Walking the Lake Mjøsa Land XVII

O akk og ved, hvorfor måtte selje-trellisen ned😭 Øverskreiens svar på hagene i Generalife.

-Wikimedia.

Gikk en honky-tonk - tur med kameraet i dag, og kom til å tenke på at det er honky-tonk - fotografering som er tingen for meg. Nyter for tiden dokumentarserien "Countrymusikkens historie" hos NRK, og det er så godt å få litt kjøtt på beina om hvem de er, alle disse artistene jeg har lyttet til opp gjennom årene, og hvordan denne musikken har blitt til.

Country-musikk er nok det som passer best for en tåre-fotograf på Toten, da her er bare tårer. Nå tar de selje-trellis'en etter jordene i Holmstadengen også, hele tiden forringes landskapet og arkitekturen, og heller ikke gamle låver får lov til å "vara seg sjøl" lenger.

Mens jeg gikk her kom jeg til å tenke på at vi bare må ha med stabburet når vi reiser fra enga vår, husmannstroens katedral, som jeg kaller det. Dette får tjene som galleri og kanskje museum. Kanskje kan det tom. få en plass på Stenberg friluftsmuseum, i verdige omgivelser, hvis vi flytter mot Sletta? Eller på tomta til Solhøy bedehus i Nord-Hurdal, hvis vi finner et koselig, skjermet småbruk der? Det var forresten på Stenberg for et års tid siden jeg kom på at vi trenger en Mjøslands-aksjon.

- Mjøslandsaksjonen (Steinberg Free Air Museum)

Men noen Mjøslands-aksjon, slik at himmelengene kunne blitt reddet, blir det nok ikke. Er uansett fornøyd med at det ble hele 13 fotografier fra denne lille søndagsturen opp grenda mi, over til Skjeppsjøen og ned igjen om Solgløttvegen. Gikk egentlig ikke for å fotografere, mest for å trimme, og tok stort sett kun et bilde per motiv. De presenteres i kronologisk rekkefølge. Innimellom krydrer jeg litt med noen godord fra Hans Anton Grønskag.

- Tilbake til humanismen

Blir en tøff start på våren for humlene i Øverskreien, da selje er den viktigste oppstarts-planta etter vinteren.

-Wikimedia.

Et samfunn må ha et humanistisk grunnsyn! Det er individer som befolker denne kloden. Vi har ikke bedt om lønnsomhet, og at unge hender skal bli erstattet av roboter. Vi har ikke bedt om dårlig tid, og om inntjening av tapt tid. Vi ber om at folk skal ha mening, ikke konkurransefortrinn. Et samfunn er ikke en bedrift!

Vår kamp for å bevare Frøyas planter, dyr, fugler og folks landskap mot industrialisering og dehumanisering, har åpenbart en stat som er villig til å selge vår trivsel, vår infrastruktur og våre hjem for penger. Alt for vennskap med de store industrilandene.

Kampen har avslørt en forvaltning som har erstattet folk med integritet med folk som lar seg leve under pisken. Vi har avslørt en forvaltning som har så sterke nettverk ut i den verden der pengene styrer livet at rett og galt har byttet plass.

NVE og energipolitikken har overtatt styringa. Miljødirektorat, Riksantikvar og fylkenes miljøavdelinger er reduserte til tause vitner.

Kampen har avslørt at norsk rett ikke er vår rett lenger, men er omskapt til et tvangsliv for kapital og rå maktpolitikk. - Hans Anton Grønskag

Vestby gård, hvor legendariske Johan og Olav Sønsteby holdt hus.

Var nøye med å eksponere til høyre denne gangen, hvilket nok betaler seg, og noe jeg ikke har tenkt på er at slik reduserer man også vignettering.

-Wikimedia.

Vi har sett at folk ikke har makt, og at det var slik det var tenkt – men vi nektet å godta det. Vi har kjempet, og vi vil kjempe til alle ser at regjeringens klimapolitikk er til skade for natur, klima og for landet.

Og vi har sett at dette dreier seg om noe mer. Vi har sett at makta ikke gir samfunnsoppdrag. Vi har sett at makta bestiller det de vil ha, uten tanke på virkninger på mennesker, natur og våre barnebarns framtid.

Ingen har spurt: Hvordan skal vi nå klimamål og mål for naturvern.

Bestillinga har gått til en liten gruppe teknologer og økonomer: Hvor mange industriparker kan dere gi oss i norsk, urørt natur?

Og denne lille gruppen har vokst seg stor, så stor at de utøver vold mot land og folk – med regjeringens, og deler av opposisjonens velsignelse.

Slik kan vi ikke ha det! - Hans Anton Grønskag

Plast i naturen gjør meg oppbrakt, mens rustne spann kan gjøre meg henrykt.

-Wikimedia.

Ser ut til at noen har glemt vinterveden.

-Wikimedia.

Vi må si et rungende nei! Vi må kreve at redaktører av valgomater pepres med krav om at salg av våre landskap skal opphøre. Vi må kreve at freda dyr, planter og fugler skal få leve i fred på våre fjell og myrer; i våre skoger; langs våre kyster. Vi må kreve at innsekter i tonnevis ikke skal møte propeller i 350 kilometers fart. Vi må kreve at metangass i våre myrer ikke skal slippes ut for klimasakens skyld – et «Grønt skifte» på avveie. Et «Grønt skifte» som kun har fortsatt høyt forbruk som rettesnor. - Hans Anton Grønskag

-Wikimedia.

Slukelva sett fra regulerings-demningen til Skjeppsjøen.

-Wikimedia.

Klima, og natur skal tilhøre våre etterkommere. Da har vi ikke råd til å leve på en løgn, en «klimapolitikk» som er en blindvei, en «klimapolitikk» som kun er lukrativ energipolitikk for kremmere, med sugerør ned i folks skatte- og avgiftspenger.

Politikerne bygger allianser med folks velferd, infrastruktur, og allmenne goder og folkestyre.

Er ikke det en sak for valgomatene?

Er ikke det en sak for framtidige folkevalgte?

Dette er en sak for oss alle – mot kremmeri og hærverk!

Dette er en kamp for humanisme! - Hans Anton Grønskag

-Wikimedia.

Grøna skysstasjon etter Kongevegen over Totenåsen.

-Wikimedia.

Tar med noen sanger fra skogen av Roy Lønhøiden, selv om det ikke var like trivelig å vandre i skogen mellom Jansbu og Skjeppsjøen i dag, som da jeg red her etter hestevegen i min ungdom. Denne er nå skitrasemotorveg, i likhet med sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra. Dessverre traff jeg ikke på et eneste kondomdresskifartsfantom, da det kunne gjort godt å få utløp for litt av alt dette oppdemte raseriet.

Skjærenbrua over Slukelva, en del av Kongevegen.

-Wikimedia.

Herlig honky-tonk - arbeidsplass😊

-Wikimedia.

Våningshuset på Grythe, hvor den første kona til herr Fossemøllen den eldre mest sannsynligvis kom fra. Dessverre døde hun i barsel da hun fødte herr Fossemøllen den yngre, som ikke trivdes sammen med sin stemor og halvsøsken nede på Fossemøllen ved Kværnumsstrykene. Derfor bosatte han seg i husmannsenga mi da denne ble ledig, etter ønske fra sine besteforeldre, som led slik sjelenød etter tapet av sin vidunderlige datter.

-Wikimedia.

Slipesteinen i Østby. Så kan man undres hvorfor dette fotografiet kom til slutt? Jo, det var fordi da jeg kom hjem måtte jeg kjøre jentene en tur opp på Kronborgsætra for kjelketur.

-Wikimedia. 

Oppdaget med ett at Flickr har gallerier, har hittil tenkt på Flickr mest som et lagringssted, men skal nå ordne opp i sida mi og lage til noen gallerier av mine beste arbeider. Oppfordrer PermaLivs lesere til å støtte Flickr, selv om andre løsninger kan være litt billigere, håper jeg Flickr overlever. Veldig greit hvis de med tiden kunne utvikle seg til å bli et alt i ett for oss fotografer.

Hadde egentlig ikke tenkt å publisere dette fotografiet her på bloggen, men så kom jeg til å begynne å se på den fantastiske dokumentarserien "Countrymusikkens historie" hos NRK, og denne har brakt fram like såre minner, som om de skulle vært sunget av Hank Williams. Her nede ligger Krabyskogen industriområde, hvor jeg og gamlefar bygget opp den andre fabrikken på området. Var vel 11 år da, og arbeidet siden alle ferier og alt hva remmer og tøy holdt, fram til gamlefar nådde pensjonsalder. Da var jeg svært stolt, nå er jeg bare en skamming!

Dette var en bedrift vi bygde opp til lyden av country-musikk, husker jeg kjøpte et sett med 12 kassetter hos Det beste med det beste fra country-musikkens historie, og disse var "musikk tæl arbe" helt fra starten, i tillegg til alle kassettene gamlefar hadde. Minnes han hadde særlig sans for Dolly Parton og Johnny Cash.

Fabrikken vår var en skikkelig "Honky-Tonk-fabrikk", jeg elsket grusplassen og de gamle maskinene, men så kom fyrsteparet inn til lyden av popmusikk, den nydelige fabrikken min ble senket ned i et hav av asfalt, og alle de gamle, herlige maskinene og trucken ble byttet ut med flunkende nytt, av aller beste merke. For meg mistet hele fabrikken sin sjel, sin Country&Western - sjel, det ble en steril, plastikk-lignende pop-fabrikk.

Til slutt ble de lei av meg og fikk kastet meg ut etter en skitur ei kveldsstund, ved hjelp av en meget stor dose machiavellisk intelligens, mens jeg kun er i besittelse av fargeintelligens. Det tror jeg Hank Williams var også. Hank ble omtalt som en mann med en million-dollars stemme, men med en intelligens verdt 10 cent. Da forstod de nok ikke hvilken stor fargeintelligens mannen var i besittelse av, og var fargeintelligens høyere verdsatt, tror jeg vi ville hatt en langt lykkeligere verden.

Uansett er det godt å ha Hank Williams og country-musikken, ikke minst for en arme tårefotograf. I grunnen er det kun country, bedehusmusikk og Bob Dylan, som virkelig griper meg om hjerterota.

Kunne man enda fotografere med samme inderlighet, som Hank Williams kunne synge! For annet kan jeg ikke gjøre nå, da sorgen har blitt for stor. En kultur-økologisk sorg uten bunn og ende.

-Flickr.

-Wikimedia.

Syrinblomstring 28. mai 2018, da vi var i ferd med å flykte fra lommehullet vårt i Gjøvik. Dessverre må vi flykte herfra også, men hadde enga vår fått lov til å være grythengen, ville vi alltid ha levd her. Men nå kan vi ikke lenger utføre vår gjerning her, vi har tapt våre verdighetsklær, og ikke kun oss, men hele Mjøslandet.

Kanskje kan man kalle stabburet etter oldefar husmannstroens katedral?

-Wikimedia.

Et gammelt bilde fra min EOS 70D, som jeg har forsøkt å forbedre litt, og kanskje ble det litt bedre enn sist gang? Uansett et herlig motiv fra den vidunderlige syrinblomstringen i 2018, kan knapt huske å ha opplevd maken, og kanskje kommer en dag en kunstnerspire i slekta og maler et flott maleri av dette motivet?

På et vis representerer stabburet etter oldefar, som har 100-års jubileum i år, hele Mjøslandet. Dette fordi himmelengene, kulturelva mi og husmannstroen er en hellig treenighet, hvor den ene ikke kan leve uten den andre. Dessverre er denne treenigheten nå brutt, slik at vi har gått fortapt. Og da kan heller ikke Tjuvåskampen være Totens symbolske Stetind, for uten Tjuvåselva som ei levende kulturelv, har alle verdiene i Stetinds-erklæringen gått tapt for Toten.

Allikevel er det ingen som sørger, ingen bryr seg, og min kultur-økologiske sorg blir forvekslet med hat. Er det virkelig ingen som er i stand til å gå i seg selv lenger? Finnes ikke tilbake noen form for fargeintelligens? Og hvorfor skal man bare le i skjegget av skammingen i engen, når han har en påvist fargeintelligens på 110%, hvilket i praksis skal være umulig for menn over 50 år? Har ikke lenger fargeintelligens noen verdi, i et samfunn som har mistet alle sine farger og hvor man ser verden i 1-bits svart-kvitt?

Resten av mitt liv vil jeg vie til fotografiet, eller rettere sagt tårefotografiet. Er uendelig takknemlig hvis noen har et sted vi kan ha som base, hvor vi kan puste fritt og ha et lite galleri. Har lagt litt elsk på området rundt Solhøy bedehus i Nord-Hurdal, tror de der i større grad kan ha maktet å ta vare på sin kulturarv enn her? Og du verden hvor flott det er å skue oppover Hurdalen fra trappa på Solhøy bedehus!

Men alt er av interesse, så lenge vi kan få leve uforstyrret, og aller helst som del av noe større enn oss selv.

Ta gjerne kontakt hvis du vet om et slikt sted, kontaktinformasjon finnes på høyre marg av denne bloggen.

Hilsen Øyvind Holmstad med jenter,
Grythengen, Øverskreien, Toten.

Jentene mine er svært musikalske, noe de har arvet fra gamlefar. Eldstejenta var den første som brøt notekoden i korpset, og yngsta har etter gamlefars mening en stemmeprakt som overgår det meste. Kunne vi fått et lite småbruk i Nord-Hurdal, kan jeg garantere at de vil kunne synge fra Pris Herren på et slikt vis, at dette ville brakt gitar-Dahl i tårer.

Selvsagt skulle de fått lov til å synge fra stabburstunet i Grythengen, men det går bare ikke lenger, da alt håp har forsvunnet herfra.

Kulturelva vår fra Tjuvåsen, her litt nedenfor Nygardsæterbrua.

-Wikimedia.

"Våre forutsetninger for et godt liv er basert på det miljøet vi opptrer i." - Erling Okkenhaug

Etter et par dager uten min a7III har det blitt meget klart at det er kun denne som holder meg sunn og frisk. Dessverre finnes her intet i miljøet lenger som gir forutsetninger for et godt liv, og situasjonen blir stadig mer håpløs. Må innse at våre forfedres og vår apostels prosjekt og visjoner for denne grenda har strandet, lidd skibbrudd og er knust. Ser da også at det ikke lenger finnes noen felles forståelse av hva en låve er, hva ei stjernegrend er, hva ei himmeleng er, hva husmannstroen er eller hva kulturelva vår er. Så uten min a7III tar apatien meg med det samme!

Derfor er det viktig at vi kommer oss vekk snart! Til Gjøvik kommer vi kun tilbake hvis de erklærer Hovdetoppen som sitt symbolske Stetind, verner bytoppen sin som byens Shinrin Yoku til evig tid, og staker ut en helt ny økofilosofisk kurs for proletariatets by ved Mjøsa.

Aller best ville et uforstyrret småbruk rundt Solhøy bedehus i Nord-Hurdal vært for oss. Ja visst, vi har en slektsgård i Hurdal også, men dessverre er denne partert, slik at fremmede mennesker lever etter den ene langsida av gårdstunet, og får man fremmede mennesker inn i gården sin, da får man inn så store spenninger at det blir umulig å drive den videre. En gård og et gårdstun må holdes svært beskyttet, skal det kunne fungere som et historiemaleri. Grythengens tragiske skjebne er at den mistet den beskyttende gardskoronaen!

Men ethvert pustehull i Innlandet, helst rundt Mjøsa eller Totenåsen, er velkomment. Et sted hvor jeg kan trekke meg tilbake med fotografiet og ha et lite galleri. Hvor vi kan ha mulighet til å leve en økofilosofisk livsstil, i harmoni med oss selv og våre omgivelser.

Ta gjerne kontakt hvis du vet om et slikt sted, kontaktinformasjon finnes på høyre marg av denne bloggen.

Hilsen Øyvind Holmstad med jenter,
Grythengen, Øverskreien, Toten.

***

Tar en midlertidig pause for min a7III, da det har blitt for mye etterslep, aksjonærregisteroppgave må utføres, denne laptop'en må tømmes og inn på service før garantien går ut, stabburet er ikke pyntet opp for 100-års jubileet, samt meget mer. Vil i mellomtiden kun fotografere sporadisk med min gamle 70D i jpeg, og kanskje vil noe av dette komme opp i "Hårdåg i engen" med tida?

Dette er noe jeg gjør med et tungt hjerte, da jeg elsker å fotografere med min a7III, men vi kommer tilbake så snart råd er. Her i enga og grenda er fremdeles enorme mengder som må dokumenteres og foreviges, slik at framtidige slekter kan få en forståelse av hva her var, samt ikke minst hvorfor det gikk så fryktelig galt med enga vår og husmannstroen. For det har gått like galt med himmelenga mi, som med Frøya, øya til kjærlighetsgudinnen vår. Samtidig blir mennesker her i landet bare galere og galere, noe de selvsagt må bli uten røtter og tradisjoner. Egentlig er vi vel allerede et psykopatisk samfunn, og mest sannsynlig går vi til grunne.

Har også grendepoesien min som bør leses inn, har kommet til at dette bør foregå på stabburet, når jeg får pyntet opp der. Vil kalle den for "Stabbursbris fra ei tapt tid".

Som sagt er vi på leting etter et sted hvor vi kan trekke oss tilbake fra all galskap, hvor jeg kan få ha et lite galleri, hvor jeg og min a7III etter beste evne dokumenterer de siste restene av vårt landskap, vår historie og vår tro. Hele Mjøslandet har tapt sitt innhold, og det samme med grendene rundt Totenåsen. Men kjenner noen til et lite pustehull, er vi takknemlige.

Death took Roger Scruton today. He was the world’s deepest thinker on architecture and aesthetics, which were embedded in the conservatism of his broader philosophy. Scruton embraced tradition, holding that “the tried and true” are a stronger foundation than novelty and experiment for the good life, for public policy, for cities and towns, and for the creation of beauty in art and in architecture. The author of more than 50 books, a prose stylist of gentle precision, and a brave crusader for intellectual freedom in Soviet-ruled Eastern Europe, Scruton was knighted by Queen Elizabeth in 2016. - David Brussat

Fotografiet ovenfor er første gang jeg har forsøkt meg på å justere farger vha. kurver. Bør prøve å få inn litt mer fargeteori. Vårt samfunn har mistet sine farger, derfor er det god medisin å glede seg over fargene i fotografiet.

-Flickr.

-GP.

Det var underlig å lese "Den dype gleden i naturen heime – del II" i dag, og å vite at tittelen for meg her jeg bor, hvor min slekt har holdt til siden tidenes morgen, må lyde; "Den djupe sorgen i naturen som ikke lenger er heime". Her har det også blitt slik at man ikke lenger går inn i naturen når man går ut, og her er heller ikke naturen kulturens hjem, for det eneste som er igjen av levende natur og kultur her i enga nå, er inne.

Vi har kunnskapen og teknologien som skal til for å leve mer naturvennlig, men den individuelle og kollektive viljen uteblir, underlagt forbrukerkulturens makt. Vi er avhengige av systemer som er avhengig av vår avhengighet: ”Må ha det, bare må ha det!” Vi lever utenpå oss selv uten indre styring, og mistrives selv om vi har det urettferdig godt i global målestokk. Menneskenaturen er likevel slik at den har vanskelig for å reagere på en fare som oppfattes som ”langt borte”, men om øko- og klimakrisen skal kjennes på kroppen her i Norge, ja, da kan det være for sent å gjøre noe. Derfor må vi lete etter en annen kilde til endring, og det er her gleden, kjærligheten og vennskapet til naturen kommer inn. Men ikke bare til naturen, også til mennesker som bor andre steder og som virkelig kjenner klimakrisen på kroppen. Er det noe som er sterkere enn krisen, er det kjærligheten. Men hvordan skal vi bli glade i naturen eller hverandre, om vi ikke bruker tid sammen? - Per Ingvar Haukeland

Hvordan kan man bruke tid sammen når man ikke har tilbake noen stolthet? Selv kjenner jeg på en absolutt total fornedrelse ved å leve her i enga vår, da den er kvalt og ødelagt hinsides fatteevne. Og når himmelengene har gått fortapt, da har jo også kulturelva vår gått fortapt, og det samme med Tjuvåsen og Tjuvåskampen, som skulle vært Totens symbolske Stetind. Hvordan kan det ha seg at Nils Faarlund er totning, han som var med og forfattet Stetind-erklæringen, sammen med Sigmund Kvaløy Sætreng, som trådte sine sko her i Øverskreien, og så har vårt symbolske Stetind gått fortapt?

Nei, jeg forstår ingenting lenger. Det beste ville nok vært om det kunne finnes et lite småbruk for oss rundt Solhøy bedehus i Nord-Hurdal. Kjenner at jeg bare må bort fra grenda, enga og kulturelva mi, som jeg elsker høyere enn alt annet på hele jorden, men klarer bare ikke å leve med en slik voldsom kultur-økologisk sorg.

- Den dype gleden i naturen heime – del II

- Den dype gleden i naturen heime – del I

Herlig å se at det ikke bare er jeg, men at også den kjente fotografen Bob Holmes hater blitz. Skal prøve å lære meg grunnleggende blitz-fotografering, men vil foretrekke naturlig lys, så sant dette er mulig.

The wonderful Kloppvegen Road, one of a few traditional gravel roads at Toten.

-Wikimedia.

Da ble det et bilde i dag også, selv om det ikke var tiltenkt. Kjørte først jentene til tannlegen, så den eldste til skolen, så tilbake her om Kloppvegen for å hente minsta og kona, for å kjøre dem til skidag på Øverby. Hoppet bare ut i en sving og tok dette bildet, da Kloppvegen er en stemningsfull veg, men også en sørgeveg. For her vandret mine forfedre i mange generasjoner, som stolte industrieiere i en lang tradisjon, som jeg ble født inn i. Og slik skal det være, forteller James Kalb, man skal fødes inn i et yrke og en tradisjon, dette er en gave, noe man får og ikke skal tilegne seg. Allikevel ble jeg kastet av i en sving en vinterkveld, etter å ha jobbet i Kloppen siden Arild dreiv i kjelleren og sparklet harmonidører. Husker ikke mye av Arild, husker bare at jeg var med ham og sparklet dører med stålplast, den gangen ramtrærne var av grov gran fra Toten allmenning. Dette var før Holmstad Trevare og før nybygget i Kloppen. Men så kom fyrsteparet inn på slutten og red bølgen og skummet fløten, uten å noengang ha fått en stikke i fingeren eller sendt en eneste kubikk plank gjennom kløyva. Og de ville helst ri bølgen alene.

Selv trodde jeg at jeg hadde jobbet til slektas og vår industri-elve-tradisjons ære, og det var innenfor denne tradisjonen jeg hadde mine siste verdighetsklær, som Kalb kaller tradisjonene. I etterkant forstår jeg at de alle sammen, med unntak av en onkel, hadde sett meg som en industriork og en deplorabel hele tiden, mens dette fyrsteparet var skikkelig kule hipstere, og derfor var de rette til å skumme fløten og ri toppen av denne surfebølgen som var bygget opp gjennom lang tids slit, som ingen forstår hva er. Er sikker om at de så godt som alle sammen ville segnet om i utmattelse etter en halv dag med containergulv.

A couple of months ago I noted that we live in a time in which connections like family, kinship, religion, and inherited culture and community are dissolving. The feeling against borders and Brexit shows that even national connections are disappearing in the minds of many people.

But a time of dissolution is also a time of consolidation. People always get organized somehow, so the two go together. When a technological society dissolves into a collection of unconnected particles, the particles sort out by simple and standardized functional distinctions, such as money and occupational status.

We’re entering a global order, dominated by global markets and transnational bureaucracies, upon which people rely more and more for their everyday needs and their sense of who and what they are. This is especially true of the well-educated and well-placed people who dominate public life and are therefore more in tune with things.

This situation has a profound effect on moral life. In such a setting who we are is most obviously determined by age, career, money, consumption choices, and our orientation toward society as a whole—that is, our political views. The politically progressive young professional who is rising in his career and knows all about cooking and craft beers becomes the social ideal.

People spend more time with colleagues, fellow students, and happenstance acquaintances than family and other longstanding connections. They meet them wherever they happen to live, work, and study, or online, where most human interaction now takes place, and where past and place have no relevance. - James Kalb

- Why the Church Has Failed to Convert Modern Man

Fortid og plass har ingen relevans for det moderne mennesket, avslutter James Kalb sitatet ovenfor. Mener man at fortid og plass er relevant for vår tid, da er man reaksjonær, politisk ukorrekt og en hatist. Derfor finnes det heller ikke mennesker lenger som er i stand til å forstå min kultur-økologiske sorg over å ha tapt alle mine røtter, røttene til min industri-elve-tradisjon etter Lenaelva, til husmannstroen, til kulturelva mi, enga og grenda mi. Kun min a7III gråter med meg.

Ble flotte perlemorsskyer i kveld også, her sett fra Eiktunet friluftsmuseum på Gjøvik. Kommer ikke til å vandre like mye omkring i Mjøslandet framover, men heller konsentrere meg om enga, grenda og kulturelva mi, da jeg blir stadig mer overbevist om at uten disse tre i levende live, som en organisk enhet, fulle av liv og tradisjoner, hvor vi kan leve og blomstre i ei eng i ei grythe, er Mjøslandet intet verdt.

At ingen andre ser mine guder er ikke mitt problem, men deres. Hvorfor skulle ikke jeg se virkeligheten like mye som noen annen, med en påvist fargeintelligens på 110 prosent, hvilket i praksis knapt noen over 50 år er i stand til å oppnå. Hva som kan ha skjedd med alle de som lever her nå er ikke godt å si, bare merker meg at James Kalb hevder at mennesker uten tradisjoner, er lik barn fostret av ulver.

Uansett merkelig å leve i en tid hvor man ikke har noe til felles med noen. Ingen felles følelser, tanker, minner, verdier, refleksjoner, etc. For meg er alle fremmede, og jeg er en fremmed for dem.

-Wikimedia.

"Walking the Lake Mjøsa Land XVI"