinduet. Hvorfor går folk rundt og gjør noe slikt?

Til høyre ser vi tidligere Narumsgården og i forgrunnen Meierigården, som selvsagt også er revet og erstattet med skjærende kvite, kvasi-bauhauske boligblokker, som ligger lik angstskrik i kulturlandskapet når man ankommer Lena oppe fra Lensbygda.

På bildet har Lena 100% sjel, mens nå har det tapt 75% av sin sjel og det er like før stedet styrter ned i fortapelsen, sammen med mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene.

-Wikimedia.

Lena-gata nordfra.

Er det noe jeg misunner min forgjenger og slektning, fotograf Sigurd B. Røisli, som var gledesfotograf, fordi dette var en gledens tid, er det hans mulighet til å fotografere folkeliv og identitets-mennesker. Dette har vi ikke lenger, fordi vi ikke lenger har noe kulturlandskap, da tradisjonene har blitt borte.


-Wikimedia.

Verkstedet man først passerer når man ankommer Lena fra Lensbygda er satt istand igjen i tipp topp stand.

-Wikimedia.

Stasjonsbygningen.

-Wikimedia.

Lillo ligger rett øst for kommunesenteret.

-Wikimedia.

Det var mye fint lys på veg hjem fra Gjøvik i dag, men det eneste stedet jeg fant tid og mulighet til å stoppe, var etter Slagsvoldsflåa, hvor jeg skjøt fire fotografier opp mot Balkehøgda. Slik jeg forstår det var det bøndene etter Balkehøgda som ble rasende da Havgul kom hit for å sette 70 monsterturbiner rett i glaningen på dem etter Totenåsen Skyline. Dette er mektige bønder, nå som dengang våre forfedre i Øverskreien var deres husmannsslaver, og hvis vindkraftsmafiaen viftet med noen millioner oppunder nesen på disse karene her, ville de tatt det som en stor fornærmelse, som om de skulle vært stakkarslige husmenn.

Så Havgul hadde ikke en sjanse i havet, takk og pris!

Noe jeg kom på under redigeringen av dette fotografiet, var at jeg kan gjøre himmelen mykere ved å benytte fargevelgeren litt her og der på skyene, og deretter sette på maks diffuser.

-Wikimedia.  

Har ikke fotografert Owren-høgda her fra Rødningsby før, fordi jeg har tenkt at hogstflata i forgrunnen er for stusselig, men i dag syntes jeg at snøen lå så fint etter Owren-høgda, at jeg stoppet allikevel. Det at snøen ligger så karakteristisk over jordene og ikke ellers, gjør at blikket dras direkte til Owren-gårdene, hvor jeg i tillegg la på en nokså sterk vignett for å forsterke effekten. Ospa i forgrunnen gjør seg dessuten svært bra.

Fotografiet er overeksponert med 1.3 stopp, og det var faktisk kun på de siste bildene, hvor jeg overeksponerte så mye jeg turte, at jeg klarte å fange nok tonalitet til å få fram blåtimen på en god måte. Så sensormetning er viktig!

-Wikimedia.

Har vi lenger et kulturlandskap? Eller er vårt kulturlandskap nå redusert til bare et landskap? Og hvor lenge vil vi ha et landskap?

- Den siste villmarka

Et kulturlandskap betinger at landskapet besitter en kultur. Men hvor er denne? Her jeg sitter i godstolen i enga mi og ser ut av vinduene, klarer jeg ikke å få øye på et spor av kultur. Og det er jo underlig, da dette må være av de eldste husmannsplassene nedenunder Totenåsen.

Slik jeg ser det er tradisjonene kulturens fundament, slik at først forsvinner tradisjonene, deretter kulturen, deretter kulturlandskapet, deretter landskapet, deretter vi.

An inherited culture is a system of cooperation developed through long experience living together. There’s no way to replace that as a way of building up a shared system of life that works tolerably well in all settings throughout the whole of life. But without such a system life gets worse: weak human connections, stunted human development, and wrecked lives. Indeed, that’s what we see around us. – James Kalb

"Svake menneskelige forbindelser, forkrøplet menneskelig utvikling og ødelagte liv. Det er faktisk det vi ser rundt oss."

Ja, slik er det jo faktisk, himmelenga mi har kjørt seg dønn fast i moderniteten og mitt liv er ødelagt. Og som middelaldrende kvit mann uten status og posisjon, er jeg fiendemål nr. 1 for de progressive, og bare de ser meg ser de en fascist!

They find it hard to distinguish the two. They identify their rule as the reign of rationality and tolerance, so they view rejecting it as embracing irrational hatred. And that’s how they identify Hitlerism. - James Kalb

Er det ikke pussig, fordi jeg avviser den rasjonelle universalismen og omfavner allmenningene, ser elitene dette som å omfavne irrasjonelt hat, hvor alt jeg skriver og alt jeg fotograferer, identifiseres som hitlerisme. Selv det flotte fotografiet denne morgenen av Owren-høgda i blåtimen, er for elitene intet annet enn et uttrykk for irrasjonelt hat og hitlerisme.

Så det å være skammingen i engen og Mjøslandets tårefotograf, det er neimen ikke lett!

Da ble det et fotografi til av snøteksturen over jordene i Lensbygda, denne gangen fra blåtimen, og jeg synes lyset var så mye mer spennende denne morgenen, at jeg slettet fotografiet fra samme sted i går. Du kan se dette her.

Som jeg skreiv er det lille grønne huset nederst til venstre i fotografiet halve komposisjonen. Dette er så kraftfullt at det overskygger kraftledningene. Teknisk ble fotografiet kanskje litt på grensen, og var det eneste jeg fikk noenlunde skarpt, da jeg fotograferte håndholdt på "slower shutter speed".

Men stemningen er der, og det er jo litt sjelden med så lite snø midt i februar.

-Wikimedia.

Nessundet bro sett fra Nordlia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Etter å ha levert kona på Bilitt stasjon i dag stakk jeg så vidt opp på Bilitt-høgda og tok et bilde av Hovinsholm med Hovinsholmen, man kan så vidt skimte våningshuset til denne staselige storgården ytterst på Helgøya, smørklatten i Mjøsa. Hva som slo meg er at slik Hovinsholm gård ligger på kanten av Helgøya, slik skulle enga mi fått lov til å ligge helt i fred her på kanten av Grythe-platået.

Ikke noe sted går kulturlandskapet så fint ned mot Mjøsa som her ved Hovinsholm, på samme vis som ikke noe sted går kulturlandskapet så fint ned mot Olterudelva, som her i enga mi. Derfor er Grythengen like viktig som historiemaleri, som Hovinsholm gård!

Husmannsenga mi og Hovinsholm gård ligger begge i kulturlandskaps-aksen Østhøgda-Helgøya-Furnesfjorden, av Europas mektigste kulturlandskap. I dette landskapet er elva vår ned fra Tjuvåsen av like stor betydning som Helgøya, vår blå dronnings hjerte.

På mange vis er Totenåsen Norges svar på the Appalachian Mountains, hvor country-musikken ble født. Gitar-Dahl ville nok glidd rett inn i ei hvilken som helst country&western-gruppe i Appalachene, hvor det neppe var store forskjellen på de mange musikklagene han dannet rundt Totenåsen, og musikklagene i disse duvende fjellene sør-øst i USA, like duvende som åsene på Totenåsen.

-Wikimedia.

Da ble det noen fotografier denne morgenen også. Tenkte egentlig å kjøre hjem om Krabyskogen, men så kom jeg på at jeg måtte om Kiwi en tur, og tilbake om Lensbygda ble det slik fin skodde at jeg bare måtte gjøre noen stopp. Lyset ble ikke like spektakulært som mjøsskodda, men tror jeg fikk et fint bilde fra hver stopp til slutt.

Savner virkelig en 70-200 mm under slike forhold. Skal bli spennende å se hva som annonseres under CP+ i Japan i slutten av måneden? I dag hadde jeg kun med min 24 mm GM.

Tenk det, var det kommet 70 monsterturbiner lik en tanngard her på kanten av Totenåsen Skyline, ville jeg ikke giddet å ta et eneste fotografi fra Mjøslandet. Nå kan jeg i det minste være Mjøslandets tårefotograf, så vi har mye å takke Nils Faarlund og storbøndene etter Balkehøgda for💪

-Wikimedia.

Herlig randsone på oversida av Owren-vegen💖

-Wikimedia.

Instagram is all about that five second impact. - Nigel Danson

Nigel Danson får sagt det! Dette var grunnen til at jeg gav opp Instagram. Mine fotografier gjør seg nok best på veggen. Men når kommer jeg så langt?

Blåtimen.

-Wikimedia.

Her skulle man bodd og hatt en 600 mm GM fast installert på balkongen i andre etasje, hvor man kunne gjøre utsnitt av mjøslandskapet i mjøsskodda👍

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Må bare dele nok en video av Eileen Rafferty! Dama er helt rå! Her bare kommer hun inn fra sidelinja og feier alle kara av banen😲

Faarlund betyr furulund, og her ved inngangen til Faarlundsgutua på Bilitt finner vi en fin, liten furulund.

-Wikimedia.

Forrige uke traff vi på økofilosof Nils Faarlund etter Faarlundsgutua, hvor han oppfordret oss til å stikke innom i slutten av denne uka, så jeg tok med småjentene en tur etter skolen. Da vi kom var han på Skreia og tok stingene etter ryggoperasjonen, så Helga vartet oss opp så lenge. Hun fortalte at Faarlund var ustoppelig i sitt arbeide for økofilosofien, selv med uutholdelige smerter var han ikke til å stanse.

-Wikimedia.

Da Faarlund kom kunne han fortelle at det var 50 % sjanse for at ryggoperasjonen kunne gjøre smertene verre, ikke at det var 50 % sjanse for å overleve, slik jeg trodde sist. Dessuten var nok disse 50 prosentene redusert betydelig i det seinere, med nye operasjonsmetoder. Men han var blitt fortalt at han måtte ta det svært med ro de neste tre månedene, noe som nok blir vanskelig. Allerede hadde han takket ja til å holde fire foredrag fram til påske, og han lyste av glede over å kunne meddele at interessen for økofilosofien er på opptur i Norge.

Hvilken herlig låveport på låven til Nils! Slik skal en låve være. Å sette stålporter på en gammel låve, er som å sette husmorvinduer i et gammelt sveitserhus.

-Wikimedia.

Da jeg spurte om han kjente til Hans Anton Grønskag på Frøya, viste det seg at de hadde holdt kontakt de siste ti årene, men slik jeg forstod Faarlund hadde han og Grønskag visse uoverensstemmelser på arbeidsmetodikk. Faarlund har klokketro på den måten Åsens Venner benyttet for å nedkjempe vindkraftverket på Totenåsen, og jeg fikk bekreftet at disse vindturbinene ville blitt liggende lik en tanngard helt ytterst på Totenåsen Skyline, synlige fra hele Mjøslandet.

Etterpå skulle han på rakfisklag med storbøndene etter Balkehøgda, noe han gledet seg storlig til, da disse var kamphanene hans under krigen mot Havgul. Slik han fortalte det hadde lederen deres innledet første møte mot vindkraftverket med følgende to setninger: "Dætta har vi itte bedt om. Dætta vil vi itte ha noe ta." Og slik vart det!

Ellers kan jeg forstå at storbøndene etter Balkehøgda ikke ønsket å ha denne tanngarden rett i glaningen fra storgardene sine etter Balkehøgda. Og det er jo ikke akkurat fattigfolk som holder til her, bøndene etter Balkehøgda har til salt i maten, for å si det slik. Så om vindkraftmafiaen fristet dem med noen millioner oppunder nesen, ville det nok neppe gjort særlig inntrykk. Heller ville de vel tatt det som en fornærmelse.

Låveportfisker er tradisjon både i Øverskreien og etter Balkehøgda.

-Wikimedia.

Videre fikk jeg vite at et begrep i hans barndom var at "dæ æs ti skale", hvilket betyr at det dannet seg skyformasjoner over Torsæterskaret eller Skreiskaret, har hørt begge betegnelsene, og da visste alle at det ble uvær. Grunnen til at vi kom inn på dette var at jeg uttrykte min frustrasjon over å få med nye Bilitt næringshage, når jeg fotograferer Torsæterskaret oppe fra Balkehøgda, en frustrasjon han viste forståelse for.

Den mest fotogene stakitten på hele Toten finner man hos Faarlund!

-Wikimedia.

Det at jeg kom inn på fotografering, fikk ham til å hente fram et nydelig fotografi av Stetind han hadde fått av en venn, som han ønsket å ramme inn. Denne vennen hadde gått helt opp i fotograferingen etter at han ble pensjonist, hvor han hadde vært oppover om sommeren og funnet den beste vinkelen for å fotografere nasjonalfjellet vårt, hvoretter han fulgte fjellet på et Google-kamera, hvor han ventet på ideelle forhold og perfekt snø-tekstur i fjellsidene. Da forholdene var ideelle kastet han seg på første fly, fant punktet han hadde funnet i løpet av sommeren, og foreviget nasjonalfjellet vårt på mesterlig vis!

Hvilken herlig vedskåle! Det er ikke så ofte man ser slike velholdte, naturlige grånende skåler lenger, og det var jo bare noe tull at vi begynte med all denne malingen. Tidligere var det vanlig at man kun ofret kostbar maling på detaljene. Dessuten skjærer det kvite i øynene, de ligger lik digre reflektorer i landskapet, disse våningshusene og Toten-bunkrene, og brenner ut på sensoren. Nei, grånet trepanel, det er kvile for øynene👍

-Wikimedia.

Hadde kameraet liggende i bilen og lyset sammen med nysnøen ble for fristende da jeg hentet fra skolen i dag, slik at jeg bare måtte kjøre en liten tur etter Balkehøgda på jakt etter motiver. Det ble til slutt fem stykker, og også denne gangen har jeg vært flink til å eksponere til høyre.

Her skuer vi opp mot Totenåsen Skyline, som det er en fryd å fotografere takket være Nils Faarlund, og faktisk traff jeg på ham under kjøreturen.

-Wikimedia.

Ei lita gutu etter Balkehøgda. På Toten må man være gutu-fotograf, gate-fotografi nytter ikke her, da Toten-gatene er et sorgens kapittel. Herlige gutuer er det imidlertid flust av😉

-Wikimedia.

Som sagt traff jeg på økofilosof Nils Faarlund etter Faarlundsgutua, hvor han kunne fortelle at han hadde gjennomgått en operasjon sist fredag, med 50% sjans for å overleve. Heldigvis var det gått bra, og nå var han kvitt smertene. Han inviterte meg og jentene innom på te mot slutten av neste uke, så det må vi prøve å få til.

Etterpå kjørte jeg forbi huset til Faarlund, og syntes det lå så fint i nysnøen at jeg bare måtte forevige det. Selvsagt malt i husmannstroens farge! Sporene i snøen inn mot våningshuset er Faarlund sine.

-Wikimedia.

Utsyn fra Bilitt opp mot Dahls-land og kulturelva mi. Du verden hvor vondt det gjør å stå her på Bilitt og skue oppover mot Øverskreien. Etterpå kom jeg på at jeg vil forsøke å finne igjen boka mi av Elie Wiesel om profeten Jeremia. Det var først og fremst Wiesel som gjorde Jeremia til min favoritt-profet, også kalt tåre-profeten, og nå har jeg blitt tåre-fotografen.

I likhet med meg mistet Jeremia alt som betydde noe for ham, hvor han tilbrakte resten av livet med å skrive klagesanger. Jeremia ønsket å dele sin sorg, derfor vil jeg følge i Jeremias fotspor og dele min kultur-økologiske sorg, gjennom tårefotografiet og foto-poesien. For annen mening er det jo ikke tilbake, hverken for meg eller Jeremia.

-Wikimedia.

Til slutt tok jeg en liten bråstopp ved det vidunderlige bjørke-plantefeltet på Krabyskogen.

-Wikimedia.

Låve+Bjørk+Zetor = 💕

-Wikimedia.

Stabburet på gården vist nedenfor er heller ikke verst, for å si det slik:-)

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Maktet bare ikke å fortsette på vår syttende vandring i Mjøslandet, etter at de begynte å hogge selje-trellis'en etter jordene i Holmstadengen, så selv om denne kun ble på 20 fotografier, tar jeg nå til med ny frisk på vår attende vandring i Mjøslandet. Vandrer ikke aktivt for tiden, tar bare med min a7III i min minste fotobag når jeg allikevel skal ut en tur. Som ovenfor, hvor jeg parkerte på Øverby og gikk ned til sentrum. Gården ligger inntil ridesenteret i Gjøvik, vis a vis Hovdetoppen, hvor man kan få et lite inntrykk av hvordan her var.

Begynner igjen å vurdere Sonys 100-400 mm GM, istedenfor 70-200, da man nok får enorme muligheter til å skille ut motiver med ei slik linse.

Er også lamslått over følgefokus til Sonys nye a9II, tro om den kommende a7IV får samme fokussystem?

Men før det blir noen nye investeringer må jeg få laget til gallerier hos Flickr, få spilt inn stabburs-poesien min, få ordnet unna resten av veden og redigert noen gamle råfiler fra min 70D.

"Walking the Lake Mjøsa Land XVII"