Fotograf Sigurd B. Røisli & Mjøslyset over Øverskreien

Da jeg stakk hodet ut av døra i dag morges, møtte dette morgenlyset meg. Først tenkte jeg å kaste meg i bilen, men så ble det til at jeg bare grep kameraet og gikk opp på den fine snøhaugen storbonden her i grenda laget til under det forrige snøfallet. Og godt var det, for rett etter at bildet var tatt forsvant denne intense gløden i skyene, og ti minutter deretter kom mjøsskodda i stor fart oppover lia her og dekket over det hele, lik et sceneteppe etter en storartet forestilling.

Jeg ble meget fornøyd med komposisjonen, skarpheten og løden, eneste tabbe var at jeg glemte å justere ned blenderen til f/8.0, slik at jeg fikk en iso på 1250. Kunne kanskje kommet ned på iso 640, hvor det skal gå et slags iso-skille på mitt a7III. Så litt grovkornet ble det, men ikke verre enn at skriver man ut på matt papir, kan man nok gå helt opp til A2. Kanskje blir dette minnet fra stabburstunet på Grythengen hengende over sofaen i stuggun på Hamar, hvis hamarsingene besinner seg og dropper sin dekonstruktive skyskraper på Tjuvholmen? Denne grenda, som var himmelporten til Totenåsen, har jo nå blitt "hedret" med et dekonstruktivt kultsymbol på Østhøgda😝 Slik er det med hele Mjøslandet nå, alt skal dekonstruktiviseres, hvor hovdetroen har overtatt for husmannstroen, hvor totenbunkeren har erstattet fedrealteret, og hvor kulturbærerne forfølges og hånes.

Imidlertid ser det ut til at jeg har fått vekk det meste av støvet, etter at sensorkosten ikke kostet vekk sensorstøvet, men påførte støv. Heldigvis fikk jeg med gratis sensorrens i fem år, men må helt til JapanPhoto på Lillehammer for å få renset den.

Fotografiet er redigert i Capture One, som er helt nytt for meg, og som jeg ble tvunget over til av Adobe, da de ikke ville ha meg som kunde. Nå er jeg så gammel at jeg får bare prøve å bli best mulig i dette programmet, uten å rote meg borti nye programmer, slik at jeg kan benytte mest mulig tid til fotografering i felt den korte tiden jeg har igjen her på jorden.

-Wikimedia.

Leser sjelden lokalaviser grunnet alle de triste nyhetene, særlig smerter det med innlegg som hyller dekonstruktiviseringen av det gamle Toten og Mjøslandet, men blikket falt allikevel på en artikkel om fotograf Sigurd B. Røisli i dag, da Totens Blad lå på kommoden i vindfanget. Det viste seg at Røisli var øverskreiing som meg, med aner fra Røisli, mens min oldemor kom fra Røise.

-Wikimedia.

Røisli var heldig, som fikk virke under en tid hvor Toten fremdeles hadde kultur, det være seg urban eller rural kultur, og hvor Skreia fremdeles lå som en smekker urban landsby ved Lenaelva. Nå har alt blitt suburbanisert av Totenpark-prosjektet, enga mi er kvalt og mine forfedres smekre urbane landsby endte opp lik ei dvask, utflytende billørje. Så det ble ingen Tolfa for to ved Lenaelva, men i det minste klarte noen idealister fra bondestanden å redde Kværnumstomta, hvor gården Fossemøllen lå, og hvor mest trolig min tippoldefar eller hans far kom fra.

En stor takk til Røislis sønn Kjell, som har påtatt seg jobben med å digitalisere alle fotografiene etter sin far. Her ved herr Fossemøllens øyensten har imidlertid alle gamle foto-minner forsvunnet, og det skal vel mye til at jeg får se dem igjen? Disse burde selvsagt også blitt digitalisert og gjort tilgjengelige for allmennheten.

Men selv om det gamle Toten har forvitret, er fremdeles det unike mjøslyset det samme, og sensorene i dag er fantastiske til å fange dette lyset. Så får jeg bare takke Røisli for hans jobb med å forevige det gamle Toten før det ble borte, mens min jobb er å dokumentere ruinene av det gamle Toten og Mjøslandet, samt ikke minst å fange det unike mjøslyset.