Kan Hamar reddes?

Hei!

Vi venter fremdeles (3/3-19) på svar om Tjuvholmen og skyskraperen. Etter at kultureliten i Fornebulandet sablet ned skyskraperen til Røkke, kan dere virkelig ikke gjøre noe tilsvarende mot Mjøslandet, som har langt høyere landskapskvaliteter. Mjøstårnet er ille nok, og vi kan ikke fortsette å behandle Prøysens land på dette viset.

Nikos A. Salingaros har fått Stockholm Culture Awards pris for sitt arbeide, og i denne anledning har det svenske arkitkturupproret oversatt et av hans viktigste essay: 1900-talets arkitektur som en sekt

Dere kan ikke plassere et slikt ruvende sektsymbol på Tjuvholmen.

Dette er ikke synsing, og professor James Stevens Curl har skapt stor debatt med sin nye bok Making Dystopia: The Strange Rise and Survival of Architectural Barbarism: Making Dystopia

Aller best ville det vært hvis dere kunne rekonstruere gamle Hamar sentrum, slik de har gjort det i Frankfurt: https://www.premiorafaelmanzano.com/wp-content/uploads/2018/11/La-Reconstrucci%C3%B3n-del-Patrimonio-Cultural-.pdf

Håper på gode nyheter. Vi følger stadig boligannonser fra Hamar, men tør ikke å kjøpe før det er bekreftet at Hamar kommune følger Fornebulandets gode eksempel, til det beste for hele Mjøslandet!

Mvh,
Øyvind Holmstad,
Skreia
48023242

***

Sendte en liten oppfølging til Hamar kommune, for å se hvordan ståa ligger etter seieren på Fornebulandet. Vil Mjøslandet med Hamar følge Bærums gode eksempel?

Hei!

Jeg leser at det er stor jubel i Bærum fordi de klarte å nedkjempe skyskraperen til Røkke, og ser til min glede at det også er et nokså stort folkelig engasjement mot skyskraper på Tjuvholmen. Selv er jeg helt forferdet over hva som skjer i Gjøvik, etter at de i høst plutselig snauhogde bytoppen sin, Hovdetoppen, for å bygge den ned med boliger og hotell-virksomhet. Dette er minst like ille som at Hamar skulle hogge ned Furuberget. I tillegg har de nå på nyåret revet gamle Bondelia husmorskole, Sørbyens siste karakterbygg. Av denne grunn ønsker jeg nå å ta med familien til Hamar, men makter selvsagt ikke å leve med et slikt overgrep mot mjøslandskapet, som en skyskraper på Tjuvholmen vil være.

For tiden arbeider jeg med å etablere meg som Mjøslandets fotograf, og forsøker å bygge opp en portefølje fra Toten, hvor jeg har vokst opp. Dessverre ser jeg ingen framtid her, da man har utradert alt av urbane kvaliteter i bygdesentraene, nå til slutt i Skreia. Man kan ikke leve kun av rurale kvaliteter alene, gode rurale og urbane kvaliteter må gå hånd i hånd.

Selv tror jeg at jeg kommer til å bli en meget dyktig fotograf med tiden, og jeg jobber hardt hver dag for å forbedre meg og styrke min portefølje. Kommer vi til Hamar ønsker jeg å bli med i Hamar fotoklubb. Eldstejenta spiller kornett, og yngstejenta har ei svært flott sangstemme. Vi kommer egentlig fra den gamle bedehuskulturen, som stod så sterkt i grendene rundt Totenåsen, med utgangspunkt i Hurdal. Denne søker jeg å dokumentere gjennom mitt fotografi, samt at jeg bedriver en del grendepoesi, også med utgangspunkt i fotografiet. Men da det har gått så galt med Gjøvik-regionen, håper vi at vi kan finne en ny base i Hamar?

Håper derfor på gode nyheter om Tjuvholmen!

Mvh,
Øyvind Holmstad,
Skreia

***

Niels Torp slår til med storslegga mot Røkkes skyskraper på Fornebulandet, og hans argumentasjon er enda mer relevant for Mjøslandet, så etter denne knyttneven tror jeg tom. byggebransjen skal få problemer med alle sine lobbymuskler, i sin iver etter å få realisert et høyhus på Tjuvholmen i Hamar. Bare synd man ikke fikk stoppet fallostårnet til Buchardt i Brumunddal i tide.

- Røkke bør bygge havsenter i strandkanten fremfor et fasjonabelt nonsens i skyene

Etter hvert vil det bli hatet fordi tårnet evinnelig og alltid vil forstyrre oss når vi ønsker å nyte Fornebulandets fantastiske landskapskvaliteter og glede oss over livet på fjorden. Allestedsnærværende og forstyrrende. Det vil bli et foraktet symbol for en havreddende virksomhet, er det noe særlig lurt?

Et typisk eksempel på hvordan vi mennesker trenger oss frem med våre selsomme påfunn på tvers av det som er naturlig fra naturens side. I det vakre Oslofjordlandskapet vil det høye tårnet rope aggressivt til alle sider. Hva det skrikes om, er i alle fall ikke det uskyldige stakkars havet.

Amen! Mjøstårnet i Brumunddal er allerede dypt hatet fra min side, da det evinnelig og for alltid vil forstyrre Mjøsregionens fotograf når han ønsker å nyte og forevige Mjøslandets fantastiske landskapskvaliteter, på samme vis som han ville hatet et høyhus på Tjuvholmen i Hamar, samt slik han kommer til å hate UFOen på Hovdetoppen i Gjøvik.

***

Jeg har mottatt positive signaler fra Hamar kommune, men man skal aldri ta noe for gitt, hvis byggebransjen bretter opp ermene for å slå til med sine voldsomme lobbymuskler. Sendte ut følgende beskjed til mine arkitekturvenner:

Ser ut til at det kan gå mot en seier for Tjuvholmen i Hamar, og at vi kan slippe flere sjokkerende "mjøstårn" i det rolige mjøslandskapet. Takk til alle som har tatt til motmæle mot skyskraperen til Røkke, noe nok også hamarsingene har fått med seg. Heldigvis er Mjøstårnet i Brumunddal laget av tre, slik at det kan gjøre tjeneste som Mjøsregionens største St. Hans-bål, når det går opp for innlandsfolket hvilket overgrep dette er.

Uansett, akkurat nå føler jeg mest for en inspirasjonstur til Tolfa. Fikk jeg mange flotte bilder derfra, kanskje med billedreportasjer hos steigan.no, ville dette muligens også kunne være til inspirasjon for framtidas Hamar?

Men det eneste som er nokså sikkert er at det blir rundtur på Mjøsa neste sommer, i putrefart. Ja, det blir et trist syn med Hovdetoppen i Gjøvik, som til sommeren trolig er dekket av gravemaskiner og heisekraner, hvor narsopatene fortærer byens hellige fjell i blindt raseri over alt som gjør livet verdt å leve. Men som Mjøsregionens fotograf er min oppgave å forevige det gamle mjøslandskapet, før hele regionen lider samme skjebne som Hovdetoppen.

Så får jeg bare håpe Tamron kommer med sin 17-35 mm f2.8 før sommeren? Ellers ser jeg ikke annen råd enn å investere i Sonys nye 24 mm f1.4, spektakulært god, men dyr.

***

Etter å ha tenkt videre har jeg kommet til at jeg vil arbeide mot Hamar kommune ikke kun for å stanse skyskraperne, men også for å vinne tilbake Hamars fordums skjønnhet. Dette blir et langvarig arbeid, da man må ta et bevisst oppgjør med dagens anti-arkitektur, og finne tilbake til arkitekturens kjerne.

För att förstå arkitektur måste man först lära sig skilja mellan riktig arkitektur och anti-arkitektur.

• Arkitektur – byggnader och miljöer som har och ger liv, både fysiskt och känslomässigt, genom att innehålla fraktala skalor samt former, färger och material som anknyter till naturen.

• Anti-arkitektur – byggnader och miljöer som är antingen tomma på liv (minimalismen) eller direkt toxiska för allt levande (dekonstruktivismen).

- Arkitektur och Anti-arkitektur

Gjøvik kjenner jeg nå kun avsky for, dette er en totalt selvdestruktiv by, og utenom Prestestua på Eiktunet er det ikke igjen noe som helst å glede seg over. Man kan simpelthen ikke leve i en slik by. Men samtidig bør man nok også være litt forsiktig med Hamar, i tilfelle de er fast bestemt på å bli en dekonstruktiv by? Ja, det verste vil være en dekonstruktiv skyskraper på Tjuvholmen, men selv om denne ikke blir noe av og resten av Tjuvholmen blir dekonstruktiv, da vil man slik signalisere at man ønsker å dekonstruktivere Hamar, og ikke restaurere den til fordums arkitektoniske harmoni.

Disse tingene må jeg rett og slett ha klarhet i. Går man for å dekonstruktivere Tjuvholmen, og med dette på lengre sikt hele Hamar by? Eller kan Tjuvholmen bli starten på fornyet harmoni?

***

Som PermaLivs lesere vet ble min siste tur til Hovdetoppen nok den aller siste til toppen, og et sørgelig farvel til bydelen jeg elsket. Natten ble kvalfull og jeg kjente det som Mjøsregionen hadde mistet all ære og verdighet, med Gjøvik og Hamar som Sodoma og Gomorrah på hver sin side av innlandshavet vårt, disse to bibelske byene ved Dødehavet. Men hva fant jeg i innboksen min i dag, fra Hamar kommune, som en respons på gårsdagens epost:

Takk for fine innspill Øyvind.

Jeg tar de med videre som direkte innspill til planprogram.

Ja, dette var overraskende! Kan det være at Hamar kan reddes, og med dette Mjøsregionen og min ære som Mjøsregionens fotograf? I dag tidlig var jeg fast bestemt på å reise ned til Kragerø over jul, for å redde min ære som fotograf, men disse ordene gav meg nytt håp for regionen min.

Gjøvik orker jeg ikke å bruke mer energi på, gjøvikenserne får våkne selv, og at de ikke allerede er i harnisk over hva som skjer med byfjellet deres, er hinsides min fatteevne.

- Hovdetoppen apokalypse

I dag (15/11-18) driver maskinene på med utvidelsen av Hovdebakken, hvor de har fjernet hele skogen ned mot Hovdetjernet, slik at dette helt har mistet sin karakter av å være et skogstjern. Jeg begriper ikke at folk kan gjøre noe slik? Har de ikke følelser?

Derfor vil jeg nå sette inn mine siste krefter for å redde Hamar, Mjøsregionens siste håp, for å få stanset skyskraperen på Tjuvholmen. Og med dette forhåpentligvis redde min nye karrière og drøm som Mjøsregionens fotograf.

Om jeg har base på Gjøvik eller Hamar blir forsåvidt hipp som happ. I grenda mi har vi alltid skuet ned mot Hamar, og i tiden da Mjøsa var viktigste ferdselsåre var det jo mye mer kontakt mellom Skreia og Hamar, enn mellom Skreia og Gjøvik. Skreia, mine forfedres mesterverk, har dessverre også gått tapt de siste to årene, da det var min slekt, fossemøllingsslekta, som skapte Skreia. På et vis er Hamar nå det nærmeste jeg kan komme mine røtter, da alle andre røtter er revet opp.

Så kanskje vil de lytte til fornuft på den andre sida? Man blir som kjent ikke profet i eget land. På den annen side er Hamar den siste rest av hva som var mitt land. Dessuten kjenner jeg jo Totenåsen, fjellet som hamarsingene skuer mot, som min egen lomme. Kanskje vil de synes det vil være en berikelse å huse den siste av åsfolket, den siste fra Bedehuslandet, som i sin tid hvilte over Totenåsen?

Hamar rev hele sin gamle, vakre bykjerne på 1960-tallet, og de gamle gråter fremdeles over denne ugjerningen. Her fra Østre Torg, som er nesten like sjelløst som Sergels Torg i Stockholm. Men angrer de sine synder, og sier nei til høyhus, skal jeg tilgi dem.

Foto: PermaLiv AS

Relatert

Johansson: Smak? Det handlar om historien

Sveriges arkitekter är en samhällsfara

(Hamar fulgte Le Corbusier og utraderte gamle Hamar. Vil de igjen følge arkitektene og gjøre Tjuvholmen til en ny ulykke, eller kan den bli en spydspiss til en fornyet framtid for denne mjøsbyen?)

Ju mer centralt en rivningstomt ligger desto mer uppmärksamhet kan arkitekten få för det nya bygget. Gert Wingårdhs misslyckade idé för ett fult höghus på stora torget i Sundsvalls vackra stadskärna från sent 1800-tal var knappast ett svar på stadskärnans behov av bättre parkering för att behålla en del av den handel som flyttat ut till handelsområdet Birsta 9 kilometer bort. I klartext: ju mer det rivs desto bättre för arkitekterna, desto mer kan de fakturera och desto fler nya fula hus kan de visa upp för kollegor i tidskrifter för inbördes beundran.

( "Ju mer centralt en rivningstomt ligger desto mer uppmärksamhet kan arkitekten få för det nya bygget." Arkitektene sikler etter Tjuvholmen, denne odden ved sentrale Hamar ut i Mjøsa, fordi den ligger spektakulært til for egen oppmerksomhet. For arkitektene er ikke Tjuvholmen en unik mulighet til å promotere byen, men til å promotere dem selv!)

Arkitektutbildningen har sedan 1930 utgått från de stads- och skönhetsfientliga grundsatser som lanserades av den schweizisk-franske fascistsympatisören och arkitekten med artistnamnet ”Le Corbusier”. Han ses fortfarande som en viktig inspiratör inom de akademiska kretsar som utbildar framtida arkitekter. Corbusier talade om hus som ”maskiner att bo i” och menade att ”en stad byggd för höga hastigheter är en stad byggd för succé”. I en tävling för det framtida Stockholm ersatte han all gammal bebyggelse, förutom några kyrkor, med höga skyskrapor omgivna av motorleder. Den finske arkitekten Alvar Aalto föreslog att all bebyggelse kring Kungsträdgården skulle ersättas av punkthus, gångbroar och trafikapparater.

Arkitekterna bakom Stockholmsutställningen 1930 presenterade i skriften ”Acceptera” ritningarna för det svenska miljonprogrammet. Den blandade kvartersstaden skulle ersättas med avlånga bostadsbehållare, kartonghus. Arbetsplatser, service och nöjen skulle ligga på separata platser med motorvägar emellan. 90 år senare styr denna mardröm fortfarande svenskt stadsbyggande. Fråga: Hur skulle du reagera om universitetsutbildningen i ekonomi och statskunskap hade skrifter av Lenin, Stalin och Mao som obligatorisk litteratur?

Ola Thufvesson: Ingen vill bo i den stad som nu byggs

Why Architecture Education Needs to Embrace Evidence-Based Design, Now

These new discoveries make a longstanding debate about the purpose of architecture and the best way to build, moot. We now have incontrovertible biological evidence that the built environment affects humans, both mentally and physically. We can track it. We can deliver hard data and measure down to cortisol levels how different built environments engender biochemical changes in our bodies and can harm human health, both mentally and physically. This means we can no longer teach future architects that the abstract parti is the unique central organizing feature of design; we need to put people and biology and human functions at the center of their thinking, just like top tech and auto designers already do. We need to disabuse architectural design educators of the false premise in their core thinking, that the mind is a "blank slate." This is not the case: Humans enter the world hardwired to respond to specific patterns in very specific ways; carmakers and advertisers and computer scientists all know this, it's time for architects to learn biological reality, too.

Hög tid att bejaka tidlösa värden

Detta skriver arkitekten och sociologen Fredrik Rosenhall på Inobi, som är en av de som står bakom byggnaden på bilden. Rosenhall är övertygad om att den klassiska arkitekturen har en plats i vår samtid.

”Inom alla andra kulturella fält samexisterar olika konstnärliga yttringar sida vid sida, men arkitekturen har hamnat i en märklig låsning efter det att modernismen drog ett streck i historieboken och gav sig själv privilegiet att definiera samtiden.”