Bedehuslandet var Norge

I går* var vi ved det sørlige bedehuset i Hurdal, dette er nok det neste som går, slik at man kun står igjen med et bedehus i Nord-Hurdal. Videoen er av det forrige bedehuset som gikk, dette ble tilbakeført til gården som i sin tid hadde donert tomta.

Hva som slo meg var at disse siste bedehustraverne er hva som var Norge. Bedehusland var ikke noe noen særlinger holdt på med, men Norges fundament. At det her skulle finnes noen form for undertrykthet, intoleranse og svartsyn, er selvsagt bare den reineste propaganda fra vår tids sekulære samfunn, for å rettferdiggjøre vår nye religion, narsissismen. Fordi Bedehuslandet var empati, askese og idealisme, de fundamentalt motsatte verdiene av vår nye verdensreligion, narsissismen eller hovdetroen, med Hovdetoppen i kjøpesenterbyen Gjøvik, som narsissismens nye tempelhøyde.

Etter Bedehuslandet har Norge kollapset, all tillit i befolkningen er forsvunnet, mennesker har blitt likegyldige til hverandre, hvor asketer, empater og idealister forfølges og stemples som hatister. Bedehuslandets folk var lik kvite blodceller, alt de tok i ble helet og friskt, her er det nok å se på stabburet til min oldefar ute på tunet. Alt vi tar i derimot, blir sykt, infisert, visner hen og dør. Her er det nok å ta en titt på det nye pumpehuset nedenfor tunet på Grythengen. Derfor er vi i dag best å ligne med multiresistente gule stafylokokker.

For egen del er det svært tungt å leve i den første av himmelengene etter grenda som var himmelporten til Totenåsen, her hvor Bedehuslandet blomstret som frodigst, og å vite at grenda og engene har gått fortapt. Jeg lever her uten håp, men med mening, takket være min siste kamera(t), a7III. Men det er selvsagt grenser for hvor lenge man kan leve av mening alene, særlig etter Anti-Dahls komme.

Hva jeg bestemte meg for var å ta turen tilbake til dette bedehuset for å fotografere det, før det forsvinner med de siste av Bedehuslandet. Veggene er fulle av storartet bedehuskunst, sikkert hentet fra de andre bedehusene som har måttet vandre. Men først må jeg få meg stativ.

Imidlertid kom jeg i dag til at jeg vil satse på langsom fotografering. En tid nå har jeg hatt som mål å etterlate meg 1,5 mill. fotografier til allmennheten, men innser at jeg allerede er for gammel til å nå et såpass ambisiøst mål.

* Fredag 1. mars 2019.