Etter Kloppvegen på Toten i februar

Dette er en fin artikkel, som forklarer min frustrasjon som mjøsfotograf:

- Making Sense out of Chaos

Toten-landskapet blir stadig mer kaotisk, grunnet det nye Totens implementasjoner, som Toten-bunkerne, kraftledninger, industri-blikkbokser etc. Derfor er det en stigende utfordring å fange fragmenter av det gamle Toten. Etter Kloppvegen denne dagen syntes jeg imidlertid at jeg fikk til gode, enkle komposisjoner, hvor jeg fikk fram mitt budskap. Lyset kunne sikkert vært litt mer spennende, men er på den annen side med på å understreke melankolien i det gamle Toten-landskapet.

-Wikimedia.

Kloppvegen er, nest etter Kronborgsætergrenda, den vegen hvor jeg kjenner meg mest hjemme på Toten. Vegen er oppkalt etter Kloppen, hvor min slekt har bedrevet forskjellige former for industri i fem generasjoner. På den andre sida kom min slekt fra industristedet Kværnum, tidligere gården Fossemøllen, også etter Lenaelva, ei elv som slynger seg gjennom hele kommunen. Grenda mi ligger etter den mest spennende sideelva til Lenaelva, hvor enga mi var et levende elvebruk. Dessverre har jeg tapt all tilknytning til min elvehistorie, hvilket kjennes som et stort savn. Aller mest smerte kjenner jeg over at enga mi ikke er et levende elvebruk, i elvefilosofen Sigmund Kvaløy Setrengs ånd. Hans far var forresten lærer ved den lokale grendeskolen i sin tid, og Sigmund kjente helt sikkert til Olterudelva. Sigmund er og blir verdens fremste elvefilosof, og det er en absolutt tragedie at elvebruket mitt ikke kan få leve i pakt med Sigmunds elvefilosofi.

-Wikimedia.

Kloppvegen har fått beholde sin karakter som grusveg, og det er bemerkelsesverdig få totenbunkere etter vegen, samtidig som store, gamle gårdsbruk, sammen med eldgamle gravhauger, ligger etter vegen. Man kan virkelig kjenne det gamle Totens ånd etter denne vegen. Kommunesenteret Lena ligger like ved, et sted som har blitt fullstendig avsjelet, ikke minst etter at man ofret stedets hjerte, den gamle Meierigården, til Mammon. Dette ble revet ut av Lenas kropp og holdes nå opp som et takkeoffer til Mammon, vår solgud, på samme vis som Aztekerne rev ut menneskehjertene for å blidgjøre sin solgud.

-Wikimedia.

Dessverre er det vår i luften, og da jeg med mitt nye a7iii har blitt vinterfotograf av sjel og sinn, kjennes dette tungt. Mitt store, nye forbilde som fotograf er maleren Jacob Gløersen, som fartet rundt på Østlandet og skildret den gamle bondekulturen. Han regnet seg som vintermaler, det var vinterlyset han elsket, på samme vis som meg. Og han hadde som mål å alltid male ute i vær og vind, fordi kun slik kunne han være en sann naturalist. Gløersen ønsket å være en identitets-maler. Dessverre er det bare å konstatere at Gløersens prosjekt mislyktes, vi har mistet all identitet. Selv kjenner jeg ikke på den ringeste identitet med det nye Toten som vokser fram. Vi har rett og slett utslettet verdens vakreste kulturlandskap. Kun fragmenter finnes tilbake, og jeg forsøker fortvilet å fange disse på kamerasensoren, før de tas av vinden og forsvinner til evig tid.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.