Trestikkelek (simple wood stick play), kaninbæsjplukking (rabbit poo picking) & vandring i Majerskogen (hiking in the Majerskogen forest)

Trestikkene gamlefar kuttet opp for oss til oppfyringsved før han falt ned av stigen og mistet synet på venstre øye, har blitt de mest populære lekene i kammerset her på enga. Så jeg får prøve å få fyr i ovnen med andre midler enn så lenge. Men nå er det varmere i været, og kaninene nyter søndagen i vårsola i den gamle spekemat-saltstampen ute på terrassen. Vi tenker å ta en liten vaffel-tur i Majerskogen til lavvo'n hans Lars.

Underlig er det å være her i enga. Våningshuset ble verdens koseligste bonderomantikk-stue etter at gamlefar pusset det opp, ja innvendig overgår det nesten alt i nygammel hygge. Samtidig lever man i et tomrom, da kulturen og omgivelsene det var en del av, har forsvunnet. Våningshuset har rett og slett mistet sin misjon!

Det er fedrealteret som ble forlatt, vanæret og sviktet. Det er en av himmelengene for den gamle husmannstroen og den kreaturlige kristendoms fullendelse, hvor det lutherske tillitssamfunnet stod på høyden. Nå er all tillit borte, og husmannstroen har blitt erstattet av hovdetroen. Det er elvebruket hvor min oldefar vandret ned til filosofi-bjørka si ved elva, etter filosofistien ned dalsida. Nå leder denne stien opp i ingenting. Enga mi har tapt kulturen sin, teknologien sin og troen sin, hvor den har mistet sin funksjon som historiemaleri. Den ligger etter aksen Østhøgda-Furnesfjorden, som var verdens vakreste og mest storslagne kulturlandskap, nå dekonstruktivisert og ødelagt, med hvert sitt modernistiske kultikon i hver sin ende. Skreia, mine forfedres smekre urbane landsby etter Lenaelva, har blitt en meningsløs bunkerørken. Ja, i det hele tatt har Skreia og enga mi lidt samme, tragiske skjebne. Samtidig er denne enga en avlegger av Skreia, da det er ei fossemøllings-eng, på samme vis som Kværnumstomta, hvor Skreia ble skapt. Dette var et elvebruk, mens Skreia var en elvelandsby. Fossemøllingsslekta var ei stolt industri-elveslekt. Nå er kun ruindammen nedenfor Grythengen tilbake.

På den ene siden ønsker jeg å flykte så fort råd er. På den annen side føler jeg på en dyp plikt til å dokumentere restene av vår tapte arv, både gjennom fotografiet og poesien. For alt hva som her var, det var vanvittig og ufattelig, nå feid vekk av modernitetens kalde gufs.

Kaninbæsjplukking i saltstampen.

Historikaren er detektiv. Vi granskar arkiv, samanliknar historier og analyserer kva som ligg under tal, namn, rettssaker, handel og familienamn. Målet er å kome oss bak kulissene og avsløre korleis historia eigentleg har falda seg ut. - Knut Dørum

Ja, du verden hvor mye detektivarbeid som burde vært gjort her i enga og grenda, hvor stabburet til oldefar skulle vært grendemuseum og galleri. Men jeg får fortsette å fotografere den tiden vi er her, så får man tro noe kan hekte seg på etter hvert?

Ved rasteplassen i Majerskogen, hvor det til tross for en nokså kald nordavind, var rimelig lunt og godt.

Lavvoen til Lars er riktig flott, med et herlig skaleringshierarki, ihht. den universelle skaleringsloven. Selvsagt er det stort skilt på døra om at åpen ild er forbudt i sommerhalvåret.

Disse gamle steingardene er vidunderlige kunstverk.

Andre og siste etappe, med magen full av vafler. Takk til Lars, som har funnet fram igjen og ryddet disse gamle vandringsledene. På et vis har stiene i Majerskogen blitt vårt alternativ til folkestiene i Øverbymarka, den tiden vi er her. Og det passer bra, da Gjøvik kommune knertet eventyrskogen og de mektige furulundene i sitt mest populære turområde, nå på nyåret. Så der i byen vil de nok ikke ha folk ut på tur, men at byens borgere skal råtne vekk på CC, Innlandets største kjøpesenter, som de er så stolte over.

"Vårsnø på Eiktunet, de falne furulunder og eventyrskogen som forsvant"